Hvordan hjelpe en ungdom ut av depresjon?

[Gjest Anonym bruker]

Vår datter på 18 er deprimert, er hjemme på andre året og har ingen planer om oppstart på skole. Hun har tidligere brukt BUP (på ung.skole), senere fastlege og Cipralex. Har kuttet medisinen pga avflating av følelsene, har kuttet kontakt med fastlege for ett år siden. Hun ønsker ikke hjelp av profesjonelle, hun vil ordne opp i plagene selv. Hvordan kan vi som foreldre hjelpe henne? Hun er åpen ovenfor oss, men veldig lite tiltakslysten og tar aldri initiativ til samtaler. Hun er sosialt isolert og vil ikke omgås andre mennesker, heller ikke familiemedlemmer utenfor kjernefamilien. Hva kan og bør vi gjøre?

[Bella Dotte]

Dere bør i første rekke sette krav - hvis hun ikke går på skole, må hun ta imot behandling. Om ikke det som er forsøkt, virker, prøv noe annet.

[schizoid1337]

Hvorfor er hun deprimert ?

[Inner self]

Det et viktig att hun får behandling og utredning. Jeg trakk meg og tilbake i 16 års alderen og kom aldri ordentlig på banen igjenn, så det kan være viktig å handle. Prater hun med dere om sin situasjon? Å trekke seg tilbake fra alt, kan være noe som skjer i starten av andre psykiske lidelser enn depresjon,selv om d selvfølgelig er mer enn ille nok.

[frosken]

Vår datter på 18 er deprimert, er hjemme på andre året og har ingen planer om oppstart på skole. Hun har tidligere brukt BUP (på ung.skole), senere fastlege og Cipralex. Har kuttet medisinen pga avflating av følelsene, har kuttet kontakt med fastlege for ett år siden. Hun ønsker ikke hjelp av profesjonelle, hun vil ordne opp i plagene selv. Hvordan kan vi som foreldre hjelpe henne? Hun er åpen ovenfor oss, men veldig lite tiltakslysten og tar aldri initiativ til samtaler. Hun er sosialt isolert og vil ikke omgås andre mennesker, heller ikke familiemedlemmer utenfor kjernefamilien. Hva kan og bør vi gjøre?

Dere bør sørge for at hun både mottar behandling for sin depresjon, og at hun enten begynner å jobbe eller går på skole.

[AnonymBruker]

Hun er åpen ovenfor oss, men veldig lite tiltakslysten og tar aldri initiativ til samtaler. Hun er sosialt isolert og vil ikke omgås andre mennesker, heller ikke familiemedlemmer utenfor kjernefamilien.

 

Høres ut som mer enn bare depresjon.

Anonymous poster hash: 560c7...476

[AnonymBruker]

Dere bør sørge for at hun både mottar behandling for sin depresjon, og at hun enten begynner å jobbe eller går på skole.

Hvordan gjør man det sånn helt konkret?

Anonymous poster hash: 50b08...ac5

[ISW]

Det kommer vel litt an på hvor alvorlig depresjonen er også?

 

Hvis det er en mild tilstand, mer preget av tiltaksløshet, så er jo det viktigste at man kommer seg i skolegang eller jobb, og således finner tilbake til seg selv. Ofte vil da nedstemthet og depresjon bedre seg selv, eller i kombinasjon med hjelp hos psykolog.

 

Hvis hun skader seg selv eller har tanker om å ta sitt eget liv, alvorlig håpløshet, ligger i sengen hele dagen, osv., så er vel det viktigste at hjelpeapparatet griper inn raskt. Da må dere ta kontakt med fastlege ganske raskt.

[frosken]

 

Hvordan gjør man det sånn helt konkret?

Anonymous poster hash: 50b08...ac5

 

Jeg ville ha startet med en samtale hos hennes fastlege. Insister på at du vil være med til fastlegen, at du ønsker en fellessamtale hvor du forklarer fastlegen hvordan hun fungerer.

 

Når det gjelder skole og jobb, så synes jeg dere skal ta kontakt med Oppfølgningstjenesten (kontaktadresse finner du forhåpentligvis her http://vilbli.no/4daction/WA_Oppslag/?find=oppf%F8lgingstjenesten&ASP=35874596&Niva=V&Return=WA_kurstilbud&Ran=52762&TP=22-08-07 ). Det er svært viktig at ungdom ikke blir gående uten verken jobb eller skole, og hun bør få hjelp til å finne en eller annen jobb eller praksisplass for de nærmeste månedene, og forhåpentligvis kan hun bli motivert tll å begynne på vgs til høsten.

 

Noen steder har man spesialskoler som gir videregående opplæring til unge mennesker med psykiske vansker. Dersom det finnes en slik skole der dere bor, så kan det være et godt alternativ for henne.

 

Jeg tror det er viktig at dere som foreldre er aktive og medvirker til at hun kommer i gang med behandling og jobb/skole. Selv om hun er gammel nok til "å bestemme selv", så hadde jeg forsøkt å insistere på å få være delaktig i de bestemmelser som tas mht fremtiden.

[FGT]

Det er en en vanskelig tid å leve under for en ungdom. Hvis hun bor hjemme, så er det første bud å sørge for god kommunikasjon med henne. Finne ut hva som kan være årsaken til at hun er deprimert. Stil taktfulle spørsmål å lytt, lytt. lytt   Ut fra dette kan dere kanskje se hva det neste skritt som kan være til hjelp for henne.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Denne typen depresjoner hos unge mennesker skal en ta meget alvorlig. Ved å gå slik, faller hun stadig lengre bort fra sine jevnaldrende og fra veien mot et friskt og selvstendig liv. I tillegg er dårlig behandlet/ubehandlet depresjon den største risikofaktor for at depresjonene kommer igjen senere i livet og at den evt blir kronisk.

 

Du skriver at hun vil ordne opp i problemene selv. Det viser seg jo at det har hun ikke greid. Det må hun konfronteres med. Hvilke problemer er det evt i tillegg til at hun er deprimert?

 

Med mindre det er helt åpenbare og alvorlige ytre årsaker til depresjonen, trenger hun etter så lang tid helt sikkert medisiner. Det finnes meget gode medisiner som ikke er Cipralex eller i samme gruppe som denne.

 

Jeg tenker at når unge mennesker blir så syke som dette, må foreldrene ta ansvar, bruke sin autoritet og på en eller annen måte få koblet inn det profesjonelle helsevesenet. Snakk med fastlegen hennes. Få til et eller flere hjemmebesøk. Introduser en ny medisin. Press henne inn i behandling samtidig som dere motiverer og inngir realistisk håp om endring.

 

Hvis dere ikke griper inn raskt, går dette mot uførhet og kroniske, psykiske vansker av alvorlig grad.

 

PS: Finnes det bipolar lidelse i slekten?

[Madelenemie]

Vår datter på 18 er deprimert, er hjemme på andre året og har ingen planer om oppstart på skole. Hun har tidligere brukt BUP (på ung.skole), senere fastlege og Cipralex. Har kuttet medisinen pga avflating av følelsene, har kuttet kontakt med fastlege for ett år siden. Hun ønsker ikke hjelp av profesjonelle, hun vil ordne opp i plagene selv. Hvordan kan vi som foreldre hjelpe henne? Hun er åpen ovenfor oss, men veldig lite tiltakslysten og tar aldri initiativ til samtaler. Hun er sosialt isolert og vil ikke omgås andre mennesker, heller ikke familiemedlemmer utenfor kjernefamilien. Hva kan og bør vi gjøre?

Hei!

 

Dere bør oppsøke noen med kompetanse på høytfungerende autisme og jenter, det er langt mellom den gode kompetansen i Norge, de fleste jenter med høytfungerende autisme, lider i stillhet til de isolerer seg fra andre/ evt alle, i alderen 12-19 år. For da orker de ikke mer av bråket..

 

 

De blir ofte feildiagnostiserte som deprimerte, noe de er i grenseland for å bli... men deres åpenhet er påfallende, og egne tanker om "klare selv" er ofte nettopp et symptom på en autistisk verden-

 

 

Alt for lite skriver du til å vite/mene noe mer, men fordi du skriver så lite bør du tenke autisme også, og jenter med autisme er flinke på å smile og si tusen takk bare de får fred og ro.

[Pårørende]

Hei!

Denne situasjonen kjenner jeg ganske godt igjen... Det er ikke lett å komme i posisjon og få en ungdom som juridisk sett har lov til å bestemme selv, til å motta hjelp dersom hun ikke vil. Det er heller ikke alltid lett å få hjelpeapparatet i tale når datteren er over 18. Likevel - dere har ikke annet valg enn å forsøke nettopp det. Det er alt for mye å tape på å vente og se. Hun kommer ikke ut av det på egen hånd, snarere blir terskelen for å møte verden høyere og høyere.

Siden hun allerede har hatt kontakt med BUP, fastlege og har forsøkt ssri, er kanskje noe av utfordringen at hun syns hun har prøvd "alt" og at "ingenting" nytter...? En mulig innfallsvinkel er da å gi henne håp om at nye hjelpere og nye medisiner kan fungere bedre for henne. Tilnærmingen til unge voksne i hjelpeapparatet er ganske ulik tilnærmingen i BUP. Noen steder har sykehusene ambulerende team som kan komme hjem til dere, andre steder har kommunen tilsvarende tjenester. Hvis dere ikke lykkes med å få henne med til fastlegen, kan du skrive et brev som beskriver situasjonen, og la henne lese det og si at dette vil du sende fastlegen hennes fordi du er bekymret.

Det er belastende for foreldre å se barnet sitt i så pass dårlig forfatning, og det kan kanskje vekke både irritasjon og sinne i tillegg til bekymring når hun ikke vil ta imot hjelp (sånn har det ihvertfall vært for meg). Det er viktig at dere har en ventil - enten det er gjennom egen fastlege, pårørendetjeneser eller familie og venner. Dette kommer sannsynligvis til å ta sin tid, så da har man en jobb å gjøre med tanke på egeninnsats også

Endret 30. desember 2013 av Pårørende