Sliten og ør

[Gjest Anonym bruker]

Hei,

jeg er en kvinne i slutten av 20-årene, som de siste årene har hatt det ganske tøft pga barnløshet. Vi har vært gjennom flere prøverørsforsøk i rask rekkefølge, uten resultat. I fjor etter det siste forsøket ble det nesten samlivsbrudd, pga uenighet om veien videre. Heldigvis jobbet vi oss gjennom det, og forholdet er nå bra. De siste månedene har jeg imidlertid følt meg veldig sliten. Det begynte med at jeg var tungpustet og hadde litt vondt i brystet. Gikk til legen og tok blodprøver (jern, stoffskifte etc), crp (som var under 5) og for sikkerhets skyld lungerøntgen. Alt var helt fint. Det har imidlertid fortsatt med diffuse symptomer som (til tider ekstrem) trøtthet, innimellom har jeg hjertebank og vondt/svie i brystet, jeg kan ha problemer med å fokusere øynene mine, det skjer nesten hver dag, spesielt på jobb/når jeg sitter i ro (synet er helt fint ellers), og føle at jeg blir ør/svimmel, noen ganger føles det som jeg skal besvime. Jeg kan også av og til føle at pulsen dunker i hodet. Det er ingen hjerteproblemer i familien, og jeg har tatt EKG (bare vanlig, ikke belastning). Jeg er også plaget med at jeg er stiv i nakken. Har vært til legen igjen, som mener jeg bare skal godta at jeg er sliten på grunn av situasjonen, og at jeg bør akseptere det og prøve å leve som normalt, med jobb og trening. Jeg har jobbet fullt hele tiden, og ønsker ikke å sykemelde meg, men er utrolig lei av å ha det sånn som dette. Noen dager føler jeg meg tilnærmet som før igjen, bare for å være kjempesliten dagen etter. Noen ganger er jeg så sliten at jeg griner når jeg kommer hjem fra jobb, selv om jeg trives godt på jobben. Jeg ser ikke bort fra at dette kan være helt eller delvis psykisk betinget, jeg har nok blitt ekstra flink til å "kjenne etter" på kroppen etter mange tette prøverørsforsøk. Har tenkt på om jeg bør sjekke synet hos optiker eller gå til kiropraktor med nakken. Tror du det kan ha noe for seg, eller må jeg bare akseptere at dette er noe som vil gå over av seg selv bare jeg klarer å la være å fokusere så mye på det? Prøver å være fysisk aktiv, selv om det ikke alltid er like lett å motivere seg. Er det evt noen flere tester jeg bør ta?

Mvh anonym

[Allmennlege Kjell Vaage]

Kjære anonym, du beskriver situasjonen din godt og det er ikke vanskelig å forstå at du har hatt en langvarig belastende periode som har tappet deg for mye krefter. Du virker å ha god innsikt og god hjelp av fastlegen som har utredet deg så godt som det inntil nå har latt seg gjøre. Det er derfor viktig å holde kontakten videre med ham dersom plagene er vedvarende og endrer seg til det verre. Jeg må innrømme at jeg ved flere anledninger har møtt både unge og eldre pasienter som har symptomer svarende til noe av det du selv opplever og kanskje mest typisk er den utmattende tretthet som kommer nærmest umotivert og skiftende fra den ene dagen til den andre. En god venn av meg som er psykiater sa en gang hvor jeg noe mismodig formidlet at jeg var så trett. Svaret han gav meg har undret meg mang en gang, men kommer nok ikke forbi at han hadde et poeng den gangen. Nei, Kjell, si ikke trett si deprimert. Trett er du på en behagelig måte etter en tur over Ulriken og ikke nå Kjell. Vel, jeg tok poenget og la inn en fornuftig endring og min mismodige tretthet gav seg. Så derfor er mitt første råd til deg og til mine tilsvarende pasienter at den bør du/dere bærer på er litt for stor og derfor foreslår jeg nærmest alltid følgende løsning. Godta at du er sliten. Reduser arbeidet ditt enten helt eller delvis for en kortere eller lengre periode. (Det pleier jeg nærmest å kreve). Hvil deg når du føler for det. Ikke kjemp for å klare alle sosiale situasjoner. Gå deg lange turer (godt også for nakken). Tren når du ønsker og spis sunt (mye fisk og grønnsaker). Musikk, teater og film gir ofte bedre stimuli enn sosiale sammenkomster. Stå opp og legg deg til samme tid og vær nær hverandre. Bruk den tid du trenger. Beste hilsen Kjell

[AnonymBruker]

For et fint svar av legen :-)

 

Jeg er av dem som ikke har tatt slike symptomer alvorlig nok, og endte med en langvarig utmattelse (over 6 år) hvor jeg har vært delvis 100% sykmeldt og dels ute av stand til å ta meg av familien min. Alt har falt på mannen. 

 

Du må lytte til kroppen din, stress er utrolig negativt, og kan som du skjønner i verste fall slå deg fullstendig ut. Du vil ikke sykmelde deg, men det kan hende du bør det for å unngå lengre sykefravær senere. Du må hente deg inn. Ta deg selv på alvor, lytt til legens (og mine!) råd om å ta deg en pause.

 

Anonymous poster hash: 74bfd...4c9