Foreldre som ødelegger for andre.

[Togli]

"Som kan forklare merkelig oppførsel" skrev hun også. ;-)

Takk for korreksen

[Madelenemie]

Hei, du mener ikke "riste", men "vugge" barnet :-)  De fleste forbinder "riste" med brutal behandling av barn.

Hei!

 

Ja men det vet du da at jeg mener.

 

Jeg får jo vondt i følelsene fordi jeg bryr meg, jeg får jo like vondt i de som i ørene.

 

Jeg liker barn svært godt, og mye bedre enn foreldrene, noe jeg sier også.

 

Jeg foretrekker barn, særlig fra alder 4-5 år, da liker de både konstruksjoner og dinosaurer m.m. mens foreldrene snakker uforstand, dette er grovt sagt, selvsagt fins det hyggelige voksne, men barn er å foretrekke.

 

Babyer er en utfordring, men jeg blir sint hvis de har det vondt og uten at foreldrene ser ut til å bry som om dette som førsteprioritet. Ikke noe barn bør gråte seg i søvn, gråt er et språk, før man setter sammen bokstavene til betydning, og derfor blir man urolig av barnegråt, jeg blir irritert, og fortvilt og prøver på alle tenkelige måter og stoppe det, til sist holder jeg meg for ørene men da er jeg forbi fortvilelse og nære et sammenbrudd. Jeg takler dårig barnegråt og dårligere enn godt er, men det er mere fortvilese enn noe annet.

[frosken]

Takk for korreksen

Tja... jeg ville ikke ha slått meg til ro med at du allikevel ikke tilhører De Andre. Noen vil jo kunne mene at det å snakke med hendene kvalifiserer som "merkelig oppførsel"...

 

Jeg tror "annengjøring" er noe man skal være på vakt mot. Det blir litt som med "du skal ikke tåle den urett som ikke gjelder deg selv", tenker jeg.

[Madelenemie]

Takk for korreksen

Hei!

 

Ja men døve kan ha merkelig oppførsel, de som feks har vært døve hele livet og forsøker snakke, .. det er ikke særlig vellykket. Men det er jo greit nok, selv om det lyder, litt som, "mongolid"

 

Jeg foretrekker døve med tegnspråk, men det er fordi det bare er sporadisk jeg hører døve som prøver snakke på TV og det skjer jo ikke uten at andre ikke lurer på hva som er galt. Det har altså med min manglende kunnskap og erfaring.

 

Sånn er det nok med autisme også, ok, det ble lagt merke til at jeg holdt meg for ørene, men det var fort over, så fort andre forstod hva det var tale om, var det ok.

 

Så på den måten er å være døv og ha autisme ganske likt, på de uvitende vekker man oppsikt, på de som vet/klarer tenke litt videre, er det forståelig.

[Togli]

Tja... jeg ville ikke ha slått meg til ro med at du allikevel ikke tilhører De Andre. Noen vil jo kunne mene at det å snakke med hendene kvalifiserer som "merkelig oppførsel"...

 

Jeg tror "annengjøring" er noe man skal være på vakt mot. Det blir litt som med "du skal ikke tåle den urett som ikke gjelder deg selv", tenker jeg.

Jeg begynte faktisk med å skrive det du sier om å "snakke med hendene", men droppa det Jeg ser jo helt klart at folk f.eks. er skeptiske til kjæresten min som ikke har godt talespråk i det hele tatt! I realiteten er han en meget smart fyr med masse mellom ørene, så det er noen ganger trist at han aldri vil få sjansen til å vise dette til mine ikke-tegnspråklige venner og familiemedlemmer :/   Vi vil nok alltid bli sett på som "annerledes" - men som minstejenta mi sier - å være hørende er jo dørgende kjedelig, for "vi døve" har det jo mye morsommere

[Togli]

Hei!

 

Ja men døve kan ha merkelig oppførsel, de som feks har vært døve hele livet og forsøker snakke, .. det er ikke særlig vellykket. Men det er jo greit nok, selv om det lyder, litt som, "mongolid"

 

Haha, du er iallefall dønn ærlig - det skal du ha   Det er faktisk ganske morsomt å observere endel folk som aldri har sett en døv før og skal prøve å samtale med en døv uten godt talespråk. De dauer jo nærmest av nervøsitet

[Madelenemie]

Haha, du er iallefall dønn ærlig - det skal du ha   Det er faktisk ganske morsomt å observere endel folk som aldri har sett en døv før og skal prøve å samtale med en døv uten godt talespråk. De dauer jo nærmest av nervøsitet

Hei!

 

Ok.

 

Jeg dauer ikke av nervøsitet, muligens vil jeg hjelpe, du vet sånn som med mennesker som stammer.

men jeg vet man ikke skal hjelpe, så da tar jeg det med ro, og venter.

 

Få venter når jeg snakker, noen gjør det, og det er kjekt, det kan ta tid før jeg kommer til hovedpoenget, jeg begynner ofte i en merkelig ende, jeg nøster meg frem, men for den utålmodige kan det synes håpløst.

 

Derfor kommer jeg sjelden til poenget, og alt jeg sier blir hengende som rariteter i luften fordi jeg blir avbrutt, og andre tenker, "du vet hun der", men jeg får jo sjelden komme til poenget.

De gangene jeg får det er jeg alene med min foreleser, derfor sa han en dag høyt.

 

" nei det er feil, men din hjerne fungerer ikke som noen annens , og hvem vet hva som er feil, men svar nå er at det er feil", også tok han pause før han sa "ja men kanskje ikke feil, det kommer an på, men man skal ikke komplisere for mye, den smarteste kan gjøre de så komplisert at han mister det grunnleggende".

Jeg syns det var klokt sagt,

 

jeg kan komplisere håpløst mye/ eller forenkle håløst mte, det er fordi det mste av det jeg tenker tenker jeg helt uavhengig av andre, det er som om det oppstår helt nye tanker rundt det vedtatte nå jeg leser fysikk eller matematikk, tanker og nye kalkulasjoner kommer, kommer opp inni meg, men heldigvis forstår min fysikkforeleser det, jeg tror han har samme "problem".

[Lillemus]

Haha, du er iallefall dønn ærlig - det skal du ha   Det er faktisk ganske morsomt å observere endel folk som aldri har sett en døv før og skal prøve å samtale med en døv uten godt talespråk. De dauer jo nærmest av nervøsitet

Det hender jo det kommer tunghørte og døve på jobben min og jeg tenker som så at de forhåpentligvis er litt takknemlige for at jeg prøver der jeg gjør så godt jeg kan med å snakke tydelig og ikke for fort, tyr til skriving og sikkert bruker hendene litt attåt. Kanskje synes de jeg er ufattelig komisk også - hva vet vel jeg!

[Togli]

Det hender jo det kommer tunghørte og døve på jobben min og jeg tenker som så at de forhåpentligvis er litt takknemlige for at jeg prøver der jeg gjør så godt jeg kan med å snakke tydelig og ikke for fort, tyr til skriving og sikkert bruker hendene litt attåt. Kanskje synes de jeg er ufattelig komisk også - hva vet vel jeg!

De synes garantert ikke du er komisk! Min erfaring er at alle døve elsker det når hørende prøver så godt de kan, og er gode på mimikk og gester Altfor mange nordmenn er dårlig på dette... her forleden traff jeg en hørende araber som kommuniserte med to døve venner av meg (de to snakker ikke godt talespråk) - og araberen kommuniserte meget godt med de to uten at han/de trengte hjelp av meg - "hjemmelaga" tegn og gester fungerte utmerket som enkel kommunikasjon. Da slo det meg at det jammen ikke er mange nordmenn som greier å tenke visuelt når de snakker

[Togli]

Hei!

 

Ok.

 

Jeg dauer ikke av nervøsitet, muligens vil jeg hjelpe, du vet sånn som med mennesker som stammer.

men jeg vet man ikke skal hjelpe, så da tar jeg det med ro, og venter.

 

Det viktigste for deg  vil jo være å prøve å høre hva den døve sier, og jeg vet at hørende som også er gode på å visuell oppfattelse lettere vil oppfatte døve da de ikke kun støtter seg til det de hører, men også til munnavlesning og gester

[Madelenemie]

Det viktigste for deg  vil jo være å prøve å høre hva den døve sier, og jeg vet at hørende som også er gode på å visuell oppfattelse lettere vil oppfatte døve da de ikke kun støtter seg til det de hører, men også til munnavlesning og gester

Hei!

 

Jeg forholder meg til det sagte/utalte.

 

Jeg prøver av høflighet og vennlighet å se på andre, men når jeg ser hører jeg ike/dvs får ikke med meg hva de sier.

 

Ser jeg ikke blir jeg oppfattet som uinteressert/overlegen, men de som kjenner meg vet at jeg hører bedre etter når jeg slipper se.

 

Jeg leste noen som hadde besøkt autister i USA, et fellesskap, mente seg ikke funksjonshemmet, de kommuniserte utrmerket uten at noen så på hvearndre, og det syns intervjuerne var interessant, de oppfattet det, men slikt oppfatter ikke vanlige mennesker, for min del er øyekontakt fullstendig uvesentlig og kun til hinder for god kommunikasjon.,

[Madelenemie]

Haha, du er iallefall dønn ærlig - det skal du ha   Det er faktisk ganske morsomt å observere endel folk som aldri har sett en døv før og skal prøve å samtale med en døv uten godt talespråk. De dauer jo nærmest av nervøsitet

Hei!

 

Nå kom jeg på det :-)

 

Vi er jo litt motsatte:-)

 

Jeg hører!

 

Du ser!

 

jeg liker ikke se på mennesker, jeg ser for å være vennlig, men jeg hører dårlig da.

[tonie]

Øh, jeg føler meg veldig "vanlig" jeg altså - bare for å ha sagt det

Pleier du å oppføre deg merkelig da? Jeg regnet deg som vanlig, men jeg kan ha misset noe. 

[Togli]

Hei!

 

Nå kom jeg på det :-)

 

Vi er jo litt motsatte:-)

 

Jeg hører!

 

Du ser!

 

jeg liker ikke se på mennesker, jeg ser for å være vennlig, men jeg hører dårlig da.

Du har rett Det kan faktisk ofte være vanskelig å være døv og ha asperger, nettopp fordi døves språk er visuelt

[Togli]

Pleier du å oppføre deg merkelig da? Jeg regnet deg som vanlig, men jeg kan ha misset noe. 

Jeg tror ikke jeg oppfører meg så merkelig, men jeg antar at når jeg snakker med andre tegnspråklige så vil det være enkelte som legger merke til meg

[morsan]

Takk for korreksen

Så voldsomt til korreks var det dog ikke.

[Togli]

Så voldsomt til korreks var det dog ikke.

Neida, er bare litt høflig anlagt for tida

[Angustia1]

På transportmidler har man ikke så mye valg. Jan jo ikke hoppe ut i fallskjerm heller Så enig - da går der på foreldrenes ansvarlighet. Putter de inn ørepropper og leser ufortrødent videre mens ungen skriker er det noe annet enn å sitte med utrøstelig gråtende unge på fanget.

 

Ja, dette gjelder offentlige transportmidler generelt. Jeg nevnte fly spesielt fordi det der er ekstra liten plass og rom for å bevege seg, og man kan ikke gå ut og ta neste fly  Likevel er det veldig mange som irriterer seg over "bråkete" barn som støyer av relativt opplagte årsaker, og bidrar til at situasjonen går fra vondt til verre for både foreldre og barn. (Mine barn har selvfølgelig alltid vært eksemplariske og godt oppdratt   ), men jeg personlig har stor tålmodighet med stressa småbarnsforeldre og podene i slike situasjoner.

 

Når det er sagt er jeg enig i at man skal ta hensyn i det offentlige rom. På forestillinger, møter, gudstjenester, kino, teater, foreldremøter, restaurantbesøk osv bør man ta barnet ut for å roe det for ikke å forstyrre alle andre.

 

I denne saken var det snakk om en dåpsgudstjeneste der dåpsbarna blei 'forvist'. Da tenker jeg at de andre kirkegjengerne som ikke tilhørte disse to familiene burde bære over med babygråt. Ikke minst en smule respektløst av presten å 'utvise' hovedpersonene som skal "innlemmes i Guds rike"

[Angustia1]

Hei!

 

Jeg har opplevd det samme, sist jeg måtte bli med noen på legevakten var det er foreldrepar som la sitt barn ned på en benk, den ene holdt, den andre tvangskledde, og barnet skrek slik at det var grusomt, jeg tror ca 4 år gammelt barn, men jeg hadde med ørepropper. De brukte lang tid, og da de var ferdige lot de barnet skrike videre på gulvet, mens de snakket og hauset opp barnet mer, det var tydelig at det ikke plagde dem, men de plagde meg, foreldrene, barnet ble jo skremt av sine foreldre, og skrek mer.

 

Disse foreldrene var nok på legevakta av en grunn. Det var sikkert også en grunn til at de 'tvangskledde' barnet, antakelig hadde de fått beskjed om det ift undersøkelser e.l. liknende. Du hadde ørepropper og kan sannsynligvis ikke gjengi samtalen med barnet som "hausing og plaging"? Jeg tviler ikke på din opplevelse av situasjonen, men husk at din opplevelse ikke nødvendigvis samsvarer med de impliserte 

[Angustia1]

Jeg begynte faktisk med å skrive det du sier om å "snakke med hendene", men droppa det Jeg ser jo helt klart at folk f.eks. er skeptiske til kjæresten min som ikke har godt talespråk i det hele tatt! I realiteten er han en meget smart fyr med masse mellom ørene, så det er noen ganger trist at han aldri vil få sjansen til å vise dette til mine ikke-tegnspråklige venner og familiemedlemmer :/   Vi vil nok alltid bli sett på som "annerledes" - men som minstejenta mi sier - å være hørende er jo dørgende kjedelig, for "vi døve" har det jo mye morsommere

 

"Jeg begynte faktisk med å skrive det du sier om å "snakke med hendene", men droppa det  :P"

 

Hehe, tror jeg har nevnt dette før, men skriver det igjen: Min eldste datter var skolekamerat og nabo med en gutt som var døv og hadde en hjerneskade i tillegg. De var kjempegode venner, leika sammen, bygde hytter, krangla av og til og var som venner flest i grunnskolealder. En dag overhørte dattera mi at en voksen person sa at  "stakkars 'Ola' har ikke språk". Da kom det kontant fra dattera mi: "Joda, Ola snakker, han snakker med hendene sine, han!" Ho var så sint som bare en 6-åring kan bli