Jeg elsker henne, men hva når det ikke er nok?

[AnonymBruker]

Vi er begge i 30års alderen. Vi har to barn sammen, og har vært sammen i 13år og bor sammen. Vi har aldri kommunisert godt sammen, og vi har aldri hatt mye sex heller, bortsett fra det første året vi var sammen, før hun ble gravid. Hun har aldri visst kjærtegn, eller har ikke evnen til å vise kjærtegn, prate eller ta intitiativ til noe egentlig. Vi er gode venner, men har ingen felles interesser overhodet, annet enn barna. Hun har 9/10 tegn på AS, så stryking og slikt kjærestegreier er ikke helt hennes greie. Ikke drikker hun (alkohol en gang på vårt 13årige forhold). Så jeg har alltid savnet en kjæreste. Jeg har ALT jeg ønsker, minus en kjæreste. På 13år har vi nok hatt sex 25ganger, med opphold på 6mnd, 1år, 2år på det lengste. Alltid noen unnskyldninger om ditt og datt, der jeg alltid har fikset "problemet" uten at hun har ville komme inn i et sekusuelt forhold. På slutten så var kravene så store og utstrekte, at snille meg ikke kunne oppfylle alle disse. På disse 13årene har vi ALDRI kranglet. Aldri diskutert hett engang. Så vi har "eksistert" bra.

 

Vel, to år siden, vi hadde det ikke greit sånn samboer/venn messig, så var jeg ble bevisst utro, for å tilfredstille mitt sexbehov. Det gikk jo strålende. Jeg fikk dekket mitt behov. Men det ble sex, og så ble det følelser, og da stakk jeg til ei ny ei. Sånn holdt jeg på. Men hun vekket mistanke. Humøret mitt ble jo bra! Sånn har det da humpet og gått i beste californication stil. Uten følelser, kun himmelsk god gjentagende sex, som jeg har savnet i årevis. Men jeg merker jo at det er like mye en kjæreste jeg har savnet. En kjærlig kjæreste, som kan dele ett glass vin, en god variert middag (uten å pllukke av 60% av ingridiensene) og varierte gjøremål sammen.

 

Så ramler jeg over i høst her, at HUN og i denne perioden har hatt ett nært kjæresteforhold til en av sine tidligere kursdeltagere. De har vært i flere byer sammen, på arrangementer og lignende. Enhver lille mulighet! Klart jeg var sjokkert. Det har vært all den sexen som jeg ikke har fått, all oppmerksomheten, og et engasjement uten sidestykke fra en ASer.. men hun har gitt han alt det som jeg har savnet! Men det viser seg at forholdet er avsluttet de i mellom. Hun har knep igjen for han nye også seksuelt, slik at han mistet tolmodigheten og fant seg en ny.

 

Begge er nå klar over at begge har hatt på si. Jeg er godt klar over hennes motivasjon til et forhold på si, og jeg er bevisst min motivasjon for sidesprang. 

 

Vi har begynt å snakke sammen, og vi ler sammen som før. Vi gjør ting sammen. Vi har det bedre enn noen gang før. Vi har begynt å ha sex sammen igjen på 2,5år. Vi er på sex 2ggr i mnd noe som er 6/12mnd fart. Og så bra vi har det nå (god tid, god økonomi, snille barn, god arbeidsdeling).

 

Men hun tar fortsatt ALDRI intitiativ, er aldri kjærlig, ønsker ikke prate om oss, så vi er på det sporet vi har vært, og det klarer jeg ikke..

 

Problemet er at jeg nå ikke klarer å gi slipp på det at hun har hatt sterke følelser for han andre. Jeg har problemer med å stole på henne. Jeg frykter jeg kanskje blir dumpet senere. Hun gikk sa mye stygt og dumt om meg. >Følelsesmessig er hun blitt litt bedre. Hun kan stryke meg innimellom, men det er ikke følelser bak (AS). Og hun vil aldri gi eller ta imot sex. Veldig følsom for sensorisk stryking ellers.

 

Har tatt det opp med henne, at det er to ting som fikk oss ut i uføret, det var mangel på at vi snakket med hverandre. Det ledet til ett dårlig sekusuelt forhold.

 

Vel, nå har vi forsøkt i 2mnd, og vi er på det gamle sporet, og jeg orker ikke dra prosessen alene. Hverken hun eller jeg har noe andre forstyrrende forhold på si, luskende i buskene nå.

 

Spørsmålet mitt er, skal man splitte opp vårt perfekte liv og familie på grunn av at vi er seksuelt inkompatible med hverandre? Jeg skjønner hun aldri vil bli noen kjærlig person. Men klarer jeg å leve med det, og er det verdt å gi et forhold fyken pga manglende basis i et parforhold? Jeg vet jeg må ha sex 1gang i uka minst, og det vet jeg hun ikke orker. Problemet er at jeg elsker henne over alt på denne jord. Mere enn barna. Men hun klarer aldri å vise at hun elsker meg, det har hun aldri gjort.

 

Jeg vet jeg klarer å komme meg videre.

 

Men jeg vet ikke om jeg klarer å bryte opp forholdet vårt på grunn av sexmangel. Det føles egoistisk og idiotisk.

 

For å få dette til å holde må vi prate mer, kommunisere mer, gjøre ting sammen og ta forholdet til nye høyder. Slik vi holder på svinner det hen, nok en gang..

Anonymous poster hash: b4d9e...9b4

[AnonymBruker]

Aspberger er en hjerneskade, den vil ALDRI kunne heles.

Hvis hun heller ikke skjønner hvor du vil, etter å ha fått det grundig forklart, er det lite som nytter.

Det er noe som heter at like barn leker best,

 

Siden dere begge har knullet litt rundt, er nok toget gått for lenge siden.

Eller så må du gi ett ultimatum: Puling 2-3 ganger i uka, eller flytt.

Livet inneholder mer enn å nappe seg i løken når fruen er ute av huset.

 

 

Anonymous poster hash: ada70...8be

[schizoid1337]

Hvorfor ble du sammen med henne? Eller var det slik at hun skjulte symptomene sine inntill det var for sent for deg å rømme ?

[Kayia]

Om du lander på å fortsette forholdet har jeg lyst til å gi deg innspill på ett område: Du sier at hun kan stryke deg innimellom, men at det er ikke ligger følelser bak fordi hun har asberger syndrom. Samtidig sier du at du føler på en sjalusi fordi hun har hatt sterke følelser for han andre, og dette henger ikke på greip. Om det ikke ligger følelser bak berøringer av deg (som hun tross alt har valgt å leve livet sammen med) har det vel ikke vært sterke følelser i elsker-relasjonen heller?

 

Dere har begge vært utro, og om dere skal fortsette å leve sammen må dere sette en strek over dette. Fra mitt ståsted virker det som du har forsynt deg råere i utenfor-verdenen enn henne, men likevel sliter du med hennes utroskap. Jeg ville legge ned en innsats for å gjøre meg ferdig med historien for så å ta et valg for framtiden om jeg var i dine sko. Kjenn på hva du tror på, og hva du kan leve med. Ikke legg til grunn at hun kan endre seg når du tar ditt valg, for det er det svært liten sannsynlighet for at hun har forutsetninger for.

[AnonymBruker]

Takk for svar. Det er fornuftige svar. Man er blind på egen situasjon, til nød inhabil.

 

Jeg ble sammen med henne for da var hun en helt annen. Hun var helt "oppslukt" i den aktivitet som jeg drev med. Nå betyr det absolutt ingenting for henne.  De har en tendens til å være veldig fokusert om det de driver med (der er hun nå og). Og ja, jeg hadde bestemt meg for å avslutte det for 12år siden, men det viste seg at det kom en liten pjokk selv om p-piller ble brukt gitt. Slikt angrer man aldri på. Sånt sett har vi barna felles da.

 

Hun har ikke fått AS diagnosen, men hun er det. Noen jeg kjenner som jobber med diagnoser, som mannet seg opp og spurte meg ut om dette.

 

I den tiden hun traff han, var vi inne i en god periode, der hun hadde utrolig fokus på sex (men nærmest slik du ser en 14åring, uten at jeg skal utdype). Hun viste det som vi hadde når vi traff hverandre, og et engasjement og opplevd ting som jeg aldri har klart å overtale henne til på 13år. Så jeg er sjalu på det hun hadde, og viste han. Jeg var egentlig klar for å gå videre, men så så jeg den siden jeg trodde hun ikke hadde. En kjæreste-side som jeg trodde ikke eksisterte hos henne (men viste litt av til meg før vi fikk barn).

 

På 13år har jeg heller aldri vært sjalu. Over natten ble det endret. Mest på grunn av måten utroskapet skjedde. Det var når jeg var så "nærme" huset, lille julaften, alle tider uten grenser og reiser der det ble løyet så det suste. Grovt tillitsbrudd. Sjalu er bra, men jeg klarer ikke stole på henne igjen. Det burde og gjelde andre veien forøvrig, men jeg gikk 2år uten en periode der jeg ga alt av hele meg. Men det var ikke nok.   

 

Jeg/begge er ferdig med det "utenom forhold" på 6-7mnd. Vi begge er det. Begge hadde ting som var villt, og det er lagt bak oss. Jeg har heller ingen skjult kjæreste agenda, eller jente som venter.

 

Jeg kan bare ikke gå gjennom livet uten kjærlighet fra en voksen person.

 

Jeg lar det gå ut uka. Så til helgen, så får vi ta en prat. Får skylde på at det er jeg som ikke klarer å komme over dette.  Og jeg vet med visshet at jeg 100% ikke klarer å leve slik. Og jeg vet jeg har gitt 100% for å få det til å fungere i årvis. jeg får ikke endret henne som dere sier, jeg må elske henne for den hun er. Det klarer jeg ikke. Det gjør så ulidelg vondt. For jeg elsker henne. Må bare få snille tolmodige meg til å ta ett jæskla tøft valg.  

Anonymous poster hash: b4d9e...9b4