Får ikke engang gi samboeren et kyss

[Akseli]

Jeg fikk på en tid tilbake verdens søteste, sjarmerende og blide kjæreste. I starten gikk alt bra, hun var normalt varm og kyssbar, og kunne godt gi en klem eller tre. Men etter at vi flyttet sammen, endret dette seg til å bli en kjølig situasjon. Jeg forsøker å gi henne et kyss eller en klem, men hun vrir seg unna med et neiiiii, og kan bli sint og grøsse når jeg tar på henne. Så har hun også blitt ganske gretten, sarkastisk og rett og slett sur. Noe svar på spørsmål om hva som er galt, får jeg ikke. Når hun snakker med andre, er hun blid og glad, men sammen med meg er hun stort sett mutt. Jeg ransaker meg selv, og prøver å finne ut om jeg har vært kald, eller gitt henne lite oppmerksomhet? Jeg har hatt mine dager mht arbeidsledigheten og ørkesløsheten, men mener jeg har vært verbal og sagt i fra om jeg har virket nedstemt. Jeg gjør så godt jeg kan å være oppmuntrende, tilstedeværende og normalt blid. I blant sender jeg henne meldinger med "jeg er glad i deg", og har ømme kjælenavn på henne. Jeg har lyst til å slå armene rundt henne og klemme henne inntil meg i blant, men det vil hun jo ikke lenger. Det hører med til historien at arbeidsledighet over tid og dertil relativt stram økonomi er en utfordring for oss. Vi går begge hjemme om dagen, noe som kan få enhver til å gå på veggene. Vi har da alle vår bagasje, og erfaringer vi drar med oss i nye relasjoner. Jeg har ofte reflektert over at dette kan ligge til grunn for hennes oppførsel. Situasjonen vår har vært slik lenge, og jeg lurer ofte på om dette er det rette forholdet for meg. Jeg har det ikke godt, og lider av mangel på mer enn regelrett vennskapelig omgang med min samboer. Selvsagt kan en ikke kose og kysse hele tiden, det vil ikke jeg heller, men dette tipper veldig over til noe jeg vil karakterisere som et kaldt og platonisk forhold. Når forholdet mellom oss har utviklet seg slik så tidlig, og det er tydelig at det er vanskelig å få pratet om det, så undrer jeg på hvordan det vil se ut om f.eks. fem år. Hva bør jeg gjøre? Snakke med henne, ja, men jeg får ikke svar. Min store skrekk er at jeg skal treffe en annen, og så svikte henne? Jeg har jo masse ømhet for min samboer, som er som før nevnt glad i denne kvinnen, og vil henne ikke noe vondt. Men å leve i et kaldt forhold, det vet jeg ikke om jeg orker stort lenger. Jeg er ikke dumsnill, men bryr meg jo også om henne. Vi er begge godt voksne, i 30-40-årene. Trenger reflekterte synspunkter, ikke useriøse svar.

[Gjest]

Synes du skal sette hardt mot hardt å si til henne det du skriver her. Har du fortalt henne dette? Hva du føler om dette her og at du ikke kan ha det sånn lenger?

[Lillemus]

Jeg synes - som hww - at du må gjøre det klart for henne hvordan dette går inn på deg. Jeg hadde heller ikke holdt ut i et så dødt forhold. Jeg synes ikke man kan forvente at en partner skal synes det er greit å leve uten nærhet og varme.

 

Men kan det ligge noe mer bak her? Kan hun ha vært utsatt for noe en eller annen gang?

[DoleMari]

Det kan være noe med hennes bakgrunn som gjør at hun reagerer med "avsky" når du klemmer henne. Hvor lenge har dere vært sammen? Det kan også at dere går for mye oppå hverandre og ikke har noen kommunikasjon.

Jeg har reagert som henne tidligere når kjæresten skulle klemme og kose. Da var det fordi jeg ikke hadde følelser for vedkommende lenger og ikke orket den type nærhet. Isåfall er det viktig at hun også prater om det med deg!

[AnonymBruker]

Du skriver : "Min store skrekk er at jeg skal treffe en annen, og så svikte henne? Jeg har jo masse ømhet for min samboer, som er som før nevnt glad i denne kvinnen, og vil henne ikke noe vondt. Men å leve i et kaldt forhold, det vet jeg ikke om jeg orker stort lenger. Jeg er ikke dumsnill, men bryr meg jo også om henne."

 

Jeg er mann, og reflekterer grundig over hva du skriver. Jeg var også gift med en som var smilende og blir i omgang med andre mennesker, men pissesur og stram sammens med meg.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg tok dette opp. Familierådgivning kom på plass, og tusener ble brukt på noe jeg trodde var fornuftig.

Vi er idag skilt, og hun er gift på nytt. Og etter noen år, så ser jeg de har det på samme måte som vi hadde det..

Nok om det.

 

Hadde jeg vært deg, så ville jeg faktisk_håpet_at jeg traff en ny. At du skal gå rundt å være redd for å svikte henne, høres helt absurd ut.

Det er faktisk_hun_som svikter deg nå.

 

Si meg, voksne som dere er : er det slik du ønsker at livet ditt skal være i fremtiden?

Ta det opp med henne, og si hva_DU_ønsker rundt dette. Og lytt til hva_HUN_ønsker.

Livet er rett og slett for kort til å holde på sånn.

 

Lykke til, begge to.

Anonymous poster hash: 16812...0b5

[Madelenemie]

Jeg fikk på en tid tilbake verdens søteste, sjarmerende og blide kjæreste. I starten gikk alt bra, hun var normalt varm og kyssbar, og kunne godt gi en klem eller tre. Men etter at vi flyttet sammen, endret dette seg til å bli en kjølig situasjon. Jeg forsøker å gi henne et kyss eller en klem, men hun vrir seg unna med et neiiiii, og kan bli sint og grøsse når jeg tar på henne. Så har hun også blitt ganske gretten, sarkastisk og rett og slett sur. Noe svar på spørsmål om hva som er galt, får jeg ikke. Når hun snakker med andre, er hun blid og glad, men sammen med meg er hun stort sett mutt. Jeg ransaker meg selv, og prøver å finne ut om jeg har vært kald, eller gitt henne lite oppmerksomhet? Jeg har hatt mine dager mht arbeidsledigheten og ørkesløsheten, men mener jeg har vært verbal og sagt i fra om jeg har virket nedstemt. Jeg gjør så godt jeg kan å være oppmuntrende, tilstedeværende og normalt blid. I blant sender jeg henne meldinger med "jeg er glad i deg", og har ømme kjælenavn på henne. Jeg har lyst til å slå armene rundt henne og klemme henne inntil meg i blant, men det vil hun jo ikke lenger. Det hører med til historien at arbeidsledighet over tid og dertil relativt stram økonomi er en utfordring for oss. Vi går begge hjemme om dagen, noe som kan få enhver til å gå på veggene. Vi har da alle vår bagasje, og erfaringer vi drar med oss i nye relasjoner. Jeg har ofte reflektert over at dette kan ligge til grunn for hennes oppførsel. Situasjonen vår har vært slik lenge, og jeg lurer ofte på om dette er det rette forholdet for meg. Jeg har det ikke godt, og lider av mangel på mer enn regelrett vennskapelig omgang med min samboer. Selvsagt kan en ikke kose og kysse hele tiden, det vil ikke jeg heller, men dette tipper veldig over til noe jeg vil karakterisere som et kaldt og platonisk forhold. Når forholdet mellom oss har utviklet seg slik så tidlig, og det er tydelig at det er vanskelig å få pratet om det, så undrer jeg på hvordan det vil se ut om f.eks. fem år. Hva bør jeg gjøre? Snakke med henne, ja, men jeg får ikke svar. Min store skrekk er at jeg skal treffe en annen, og så svikte henne? Jeg har jo masse ømhet for min samboer, som er som før nevnt glad i denne kvinnen, og vil henne ikke noe vondt. Men å leve i et kaldt forhold, det vet jeg ikke om jeg orker stort lenger. Jeg er ikke dumsnill, men bryr meg jo også om henne. Vi er begge godt voksne, i 30-40-årene. Trenger reflekterte synspunkter, ikke useriøse svar.

Hei!

Hvorfor kan du ikke jobbe?

Jobb og gode rutiner er en forutsetning for et godt forhold.

Kanskje din kjæreste syns intimitet er plagsomt når det ikke er ønsket. I en romantisk periode, dvs den første tiden etter at man treffes, er sånt ganske velkomment, men så overtar interessene, som alltid har vært der, da kan man " virke kald" uten å være det. Man vil bare ikke forstyrres av kyssing når man er engasjert og opptatt av noe viktig feks sin interesse.

Jeg tror det er viktig at to mennesker i et forhold har sterke interesser, slik at de ikke går hverandre på nervene.

[Happyfaaace]

Det kan være mange grunner til hvorfor dere har det slik i dag. Men du nevner det med trangt budsjett og ingen av dere jobber. Det tror jeg er den største faktoren. Jeg har selv vært grinete og sur og tverr da samboeren min ikke jobba. Han var selvfølgelig blid og alt det der. Men det irriterte meg allikevel. For der satt han, gjorde lite i huset og uffet seg da jeg spurte om han kunne gjøre ting i huset, det endte som at han bare satt der foran pcen og så på youtube for han var sliten. Ikke jeg som hadde kommet fra 6 timers dag på jobb... Vi hadde ca. 3000 kr å leve på etter alt var betalt, lite å finne på og råd til å gjøre noe hadde han ikke... så det ble det samme rutinene og se på film og være sammen i flere timer i en liten leilighet..så det ble fort krangling. Mens han hadde energien til kos og annet, var jeg sliten og tenkte på alt som burde gjøres og hvordan hverdagen kunne ha blitt lettere om vi kunne hatt bedre økonomi og mer spennning. han klagde etter en stund at forholdet ikke var like varmt og jeg sa som det var, men han forstod ikke og jeg ble den følelseskalde skurken..Men nå har han fått seg jobb og forholdet bedret seg drastisk, begge ble blidere og mer opplagte.. pga at begge har noe å gjøre og ikke sitter inne i leiligheten hele dagen og er sammen nesten hele tiden. I tillegg har vi nå råd til å kose oss med kino og annet Samtidig ha mer å prate i hverdagen,  noe som gjør at vi begge forblir litt mer spennende for hverandre. Tror det beste er at dere enten finner dere en jobb eller finner en egen hobby. 

[mrxx]

For meg høres det ut som om hun er på tur ut av forholdet.