Kjære Solveig

[Gjest Uten navn]

Vil et liv ble det samme igjen etter et brudd? Han var min første kjæreste, og min eneste. Jeg var forelsket, elsket ham dypt, og vi levde lenge som to turtelduer, vi trengte ikke venner. Vi ble voksne, vi fikk et hjem, vi fikk et barn, og så endret ting seg. Gradvis. Jeg begynteå savne kontakt med venner, mens han ikke vil la meg treffe dem. Jeg begynte å savne litt frihet,m men han ville ikke slippe. Det hele har blitt verre og verre, og har resultert i at han omtrent nekter meg å gå ut, og spionerer på alt som overvåkes kan. Han er blitt slu og kald, selv om han sier han elsker meg. Jeg tar ham i å lyve, og han trusler dersom ting går ham imot. Jeg var blind i starten, og så ikke han ble verre og verre. Han vil ikke møte til rådgiving, han mener jeg er syk. Jeg er så sliten nå, ligger bare og gråter. Jeg er hverken syk eller gal, som han sier. Heller ikke utro, eller falsk. Jeg snakket med ham, ikke bare en gang, og jeg har sagt det er like greit vi kan bryte, dersom ingenting skal fungere. "Greit" sier han, og jeg lurer på, vil jeg,alene, kunne leve et normalt liv igjen? Jeg vil jo savne... jeg husker alle de gode sidene. Da han fridde på ferie i Spania. Da han gråt da jeg fødte hans sønn. Oss hånd i hånd i måneskinn, vår første jul sammen.. og tårene mine renner for fullt. Jeg forsøker å minnes de gangene han fiket til meg fordi jeg hadde snakket for lenge i telefonen med en veninne, den gangen han kjørte etter meg og drev spionasje som en hel spion, de gangene han kalte meg syk, stygg og mislykket. De gangene han lo av meg, de gangene han ydmyket meg foran venner og bekjente. Den gangen han knuste en asjett i veggen fordi jeg hadde gått ut uten å si ifra... Jeg forsøker å MINNES de tingene for å si til meg selv at han ikke er noe å savne. At han ikke er helt normal. Men har ingen å sammenligne med, har aldri vært med andre menn enn han.

Jeg skjønner han har brukt meg gjennom alle år, jeg var et enkelt offer. Samtidig klarer jeg ikke la vær å tenke på de gode sidene hans, og savne ham, og elske ham.

Vil livet noengang bli normalt etter et brudd? Vi MÅ jo treffes pga barnet...

Triste tårer fra ei frustrert jente.

[thelise]

jeg blir så sint når jeg leser sånt!! du bør komme deg bort fra han med en gang, han kan ikke kontrollere livet ditt sånn. Jeg vet hva jeg snakker om, for jeg har vært i en sånn situasjon selv. Der slag, og løgn blir en del av hverdagen. Til slutt så tror man at det skal være sånn. Man ser ikke hvor fælt man har hatt det før man kommer seg vekk, først da føler man at man lever igjen. Du har rett til å leve du også. La han aldri få deg til å tvile på det. Du klarer deg fint alene, tar du kontakt med familievernskontoret, så guider de deg.

har han vært fysisk mot barnet deres? uansett, så vet jeg at du trenger ikke å la han treffe ungen. Hvis han har et problem med sinne, og slår deg fordi du treffer venner. Så kan du nekte han å treffe ungen, fordi han da også kan miste besinnelsen og slå ungen også. Det brukte jeg mot min eks. Nå treffer han ungene 5 timer hver 14 dag.

Hvis du er redd han, så si det til familievernskontoret.....la dem hjelpe deg.

ikke vær redd, ta kontakt.....det går bra! ikke la han ødelegge livet ditt.....du får det fint uten han.....tro meg!!

ta tak i deg selv, og hjelp deg og ungen din. Kom deg vekk fra han.....det som er positivt med han, er ting som var......fokuser på hvordan han er nå......og så vidt jeg ser, så er det ikke mye positivt. Man kan ikke leve evig på gode minner, når hverdagen er et mareritt. Og husk ungen din merker også at du ikke har det bra. Unger har det best, når du har det bra.....husk det.

ønsker deg lykke til, og sender deg mine varmeste tanker.......ta vare på deg selv...

stor varm klem

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære deg uten navn!

Du har kommet langt når du klarer å se livet ditt i et større perspektiv. Jeg oppfatter at du gjør det nå.

Du skriver på en måte historien din her , slik det begynte med kjæresten din mens dere var unge, og oppover som voksen, med fødsel og barn, og så nedturen med konklusjonen om brudd.

Samlivsbrudd er grusomt vanskelig og leit, men kan være nødvendig for om livet skal være leveverdig for deg videre. Livet ditt vil ikke bli det samme igjen, fordi du fornyer og forandrer deg hele tiden. Men du kan bli like glad og lykkelig igjen, på andre måter med andre mennesker. Du har mange muligheter foran deg. Bruk dem. Kom deg ut blant andre voksne mennesker og tenk på hva du vil brukte tiden din til nå.

Du har helt rett i at du og faren må samarbeide om barnet. Alt som bidrar til enighet og ro, er bra for dere alle tre. Men ikke bland inn parforholdet i foreldreskapet. Det blir kanskje din største utfordring den første tiden. Foreldrerollen er bare det som hører til mamma og pappa-forholdet.