Dette var min ungdomstid

[Madelenemie]

Hei!

 

Jeg bryr meg ikke om jeg blir gjenkjent, etter å ha sett dokumentaren til Jon Harald, munk i samme kloster som jeg var vordende nonne, for jeg var  i motsetning til han, ønsket, men for opprørsk, så jeg dro, forstår jeg både hvor heldig jeg var, som klarte meg, men blir jeg samtidig sint for at de turte å gjøre det de gjorde mot Jon Harald og meg og så mange andre.

 (for jeg vet om flere)

 

Det var spørsmålene mine som stanset meg, spørsmålene jeg ikke fikk svar på, spørsmålene de bad meg ikke stille, men det var jo umulig for en autist, så jeg spurte igjen og igjen, som sikkert irriterte og klødde like mye i ørene på søstrene som lyder klør for meg til vanlig.  Jeg fikk ikke svar, men jeg fikk til svar at jeg var ønsket til å inntre.

 

Jeg hadde da bestemt meg for at Kanaans murer ikke var mitt kall, men Mor Teresa i India. Med det smalt klosterdørene til kanaan igjen, ikke en sa hade da jeg dro, ikke en har siden lurt på hvor jeg ble av, men selv savnet jeg tryggheten, hagen, løvet jeg feiet, sangen, kortene jeg malte, blomstene jeg sanket, flagget jeg svinget, jeg har savnet det masse, siden da, men ikke visst, eller turt å si at, "ja jeg savner dere", "jeg savner søsterene og gleden og hagen og ordene og samhørigheten og troen", men mest av alt kjent en dyp sorg over at de jeg sang med, og de jeg trodde jeg trodde med, ikke hadde kjærlighet nok til å møte meg den dagen kl 05.30 da taxi stoppet utenfor Darmstadt kloster.

 

Hvor var søstrene, hvor var de jeg hadde ledd med, kjempet med, bedt med, de var ikke der, Bang sa porten, og jeg snudde meg, aldri hadde lyden vært så høy, jeg så søster gikk, den lange lange stien, bort mot trærne jeg raket kastanjer under,  helt til hun forsvant, jeg håpet hun skulle snu seg å vinke, et siste lite smil på veien, en gang, men hun snudde seg ikke, og ikke en søster var der.

Jeg var sorgfull og usikker, murene som var min trygghet valgte jeg å forlate.

Jeg var ustødig, men jeg tror der og da, denne autismen berget meg, den berget ikke Jon harald og mange andre fra å måtte få hjelp av psykiatrien etter dette livet.

 

Hvordan våger de, i Guds navn...å gjøre det de gjør, sekter og klostre, kjenner de ikke forpliktelsen og menneskets egen rett til å handle i sannhet og tro med sin egen indre overbevisning? Er det ikke det Jesu evangelium hviler på, å være sann og ærlig og tro i sin tjeneste?

 

Nå forstår jeg min egen sorg, savnet mitt, sviket jeg kjente, tårene som aldri kom, jeg ga dem min ungdom, da jeg måtte være ærlig å dra, vendte de meg ryggen.

 

Det kaller de Guds Kjærlighet.

 

Nå vet jeg navnet på sorgen i meg, takket være dokumentaren til Jon Harald.

 

http://tv.nrk.no/serie/underveis/dmpt63550214/05-02-2014

 

 

 

 

[Madelenemie]

Hei!

 

Det mest tankevekkende og skremmende for meg var når jeg ved noen anledninger spurte noen andre søstre fra, USA og Danmark om spørsmål rundt måten de fremstilte satan, helvete, og menneskene på.

 

Jeg ble veldig alene. En dansk jente jeg prøvde henvende meg til flere ganger som het Ulla, snakket ikke med meg, rommet og sengen jeg fikk, ble plutselig bestemt gitt til henne. Jeg tok det tungt, da jeg mislikte forandring, men jeg strevde med å innordne meg og valgte tenke at slik ble dissiplene satt på prøve.

 

Men etter som tiden gikk, fikk jeg flere spørsmål, jeg fikk den følelsen av at noen bestemte hva vi skulle si.. og at spørsmål ikke var tillatt, det er umulig når man har autisme.

 

Jeg vet ikke hvor riktig dette var, men jeg fikk flere og flere motspørsmål.

 

Ikke at det gikk knirkefritt da jeg kom til en annen orden jeg forlot jo den også .-D

 

Det positive er at jeg trenger ikke å være en uærlig jomfru, heller en ærlig hustru og mor og elsker, nære livet og virkeligheten og så langt borte fra løgnen som Jesus ønsker ett menneske,

 

Jeg var nok en del av en sekt, men denne sekten var ikke verre enn andre sekter, de som ikke tåler ærlighet, kjærlighet, sannhet og oppriktighet, er langt fra noe jeg vil tilhøre.

 

det å tro på Gud handler for min del om å være ærlig, mer enn noe,

 

om at man elsker og føder og hater og føler og ler og elsker enda mer.

 

Men løgn liker jeg ikke, fortsatt, men de verste til å lyve fant jeg i klosterene, i sitt svik mot de minste, de fattigste, de ensomme, de nødlidende, jeg tror på Gud fortsatt.

Men om jeg tror som en humanetiker så tror jeg ærlig, og på at Gud liker ærlighet og ikke løgn, hykleri og svilk, trakkasering og løgn.

 

Derfor kaller jeg meg en religiøs agnostiker, jeg vet ikke, men jeg tror på Gud, men ikke noe menneskelig system kan få meg til å vike fra prinsipper om ansvaret jeg har for min bror eller søster. Hvem de måtte være, bare at de er et menneske setter de over et hvert religiøst påbud som ikke samsvarer med mine prinsipper.

[Madelenemie]

hei!

 

Nå kom jeg på sjokoladene vi fikk

 

Jeg fikk en bitteliten sjokoladebit med et lite papir med en bønn rundt, alle søstrene bøyde seg i glede og takknemlighet.

 

Jeg smilte og ville le, og tenkte "jeg vil ha mer sjokolade", jeg var så tydelig skuffet at jeg kan ikke tenkte meg at jeg bøyde hodet.

 

Kanskje lærte jeg at bøye hodet skulle jeg, jeg husker ikke, men jeg husker skuffelsen, lørdag etter lørdag, hva i alle dager, en sjokoladebit, også bøye seg i ydmyk takknemmlighet, dessuten ville jeg ha dundersalt og dunderklumper, heksehyl, og lakrisbomber, og jeg fortalte to finske jenter hva jeg håpet de innpakkede sjokoladebitene ville bli neste lørdag.

 

Det ville nok ikke blitt til noe annet enn sjokolade om det ikke var for at jeg kom på at de kunne dra inn til byen, mens jeg holdt vakt ved muren, de kom tilbake med søt lakris, men alt var bedre enn bittesmå sjokolader med bønner om Jesus rundt.

 

Hvis de er søstre i dag, har de sikkert borbannet mitt navn, hvis de er bare er vanlige finner, kan vi sikkert le sammen, av sektsjokolade, søt lakrisk og bittesmå lovbrudd som kunne gitt oss to ukes straff, men vi ble ikke oppdaget, jeg visste akkurat hvor lyset gikk på og av :-)

[AnonymBruker]

Du skriver fantastisk, kunne lest bok av deg jeg, om den var skrevet

Anonymous poster hash: 3b20c...7c3

[AnonymBruker]

Interessant beskrivelse Madelenemie. Jeg er ikke autist, og kjenner heller ikke til de utfordringene som autisme medfører. Men jeg har prøvd en klosterlignende tilværelse en kort tid. Effekten var overraskende. Og det satt i meg i lang tid etter oppholdet der. En sterk sinnro, en dyp fred. Og jeg opplevde å hvile ut mentalt sett. Det var svært godt.

 

Men i lengden tror jeg ikke slik tilværelse er greit. Den ene grunnen er at tilværelsen blir for innadrettet og for lite oppmerksomhet og aktivitet blir rettet mot det Jesus omtalte i Mat 25,34-40. Mot fattige og utslåtte mennesker altså. Det er en stor svakhet for Vestens kristenhet.

 

Den andre grunnen er at vi ikke er skapt til å sterk ensomhet. Vi takler ensomhet dårlig. Og trenger nært fellesskap med andre, og de aller fleste trenger en annen person å dele livet med, mentalt såvel fysisk. Erfaringene med klosterliv er jo at fristelsen for noen til å gjennomføre handlinger de burde unnlatt, blir større. Et stabilt ekteskap er nok best for de fleste.

 

Og den tredje grunnen er overdreven styring av tilværelsen på slikt som ikke har med Bibelens budskap å gjøre. For en som er langt nede, mentalt utslitt kan måten tilværelsen blir lagt opp, være til hjelp. Men for en som ikke er langt nede og har gode evner, blir det bare slitsomt. Nesten som å bli plassert i et tomt og trangt rom uten mulighet til å gå ut.

 

Ikke klandre de du bodde sammen med Madelenemie, de var også bare noen som var påvei, akkurat som deg og meg. Kanskje deres utfordring var at de ikke ante hvordan de skulle gjøre ting annerledes overfor en autist. Tiden din der var nok ikke bortkastet. Du har nok gode minner derfra også?

Anonymous poster hash: 8b49e...2e8

[AnonymBruker]

Den andre grunnen er at vi ikke er skapt til å sterk ensomhet. Vi takler ensomhet dårlig. Og trenger nært fellesskap med andre, og de aller fleste trenger en annen person å dele livet med, mentalt såvel fysisk. Erfaringene med klosterliv er jo at fristelsen for noen til å gjennomføre handlinger de burde unnlatt, blir større. Et stabilt ekteskap er nok best for de fleste.

 

Det er det nok, også for homofile. Men det er hyggelig at du nå støtter homofiles rett til å gifte seg.

Anonymous poster hash: 988c7...cb0

[AnonymBruker]

h

Det er det nok, også for homofile. Men det er hyggelig at du nå støtter homofiles rett til å gifte seg.

Anonymous poster hash: 988c7...cb0

 

Nå? Hva mente du med det?

Her står ikke et ord om homofile, så hvor du har det fra, får du heller fortelle selv.

Anonymous poster hash: 8b49e...2e8

[AnonymBruker]

 

h

 

Nå? Hva mente du med det?

Her står ikke et ord om homofile, så hvor du har det fra, får du heller fortelle selv.

Anonymous poster hash: 8b49e...2e8

 

 

Skrev du ikke at "stabilt ekteskap er nok best for de fleste". Gjelder ikke dette for homofile?

Anonymous poster hash: 988c7...cb0

[AnonymBruker]

Skrev du ikke at "stabilt ekteskap er nok best for de fleste". Gjelder ikke dette for homofile?

Anonymous poster hash: 988c7...cb0

 

"De fleste" betyr ikke "alle". Homofile var ikke i mine tanker i det hele tatt her. Jeg har ikke noe forslag for dem.

Anonymous poster hash: 8b49e...2e8

[AnonymBruker]

 

"De fleste" betyr ikke "alle". Homofile var ikke i mine tanker i det hele tatt her. Jeg har ikke noe forslag for dem.

 

 

Nei, for de skal vel brenne i helvete? Eller kanskje de kan omvendes med bønn?

Anonymous poster hash: 988c7...cb0

[stjernestøv]

Bra skrevet, du er en forfatter Madelenemie

[AnonymBruker]

Nei, for de skal vel brenne i helvete? Eller kanskje de kan omvendes med bønn?

Anonymous poster hash: 988c7...cb0

 

Jeg skrev ikke om homofile. Hvor du har de paranoide forestillingene dine fra, får du heller gjøre rede for selv i stedet for å klistre fordommene dine på noen som ikke har uttalt seg.

Anonymous poster hash: 8b49e...2e8

[AnonymBruker]

 

Jeg skrev ikke om homofile. Hvor du har de paranoide forestillingene dine fra, får du heller gjøre rede for selv i stedet for å klistre fordommene dine på noen som ikke har uttalt seg.

Anonymous poster hash: 8b49e...2e8

 

 

Da får du heller forklare hvorfor behov for et "stabilt ekteskap" ikke gjelder homofile.

Anonymous poster hash: 988c7...cb0

[AnonymBruker]

 

Da får du heller forklare hvorfor behov for et "stabilt ekteskap" ikke gjelder homofile.

Anonymous poster hash: 988c7...cb0

 

Det er utidig, og trist at du skal ødelegge trådstarters innlegg med å blande inn denne kveruleringen. Men noen eier vel ikke skamvett...

Anonymous poster hash: 82e7e...c87

[Madelenemie]

 

Du skriver fantastisk, kunne lest bok av deg jeg, om den var skrevet

Anonymous poster hash: 3b20c...7c3

 

Hei!

 

Takk:-D En bok blir aldri skrevet jeg har problemer med oversikt :-)

 

Jeg ville likt å skrive en bok, mest fordi min psykiater vil det, men jeg har organiseringsvansker som har med oversikt å gjøre. Organisere/skrive liste over arter innenfor en biotop er noe jeg kan klare, men ikke sånne store vide og svære prosjekter.

 

:-)

[Madelenemie]

 

Interessant beskrivelse Madelenemie. Jeg er ikke autist, og kjenner heller ikke til de utfordringene som autisme medfører. Men jeg har prøvd en klosterlignende tilværelse en kort tid. Effekten var overraskende. Og det satt i meg i lang tid etter oppholdet der. En sterk sinnro, en dyp fred. Og jeg opplevde å hvile ut mentalt sett. Det var svært godt.

 

Men i lengden tror jeg ikke slik tilværelse er greit. Den ene grunnen er at tilværelsen blir for innadrettet og for lite oppmerksomhet og aktivitet blir rettet mot det Jesus omtalte i Mat 25,34-40. Mot fattige og utslåtte mennesker altså. Det er en stor svakhet for Vestens kristenhet.

 

Den andre grunnen er at vi ikke er skapt til å sterk ensomhet. Vi takler ensomhet dårlig. Og trenger nært fellesskap med andre, og de aller fleste trenger en annen person å dele livet med, mentalt såvel fysisk. Erfaringene med klosterliv er jo at fristelsen for noen til å gjennomføre handlinger de burde unnlatt, blir større. Et stabilt ekteskap er nok best for de fleste.

 

Og den tredje grunnen er overdreven styring av tilværelsen på slikt som ikke har med Bibelens budskap å gjøre. For en som er langt nede, mentalt utslitt kan måten tilværelsen blir lagt opp, være til hjelp. Men for en som ikke er langt nede og har gode evner, blir det bare slitsomt. Nesten som å bli plassert i et tomt og trangt rom uten mulighet til å gå ut.

 

Ikke klandre de du bodde sammen med Madelenemie, de var også bare noen som var påvei, akkurat som deg og meg. Kanskje deres utfordring var at de ikke ante hvordan de skulle gjøre ting annerledes overfor en autist. Tiden din der var nok ikke bortkastet. Du har nok gode minner derfra også?

Anonymous poster hash: 8b49e...2e8

 

Hei!

 

Jeg har maange gode minner fra tiden:-)

 

Mange!!

 

Det som skyggelegger den er at ingen sa hade til meg, og det når jeg bare var ærlig.

 

Jeg følte på mye av det du skriver om, at livet bak murer ble for begrenset for meg, jeg ville endre på urett og mye mer.

 

Men mest av alt ble det umulig å ikke få være ærlig, jeg kan ikke kompromisse med sannheten, jeg klarer ikke lyve og jeg har mange prinsipper, å være så ærlig tålte ikke klostrene, det er jo litt komisk :-D

 

Jeg ville hatt flere gode minner om menneskene ofret seg og levde i tråd og pakt med jesu ord og ikke en religions bestemmelser, for min rettesnor var bergprekenen, jeg slet med den til jeg ga opp...

jeg liker den, men jeg er så menneskelig, på et vis:-) Selv om jeg nettopp ikke heller er det:-)

 

Men jeg er ærlig, for mye for de fleste, og noe annet finner jeg ganske vanskelig.

Jeg elsket klosterlivet følte raking av løv var en mening, at å være nær jesus i kirken, alene, når jeg bare tørket støv eller skiftet blomster eller satte salmebøker på rekke og rad gjorde meg glad, men jeg klarte ikke løgnen, og den må man tåle om man skal bli en nonne, det er det rare, selv ikke kirken tåler sannheten, den klør i ørene eller noe annet, og irriterere...

 

Når noen spurver stadig fløy etter meg der mens jeg rakte løv, begynte jeg å le. Jeg kjente hvordan det vi kaller skaperverket stadig påkalte meg, med høyere stemme og interesse enn Bibel og kirkebønn, det var der ute i jorden, blant mark og småfugl, blomsterfrø og trærnes brus at jeg kjente meg nære gud.

Men jeg gikk til andakt, om så var med skitne hender, for meg bare brune av jord og det gud har skapt,

 

Jeg elsket Gud, jeg elsker han enda, men pga av vitenskapen, av beregninger av avstander i universet , av ny viten om sorte hull, i alt dette kommer gud meg nære, Han blir ikke fjern og borte, det blir mer sånn at jeg kjenner ærefrykt og glede og bare vil finne ut mer, og mer.

 

Jeg egnet meg for det religiøse fellesksap og min kjærlighet til Gud. Alt ved det gjorde meg lykkelig

 

Men min kritiske sans og rettferdighet, noe der skapte vansker. tror jeg, og det er det leie å tenke på.

[Madelenemie]

 

Interessant beskrivelse Madelenemie. Jeg er ikke autist, og kjenner heller ikke til de utfordringene som autisme medfører. Men jeg har prøvd en klosterlignende tilværelse en kort tid. Effekten var overraskende. Og det satt i meg i lang tid etter oppholdet der. En sterk sinnro, en dyp fred. Og jeg opplevde å hvile ut mentalt sett. Det var svært godt.

 

Men i lengden tror jeg ikke slik tilværelse er greit. Den ene grunnen er at tilværelsen blir for innadrettet og for lite oppmerksomhet og aktivitet blir rettet mot det Jesus omtalte i Mat 25,34-40. Mot fattige og utslåtte mennesker altså. Det er en stor svakhet for Vestens kristenhet.

 

Den andre grunnen er at vi ikke er skapt til å sterk ensomhet. Vi takler ensomhet dårlig. Og trenger nært fellesskap med andre, og de aller fleste trenger en annen person å dele livet med, mentalt såvel fysisk. Erfaringene med klosterliv er jo at fristelsen for noen til å gjennomføre handlinger de burde unnlatt, blir større. Et stabilt ekteskap er nok best for de fleste.

 

Og den tredje grunnen er overdreven styring av tilværelsen på slikt som ikke har med Bibelens budskap å gjøre. For en som er langt nede, mentalt utslitt kan måten tilværelsen blir lagt opp, være til hjelp. Men for en som ikke er langt nede og har gode evner, blir det bare slitsomt. Nesten som å bli plassert i et tomt og trangt rom uten mulighet til å gå ut.

 

Ikke klandre de du bodde sammen med Madelenemie, de var også bare noen som var påvei, akkurat som deg og meg. Kanskje deres utfordring var at de ikke ante hvordan de skulle gjøre ting annerledes overfor en autist. Tiden din der var nok ikke bortkastet. Du har nok gode minner derfra også?

Anonymous poster hash: 8b49e...2e8

 

Hei!

 

Men det jeg opplevde vanskeligst, men sist sate ord på var at menneskene, søstrene, de jeg elsket på min måte, ikke var der der jeg reiste,

 

Hvorfor var de ikke der?

 

Jeg følte meg trist, men i nye oppgaver la jeg det bak meg, men da jeg så dokumentaren visste jeg svaret på det, jeg var såret, lei meg, sveket, men i mangel av forståelse for hvorfor, sa jeg det ikke til noen, jeg bare fortsatte, men søstrene er jeg fremdeles glad i, men jeg kunne aldri løyet for å tilhøre fellesskapet.

 

Da denne løgnen ble tilbudt meg to år etter i et nytt kloster, reiste jeg igjen mine våpen, mot de over meg, jeg "tapte" og forlot klosteret. De kan kalle det et tap, for meg var det en seier, jeg seirer på en måte alltid fordi jeg er tro på mine prinsipper og aldri viker fra dem.

 

Der et menneske, et barn, en liten ved makt og misbruk trues, kan ingen autoritet vinne over meg, dvs selvsagt står jeg på den lilles side, og jeg kan bruke våpen ingen trodde, jeg er ikke så fredsommelig som alle tror, men jeg forsvarer den lille inntil døden, mot alle, mot alle er, kompromissløst, om hele verden er i mot, så har jeg mine prinsipper, heldigvis, det er noe bra ved å ha autisme.

[AnonymBruker]

Det er utidig, og trist at du skal ødelegge trådstarters innlegg med å blande inn denne kveruleringen. Men noen eier vel ikke skamvett...

Anonymous poster hash: 82e7e...c87

 

Du har rett. Jeg skulle ikke latt meg provosere av den kveruleringen. Unnskyld, til deg også, Madelenemie. (Jeg skjønte bare ikke tankegangen, det vare veldig merkelig - hvor kunne vedkommende ha de forestillingene fra? Her var noe som ikke stemte. Men jeg får la det ligge.)

Anonymous poster hash: 8b49e...2e8

[AnonymBruker]

Hei!

 

Men det jeg opplevde vanskeligst, men sist sate ord på var at menneskene, søstrene, de jeg elsket på min måte, ikke var der der jeg reiste,

 

Hvorfor var de ikke der?

 

Jeg følte meg trist, men i nye oppgaver la jeg det bak meg, men da jeg så dokumentaren visste jeg svaret på det, jeg var såret, lei meg, sveket, men i mangel av forståelse for hvorfor, sa jeg det ikke til noen, jeg bare fortsatte, men søstrene er jeg fremdeles glad i, men jeg kunne aldri løyet for å tilhøre fellesskapet.

 

Da denne løgnen ble tilbudt meg to år etter i et nytt kloster, reiste jeg igjen mine våpen, mot de over meg, jeg "tapte" og forlot klosteret. De kan kalle det et tap, for meg var det en seier, jeg seirer på en måte alltid fordi jeg er tro på mine prinsipper og aldri viker fra dem.

 

Der et menneske, et barn, en liten ved makt og misbruk trues, kan ingen autoritet vinne over meg, dvs selvsagt står jeg på den lilles side, og jeg kan bruke våpen ingen trodde, jeg er ikke så fredsommelig som alle tror, men jeg forsvarer den lille inntil døden, mot alle, mot alle er, kompromissløst, om hele verden er i mot, så har jeg mine prinsipper, heldigvis, det er noe bra ved å ha autisme.

 

Når noen opplever sorg over et tapt familiemedlem, kan andre vike unna. De vet ikke helt hvordan de skal møte den sørgende. Kanskje det var en lignende reaksjon du opplevde? Det virket bare rart at de skulle trekke seg unna. De burde handlet motsatt, vært nær deg når du trengte dem.

 

Hvis jeg har forstått det rett, så har autister sterkt behov for struktur i tilværelsen og at ekstra stor orden og systemer er godt å forholde seg til. F.eks. er matematikk noe av det mest strukturerte man kan oppleve. Og for de som har lest avansert matematikk blir sånt en fryd. Når man trenger nok inn i bibelens beskrivelser, finner man noe av det samme, men de har et "lag av tåke", et-eller-annet som gjør forståelsen vanskeligere tilgjengelig selv for de med gode evner. Så jeg skjønner godt din tiltrekning til de temaene.

Anonymous poster hash: 8b49e...2e8

[Togli]

Du skriver så utrolig godt at jeg nesten kan leve meg inn i historien!

 

Er enig med de som skriver at du burde skrive bok om livet ditt i klosteret og tankene dine i den forbindelse. Hadde det i tillegg vært åpenhet om at du har asperger i boken, så tror jeg en slik bok ville appellert til mange (inkl. meg)!

 

Det er godt når man begynner å få satt sammen det puslespillet det er å forstå seg selv på bakgrunn av ens egen historie. Jeg har selv vært inne på tanken om å skrive bok om min egen oppvekst som døv, og om tanker rundt det å være døv. Mye av grunnen er nok at jeg føler at folk som hører ikke forstår min verden 100 % - Jeg ønsker bare å få aksept for at mine tanker og følelser er som de er, og at jeg deler dem med svært mange i min situasjon. Allikevel blir jeg fortalt at jeg ikke kan tenke eller føle slik og sånn, for det er "feil", og slike ting blir man ganske oppgitt av