Bli fri fra hat

[AnonymBruker]

Da jeg har lagt bak meg et langt ekteskap, er jeg i sorg over at det nå er over.

Jeg er tidvis og dagvis deprimert/ sorgfull, noe jeg klarer drukne i arbeidsoppgaver.

Men har vurdert ssri. Men fått beskjed om at dette ikke kan medisineres.

Det har likevel pågått nå i snart ett år, og jeg kan ikke si det har blitt bedre.

Jeg har arbeidet hardt for ikke å tenke eller føle, men stadig/ daglig blir jeg innhentet av sorg over det vi har mistet.

Om noen har tips, råd, for jeg vet ikke hva gjøre for å slutte sorgen.?

Tankeendring om det fins hjelp?

Jeg hater ikke min ektefelle, men min tidligere ektefelle viser en handling som kan tilsi at hater, men vanskelig å vite sikkert , så behandlingen med daglig avvisning er også tung å bære. Ikke få nyheter om barn osv... Bare måtte leve i uvisshet.

Pga av små barn, må vi ha mye med hverandre å gjøre.

Samarbeide blir vanskelig når hat blir så sentralt, og å straffe og såre, osv...

Anonymous poster hash: deff3...f8a

[frosken]

Da jeg har lagt bak meg et langt ekteskap, er jeg i sorg over at det nå er over.

Jeg er tidvis og dagvis deprimert/ sorgfull, noe jeg klarer drukne i arbeidsoppgaver.

Men har vurdert ssri. Men fått beskjed om at dette ikke kan medisineres.

Det har likevel pågått nå i snart ett år, og jeg kan ikke si det har blitt bedre.

Jeg har arbeidet hardt for ikke å tenke eller føle, men stadig/ daglig blir jeg innhentet av sorg over det vi har mistet.

Om noen har tips, råd, for jeg vet ikke hva gjøre for å slutte sorgen.?

Tankeendring om det fins hjelp?

Jeg hater ikke min ektefelle, men min tidligere ektefelle viser en handling som kan tilsi at hater, men vanskelig å vite sikkert , så behandlingen med daglig avvisning er også tung å bære. Ikke få nyheter om barn osv... Bare måtte leve i uvisshet.

Pga av små barn, må vi ha mye med hverandre å gjøre.

Samarbeide blir vanskelig når hat blir så sentralt, og å straffe og såre, osv...

Anonymous poster hash: deff3...f8a

Jeg har ikke noen konkrete råd, men ditt innlegg minnet meg om hva en svært dyktig advokat sa til en venninne av meg for noen år siden: "Det er få ting som er mer underkommunisert enn hvilken belastning det kan være å gjennomgå en skilsmisse.  Det snakkes svært lite om de sorgprosesser som ofte er involvert. "

[mariaflyfly]

Da jeg har lagt bak meg et langt ekteskap, er jeg i sorg over at det nå er over.

Jeg er tidvis og dagvis deprimert/ sorgfull, noe jeg klarer drukne i arbeidsoppgaver.

Men har vurdert ssri. Men fått beskjed om at dette ikke kan medisineres.

Det har likevel pågått nå i snart ett år, og jeg kan ikke si det har blitt bedre.

Jeg har arbeidet hardt for ikke å tenke eller føle, men stadig/ daglig blir jeg innhentet av sorg over det vi har mistet.

Om noen har tips, råd, for jeg vet ikke hva gjøre for å slutte sorgen.?

Tankeendring om det fins hjelp?

Jeg hater ikke min ektefelle, men min tidligere ektefelle viser en handling som kan tilsi at hater, men vanskelig å vite sikkert , så behandlingen med daglig avvisning er også tung å bære. Ikke få nyheter om barn osv... Bare måtte leve i uvisshet.

Pga av små barn, må vi ha mye med hverandre å gjøre.

Samarbeide blir vanskelig når hat blir så sentralt, og å straffe og såre, osv...

Anonymous poster hash: deff3...f8a

Det kan godt hende du har nytte av å diskutere bruken av antidepressiva med din fastlege.

Jeg tror på distansering. Du kan distansere deg fra fyren og tenke på hvor bra det er at du er ute av et destruktivt samliv. Du kan fokusere på dine hverdager med ungene og hvordan få disse til å fungere optimalt. Du kan glede deg over pusterommene du får uten barna, uten dårlig samvittighet verken for det ene eller det andre.

Det ordner seg for greie jenter. Du kommer å finne gode løsninger for deg og ungene.

*Klem*

[AnonymBruker]

Det kan godt hende du har nytte av å diskutere bruken av antidepressiva med din fastlege.

Jeg tror på distansering. Du kan distansere deg fra fyren og tenke på hvor bra det er at du er ute av et destruktivt samliv. Du kan fokusere på dine hverdager med ungene og hvordan få disse til å fungere optimalt. Du kan glede deg over pusterommene du får uten barna, uten dårlig samvittighet verken for det ene eller det andre.

Det ordner seg for greie jenter. Du kommer å finne gode løsninger for deg og ungene.

*Klem*

Hei!

 

Jeg har for ca 8 mnd diskutert det med min psykiater, men jeg har nok ikke klart å forklare hvor tynget jeg er av sorg, jeg klarer mine daglige krav, jobb og liv, men jeg våkner ikke en dag uten denne tunghet i meg som er ny, som nok har vært der ett år. selv om jeg har prøvd å smile, arbeide hardere og være glad.

 

Når jeg smiler er det ofte sånn et tungt smil, så når jeg får samlet meg, smiler jeg mer innenfra, men selv da med tung tung sorg innerst inne.

 

Jeg tror ikke jeg kan si det sånn nå at jeg er ute av et destruktivt forhold;-( Jeg elsker høyt, og etter sinne, har jeg bare kjent meg tung av sorg. Vi har levd et godt eksteskap, fylt med fine minner, de minnene er min store sorg, for han er i hvert eneste av dem.

 

Jeg har ikke klart å snakke om dette til min psykiater,

 

Jeg tror min mann kan hate og kjenne bitterhet, jeg kjenner savn og kjører forbi minner, kjenner bena visne på gasspedalen, øynen bli fylt av tårer og kroppen bli vekslende kald og varm, som om feber:-(

 

Jeg vet at alt det fine vi hadde sammen er borte for han, men for meg er de minner som gjør meg glad, men han ønsket jeg å bli gammel med og sånn gikk det ikke.

 

Det er ingens feil, han lever sitt liv, jeg mitt, vi er begge dyktige hver på våre måter og områder, jeg har mistet han, men hvor vondt det skulle gjøre har jeg ikke vist før jeg forstod at det er slutt.

 

Å bære dette alene, er tungt, smile og snakke vakre ord om han til barna, kjenne han er verdt hvert eneste ord, og vite det fine menneske har jeg mistet.

 

Da jeg ble syk nå en dag, skulle bære noe i hagen og klarte ikke reise meg, jeg ble sittende der, med alt over meg...han kom fra jobb og fort bort, spurte om det var smerter i hjertet igjen, og jeg svarte, at går bra, må bare hvile litt, han satte seg ned og inntil meg, for første gang på 6 mnd. Jeg får uavhengig av dette med mnd mellomrom noen plager, og den dagen fikk jeg de tre ganger på en dag :-( tungpusthet, og verre ble det da jeg lempet materialer. Han insiterte på at vi skulle på legevakten, og vi dro, jeg lente meg inntil han, han satt der, og i min sorg kjente jeg dobbel sorg, over at han var der, men likevel bare fysisk og pliktmessig og halvveis. Likevel er jeg ganske sikker på at han innerst inne kjenner alt det som et så langt ekteskap rommer, å vite det gir stor sorg,

 

det er bare at vi to ikke fikk det til sammen, av mange og ulike grunner.

 

Anonymous poster hash: deff3...f8a

[XbellaX]

Jeg har ikke noe vettugt å komme med, men jeg ville bare sende en god støtte til deg. 

 

Du skriver: "Jeg har ikke klart å snakke om dette til min psykiater". Det må du. Du er nødt. Skriv, snakk, sett ord på. Det kan være med på å hjelpe deg ut av dette marerittet du sitter fast i. Jeg har som flyfly også tro på distansering, men jeg forstår at så lenge det er barn involvert kan det være vanskelig. 

 

Ønsker deg alt godt.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noe vettugt å komme med, men jeg ville bare sende en god støtte til deg. 

 

Du skriver: "Jeg har ikke klart å snakke om dette til min psykiater". Det må du. Du er nødt. Skriv, snakk, sett ord på. Det kan være med på å hjelpe deg ut av dette marerittet du sitter fast i. Jeg har som flyfly også tro på distansering, men jeg forstår at så lenge det er barn involvert kan det være vanskelig. 

 

Ønsker deg alt godt.

Hei!

 

takk :-(

 

Jeg tenkte idag da jeg kjørte mine barn på aktiviteter at jeg skal skrive til min psykiater og skrive først dette:

 

" Jeg vet du vil meg alt godt, og at dette betyr være gift, men ta frem den sorgen du må ha kjent på da du skilte deg fra din mann" osv... mange ord tenkte jeg.

 

Vi er to voksne kvinner, min psykiater litt mer som mor og evig vokter, derfor komplisert:-(

Jeg skal ha som mål i sommer å skrive ordene, da jeg får lov å skrive tross min psykiater er på ferie, om at nå er jeg der, tross det at jeg ikke kan så lett si, som kanskje andre kvinner, "gud min mann er et yhure eller en tyrann" :-( min er ganske snill, og får meg bare til å kjenne savn og sorg, likevel er ikke veien tilabake der for oss to.

 

Og DET vil min repareringsorienterte psykiater finne tungt, og jeg er ikke klar for hennes teknikker og overbevisninger tross styrker og alt det beste tenkt, jeg er bare meg, jeg føler som meg, jeg er gift med en som også er seg og følser som seg, og vi to, og han som eg slker har møtt vårt stopp.

 

Det VET jeg min psykiater vil mene mye om, men jeg vet hun må få det, men jeg kan ikke likevel leve videre uten å se realiteten slik den er. Det paradoksale er at min psykiater har satt meg istand til å takle sorgen, motgangen savnet,, ja takle er et ord på fem bokstaver, takle er knapt et velegnet ord,

 

Sorg er bedre, et ord på 4 bokstaver, men uansett, en bokstav mindre gjør ikke savnet og sorgen mindre.

 

Jeg vil bare ikke elske, savne og sørge sånn over et menneske som betyr så mye for meg.

 

Ingen kan erstatte han for meg, men jeg håper han finner en for seg, det vil ikke gjøre sorgen min tyngre, den vil bar forbli som den er.

Anonymous poster hash: deff3...f8a

[morsan]

Jeg har ikke noen konkrete råd, men ditt innlegg minnet meg om hva en svært dyktig advokat sa til en venninne av meg for noen år siden: "Det er få ting som er mer underkommunisert enn hvilken belastning det kan være å gjennomgå en skilsmisse. Det snakkes svært lite om de sorgprosesser som ofte er involvert. "

Det tror jeg på!!

[morsan]

Til trådstarter: Mitt råd ville også være å ta det opp med din psykiater. Eller kanskje du rett og slett bør bytte terapeut? Stor klem! Min historie er annerledes enn din, men det var mye tøffere å skilles enn jeg noensinne hadde trodd - selv så ønsket det var og selv så riktig det er.

[AnonymBruker]

Til trådstarter: Mitt råd ville også være å ta det opp med din psykiater. Eller kanskje du rett og slett bør bytte terapeut? Stor klem! Min historie er annerledes enn din, men det var mye tøffere å skilles enn jeg noensinne hadde trodd - selv så ønsket det var og selv så riktig det er.

 

Anonymous poster hash: deff3...f8a

[AnonymBruker]

Til trådstarter: Mitt råd ville også være å ta det opp med din psykiater. Eller kanskje du rett og slett bør bytte terapeut? Stor klem! Min historie er annerledes enn din, men det var mye tøffere å skilles enn jeg noensinne hadde trodd - selv så ønsket det var og selv så riktig det er.

Hei!

 

Nei jeg bytter ikke terapeut, egentlig er jeg ferdig behandlet, og har ikke ønsket noen ny, det var ok for min psykiater. Det er ca 2-3 år siden hun spurte, jeg sa "nei takk". Jeg liker nemlig ikke snakke om ting noe spesielt, jeg er ute etter svar.

 

Faktisk er sorgen min sååå tung, at jeg ikke vil snakke med noe menneske som er fysisk tilstede.

Jeg hadde trengt konkrete råd, et konkret opplegg, sånn for å slippe å føle og tenke, det er det jeg trenger, dvs svar. 

 

Jeg jobber hardt og har lagd meg mer arbeide, jeg skal neste uke opp på fjellet og beise alle vinduer, bare for å ikke føle så mye, men bare jeg kjører fordi vår første leilighet blir jeg helt ute av meg. Det skjedde i går :-( 

 

Jeg har noen kvelder nå drukket mer vin enn noen gang, så gråter jeg, jeg pleier ikke gråte vanligvis, vinen gjør det tror jeg, og i vertfall slipper jeg tenke hele natten, og får sove på et vis. Dette er etter at barna har lagt seg, da henter jeg en hel vinflaske som jeg tømmer:-(

 

Hver morgen våkner jeg med en sorg i meg, og den er forferdelig vond, jeg starter på dagen, og klarer gjøre alle tingene mine, jeg spøker og tuller, planlegger ferie og fine ting for barna, akkurat når jeg tuller og vi holder på med noe fint så er jeg ikke lei meg, men straks en arbeidsoppgave er over, kveles jeg av sorg og avmakt. 

 

Jeg skal klare dette, men jeg vet ikke hvordan?

 

At jeg skulle få en slik ny sorg i livet nå som alt er så bra, var ikke tenkt fra min side.

 

Men jeg fant ut at jeg elsker min mann så høyt at det faktisk ikke fins noen som kan erstatte han, det har vært for mye fint, for mye jeg liker ved han, så fra nå av skal jeg klare meg alene.

 

Det er en mann som har vært ute etter meg, jeg ble sjarmert i begynnelsen, men nå er jeg bare irritert, ingenting ved han er så solid som min mann, så han tuller bort tiden sin ved å stå på et ben og gale foran meg :-( Jeg har tenkt at alle menn jeg kommer på, ikke en kommer opp til min manns nivå, 

 

Bare det fantes noe bedøvelse fra denne sorgen:-(

Anonymous poster hash: deff3...f8a

[Gjest Gargamel]

Hei. Ut i fra det du skriver tror jeg ikke mannen din hater deg. Han har tatt et valg om å gå fra deg, og må derfor avvise deg så du ikke får falske forhåpninger. Det er sårende og vondt for deg, men det er trenger ikke være et uttrykk for hat. Jeg er sikker på at han også har noen gode minner. Han har kanskje mer blandede følelser enn han kan tillate seg å gi uttrykk for. Han er nok opptatt av å stå ved valget sitt.

Hvis det virkelig er sånn at han gir deg "stikk" og sårer deg synes jeg du bør ta det opp med ham. Kanskje han fortsatt er i konfliktmodus? Si på en pen måte at du aksepterer at det er slutt og at han ikke trenger å gni mer mer salt i såret. Jeg synes det er helt greit å skrive epost om ting som er vanskelig å ta opp.

[AnonymBruker]

Hei. Ut i fra det du skriver tror jeg ikke mannen din hater deg. Han har tatt et valg om å gå fra deg, og må derfor avvise deg så du ikke får falske forhåpninger. Det er sårende og vondt for deg, men det er trenger ikke være et uttrykk for hat. Jeg er sikker på at han også har noen gode minner. Han har kanskje mer blandede følelser enn han kan tillate seg å gi uttrykk for. Han er nok opptatt av å stå ved valget sitt.

Hvis det virkelig er sånn at han gir deg "stikk" og sårer deg synes jeg du bør ta det opp med ham. Kanskje han fortsatt er i konfliktmodus? Si på en pen måte at du aksepterer at det er slutt og at han ikke trenger å gni mer mer salt i såret. Jeg synes det er helt greit å skrive epost om ting som er vanskelig å ta opp.

Hei!

 

Ok takk

Anonymous poster hash: deff3...f8a

[AnonymBruker]

Hei. Ut i fra det du skriver tror jeg ikke mannen din hater deg. Han har tatt et valg om å gå fra deg, og må derfor avvise deg så du ikke får falske forhåpninger. Det er sårende og vondt for deg, men det er trenger ikke være et uttrykk for hat. Jeg er sikker på at han også har noen gode minner. Han har kanskje mer blandede følelser enn han kan tillate seg å gi uttrykk for. Han er nok opptatt av å stå ved valget sitt.

Hvis det virkelig er sånn at han gir deg "stikk" og sårer deg synes jeg du bør ta det opp med ham. Kanskje han fortsatt er i konfliktmodus? Si på en pen måte at du aksepterer at det er slutt og at han ikke trenger å gni mer mer salt i såret. Jeg synes det er helt greit å skrive epost om ting som er vanskelig å ta opp.

Takk

 

ja han gir mange ubehagelige stikk, er dette fordi han er i konfliktmodus?

 

Han sier ubehagelige ting foran andre mennesker, jeg tenker da på om jeg hører riktig, men da mennesker blir litt usikre kanskje og sier, "neida sånn er det ikke" for det blir jo ekkelt for dem også, så fortsetter han med, Joda, sånn er det.

 

Jeg svarer ikke, føler bare ubehag, og finner ingen ord.

 

Jeg har ingen løsning på det heller. 

 

Hvis han mener jeg aldri ville giftet meg med han på nytt, som han sa en dag, så er jo det hans oppfatning, og da er det ikke noe jeg kan gjøre med det.

 

Jeg ble da bare sittende å se ned, vente på at samtalen mellom han og de andre skulle slutte.

 

Når den sluttet var jeg dårlig inni meg.

Anonymous poster hash: deff3...f8a

[Gjest Gargamel]

snakker han negativt om deg foran andre mennesker?

[AnonymBruker]

snakker han negativt om deg foran andre mennesker?

Hei!

 

Ikke negativt om meg personlig tror jeg...

 

Jeg husker ikke så godt, plutselig kommer jeg på ting..

 

Men før han reiste snakket han med en gjest om hvordan jeg aldri ville giftet meg med han i dag.

Gjesten sa "Nå tuller, det vet jeg hun ville" og hver gang sa min mann, "Nei" osv.. og slik snakket de frem og tilbake. Jeg satt og kjente meg syk og sorgtung, smilte, så ned i gulv, håpet jeg kunne få en mulighet til å bli borte, men fikk ikke det.

 

Ellers vet jeg ike.

Anonymous poster hash: deff3...f8a

[AnonymBruker]

snakker han negativt om deg foran andre mennesker?

Hei!

 

Det har vært andre ting også, ubehagelig at han må si foran andre.

 

Jeg snakker ikke dårlig om han, heller roser jeg han mye, og med god grunn.

Anonymous poster hash: deff3...f8a

[Gjest Gargamel]

Hei!

Det har vært andre ting også, ubehagelig at han må si foran andre.

Jeg snakker ikke dårlig om han, heller roser jeg han mye, og med god grunn.

Anonymous poster hash: deff3...f8a

Ok. Jeg tror ikke han ønsker å såre deg når han sier du ikke ville giftet deg med ham i dag. Det virker nesten heller som han prøver å glatte over ting og dele skylden for at ting gikk galt.

[Katt-ja]

Hei,

Dette at du ikke sier noe når han sier ubehagelige ting - altså, han kjenner deg jo godt, så han burde jo vite at det kanskje er typisk deg å tie - men sånn ellers er det jo ofte slik at "den som tier, samtykker".

Vet han at du setter ham så høyt nå? Det kan ikke hende at han oppfører seg slik, fordi han tror at du "hater" ham? Har du snakket ordentlig med ham - jeg vet av erfaring at det kan hende at man misforstår og feiltolker mye hvis man ikke snakker.... Og så baller det hele på seg....

Hvis han hatet deg, ville han ikke hjulpet og trøstet på den måten da du var syk her om dagen...?

Han har nok sin egen sorg over hvordan det har gått.

Stor klem!! Fordyp deg i prosjekter og annet som gleder deg, kos deg med barna! Og kutt ned på vinen, jeg ble helt fyllesyk da jeg leste det her, hehe - det hjelper vel ikke på tristheten om morgenen i alle fall (kan jo hende du ikke merker dagen-derpå, da - det gjør jeg!)

Og, prøv å fortelle mannen din hvordan du føler det...

[AnonymBruker]

Hei,

Dette at du ikke sier noe når han sier ubehagelige ting - altså, han kjenner deg jo godt, så han burde jo vite at det kanskje er typisk deg å tie - men sånn ellers er det jo ofte slik at "den som tier, samtykker".

Vet han at du setter ham så høyt nå? Det kan ikke hende at han oppfører seg slik, fordi han tror at du "hater" ham? Har du snakket ordentlig med ham - jeg vet av erfaring at det kan hende at man misforstår og feiltolker mye hvis man ikke snakker.... Og så baller det hele på seg....

Hvis han hatet deg, ville han ikke hjulpet og trøstet på den måten da du var syk her om dagen...?

Han har nok sin egen sorg over hvordan det har gått.

Stor klem!! Fordyp deg i prosjekter og annet som gleder deg, kos deg med barna! Og kutt ned på vinen, jeg ble helt fyllesyk da jeg leste det her, hehe - det hjelper vel ikke på tristheten om morgenen i alle fall (kan jo hende du ikke merker dagen-derpå, da - det gjør jeg!)

Og, prøv å fortelle mannen din hvordan du føler det...

Hei!

 

Jeg er IKKE flink til å si sånne romantiske ting, eller hva du mener.

Jeg er en romansedreper, dette har han sagt flere ganger, også på restaurant.

 

Men jeg kan ikke hate, glemme, mislike, ikke holde av, et så stabilt menneske, det syns jeg han burde vite, at jeg elsker han. Han er jo far til mine barn, og det er for mye bra som aldri kan bli borte, dette bør han vel tenke seg til selv?

 

Jeg har hatt mer enn 100% arbeide det siste halve året og i alt det har jeg selvsagt glemt 2xdagen "jeg elsker deg" :-(

 

Jeg ble jo forundret da han både tok meg til legevakten, samt viste at min helsetilstand angikk han.

Jeg lente meg til han pga av svimmelhet, rask innsettende engstelse pga av tungpusthet, og en vag smerte du vet om hjerte:-( det var ubehagelig, jeg kaldsvettet og fikk lett feber, så fikk jeg vansker med å snakke, og lot som jeg var sliten, min mann sa jeg var skjev i ansiktet og jeg svarte nei tror ikke det, men uten klar tale:-( så dette ble reelt, og da ubehagelig. Men jeg sa til legen at jeg har ikke veldig vondt, det er mer ubehag. Det var flaut da jeg snakket som om jeg hadde drukket alkohol, du vet sånn at jeg ikke fikk med meg tungen eller noe sånt, jeg ville derfor ikke snakke og min mann overtok.

Jeg har imidlertid ikke hatt dette etterpå, men fastlegen mener det skal følges opp, fordi legevaktlegen skrev det, så mente jeg må måle kolesterol, det var ikke gjort, men det mente jeg hadde blitt gjort, men jeg sa jeg tenker mer på dette etter sommerferien, han sa ok. Jeg tok EKG og alt var ok, og jeg er fornøyd:-)

 

Men ja min mann er ikke helt lett å forstå seg på:-( nå får jeg sussemunner på sms fra utlandet, plutselig for et par dager siden begynte dette. Det er hyggelig skrev jeg, jeg trodde ikke du savnet meg, og tilbake kom hjerter,

 

Dette er jo hyggelig, men jeg tenker at jeg blir forvirret. 

 

Hadde jeg bare vært litt mer normal på en måte:-(

 

Jeg vet ikke hva som endret seg nå?

Anonymous poster hash: deff3...f8a

[tonie]

 

Hei!

 

Ikke negativt om meg personlig tror jeg...

 

Jeg husker ikke så godt, plutselig kommer jeg på ting..

 

Men før han reiste snakket han med en gjest om hvordan jeg aldri ville giftet meg med han i dag.

Gjesten sa "Nå tuller, det vet jeg hun ville" og hver gang sa min mann, "Nei" osv.. og slik snakket de frem og tilbake. Jeg satt og kjente meg syk og sorgtung, smilte, så ned i gulv, håpet jeg kunne få en mulighet til å bli borte, men fikk ikke det.

 

Ellers vet jeg ike.

Anonymous poster hash: deff3...f8a

 

Det høres for meg ut som han også strever for å bearbeide og komme seg videre, men jeg synes det er utrolig tankeløst å snakke med venner om det mens du sitter der og hører alt sammen. Det han sier er vel at du har forandret deg mye siden da antar jeg, for du har jo skrevet om det tidligere. At du er mye sterkere og mer selvstendig nå enn da dere møttes. Det er sikkert tøft for ham også å innse at dere har vokst fra hverandre.