Lyst som dreper lyst?

[AnonymBruker]

Litt usikker på hvordan jeg skal formulere dette, men jeg gir det i hvert fall et forsøk:

 

Jeg har siden mitt første seksuelle (og forsåvidt kjærlighetsfylte) forhold fra jeg var i midten av tenårene, og frem til voksen nåtid, opplevd at følgende skjer når jeg er i et forhold:

 

Forholdet/-ene starter som de fleste andre forhold - med veldig mye og bra sex, tiltrekning, gnist og alle disse fine tingene som er og skal være på plass. Jeg har alltid vært bortimot umettelig på dette området; jeg tror jeg nesten aldri har avvist en seksuell tilnærming (fra partner! vi snakker ikke om fra vilkårlige pågående mennesker på byen), da jeg vel muligens har visse egenskaper og tilbøyeligheter som plasserer meg i kategorien sexavhengig/hyperseksuell/semipromiskuøs/sett inn det som passer. Men jeg tror også dette paradoksalt nok alltid også har ført til at jeg - i faktisk nesten samtlige forhold jeg har hatt - opplever at min partners lyst synker betraktelig innen relativt kort tid (halvt år - års tid) og at sexlivet stagnerer (til min store fortvilelse). Dette har igjen stadig ført til brudd, enten ved at jeg har avsluttet forholdet med dette som direkte årsak, eller at det har ført til utroskap (fra min side, og deretter blitt avsluttet av meg). 

 

Det som derimot sitter igjen enda, er noe en av mine første kjærster (og sengepartnere) en gang ymtet frempå; at det umettelige behovet og mitt alltid tilstedeværende ønske om sex var direkte årsak til påfølgende lite sex; «Det var ikke like spennende når det alltid var tilgjengelig.». Virkelig ? 

 

Selv om det er litt kleint, føler jeg at jeg må skyte inn at disse bruddene aldri har endt lett - og at det gjerne er de som har vært mest lidende og såret. Flere av eks-kjærestene mine kontakter meg sporadisk den dag i dag, med fortellinger om at jeg var deres største og eneste virkelige kjærlighet, at jeg var uforglemmelig i senga, og ønsker om at vi skal finne tilbake til tross for at de har kjærester/koner. Jeg vil også anse meg selv som noe over gjennomsnittet på utseendesiden - bare for å forklare at jeg virkelig ikke tror årsaken her skal være at jeg er stygg, ekkel, ufordragelig, eller rett og slett dårlig i senga, om noen fristes til å se etter en løsning på den kanten :-)

 

Årsaken til at jeg lurer er forøvrig at jeg nå går inn i mitt 30. år, befinner meg i et samboerforhold, ønsker å endre gamle mønstre, men - lo and behold - vi har ikke sex. Han påstår at aldri har vært spesielt driftig - men dette sa han først etter vi hadde vært kaniner i over et halvt år, og ting flatet ut. Nå har vi vært sammen i 2 år, jeg har gått svært mange runder med meg selv, det er i dag 4 måneder siden sist jeg hadde sex... Jeg forsøker å håndtere dette på egenhånd, bokstavelig talt, men jeg trenger strengt tatt nærhet og kroppskontakt fra en annen person, og ikke cheesy porno og egne berøringer.

 

Jeg vil ikke være utro mot han, og føler meg ferdig med denslags oppførsel fra tidligere og yngre dager. Men jeg vil heller ikke leve et sexløst liv allerede som 29-åring. Jeg trives med han. Og beklageligvis har jeg skrevet en novelle her..

Ok, spørsmålet er egentlig; er det rett og slett avtennende at jeg alltid er tent? Jeg har tatt meg selv i å lese meg opp på lokale sexklubber i byen etc., men igjen - jeg vil ikke være utro, og anser ikke dette som en løsning. Men foreløpig ser jeg bare brudd som eneste virkelige løsning - dersom jeg ikke aksepterer liv i ufrivillig sølibat.

 

Vet ikke hva slags svar jeg egentlig ønsker og forventer, men håper uansett på noen relativt fornuftige tilbakemeldinger.

 

Og, ja, vi har forsøkt å snakke om det. Gjør bare vondt verre.

Anonymous poster hash: 9aa65...b7d

Anonymous poster hash: 9aa65...b7d

Anonymous poster hash: 9aa65...b7d

[mrxx]

For mye eller lite av noe er sjeldent bra. Kanskje du blir for innpåsliten så du sliter elskerne dine ut?

Hvis du er for hissig på grøten, så tør de nesten ikke å bevege seg i frykt for at du tolker det som ett positivt signal og er overklar:-)

 

Men du er sikkert god i senga, de er ofte det de som setter så stor pris på sex, men skal det fungere i ett forhold så må behovet være sånn noenlunde likt over tid, hvis ikke blir det slitsomt for begge, både for den som vil ha mest og for den som vil ha mindre.

[AnonymBruker]

 

Litt usikker på hvordan jeg skal formulere dette, men jeg gir det i hvert fall et forsøk:

 

Jeg har siden mitt første seksuelle (og forsåvidt kjærlighetsfylte) forhold fra jeg var i midten av tenårene, og frem til voksen nåtid, opplevd at følgende skjer når jeg er i et forhold:

 

Forholdet/-ene starter som de fleste andre forhold - med veldig mye og bra sex, tiltrekning, gnist og alle disse fine tingene som er og skal være på plass. Jeg har alltid vært bortimot umettelig på dette området; jeg tror jeg nesten aldri har avvist en seksuell tilnærming (fra partner! vi snakker ikke om fra vilkårlige pågående mennesker på byen), da jeg vel muligens har visse egenskaper og tilbøyeligheter som plasserer meg i kategorien sexavhengig/hyperseksuell/semipromiskuøs/sett inn det som passer. Men jeg tror også dette paradoksalt nok alltid også har ført til at jeg - i faktisk nesten samtlige forhold jeg har hatt - opplever at min partners lyst synker betraktelig innen relativt kort tid (halvt år - års tid) og at sexlivet stagnerer (til min store fortvilelse). Dette har igjen stadig ført til brudd, enten ved at jeg har avsluttet forholdet med dette som direkte årsak, eller at det har ført til utroskap (fra min side, og deretter blitt avsluttet av meg). 

 

Det som derimot sitter igjen enda, er noe en av mine første kjærster (og sengepartnere) en gang ymtet frempå; at det umettelige behovet og mitt alltid tilstedeværende ønske om sex var direkte årsak til påfølgende lite sex; «Det var ikke like spennende når det alltid var tilgjengelig.». Virkelig ? 

 

Selv om det er litt kleint, føler jeg at jeg må skyte inn at disse bruddene aldri har endt lett - og at det gjerne er de som har vært mest lidende og såret. Flere av eks-kjærestene mine kontakter meg sporadisk den dag i dag, med fortellinger om at jeg var deres største og eneste virkelige kjærlighet, at jeg var uforglemmelig i senga, og ønsker om at vi skal finne tilbake til tross for at de har kjærester/koner. Jeg vil også anse meg selv som noe over gjennomsnittet på utseendesiden - bare for å forklare at jeg virkelig ikke tror årsaken her skal være at jeg er stygg, ekkel, ufordragelig, eller rett og slett dårlig i senga, om noen fristes til å se etter en løsning på den kanten :-)

 

Årsaken til at jeg lurer er forøvrig at jeg nå går inn i mitt 30. år, befinner meg i et samboerforhold, ønsker å endre gamle mønstre, men - lo and behold - vi har ikke sex. Han påstår at aldri har vært spesielt driftig - men dette sa han først etter vi hadde vært kaniner i over et halvt år, og ting flatet ut. Nå har vi vært sammen i 2 år, jeg har gått svært mange runder med meg selv, det er i dag 4 måneder siden sist jeg hadde sex... Jeg forsøker å håndtere dette på egenhånd, bokstavelig talt, men jeg trenger strengt tatt nærhet og kroppskontakt fra en annen person, og ikke cheesy porno og egne berøringer.

 

Jeg vil ikke være utro mot han, og føler meg ferdig med denslags oppførsel fra tidligere og yngre dager. Men jeg vil heller ikke leve et sexløst liv allerede som 29-åring. Jeg trives med han. Og beklageligvis har jeg skrevet en novelle her..

Ok, spørsmålet er egentlig; er det rett og slett avtennende at jeg alltid er tent? Jeg har tatt meg selv i å lese meg opp på lokale sexklubber i byen etc., men igjen - jeg vil ikke være utro, og anser ikke dette som en løsning. Men foreløpig ser jeg bare brudd som eneste virkelige løsning - dersom jeg ikke aksepterer liv i ufrivillig sølibat.

 

Vet ikke hva slags svar jeg egentlig ønsker og forventer, men håper uansett på noen relativt fornuftige tilbakemeldinger.

 

Og, ja, vi har forsøkt å snakke om det. Gjør bare vondt verre.

Anonymous poster hash: 9aa65...b7d

Anonymous poster hash: 9aa65...b7d

Anonymous poster hash: 9aa65...b7d

 

Det er helt normalt at par som er nyforelsket har ofte sex. Da er man i lykkerus og kan holde det gående opp til flere ganger daglig. Etter en stund roer dette seg og sexen blir mindre hyppig. Gjennomsnittet ligger på 2 samleier i uken.

Hvis den ene viser seg å ha større sexlyst enn den andre blir dette en turn off ja. Den som har mindre lyst er redd for å nærme seg den andre i frykt for at dette blir oppfattet som en invitasjon til sex. Resultatet blir mindre sex og forholdet lider. Den ene vet at den andre har konstant lyst, den som har mindre lyst føler seg utilstrekkelig, noe han jo også er i øynene til den andre. 

Jeg hadde heller foretrukket en som hadde litt for lite lyst, enn en som hadde litt for mye. Det er skikkelig stressende å skulle holde tritt med en med høy sexlyst. Jeg var sammen med en mann en gang som tok all nærhet som en seksuell tilnærming. Ga jeg ham en klem var det i hans øyne en invitasjon. Resultatet ble jo at all intimitet mellom oss forsvant etter en stund. Noen ganger er det ok å bare være nær også, men sammen med noen med veldig høy sekslyst kan dette være vanskelig.

Jeg tror du vil slite i de fleste forhold hvis du forventer at sexen skal være på samme nivå etter noen mnd som den er når forholdet er nytt. 

Anonymous poster hash: dfaeb...71e

[AnonymBruker]

Jeg har vært i to langvarige forhold, med det nåværende forholdet som det lengstvarende. Det forrige forholdet var veldig intimt helt til slutten, og varte ca to år. Så det teller kanskje ikke i denne sammenhengen. Dette forholdet jeg er i nå, tærer veldig på meg. Jeg har også ganske stor lyst seksuelt, men samtidig hater jeg at all invitt til nærhet skal tolkes som lyst på sex. Derfor har jeg avvist endel ganger når vi har gitt klemmer eller koset. Jeg vet ærlig talt ikke om dette har innvirket på resultatet, men det er mye mulig.

 

Vi har sjelden sex nå, kanskje 1 gang hver tredje måned. Og i mine øyne er det altfor lite. Noe av grunnen tror jeg at jeg avviser når han tror at vi skal ha sex. Og det er gjerne de gangene jeg inviterer til nærkontakt. Og når jeg inviterer til massasje, klemming eller liknende så er det det jeg trenger! Og jeg er så sinnsykt lei av at mannen skal styre hvor ofte man har sex. Og at all kosing absolutt må lede til sex. Så nå blir det ingen sex. Og når vi først har sex, er det fordi det er så lenge siden at vi begge innser at det er på tide å gjøre noe med det. Ofte som resultat fra min klaging.

 

Problemet mitt er vel egentlig at jeg ikke ønsker noen nærkontakt overhodet, fordi jeg føler at vi har sklidd fra hverandre følelsesmessig. Selv om sexlysten er der. Det er vanskelig, og jeg innser vel at vi burde komme oss til parterapi. Men ville bare skrive et innlegg for å vise at du ikke er alene.

Anonymous poster hash: 93d8b...ef6

[tjohei1]

Litt usikker på hvordan jeg skal formulere dette, men jeg gir det i hvert fall et forsøk: Jeg har siden mitt første seksuelle (og forsåvidt kjærlighetsfylte) forhold fra jeg var i midten av tenårene, og frem til voksen nåtid, opplevd at følgende skjer når jeg er i et forhold: Forholdet/-ene starter som de fleste andre forhold - med veldig mye og bra sex, tiltrekning, gnist og alle disse fine tingene som er og skal være på plass. Jeg har alltid vært bortimot umettelig på dette området; jeg tror jeg nesten aldri har avvist en seksuell tilnærming (fra partner! vi snakker ikke om fra vilkårlige pågående mennesker på byen), da jeg vel muligens har visse egenskaper og tilbøyeligheter som plasserer meg i kategorien sexavhengig/hyperseksuell/semipromiskuøs/sett inn det som passer. Men jeg tror også dette paradoksalt nok alltid også har ført til at jeg - i faktisk nesten samtlige forhold jeg har hatt - opplever at min partners lyst synker betraktelig innen relativt kort tid (halvt år - års tid) og at sexlivet stagnerer (til min store fortvilelse). Dette har igjen stadig ført til brudd, enten ved at jeg har avsluttet forholdet med dette som direkte årsak, eller at det har ført til utroskap (fra min side, og deretter blitt avsluttet av meg). Det som derimot sitter igjen enda, er noe en av mine første kjærster (og sengepartnere) en gang ymtet frempå; at det umettelige behovet og mitt alltid tilstedeværende ønske om sex var direkte årsak til påfølgende lite sex; «Det var ikke like spennende når det alltid var tilgjengelig.». Virkelig ? Selv om det er litt kleint, føler jeg at jeg må skyte inn at disse bruddene aldri har endt lett - og at det gjerne er de som har vært mest lidende og såret. Flere av eks-kjærestene mine kontakter meg sporadisk den dag i dag, med fortellinger om at jeg var deres største og eneste virkelige kjærlighet, at jeg var uforglemmelig i senga, og ønsker om at vi skal finne tilbake til tross for at de har kjærester/koner. Jeg vil også anse meg selv som noe over gjennomsnittet på utseendesiden - bare for å forklare at jeg virkelig ikke tror årsaken her skal være at jeg er stygg, ekkel, ufordragelig, eller rett og slett dårlig i senga, om noen fristes til å se etter en løsning på den kanten :-) Årsaken til at jeg lurer er forøvrig at jeg nå går inn i mitt 30. år, befinner meg i et samboerforhold, ønsker å endre gamle mønstre, men - lo and behold - vi har ikke sex. Han påstår at aldri har vært spesielt driftig - men dette sa han først etter vi hadde vært kaniner i over et halvt år, og ting flatet ut. Nå har vi vært sammen i 2 år, jeg har gått svært mange runder med meg selv, det er i dag 4 måneder siden sist jeg hadde sex... Jeg forsøker å håndtere dette på egenhånd, bokstavelig talt, men jeg trenger strengt tatt nærhet og kroppskontakt fra en annen person, og ikke cheesy porno og egne berøringer. Jeg vil ikke være utro mot han, og føler meg ferdig med denslags oppførsel fra tidligere og yngre dager. Men jeg vil heller ikke leve et sexløst liv allerede som 29-åring. Jeg trives med han. Og beklageligvis har jeg skrevet en novelle her..Ok, spørsmålet er egentlig; er det rett og slett avtennende at jeg alltid er tent? Jeg har tatt meg selv i å lese meg opp på lokale sexklubber i byen etc., men igjen - jeg vil ikke være utro, og anser ikke dette som en løsning. Men foreløpig ser jeg bare brudd som eneste virkelige løsning - dersom jeg ikke aksepterer liv i ufrivillig sølibat. Vet ikke hva slags svar jeg egentlig ønsker og forventer, men håper uansett på noen relativt fornuftige tilbakemeldinger. Og, ja, vi har forsøkt å snakke om det. Gjør bare vondt verre.Anonymous poster hash: 9aa65...b7d Anonymous poster hash: 9aa65...b7d Anonymous poster hash: 9aa65...b7d

Du bør finne deg en partner som har like store drifter som deg selv og blandt menn bør de finnes, for det sies jo at de har større drifter enn kvinner på generell basis. En annen ting er at du snur kjønnsrollemønsteret på hodet. Menn liker å jakte og når de vet at de får ting lett så mister de kanskje lysten? Jeg har også inntrykk av at menn liker å dominere og styre kvinner, og det blir jo vanskelig når du blir den dominerende, men det finnes sikkert menn for deg også. Du må bare finne de med lik lyst som deg.

Endret 13. februar 2014 av tjohei1

[Florissy]

Jeg   vet at jeg bør finne meg noen et annet sted. Jeg har langt større sexdrift enn denne mannen. Og jeg vet at jeg må finne meg i at sånn er greia.

[Florissy]

Hvis noen vil svare meg, så kan de skrive til [email protected]