Kjæresteforholdet forsvant

[Gjest Gargamel]

Jeg er en mann på drøyt 40 som har vært gift i ca 15 år. Vi har barn, og har det bra på veldig mange plan. Vi snakker sammen, ler sammen etc. Sexlivet har vært bra. Jeg har nok alltid vært litt mer ivrig enn henne, men hun har også vært ganske ivrig. Vi hadde en bra periode i høst. Når det gjelder kjærtegn og nærhet i hverdagen er hun langt under middels interessert. Det gjelder faktisk også i forhold til barna. De kommer oftest til meg om de skal ha en kos (utradisjonelt, men sånn er det faktisk hos oss). Jeg aksepterer at hun er sånn.

 

De siste 2-3 månedene har forholdet tatt en vending jeg ikke liker. Kos og klem gikk fra lite (som er OK) til null (ikke OK). Hun vrir seg unna om jeg er borti henne, og setter seg lengst mulig bort fra meg. Hun har blitt klart mindre interessert i senga også, selv om det ikke er helt stopp.

 

Jeg ble etter hvert veldig redd for at det var noe alvorlig feil. Har hun noen på si? Jeg tror egentlig ikke det. Jeg mannet meg opp og spurte hva som var galt. Hun skjønte ikke hvorfor "noe skulle være galt" og sa at ting går opp og ned. Jeg måtte være konkret og si at hun ikke har gitt meg en klem, et kyss, tatt hånden min, satt seg inntil meg en eneste gang på 2 mnd, og ofte litt ubevisst vifter meg bort om jeg prøver meg på en uskyldig klem. Jeg sa også at jeg føler meg som en masekopp som hun ikke vil være borti. Hun sa igjen bare at ting går opp og ned og at hun rett og slett ikke har tenkt noe særlig over det. Jeg tror hun snakker sant. Problemet er at samtalen ikke har ført til noen forandring i det hele tatt. Altså ikke en eneste fysisk berøring eller varme ord. Jeg synes det ville vært en naturlig reaksjon etter en slik samtale.

 

Jeg har kanskje ingen skrekkhistorie i forhold til mange andre her, men begynner å bli veldig mentalt sliten av å ikke ha et kjæresteforhold. Hele tiden har jeg en liten frykt for å bli kastet ut fra huset og barna mine.

 

Jeg har sluttet helt å ta på henne eller ta noe initiativ i senga etter samtalen. Jeg orker ikke tanken på å være en krevende blekksprut. Jeg har et lønnlig håp om at hun "kommer tilbake" etter å få litt pause, og tenker at masing er det dummeste jeg kan gjøre. På den annen side kan det hende det ville funket med blomster. Jeg er bare redd for å gi en blomsterbukett og ikke få en klem i retur. Det må uansett snart være hennes tur til å gi meg en oppmuntring.

 

Det pussige er at vi har det godt sammen i hverdagen, midt oppi alt dette. Hun legger planer for hva vi skal gjøre månedsvis frem i tid, er blid mot meg og ler sammen med meg. Hun er åpenbart ikke det minste fysisk tiltrukket av meg for tiden, men det virker ikke helt som hun tenker på å forlate meg heller.

 

Jeg er 3-4 kg overvektig, men trener både styrke og kondis, dusjer minst hver dag. Jeg tror egentlig ikke det er noe feil med meg. Andre damer gir meg i alle fall en klem og varme ord på fest innimellom (riktignok oftest damer med redusert dømmekraft pga pappvin)

 

Jeg synes jeg blir dårlig behandlet. Jeg vil ha en kjæreste som i alle fall setter seg i armkroken min uten at jeg må be om det, og som ikke har det veldig travelt hver gang jeg gir en klem.

 

Hva bør jeg gjøre? Fortsette å ligge lavt, eller prøve på en sjarmoffensiv? Skal jeg bare gi f og finne en dame som faktisk er interessert i meg, først som sist? Jeg er vel ikke helt der enda, men jeg føler meg i alle fall hjelpeløs.

 

[AnonymBruker]

Hva med å forsøke å tenke at man gir ikke for å få, man gir for å gi? Jeg skriver ikke dette for at du skal føle at du ikke gir nok/har gitt nok, men at du kanskje med den tanken bare kan være den du alltid har vært i forholdet uten å tenke om deg selv at du trenger deg på henne eller er krevende. Det løser ingenting for dere at du nå også endrer deg og gir mindre. Da er du jo ikke en gang deg selv. Og det er vel ikke godt?

 

 

Jeg vet ikke hvordan dere lever. Om det blir for mange hverdager. Kanskje dere trenger en kveld en gang i blant utenfor husets 4. En liten reise, bare dere 2, om økonomien og situasjonen tillater det. Om ikke, bare gå noen turer hånd i hånd. Finn noen gallerier i området dere bor å besøke dem sammen. Se muligheter for tosomhet og noe utenfor hjemmet. Bare være kjærester. Kjøpe en bukett tulipaner i morgen. De er så fantastisk vakre nå Håper dere finner hverandre igjen.

 

 

Anonymous poster hash: 95d60...23d

[Gjest Gargamel]

Hva med å forsøke å tenke at man gir ikke for å få, man gir for å gi? Jeg skriver ikke dette for at du skal føle at du ikke gir nok/har gitt nok, men at du kanskje med den tanken bare kan være den du alltid har vært i forholdet uten å tenke om deg selv at du trenger deg på henne eller er krevende. Det løser ingenting for dere at du nå også endrer deg og gir mindre. Da er du jo ikke en gang deg selv. Og det er vel ikke godt?  Jeg vet ikke hvordan dere lever. Om det blir for mange hverdager. Kanskje dere trenger en kveld en gang i blant utenfor husets 4. En liten reise, bare dere 2, om økonomien og situasjonen tillater det. Om ikke, bare gå noen turer hånd i hånd. Finn noen gallerier i området dere bor å besøke dem sammen. Se muligheter for tosomhet og noe utenfor hjemmet. Bare være kjærester. Kjøpe en bukett tulipaner i morgen. De er så fantastisk vakre nå Håper dere finner hverandre igjen.   Anonymous poster hash: 95d60...23d

Jeg synes innlegget ditt er klokt og bra, men jeg vil hente meg inn litt før jeg gjør legger hodet på blokka en gang til. Jeg inviterte henne til å sitte i armkroken min etter samtalen, hun gjorde det, men fant ganske fort en grunn til å sitte for seg selv, så jeg ble sittende med frykten og skuffelsen en gang til.

Jeg klarer ikke å avgjøre om jeg overtolker og henger meg opp i bagateller eller om dette er noe seriøst. Signalene er så blandet. Stemningen mellom oss virker god bortsett fra denne absolutte mangelen på fysisk kontakt.

[Frida Frosk]

 

Jeg er en mann på drøyt 40 som har vært gift i ca 15 år. Vi har barn, og har det bra på veldig mange plan. Vi snakker sammen, ler sammen etc. Sexlivet har vært bra. Jeg har nok alltid vært litt mer ivrig enn henne, men hun har også vært ganske ivrig. Vi hadde en bra periode i høst. Når det gjelder kjærtegn og nærhet i hverdagen er hun langt under middels interessert. Det gjelder faktisk også i forhold til barna. De kommer oftest til meg om de skal ha en kos (utradisjonelt, men sånn er det faktisk hos oss). Jeg aksepterer at hun er sånn.

 

De siste 2-3 månedene har forholdet tatt en vending jeg ikke liker. Kos og klem gikk fra lite (som er OK) til null (ikke OK). Hun vrir seg unna om jeg er borti henne, og setter seg lengst mulig bort fra meg. Hun har blitt klart mindre interessert i senga også, selv om det ikke er helt stopp.

 

Jeg ble etter hvert veldig redd for at det var noe alvorlig feil. Har hun noen på si? Jeg tror egentlig ikke det. Jeg mannet meg opp og spurte hva som var galt. Hun skjønte ikke hvorfor "noe skulle være galt" og sa at ting går opp og ned. Jeg måtte være konkret og si at hun ikke har gitt meg en klem, et kyss, tatt hånden min, satt seg inntil meg en eneste gang på 2 mnd, og ofte litt ubevisst vifter meg bort om jeg prøver meg på en uskyldig klem. Jeg sa også at jeg føler meg som en masekopp som hun ikke vil være borti. Hun sa igjen bare at ting går opp og ned og at hun rett og slett ikke har tenkt noe særlig over det. Jeg tror hun snakker sant. Problemet er at samtalen ikke har ført til noen forandring i det hele tatt. Altså ikke en eneste fysisk berøring eller varme ord. Jeg synes det ville vært en naturlig reaksjon etter en slik samtale.

 

Jeg har kanskje ingen skrekkhistorie i forhold til mange andre her, men begynner å bli veldig mentalt sliten av å ikke ha et kjæresteforhold. Hele tiden har jeg en liten frykt for å bli kastet ut fra huset og barna mine.

 

Jeg har sluttet helt å ta på henne eller ta noe initiativ i senga etter samtalen. Jeg orker ikke tanken på å være en krevende blekksprut. Jeg har et lønnlig håp om at hun "kommer tilbake" etter å få litt pause, og tenker at masing er det dummeste jeg kan gjøre. På den annen side kan det hende det ville funket med blomster. Jeg er bare redd for å gi en blomsterbukett og ikke få en klem i retur. Det må uansett snart være hennes tur til å gi meg en oppmuntring.

 

Det pussige er at vi har det godt sammen i hverdagen, midt oppi alt dette. Hun legger planer for hva vi skal gjøre månedsvis frem i tid, er blid mot meg og ler sammen med meg. Hun er åpenbart ikke det minste fysisk tiltrukket av meg for tiden, men det virker ikke helt som hun tenker på å forlate meg heller.

 

Jeg er 3-4 kg overvektig, men trener både styrke og kondis, dusjer minst hver dag. Jeg tror egentlig ikke det er noe feil med meg. Andre damer gir meg i alle fall en klem og varme ord på fest innimellom (riktignok oftest damer med redusert dømmekraft pga pappvin)

 

Jeg synes jeg blir dårlig behandlet. Jeg vil ha en kjæreste som i alle fall setter seg i armkroken min uten at jeg må be om det, og som ikke har det veldig travelt hver gang jeg gir en klem.

 

Hva bør jeg gjøre? Fortsette å ligge lavt, eller prøve på en sjarmoffensiv? Skal jeg bare gi f og finne en dame som faktisk er interessert i meg, først som sist? Jeg er vel ikke helt der enda, men jeg føler meg i alle fall hjelpeløs.

Du verdens rike Du er jo litt av en drømmemann som kona di ikke ser...

Si i fra hvis du blir ledig da...

[Gjest Gargamel]

 

Du verdens rike Du er jo litt av en drømmemann som kona di ikke ser...

Si i fra hvis du blir ledig da...

Jeg er nok bare en vanlig fyr, men takk.

[Kayia]

De siste 2-3 månedene har forholdet tatt en vending jeg ikke liker. Kos og klem gikk fra lite (som er OK) til null (ikke OK). Hun vrir seg unna om jeg er borti henne, og setter seg lengst mulig bort fra meg. Hun har blitt klart mindre interessert i senga også, selv om det ikke er helt stopp.

Om dette er en så ny og markant endring som jeg får inntrykk av ville også jeg tenkt at hun får oppmerksomhet, evt kos & sex et annet sted. Jeg ser at du har spurt henne, men husk at svært mange benekter dette omtrent til de er tatt med buksene nede. Jeg tror jeg ville snakket mer med henne om dine tanker om jeg var deg...

 

Om det overfornevnte ikke er tilfelle - kan det være at du er for hensynstagen og "mild" og at hun kunne reagere positivt på at du er litt mer bestemt og tydelig i tilnærmelser?

Endret 19. februar 2014 av Kayia

[Gjest Gargamel]

Jeg har tenkt tanken på at det er noen andre inne i bildet. Det har tross alt skjedd med flere jeg kjenner selv om forholdene har virket perfekte sett fra utsiden. Selv om jeg har hatt antennene ute en lang stund har jeg ikke merket det minste tegn på at hun lyver eller skjuler noe angående hvor hun er og hva hun gjør. Helt sikker kan man vel aldri bli.

 

Ja, jeg er hensynsfull og mild. Det er mulig hun tenker at alt er OK nå som vi har snakket sammen, og at hun ikke trenger å ta noe initiativ nå som saken er "oppklart". Hun er tross alt ikke vant til å komme til meg, Den vanen kan være vond å vende, særlig når jeg backer ut og hun ikke helt vet hvor hun har meg.

Endret 19. februar 2014 av Gargamel

[Lillemus]

Kan hun ha oppdaget noen bifile/lesbiske tendenser hos seg selv?

 

Det høres forøvrig fryktelig trist ut. Jeg må dessverre innrømme at jeg nok oppførte meg litt likt din kone de siste årene i mitt ekteskap, for min del skyltes det at jeg rett og slett overhodet ikke tente på mannen min lengre og ikke følte noe for ham. Om jeg forsto det selv i begynnelsen er jeg usikker på.

 

Nå er jeg forøvrig sammen med en annen mann og kunne gjerne kost hele dagen.

[Gjest Gargamel]

Jeg er sikker på at hun ikke er lesbisk. Det er ganske klart at hun har vært lite interessert i meg i det siste. Mitt håp er at det tross alt bare er 2-3 mnd siden vi hadde en veldig heftig periode.

[cilie]

Får håpe at det snur. Det er i alle fall bra at du ikke maser - det er lystdreper nr. 1 !

[Solemnity]

Jeg er glad jeg ikke er i forhold med noen i denne tråden. To-tre måneder med behov for mer pusterom og man er lesbisk, utro, på vei ut av forholdet og gudene vet, og dette etter en heftig periode like før. Jeg hadde blitt kvelt.

[ColaZero]

Jeg er glad jeg ikke er i forhold med noen i denne tråden. To-tre måneder med behov for mer pusterom og man er lesbisk, utro, på vei ut av forholdet og gudene vet, og dette etter en heftig periode like før. Jeg hadde blitt kvelt.

 

Tenker akkurat det samme som deg. Det er altfor tidlig å begynne å spekulere om han skal finne seg en annen, først som sist, som han skriver, om hun er utro eller lesbisk. Total overreaksjon fra trådstarter og merkelige svar fra enkelte.

[Kayia]

Jeg er glad jeg ikke er i forhold med noen i denne tråden. To-tre måneder med behov for mer pusterom og man er lesbisk, utro, på vei ut av forholdet og gudene vet, og dette etter en heftig periode like før. Jeg hadde blitt kvelt.

 

Tenker akkurat det samme som deg. Det er altfor tidlig å begynne å spekulere om han skal finne seg en annen, først som sist, som han skriver, om hun er utro eller lesbisk. Total overreaksjon fra trådstarter og merkelige svar fra enkelte.

Jeg tenker som så at problemet er mer enn bare en "forholdets ups-and-downs" ettersom ts går til det skrittet og ber om råd på et nettforum (han virker dessuten ikke til å være av det dramatiserende slaget). Ubegrunnet endring i nærhet kan gjerne bety noe, og jeg ville forvente at min mann (evt jeg) var i stand til å forklare (og trygge) endringen av behov etter 15-20 års samliv

Endret 19. februar 2014 av Kayia

[Lillemus]

Jeg er glad jeg ikke er i forhold med noen i denne tråden. To-tre måneder med behov for mer pusterom og man er lesbisk, utro, på vei ut av forholdet og gudene vet, og dette etter en heftig periode like før. Jeg hadde blitt kvelt.

Jeg hadde syntes det var nitrist om kjæresten trakk seg så til de grader unna meg som kona til trådstarter gjør - og det lenge før det hadde gått 2-3 mnd! Jeg hadde dog ikke fått med meg tidsangivelsen på 2-3 mnd da jeg svarte.

[SerenZ]

Kanskje det ikke handler om deg, men om henne? Kanskje føler hun at hun har lagt på seg, eller har dårlig selvtillit i forhold til sin kropp? Og derfor trekker seg unna deg fordi hun ikke føler se attraktiv?

[Gjest Gargamel]

Tenker akkurat det samme som deg. Det er altfor tidlig å begynne å spekulere om han skal finne seg en annen, først som sist, som han skriver, om hun er utro eller lesbisk. Total overreaksjon fra trådstarter og merkelige svar fra enkelte.

Er det en total overreaksjon å ta opp saken forsiktig med kona når *all* hverdagslig kontakt blir avvist i 2 måneder? Er det ikke naturlig å trekke seg tilbake etter å ha stanget hodet i veggen I lang tid? Jeg har aldri tatt opp noe sånt med henne før, og kan neppe kalles en drama queen. Jeg ikke klar for å skifte forhold, jeg tror ikke hun er utro og jeg tror ikke hun er på vei ut av ekteskapet. Jeg skriver tvert om at jeg tror på henne når hun sier at det er en bølgedal. Jeg har dog ikke opplevd noe i nærheten av dette gjennom et 14 års ekteskap, så jeg føler absolutt en frykt.

[Gjest Gargamel]

Jeg er glad jeg ikke er i forhold med noen i denne tråden. To-tre måneder med behov for mer pusterom og man er lesbisk, utro, på vei ut av forholdet og gudene vet, og dette etter en heftig periode like før. Jeg hadde blitt kvelt.

Hei.

Dette er ikke en skrekkhistorie med misshandling eller folk som ikke har hatt sex på 10 år. Hvordan folk kan leve i sånt i årevis uten å ta tak i det forstår jeg ikke. Det må være lov å ta opp mer trivielle ting i en samlivstråd. Det er godt mulig dette bare er en bølgedal. Min strategi har vært å gi henne alt mulig pusterom, og ikke mase i det hele tatt, bortsett fra en enkelt samtale for tre uker siden. Jeg vil gjerne ha råd om hvordan jeg bør håndtere dette og komme ut av bølgedalen. Små "sjarmerende" detaljer som at hun foreslo vi ikke skulle kjøpe julegaver til hverandre i år, og at alle smileys er borte fra sms'ene sier kanskje ikke deg så mye, men hos meg blinker varsellampene. At vi hadde et godt forhold så sent som i november gir meg håp om at dette ikke har utviklet seg til noe som ikke kan løses. Det med å "se seg etter annen dame først som sist" var et rent utbrudd av frustrasjon.

Endret 20. februar 2014 av Gargamel

[Gjest Gargamel]

Kanskje det ikke handler om deg, men om henne? Kanskje føler hun at hun har lagt på seg, eller har dårlig selvtillit i forhold til sin kropp? Og derfor trekker seg unna deg fordi hun ikke føler se attraktiv?

Jeg tror ikke det. Hun har tvert om trent masse og tatt av seg flere kilo. Dette startet etter sommerferien. Uavhengig av denne "bølgedalen" har hun alltid hatt en viss motstand mot nærhet, nesten som en liten fobi. Jeg tror ikke det har med meg eller forholdet til egen kropp å gjøre, for det gjelder til og med i en viss grad i forhold til barna. Hun koser med dem, men det blir litt kort og avmålt. Hun kan ofte feie dem vekk hvis de vil ha en kos, noe jeg av prinsipp aldri gjør. Denne "fobien" gjelder ikke sex, men hun vil sove og ikke ha noen nærhet etterpå. Hun oppfører seg vel slik vi menn gjør i følge ukebladene. Nå snakker jeg altså også om gode perioder.

Hun høres kanskje rar og kald ut når jeg beskriver henne slik, men hun er en god og kjærlig mor og ektefelle som jeg er utrolig glad i.

[Lillemus]

Jeg tror ikke det. Hun har tvert om trent masse og tatt av seg flere kilo. Dette startet etter sommerferien. Uavhengig av denne "bølgedalen" har hun alltid hatt en viss motstand mot nærhet, nesten som en liten fobi. Jeg tror ikke det har med meg eller forholdet til egen kropp å gjøre, for det gjelder til og med i en viss grad i forhold til barna. Hun koser med dem, men det blir litt kort og avmålt. Hun kan ofte feie dem vekk hvis de vil ha en kos, noe jeg av prinsipp aldri gjør. Denne "fobien" gjelder ikke sex, men hun vil sove og ikke ha noen nærhet etterpå. Hun oppfører seg vel slik vi menn gjør i følge ukebladene. Nå snakker jeg altså også om gode perioder.

Hun høres kanskje rar og kald ut når jeg beskriver henne slik, men hun er en god og kjærlig mor og ektefelle som jeg er utrolig glad i.

Hun minner meg litt om MadeleneMie når du sier dette - kan hun ha asberger? Man kan vel ha det i ulik grad også vil jeg tro.

[Gjest Gargamel]

Hun minner meg litt om MadeleneMie når du sier dette - kan hun ha asberger? Man kan vel ha det i ulik grad også vil jeg tro.

Jeg kjenner en person med asberger, og ser ikke noen fellestrekk. Min kone har mange venner, høy utdanning og bra jobb. Alle har sine særheter, men jeg tror ikke vi trenger å finne frem en diagnose her.