Skal jeg også begynne i gi blanke…?

[AnonymBruker]

Når jeg tenker meg til byen etter jobb, så bruker jeg bestandig å si i fra til mannen min, enten via sms eller jeg ringer han.

Hvis jeg skal i butikken, så bruker jeg å spørre om han kommer på noe. Eller om det er noe han trenger.

Hvis jeg blir syk og må dra hjem fra jobben, så bruker jeg å si i fra til han, enten via sms eller jeg ringer han.

Blir jeg forsinket på noen som helst måte, så får han bestandig beskjed.

Går jeg meg en tur, så gir jeg bestandig beskjed.

Osv…osv…

Men mannen min driter blanke å gi beskjed når han gjør noe av dette.

Jeg er liksom ikke i hodet hans på noen som helst måte.

Jeg begynner å bli temmelig irritert og veldig lei meg på dette.

Har tenkt på at jeg også skal begynne å gi blanke i det å gi beskjed osv når jeg gjør noe.

Men det blir liksom litt rart for meg for jeg er ikke sånn.

Er det meg det er noe galt med som tenker og gjør sånn?

Hva mener dere andre om disse greiene?

Anonymous poster hash: 05e2f...018 Anonymous poster hash: 05e2f...018

[XbellaX]

Når jeg tenker meg til byen etter jobb, så bruker jeg bestandig å si i fra til mannen min, enten via sms eller jeg ringer han.

Hvis jeg skal i butikken, så bruker jeg å spørre om han kommer på noe. Eller om det er noe han trenger.

Hvis jeg blir syk og må dra hjem fra jobben, så bruker jeg å si i fra til han, enten via sms eller jeg ringer han.

Blir jeg forsinket på noen som helst måte, så får han bestandig beskjed.

Går jeg meg en tur, så gir jeg bestandig beskjed.

Osv…osv…

Men mannen min driter blanke å gi beskjed når han gjør noe av dette.

Jeg er liksom ikke i hodet hans på noen som helst måte.

Jeg begynner å bli temmelig irritert og veldig lei meg på dette.

Har tenkt på at jeg også skal begynne å gi blanke i det å gi beskjed osv når jeg gjør noe.

Men det blir liksom litt rart for meg for jeg er ikke sånn.

Er det meg det er noe galt med som tenker og gjør sånn?

Hva mener dere andre om disse greiene?

Anonymous poster hash: 05e2f...018 Anonymous poster hash: 05e2f...018

 

Kanskje det finnes en gylden middelvei her. At du spør ham om han trenger noe på butikken kan jo egentlig løses ved å å ha en handleliste liggende, så kan begge føre på det som trengs etterhvert. Det med å si ifra at man blir forsinket,  synes jeg bør være et minstekrav, men jeg må være ærlig å si at jeg synes du sier ifra om veldig mye.

Han kan jo ikke gjøre noe fra eller til om du er syk en dag og går hjem fra jobb (med mindre det er noe alvorlig og du trenger videre hjelp)

[påskelilje]

Synes også at du kanskje gir for mange beskjeder, og tror kanskje at han da faller i den andre grøfta, og gir deg alt for få/ingen beskjeder. Det er ikke nødvendig for voksne å vite akkurat hva den andre gjør til enhver tid, så sant det ikke er unger som skal passes eller kjøres eller en har avtaler en må koordinere.

 

Kan du ikke snakke med ham og be ham om å gi beskjed dersom han er forsinket til en avtale dere har? Dersom det bare er en "lettere" forsinkelse hjem fra jobb, syne sjeg ikke det er nødvendig å gi beskjed, så sant det ikke er barn som skal hentes i barnehage eller middag som må lages innen et bestemt klokkeslett osv.

 

Tror nok at jeg gir flere beskjeder enn det mannen min gjør. Jeg kan også irritere meg litt over at jeg tror han kommer hjem i femtida, og så kommer han ikke før halv åtte... Da pleier jeg å sende en sms en times tid etter at jeg hadde trodd han hadde kommet hjem og spørre. Handleliste kan dere jo lage felles hjemme - ikke himla nødvendig å melde hverandre om det, hvis ikke dere bor milevis fra en butikk da.

[Kayia]

Når jeg tenker meg til byen etter jobb, så bruker jeg bestandig å si i fra til mannen min, enten via sms eller jeg ringer han. Hvis jeg skal i butikken, så bruker jeg å spørre om han kommer på noe. Eller om det er noe han trenger.

Hvis jeg blir syk og må dra hjem fra jobben, så bruker jeg å si i fra til han, enten via sms eller jeg ringer han.

Blir jeg forsinket på noen som helst måte, så får han bestandig beskjed. Går jeg meg en tur, så gir jeg bestandig beskjed. Osv…osv…

Men mannen min driter blanke å gi beskjed når han gjør noe av dette.

Jeg er liksom ikke i hodet hans på noen som helst måte.

Jeg er som deg og sier fra om de samme tingene. Jeg blir nesten overrasket når de overfor syns du sier fra om for mye, man sier jo "hei", og "jeg blir sen" eller "jeg går ut" til både små og store man deler hus med?

 

Mannen min lignet på din de første årene og sa skjelden fra når han kom senere fra jobb (som var mer regelen enn unntaket). Gjennom årenes løp har han blitt flinkere til å si fra både om dette og når han ellers er forsinket. Vi sier begge fra når vi går ut en tur eller når vi har gjort kaffe- konsert- eller kinoavtale med venner/ venninner evt skal trene, hvordan skal man ellers gi sine nærmeste en sjanse til å planlegge sin tid og sin dag/ kveld? 

 

Det jeg imidlertid syns du gjør feil er å tenke at han gjør dette mot deg. "Jeg er liksom ikke i hans hode", sier du, og det er jeg ikke så sikker på at stemmer. Han er sannsynligvis kun tilstede i sitt eget hode, merker ikke at tiden går evt tror ikke at det har gått/ skal gå så lang tid, og han ønsker neppe å såre noen ved å ikke si fra.

 

Mitt råd er derfor: Ikke reager emosjonelt på dette, men prøv heller å innarbeid nye rutiner. Forklar han at du ønsker å vite hvordan din dag skal bli, og at du trenger å vite om den er med eller uten han. Gi han deretter litt raust med tid på å innarbeide nye vaner

[Gjest Xtra]

Mitt råd er derfor: Ikke reager emosjonelt på dette, men prøv heller å innarbeid nye rutiner. Forklar han at du ønsker å vite hvordan din dag skal bli, og at du trenger å vite om den er med eller uten han. Gi han deretter litt raust med tid på å innarbeide nye vaner

Nettopp

[Madelenemie]

Når jeg tenker meg til byen etter jobb, så bruker jeg bestandig å si i fra til mannen min, enten via sms eller jeg ringer han.

Hvis jeg skal i butikken, så bruker jeg å spørre om han kommer på noe. Eller om det er noe han trenger.

Hvis jeg blir syk og må dra hjem fra jobben, så bruker jeg å si i fra til han, enten via sms eller jeg ringer han.

Blir jeg forsinket på noen som helst måte, så får han bestandig beskjed.

Går jeg meg en tur, så gir jeg bestandig beskjed.

Osv…osv…

Men mannen min driter blanke å gi beskjed når han gjør noe av dette.

Jeg er liksom ikke i hodet hans på noen som helst måte.

Jeg begynner å bli temmelig irritert og veldig lei meg på dette.

Har tenkt på at jeg også skal begynne å gi blanke i det å gi beskjed osv når jeg gjør noe.

Men det blir liksom litt rart for meg for jeg er ikke sånn.

Er det meg det er noe galt med som tenker og gjør sånn?

Hva mener dere andre om disse greiene?

Anonymous poster hash: 05e2f...018 Anonymous poster hash: 05e2f...018

Hei!

 

Jeg tror min mann kunne sagt omtrent det samme, for noen år siden, :-(

 

Det var slett ikke sånn at jeg ikke brydde meg om han, jeg var bare så i en tanke:-(

 

Etter klage fra han, ble det et tema, med min psykiaters ord og forklaringer forstod jeg raskt hans side av saken, jeg endret meg så, ble flinkere på ikke bare gi beskjed, men forstå hvorfdor dette var viktig for han samt bli flinkere på å gjøre avtaler, samarbeide, akkurat det skal jeg ikke skrive jeg er god på, men jeg prøver i vertfal, jeg vet at samarbeide er bra, men jeg blir vel ikke enig i akkurat det, jeg er som regel så veldig overbevist selv, og da er det vanskelig for andre å nå igjennom. Men samtaler underveis er viktig før endelige avgjørelser og konklusjoner er tatt, for da er det litt sånn umulig å endre.

[Lillemus]

De dagene jeg er hos kjæresten min så er det helt naturlig for meg å si fra om jeg blir senere enn vanlig, har blitt syk så jeg alt er hjemme før han kommer og noen ganger, når jeg tenker så langt, hender det at jeg ringer og spør om det er noe han trenger på butikken også. Han er heldigvis også flink til å si fra om han blir sen og at nå kjører han fra jobben om han jobber overtid og slikt. Jeg setter stor pris på det og synes det er koselig.

 

Har du snakket med mannen din om dette? Sånn at han vet at du savner at han gir deg beskjed?

[Solemnity]

Jeg synes det er slitsomt å huske på at man må si i fra om slike ting, og også om større ting. Det faller meg rett og slett ikke inn. Jeg tror ikke man skal se på dette som mangel på omtanke eller kjærlighet, vi er bare forskjellige.

 

Jeg har nærmet meg samboeren min og han har nærmet seg meg. Nå har vi langt mindre konflikter i forhold til dette.

[AnonymBruker]

Vi er forskjellige og med det er det ulikt hva vi mener er at viktighet for partner å bli informert/ikke informert om. Så enkelt er det. Ønsker man evnt endringer i et forhold så tar man seg en prat med sin partner og kommer frem til hva som vil fungere best for begge. 

 

 

Anonymous poster hash: 8d64d...423