Selvmord er ikke bare riktig, men en rett

[AnonymBruker]

Til alle de som mener selvmord er en egoistisk handling, vil jeg uttrykke min uenighet.

 

Selvmord handler om, å ikke orke mer, det er en RETT alle mennesker har, enten de er unge eller voksne.

 

All hets av de som begår selvmord er urett, som bare viser hvilket hav av uenighet som skiller dem.

 

Egentlig er selvmord, ekstremt mot, presisjon, og et ærlig og tydelig svar til livet om at, "jeg klarer ikke leve, livet er for vondt".

 

Den som tar sitt liv, lyver ikke, de står og blir husket for den man var, den man ønsket man var, den man ikke klarte endre at man var, tapet, og nedrakkelsen av andre etter at man dør, under jeg verken den unge som tar dette valget eller den voksne.

 

Styrken til å leve, har den som er født med den.

 

Og mennesker bør slutte å rakke ned på oss som tenker annerledes.

 

Om vi er svake, ok, ja, kanskje det, men vi var født med det samme ønske om å leve, få til stå på, mestre, være som dere andre, ikke forvolde andre sorg eller skade.

 

Men vi er ikke bare så sterke, eller våre utfordringer er mer enn mange aner.

 

La oss da få dø med vår integritet og vår verdighet.

 

Det handler ikke om egoisme og sinne.

 

Det handler bare om å ikke orke mer.

 

Så enkelt, så lite, så kort.

 

Jeg tror de fleste som tar livet sitt dør med en forferdelig sorg, over det liv man ikke klarte leve, ikke for sin egen del, men for de som er igjen.

Man dør med en selvforakt av å ha sveket de man elsker mest, av å ikke engang greie det lille det er å leve, for andre.

 

Selvmordslitteraturen er farget og full av tull. av kunnskapsløshet og lettvinthet, stemmen til de som ikke klarte mer, vil ingen høre, mest trolig fordi de som sitter igjen er mer sinte enn sorgfulle, 

 

Hva vet mennesker om smerten det er å vente , la oss si, 15 år på å dø, før man kan dø, fordi man har foreldreansvar? Er det ikke nettopp uutholdenhet.

De sterkeste som tar sitt liv, venter kanskje 15-20 år, andre klarer ikke mer enn ett år, men felles har man det at livet ikke mestres mer.

 

Å ta sitt liv, er så mye mer komplekst og alvorlig enn dere som aldri har tenkt tanken vet. Den som bestemmer seg lykkes alltid, det er ikke så vanskelig å dø, man trenger ikke vente på en bestilling av nembutal fra Kina, man kan rett og slett bare kjøpe en dose heroin, det er liten sjansje å overleve det.

 

Jeg er så lei hetset av oss som tenker at livet er for vanskelig, 

 

Om vi innerst inne vil dø, nei, det tror jeg ikke, men utifra å våkne til omtrent 365 helvestes dager i x ant flere år, så tror jeg mange kjenner at belastningen er for stor. Og etter at vitaminer, og smoothie og "ta seg sammen" ikke virker mer, så ender det sånn for noen.

 

Det syns jeg er forståelig.

 

Jeg håper jeg holder ut selv, men for den som tar sitt liv, tenker jeg:

 

"jeg skjønner deg".

 

Fra selvmordsforumer kjenner jeg den største sorg, den ene etter den andre forsvinner, sånne mennesker man kjenner på det ærligste, og ordene deres leter jeg opp, ettere en tid er de borte, men for meg er de som den nærmeste familie, dessverre kan jeg ikke gjøre annet enn å forstå at de velger det de gjør, sånn dør mennesker en etter en, av de man kjenner seg mest nære, nære på en sår og desperat måte, ikke noe håp når inn, kun en seriøs utveksling av sikre leverandører av kjemikalier, særlig fra Kina.

 

Alle starter de sine mail til meg med.

 

Dear og I hope you find us...:-) ja at man vil oppleve deres service god og produktet, selvmordstoffet, potent nok:-) det er jo komisk, så svarer man med en bestilling, og får samme lange høflighetsfrase tilbake. Som de fleste jo ikke svarer på, forhåpentligvis, da livet er sluttet og deres stoff var potent og bra nok.

 

Men dette er overfladiskheten og løgnsystemet på sitt beste.

 

Kunne de ikke bare skrive, "kjære fru/frøken/herr... vi håper du får et vellykket selvmord og at produktet vårt viste seg potent og effektivt".

 

Uansett fortvilelse, så er humoren med, men humoren, og latteren kan ikke likevel endre oppfattelser og døyve daglig smerte i lengden.

For mange er det sånn.

 

 

Anonymous poster hash: dcc9b...c17

[frosken]

Styrken til å leve vil kunne variere i løpet av et liv. Stort sett alltid vil den kunne økes igjen, selv om det ikke kjennes slik ut når livet er på sitt tyngste.

 

Jeg synes aldri at selvmord er en god løsning, ikke for den som har mistet motet til å leve og ikke for de som er glad i vedkommende. Den som har mistet motet til å leve kan få hjelp som på sikt vil kunne gjøre livet godt og meningsfylt. De som sitter igjen etter at noen velger selvmord, sliter ofte med en livslang sorg, kanskje en av de aller vanskeligste sorgene å komme seg gjennom.

 

Jeg ser ingen grunn til å kjempe for retten til selvmord; den finnes allerede i mer enn stor nok grad. Jeg ønsker å kjempe for retten til at mennesker som har mistet sitt livsmot skal kunne få den hjelpen de trenger til for å få et godt liv.

[AnonymBruker]

Jeg mente heller ikke kjempe for retten for selvmord,

 

mer at selvmord blir forstått som den smerte og sorg det er som utløser det.

 

Det er, å ikke greie mer, for de man elsker mer enn seg selv.

 

Et spørsmål:

 

Jeg stiller meg selv det, men stiller andre det nå.

 

Vil det hjelpe etterlatte med en "bok" der man redegjør for at det er ens egen valg basert på en smerte man ikke klarte mer. Dvs ingen rundt en er å klandre, eller kunne avverget det.

 

Selvsagt hadde man klart å leve om man fikk "tilrettelagt" livet , da mener jeg redusert noe stress og blitt sykemeldt, men når dette ikke er mulig, av grunner uvesentlig her nå (på samfunss og systemnivå altså), så ble det for mye. (realiteten er slik at det ikke er mulig med stressreduksjon)

 

Det betyr at man velger døden fordi man ikke klarer mer, men siden det er ganske nøye planlagt, skjer ikke noe over natten/forhastet, det vil si når man er vant til å ha det vondt greier man det litt lenger, man litt tullete sagt, bare "fortsetter å smile", noen dager, uker, mnd kanskje år, til for at alle skal ha det bra.

Vil det da helpe de som er igjen, at de får en grundig forklaring på saken?

 

Slik at de ser at det faktisk ikke var noe de kunne gort annerledes?

 

Jeg tror selv det vil hjelpe.

 

Jeg vet de vil ha det vondt, lenge, men likevel kjennes det stadig for vanskelig ut å leve, og stadig oftere tar jeg opp tanken og planene, 

 

Hadde det vært noen mulighet for stressredukson hadde jeg valgt det, jeg har bedt om pasientreiser feks og skrevet at jeg er syk , jeg har vurdert kontakte VG og Dagbladet, da livet nå er over det jeg mestrer, men har ingen kontakter der, og siden jeg før ikke har fått artikler på trykk der før,regner jeg det som lite aktuelt, jeg sa også sist at jeg er syk til min psykiater, men jeg fikk da beskjed om at jeg er så flink og har ordnet opp i mine vansker før jeg kommer. Akkurat den gangen stemte ikke det, jeg så uvanlig lite på min psykiater, da jeg bare var for sliten og ikke ønsket noe spesielt å være der, jeg ville mest hjem, fort. 

 

Jeg ønsket ikke noen ny time og sendte bare en kort mail for litt over en uke siden om jeg kunne få SSRI, noe jeg aldri før har ønsket/ bedt om, men har ikke fått svar enda.

 

Jeg vet det er galt av meg å ta livet mitt, og jeg håper jeg kommer gjennom dette, ikke for min del, men jeg er så glad i mine barn, men nå er det beksvart, og jeg ser ikke sol, selv om det er sol ute,

Tenker om eg bare får litt overskudd skal jeg skrive sånn at de kan vite at dette handlet om min begrensing, og at dagene jeg levde, levde jeg mye fordi de holdt meg igjen.

 

 

 

Anonymous poster hash: dcc9b...c17

[frosken]

Jeg tror jeg forstår den enorme smerte som kan ligge bak et selvmord. Dessverre tror jeg ikke det finnes noen mulighet for å reduserer den smerten du evt. ville påføre dine barn dersom du valgte selvmord.

 

Jeg synes du skal skrive til din psykiater i dag og fortelle nøyaktig om hvordan du har det. Du må få mere avlastning, og hun må hjelpe til med å organisere dette.

[Togli]

Jeg leste en interessant artikkel i et ukeblad her for en tid tilbake...Den handlet faktisk om noe lignende det vi kaller lobotomering. En kvinne hadde vært så dypt deprimert at hun ikke greide å se noe positivt ved livet. Hun tok valget om å bli lagt i narkose der hun ble påført strøm til hjernen, og etter 5-6 behandlinger var hun helt frisk!

 

Det sto skrevet at dette fungerte best på de menneskene som var mest alvorlig deprimerte.

 

Jeg er sikker på det finnes hjelp der ute hvis man ikke gir opp å mase!

 

Selvmord er aldri en god løsning når det faktisk er mulig å få hjelp (selv om jeg skjønner det ikke er lett å få den hjelpen man trenger :/)

[AnonymBruker]

Takk for svar.

 

Akkurat det helper ikke, jeg skrev for over en uke siden, det er første gang jeg har tenkt på ssri.

 

Nå tenker jeg "til helvete med de kinesiske leverandørene".

 

Jeg er så lei av frasene deres på engelsk, hver uke, please miss, please we hope we dont.disturbe....,,..:-(

 

Jeg har funnet ut at heroin er like sikkert for en ikke-misbruker.

 

Men ingen fare enda, jeg må gjøre flere vurderinger.

 

Barnas smerte er en,

 

men like viktig er min manns muligheter for forsikringsutbetaling.

Det er viktig for meg at han får den,

 

Jeg har nå funnet ut hvordan tilintetgjøre et hver elektronisk spor og en evt død må være annerledes, enn til det beste for meg.

 

Det er alltid godt å gå grundig til verks, slik at det ikke blir noen feil.

 

takk for at du forstår noe ingen andre forstår, og psykiatere ikke vet om.

 

Det ligger like lite egoisme bak, som den smerte de aldri har følt, som kun er fine teorier bak 

 

For en hver mor eller far eller annen som for første gang kjøper heroin, som går langt inn i skogen og aldri blir funnet. Det ligger kun en ting i den handling, fortvilelse, jeg ler, til alle religioner og Gud også, det ligger bare fortvilelse i det! Og denne Gud vet ikke det, for en utrolig, allmektig Gud jorden har?!

 

Så kan Gud og psykiatrien snakke om helvete og sinne som forklaring og straff.

 

De er så enige, psykiatrien, Gud, religionene, filosofene, samfunnet, i sin fordømmelse av de som ikke orker mer :-)

 

Men ingen spør oss, som ikke orker mer.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: dcc9b...c17

[XbellaX]

Jeg leste en interessant artikkel i et ukeblad her for en tid tilbake...Den handlet faktisk om noe lignende det vi kaller lobotomering. En kvinne hadde vært så dypt deprimert at hun ikke greide å se noe positivt ved livet. Hun tok valget om å bli lagt i narkose der hun ble påført strøm til hjernen, og etter 5-6 behandlinger var hun helt frisk!

 

Det sto skrevet at dette fungerte best på de menneskene som var mest alvorlig deprimerte.

 

Jeg er sikker på det finnes hjelp der ute hvis man ikke gir opp å mase!

 

Selvmord er aldri en god løsning når det faktisk er mulig å få hjelp (selv om jeg skjønner det ikke er lett å få den hjelpen man trenger :/)

 

ECT og lobotomering ligner ikke. ECT kan hjelpe, men fortsatt (så vidt meg bekjent) er det enda ikke opprettet et eget register som kartlegger bivirkningene. Uansett må man veie ulemper og fordeler opp mot hverandre, for mange noen har ECT gitt et bedre liv.

[Togli]

ECT og lobotomering ligner ikke. ECT kan hjelpe, men fortsatt (så vidt meg bekjent) er det enda ikke opprettet et eget register som kartlegger bivirkningene. Uansett må man veie ulemper og fordeler opp mot hverandre, for mange noen har ECT gitt et bedre liv.

Ok! Jeg har ikke peiling på dette, men tenkte "lobotomering" da jeg leste det

[Togli]

ECT og lobotomering ligner ikke. ECT kan hjelpe, men fortsatt (så vidt meg bekjent) er det enda ikke opprettet et eget register som kartlegger bivirkningene. Uansett må man veie ulemper og fordeler opp mot hverandre, for mange noen har ECT gitt et bedre liv.

 

 

Takk for svar.

 

Akkurat det helper ikke, jeg skrev for over en uke siden, det er første gang jeg har tenkt på ssri.

 

Nå tenker jeg "til helvete med de kinesiske leverandørene".

 

Jeg er så lei av frasene deres på engelsk, hver uke, please miss, please we hope we dont.disturbe....,,..:-(

 

Jeg har funnet ut at heroin er like sikkert for en ikke-misbruker.

 

Men ingen fare enda, jeg må gjøre flere vurderinger.

 

Barnas smerte er en,

 

men like viktig er min manns muligheter for forsikringsutbetaling.

Det er viktig for meg at han får den,

 

Jeg har nå funnet ut hvordan tilintetgjøre et hver elektronisk spor og en evt død må være annerledes, enn til det beste for meg.

 

Det er alltid godt å gå grundig til verks, slik at det ikke blir noen feil.

 

takk for at du forstår noe ingen andre forstår, og psykiatere ikke vet om.

 

Det ligger like lite egoisme bak, som den smerte de aldri har følt, som kun er fine teorier bak 

 

For en hver mor eller far eller annen som for første gang kjøper heroin, som går langt inn i skogen og aldri blir funnet. Det ligger kun en ting i den handling, fortvilelse, jeg ler, til alle religioner og Gud også, det ligger bare fortvilelse i det! Og denne Gud vet ikke det, for en utrolig, allmektig Gud jorden har?!

 

Så kan Gud og psykiatrien snakke om helvete og sinne som forklaring og straff.

 

De er så enige, psykiatrien, Gud, religionene, filosofene, samfunnet, i sin fordømmelse av de som ikke orker mer :-)

 

Men ingen spør oss, som ikke orker mer.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: dcc9b...c17

 

Barnas smerte må da veie tyngst?

 

Jeg hørte om ei jente som tok livet sitt på samme måte som sin mor gjorde få år før... Hun orket ikke å leve med smerten over at mor valgte å ta livet sitt. Barn føler seg som sentrum i universet. Tar en forelder livet sitt, så tar de lett på seg skylda uansett hva vi voksne sier....

 

Dette handler ikke om å ikke forstå at et menneske kan ta livet sitt.. Det handler om å få vedkommende til å forstå at livet ikke er i en stillstand.. at ting endres over tid, og at man ikke har lov til å gi opp! Det skylder man sine nærmeste

[AnonymBruker]

Jeg leste en interessant artikkel i et ukeblad her for en tid tilbake...Den handlet faktisk om noe lignende det vi kaller lobotomering. En kvinne hadde vært så dypt deprimert at hun ikke greide å se noe positivt ved livet. Hun tok valget om å bli lagt i narkose der hun ble påført strøm til hjernen, og etter 5-6 behandlinger var hun helt frisk!

 

Det sto skrevet at dette fungerte best på de menneskene som var mest alvorlig deprimerte.

 

Jeg er sikker på det finnes hjelp der ute hvis man ikke gir opp å mase!

 

Selvmord er aldri en god løsning når det faktisk er mulig å få hjelp (selv om jeg skjønner det ikke er lett å få den hjelpen man trenger :/)

Ok

 

Takk

 

Kan jeg henvende meg til legevakten?

 

En gang gjorde jeg det, men de sa det var best for meg å dra hjem.

Derfor drar jeg ikke dit. Jeg dro dit fordi jeg ikke hadde noe sted å dra.

 

Det beste for meg er å dø, så er det ansvaret for funksjonshemmede barn som gjør det komplisert.

 

Jeg tror du mener ECT, og jeg vil gjerne ha ECT hvis det kan hjelpe meg ut av dette mørket.

Men jeg tror jeg trenger det ganske raskt for jeg er uvanlig nedstemt, (eller hva man skal kalle det, jeg har feks tatt ut kontakter )

 

jeg kan kjøpe to brukerdoser heroin, men så kom jeg på at da får ikke min mann forskringspenger, nå har jeg funnet ut en annen sikker måte, men faktisk mer enn det vil det være bedre om mine barn ikke mister meg.

 

Kanskje jeg er deprimert, jeg har prøvd å si det, men da spør mennesker meg spørsmål også klarer jeg ikke forstå og det blir verre.

 

Kan jeg be om ECT på legevakten kl 16.00 åpner de tror jeg.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: dcc9b...c17

[AnonymBruker]

Barnas smerte må da veie tyngst?

 

Jeg hørte om ei jente som tok livet sitt på samme måte som sin mor gjorde få år før... Hun orket ikke å leve med smerten over at mor valgte å ta livet sitt. Barn føler seg som sentrum i universet. Tar en forelder livet sitt, så tar de lett på seg skylda uansett hva vi voksne sier....

 

Dette handler ikke om å ikke forstå at et menneske kan ta livet sitt.. Det handler om å få vedkommende til å forstå at livet ikke er i en stillstand.. at ting endres over tid, og at man ikke har lov til å gi opp! Det skylder man sine nærmeste

Det er det jeg trodde også:-(

 

Men jeg er likegyldig på en skremmende måte:-(

 

Til og med til dem:-(

 

Det har ikke vært sånn før, men jeg har aldri bedt om ssri av min psykiater heller, det er første gang.

 

Jeg vil ha den ECT hvis jeg bare får vite hvor jeg kan henvende meg.

Anonymous poster hash: dcc9b...c17

[Høstløv]

Har du hatt slike tanker lenge, dager, uker, måneder eller år?

Har du vært deprimert i lang tid, dager. uker, måneder eller år?

Endret 4. mai 2014 av Høstløv

[XbellaX]

Ok! Jeg har ikke peiling på dette, men tenkte "lobotomering" da jeg leste det

 

For de pasientene som er blitt hardt rammet av bivirkninger oppleves det trolig slik. 

 

 

Det er det jeg trodde også:-(

 

Men jeg er likegyldig på en skremmende måte:-(

 

Til og med til dem:-(

 

Det har ikke vært sånn før, men jeg har aldri bedt om ssri av min psykiater heller, det er første gang.

 

Jeg vil ha den ECT hvis jeg bare får vite hvor jeg kan henvende meg.

Anonymous poster hash: dcc9b...c17

 

 

ECT er noe som bør diskuteres med din psykiater. Det er ikke noe du får på legevakten. 

Hva slags diagnose har du, hva slags medisiner bruker du? 

[frosken]

 

Ok

 

Takk

 

Kan jeg henvende meg til legevakten?

 

En gang gjorde jeg det, men de sa det var best for meg å dra hjem.

Derfor drar jeg ikke dit. Jeg dro dit fordi jeg ikke hadde noe sted å dra.

 

Det beste for meg er å dø, så er det ansvaret for funksjonshemmede barn som gjør det komplisert.

 

Jeg tror du mener ECT, og jeg vil gjerne ha ECT hvis det kan hjelpe meg ut av dette mørket.

Men jeg tror jeg trenger det ganske raskt for jeg er uvanlig nedstemt, (eller hva man skal kalle det, jeg har feks tatt ut kontakter )

 

jeg kan kjøpe to brukerdoser heroin, men så kom jeg på at da får ikke min mann forskringspenger, nå har jeg funnet ut en annen sikker måte, men faktisk mer enn det vil det være bedre om mine barn ikke mister meg.

 

Kanskje jeg er deprimert, jeg har prøvd å si det, men da spør mennesker meg spørsmål også klarer jeg ikke forstå og det blir verre.

 

Kan jeg be om ECT på legevakten kl 16.00 åpner de tror jeg.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: dcc9b...c17

 

Du kan henvende deg til legevakten, men det spørs om de klarer å hjelpe deg på en god måte.

 

Send en sms til din psykiater og si at du ikke er som du pleier og at du trenger hjelp ganske akutt.

[stjernestøv]

Du må få hjelp for dette for det vil gå over, det kan være vanskelig å forstå når man er i det dypeste mørket men det er sant. Ikke gi opp.

[Togli]

Jeg ser du har fått svar fra andre her.... Selv vet jeg ikke så mye om  dette, men jeg tror det er enormt viktig at du ikke bagatelliserer tankene dine. Legevakta sender deg vel ikke hjem hvis du forteller dem at du er så syk at du ønsker å ta livet ditt?

[frosken]

Jeg ser du har fått svar fra andre her.... Selv vet jeg ikke så mye om  dette, men jeg tror det er enormt viktig at du ikke bagatelliserer tankene dine. Legevakta sender deg vel ikke hjem hvis du forteller dem at du er så syk at du ønsker å ta livet ditt?

Jo, det vil legevakt ofte gjøre. Det er bedre å ta kontakt med helsepersonell som kjenner en fra før når en har den muligheten.

[AnonymBruker]

Jo, det vil legevakt ofte gjøre. Det er bedre å ta kontakt med helsepersonell som kjenner en fra før når en har den muligheten.

Da er det noe alvorlig galt med hjelpeapparatet synes jeg! Tenk om personen som oppsøker dem har samlet sammen det vedkommende har igjen av krefter i et siste forsøk på å be om hjelp i en vanskelig situasjon/krise og så blir avvist. Det kan bokstaveligtalt skille mellom liv og død hvordan personen blir møtt og ivaretatt av de som er der for å hjelpe...

Anonymous poster hash: c994b...f00

[Togli]

Jo, det vil legevakt ofte gjøre. Det er bedre å ta kontakt med helsepersonell som kjenner en fra før når en har den muligheten.

Huff, skjønner ikke at de tør :/

[påskelilje]

Selvmord vil trolig påføre barna enorm smerte og sorg. De vil ransake seg selv for å finn noe de kunne ha gjort annerledes for at du skulle ha levd videre.

 

Når en har barn, må en ikke ta selvmord. Kontakt psykiater og fortell hvor ille du har det nå. Du trenger hjelp!