Trist som f

[feanor]

Så var det gjort, med en eneste underskrift ble 13 år som par og 7 år som mann og kone, tilintetgjort. Huset er solgt, hun har barna, og har flyttet inn i huset til mamman og pappan sin. Det er nitrist og ensomt og sitte tilbake i en leilighet og tenke at man nå må begynne helt på scratch. Ser ikke ut til at det er muligheter for å komme sammen igjen, jeg er innstilt på det men hun vet ikke hva hun føler akkurat nå, oppførte meg direkte motbydelig etter at hun tok med seg barna og dro: Ramponerte inventar og tingene hennes og brukte endel ord som ikke bør gjentaes. Dertil ødela jeg også forholdet til svigerfamilien som antageligvis ser på meg som den værste pøbel. Vet ikke helt hvorfor jeg gjorde disse tingene, men antageligvis fordi jeg var fortvilet og desperat, ser jo i ettertid at å forårsake så mye skade ikke var den smarteste måten å forsøke å få henne tilbake. Og det er jo ikke sånn jeg egentlig er, og det vet hun jo også. Men det er vanskelig å få henne til å forstå det nå dessverre, spesielt da hun også er kraftig influert av sine foreldre. Samlivet opphørte 29 desember og 26 november var separasjonen et faktum, etter det har vi ikke hatt særlig mye kontakt med hverandre bortsett fra når det gjelder barna. Har skrevet endel brev hvor jeg har forsøkt å forklare, men uten særlig respons fra hennes side. Merkelig nok kom hun hjem til meg sist søndag for å hente barna, og hadde nærmest pyntet seg, dertil omtrent badet i en parfyme som hun vet at jeg liker veldig godt.

Noen tips eller råd om hva jeg burde gjøre for å rette opp dette tar jeg gjerne imot. Jeg er jo fortsatt veldig glad i henne og barna fortjener en familie å vokse opp i, så det må være en mulighet for å rette opp dette igjen.

Hilsen trist ?

[andor]

Ho vil nok framleis ha deg, men berre på dei premissane som ho har definert. Så spørst det om du orkar å etterliva desse. Eg for min del ville late henne gå og sagt good riddance, men eg veit jo om at det er lettare sagt enn gjort. Men likevel : verda er full av kvinnfolk...

[Gjest pirrka]

Kva meiner du med at du "eigentleg ikkje er slik"? Hadde nokon ramponert greiene mine og skjelt meg ut etter noter, ville eg blitt mektig irritert om dei attpåtil påstod at dei "eigentleg" ikkje var slik. Dersom du håper å kome saman med henne igjen, så ta i alle fall ansvaret for det du gjer.

[feanor]

Ho vil nok framleis ha deg, men berre på dei premissane som ho har definert. Så spørst det om du orkar å etterliva desse. Eg for min del ville late henne gå og sagt good riddance, men eg veit jo om at det er lettare sagt enn gjort. Men likevel : verda er full av kvinnfolk...

Muligens vil hun kanskje det etterhvert, akkurat nå virker det ganske håpløst. Verden er full av kvinnfolk ja! Men det er bare henne jeg vil ha da. Premissene må bygge på gjensidig respekt, og det er egentlig jeg som må få bygget opp igjen tilliten som hun hadde til meg før.

Takk for svaret forresten!

[Gjest kakel nå]

Jeg kan forstå din bitterhet, tror også jeg hadde blitt en HEKS om jeg opplevde det du opplevde. Jeg var i din kones situasjon en gang, og jeg forstod at eksen gjennomgikk et helvete, og det "lot jeg han få lov til". Det er tøft å skulle skilles, og man er aldri forberedt på det som kommer når sannheten kommer overveldende,- når du sitter der alene. Det er kun en ting å gjøre, -det er å konsentrere seg om ungene, prøve så godt en kan å være den beste foreldren man kan under slike omstendigheter.

Din lykke er din egen - ditt eget ansvar, og ikke "lur" deg selv med å tolke henne dithen at hun pynter seg for deg, smiler til deg etc. Du kan risikere at hun omtrent ikke tør være hyggelig (erfaring) mot deg i frykt for at du tror at alt er bra igjen.

jeg ønsker deg alt godt! Prøv om du kan ta kontakt med dine svigerforeldre,- det er lov å si unnskyld og fortelle at man var såret, sint og forferdet.

[feanor]

Kva meiner du med at du "eigentleg ikkje er slik"? Hadde nokon ramponert greiene mine og skjelt meg ut etter noter, ville eg blitt mektig irritert om dei attpåtil påstod at dei "eigentleg" ikkje var slik. Dersom du håper å kome saman med henne igjen, så ta i alle fall ansvaret for det du gjer.

Det jeg mente med "egentlig ikke" er at jeg aldri har gjort noe sånt før, og det er klart jeg tar ansvaret for det jeg har gjort.. Har lagt meg helt flat for all krittik fra hennes/deres side.

[feanor]

Jeg kan forstå din bitterhet, tror også jeg hadde blitt en HEKS om jeg opplevde det du opplevde. Jeg var i din kones situasjon en gang, og jeg forstod at eksen gjennomgikk et helvete, og det "lot jeg han få lov til". Det er tøft å skulle skilles, og man er aldri forberedt på det som kommer når sannheten kommer overveldende,- når du sitter der alene. Det er kun en ting å gjøre, -det er å konsentrere seg om ungene, prøve så godt en kan å være den beste foreldren man kan under slike omstendigheter.

Din lykke er din egen - ditt eget ansvar, og ikke "lur" deg selv med å tolke henne dithen at hun pynter seg for deg, smiler til deg etc. Du kan risikere at hun omtrent ikke tør være hyggelig (erfaring) mot deg i frykt for at du tror at alt er bra igjen.

jeg ønsker deg alt godt! Prøv om du kan ta kontakt med dine svigerforeldre,- det er lov å si unnskyld og fortelle at man var såret, sint og forferdet.

Det der med Svigerforeldrene blir vanskelig akkurat nå tror jeg. Men det blir vel muligheter for det etterhvert når det har gått litt tid, og ting har roet seg litt. Håper på det beste, men er forberedt på det værste = Skillsmisse etter endt separasjons tid. Håper muligens at vi kan gå til parterapi eller noe sånt om en stund, men det bør vel helst ikke drøye for lenge? Er det noen som har erfaring fra slik dypere terapi?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg vil råde deg til å skrive i steden for å snakke. Det behøver ikke være hverken langt eller flott. En skriftlig melding blir på en måte renere enn enn at du møter opp for å forklare deg og be om tillit, enten det er overfor din x eller hennes foreldre.

I et møte med prating, blandes så mange følelser og fordommer inn.

Et brev er dessuten en god bevisstgjøring for deg selv, av dine egne tanker og ønsker.

Brevet kan inneholde:

1. Dine ønsker og håp, og at du er trist og lei.

2. Forklaring på din dumme atferd og raseri.

Lykke til.

[feanor]

Hei!

Jeg vil råde deg til å skrive i steden for å snakke. Det behøver ikke være hverken langt eller flott. En skriftlig melding blir på en måte renere enn enn at du møter opp for å forklare deg og be om tillit, enten det er overfor din x eller hennes foreldre.

I et møte med prating, blandes så mange følelser og fordommer inn.

Et brev er dessuten en god bevisstgjøring for deg selv, av dine egne tanker og ønsker.

Brevet kan inneholde:

1. Dine ønsker og håp, og at du er trist og lei.

2. Forklaring på din dumme atferd og raseri.

Lykke til.

Takk for rådet, skal forsøke å skrive ned noen ord, men jeg vet ikke om det hjelper. Jeg har skrevet til henne før også, men da kom kanskje ikke alt like klart frem. Hvis jeg skriver igjen så kanskje hun forstår at jeg faktisk fortsatt tenker på henne og barna (Gjør faktisk det hele tiden) Hva mener du forresten om det med dypere terapi for par? Finnes det terapeuter som virkelig går ned i materien i et parforhold? Vi har gått til familierådgivning en gang før, og det hjalp en liten stund, før det skle tilbake i den gamle rutinen.

[feanor]

Hei!

Jeg vil råde deg til å skrive i steden for å snakke. Det behøver ikke være hverken langt eller flott. En skriftlig melding blir på en måte renere enn enn at du møter opp for å forklare deg og be om tillit, enten det er overfor din x eller hennes foreldre.

I et møte med prating, blandes så mange følelser og fordommer inn.

Et brev er dessuten en god bevisstgjøring for deg selv, av dine egne tanker og ønsker.

Brevet kan inneholde:

1. Dine ønsker og håp, og at du er trist og lei.

2. Forklaring på din dumme atferd og raseri.

Lykke til.

Hei igjen, og takk for rådet! Det virker som om hun ihvertfall kanskje kunne tenke seg å gå til en slags form for parterapi om en stund, så da kan jeg bare håpe. Vet ikke hva som er lurt å gjøre imellomtiden, skal jeg fortsette å skrive noen ord i ny og ne, og kanskje sende noen blomster?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Takk for rådet, skal forsøke å skrive ned noen ord, men jeg vet ikke om det hjelper. Jeg har skrevet til henne før også, men da kom kanskje ikke alt like klart frem. Hvis jeg skriver igjen så kanskje hun forstår at jeg faktisk fortsatt tenker på henne og barna (Gjør faktisk det hele tiden) Hva mener du forresten om det med dypere terapi for par? Finnes det terapeuter som virkelig går ned i materien i et parforhold? Vi har gått til familierådgivning en gang før, og det hjalp en liten stund, før det skle tilbake i den gamle rutinen.

Hei!

Ja, det finnes parterapeuter som går dypere inn i parforholdet. Det beror i grunnen på paret selv. Er de motivert for å jobbe hardt med forholdet sitt, kan slike parterapi går over mange timer i flere måneder, opp til 1 og 2 år.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei igjen, og takk for rådet! Det virker som om hun ihvertfall kanskje kunne tenke seg å gå til en slags form for parterapi om en stund, så da kan jeg bare håpe. Vet ikke hva som er lurt å gjøre imellomtiden, skal jeg fortsette å skrive noen ord i ny og ne, og kanskje sende noen blomster?

Hei!

Gi henne små tegn på at du tenker på henne, i form av et kort, en prat. Blomster er ok, men kan vel være mer til en aledning.