Selvkontroll hos 9 åring

[AnonymBruker]

Jeg har en gutt på 9 år.

 

Det bekymrer meg at han så lett mister selvkontroll og klikker når ting går ham i mot.

Det være seg andre barn han er uenig med eller oss foreldre som nekter han å gjøre som han vil.

Han blir da fysisk og slår, kaller oss mye stygt og vil ikke bo her.

 

Når skal vi anse dette som et så stort problem, at vi trenger hjelp?

Hva er normalen?

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 96bdf...799

[Solemnity]

 

Jeg har en gutt på 9 år.

 

Det bekymrer meg at han så lett mister selvkontroll og klikker når ting går ham i mot.

Det være seg andre barn han er uenig med eller oss foreldre som nekter han å gjøre som han vil.

Han blir da fysisk og slår, kaller oss mye stygt og vil ikke bo her.

 

Når skal vi anse dette som et så stort problem, at vi trenger hjelp?

Hva er normalen?

 

Anonymous poster hash: 96bdf...799

 

 

Jeg synes dette er unormalt for en 9-åring. Kan du fortelle hva dere gjør i disse situasjonene?

[AnonymBruker]

Vi forteller på en tydelig, alvorlig men behersket måte at dette ikke er en ok måte å oppføre seg på.

 

Fjerner ham fysisk fra situasjonen slik at han ikke skader noen og lar han roe seg ned.

Ofte har han da sprunget på rommet og smelt igjen døra.

 

Når jeg etter han har roet seg ned forsøker å snakke med ham om hva som hendte, vil han gjerne ha meg der, men vil ikke jeg skal si noe om det som skjedde.

 

Deretter er han from som et lam. Til neste gang...

 

Skjer ikke hele tiden, ikke hver dag heller, men nok til at det bekymrer meg.

 

Anonymous poster hash: 96bdf...799

[AnonymBruker]

 

Vi forteller på en tydelig, alvorlig men behersket måte at dette ikke er en ok måte å oppføre seg på.

 

Fjerner ham fysisk fra situasjonen slik at han ikke skader noen og lar han roe seg ned.

Ofte har han da sprunget på rommet og smelt igjen døra.

 

Når jeg etter han har roet seg ned forsøker å snakke med ham om hva som hendte, vil han gjerne ha meg der, men vil ikke jeg skal si noe om det som skjedde.

 

Deretter er han from som et lam. Til neste gang...

 

Skjer ikke hele tiden, ikke hver dag heller, men nok til at det bekymrer meg.

 

Anonymous poster hash: 96bdf...799

 

 

"Når jeg etter han har roet seg ned forsøker å snakke med ham om hva som hendte, vil han gjerne ha meg der, men vil ikke jeg skal si noe om det som skjedde."

 

Med andre ord gir du han tillatelse til å ha utbrudd og ikke bli konfrontert med det. Jeg ville neste gang sagt at når du får slike utbrudd skal de snakkes om. Dette fordi det er viktig for meg som mamma å snakke med deg om følelsene dine om det så er sinnafølelser. Jeg trenger å vite hvordan du har det og hva vi kan gjøre for at dette skal bli bedre/kunne håndteres på annen måte/løses uten sinnautbrudd. Om vi ikke sammen får til dette må jeg finne ut om dette er noe jeg/du/vi trenger hjelp til av andre for å finne ut av. Vi kan ikke ha det slik som familie at vi skal skrike/slå/kalle hverandre ting osv. 

 

Så får du se om det løser noe. Men du kan ikke la ham komme unna med dette gang på gang uten konfrontasjon. Blir det ikke bedre, søk hjelp. 

Anonymous poster hash: 6c5d8...b32

[AnonymBruker]

Det er ikke slik at jeg ikke snakker, selv om han ikke snakker.

Jeg sier mye ala det du nevner, men jeg får ikke noe svar oftest. Bortsett fra at han sier han skulle ønske han hadde en anne familie. Jeg spør hva som skjer i kroppen hans når han blir så sint, om det er noe som har skjedd på skolen, om hvordan han har det.

 

OG jeg påpeker at vi ikke aksepterer at han holder på slik..

 

Konsekvenser han får underveis, som feks TV-nekt resten av kvelden, holder vi også fast ved. Vi gir ikke etter.

Anonymous poster hash: 96bdf...799

[AnonymBruker]

 

Det er ikke slik at jeg ikke snakker, selv om han ikke snakker.

Jeg sier mye ala det du nevner, men jeg får ikke noe svar oftest. Bortsett fra at han sier han skulle ønske han hadde en anne familie. Jeg spør hva som skjer i kroppen hans når han blir så sint, om det er noe som har skjedd på skolen, om hvordan han har det.

 

OG jeg påpeker at vi ikke aksepterer at han holder på slik..

 

Konsekvenser han får underveis, som feks TV-nekt resten av kvelden, holder vi også fast ved. Vi gir ikke etter.

Anonymous poster hash: 96bdf...799

 

Ok, hva driver han med mens du snakker da? Hva sier han når du forteller ham at dere ikke aksepterer at han holder på slik? Jeg tror ikke så veldig på TV-nekt og slikt, da tror jeg heller på at nå tar vi en prat og så kan du fortsette med ditt når vi er ferdige med den. Jeg tror i grunnen veldig lite på "straff". Det har en tendens til å gjøre at barn/tenåringer lukker seg enda mer, for de er racere på å holde ut. At de utholder betyr i mine øyne ikke annet enn at de i den tiden opparbeider seg enda mer sinne og da et sinne mot sine "bødler". Det siste hørtes grusomt ut - huff

 

Men tenk deg hvordan du selv ville like/foretrekke at noen oppførte seg mot deg om du hadde slike følelsesutbrudd. Det er godt mulig han trenger litt tid for seg selv rett etter utbruddet da ville jeg evnt sagt det gjennom døra. Jeg lar deg nå få den tiden du trenger for deg selv om du ønsker det. Si ifra når vi skal ta en prat - jeg er her.

 

Kanskje det finnes noe godt lesestoff om dette ett eller annet sted? Jeg aner ikke. Jeg har alltid forsøkt å tenke at barn har et følelseregister, trolig ikke ulikt mitt eget, og håndtert situasjonen deretter. I de fleste tilfeller har det fungert, men jeg var reservemamma til et barn med virkelige følelsemessige vansker en gang og da fungerte dessverre ikke noen ting særlig godt. Du virker å være en oppmerksom mamma og med det vil du sikkert be om hjelp om dette ikke roer seg for dere eller eskalerer

Anonymous poster hash: 6c5d8...b32

[Solemnity]

Det er tydelig dere forsøker å være tydelige voksne i slike situasjoner, og det er flott! Men jeg har noen ideer som kan hjelpe forebyggende:

 

1. Legg en plan sammen med barnet.

Sett deg ned med gutten i morgen (ikke når han er sint eller rett etterpå) og snakk sammen. Du skal ikke snakke om hvor feil det er å slå eller skrike, fokuser på hva han skal gjøre i stedet for. Start samtalen med: "Det er fryktelig leit at ting blir som de blir når du er sint, så jeg vil hjelpe deg å komme opp med en plan som føles bedre enn å slå og skrike." Han skal selv, med din støtte, komme opp med alternative handlinger han kan utføre når han kjenner han blir for sint. Noen ideer (men se hva han selv finner på): Gå og hoppe på trampoline, gå inn på rommet sitt, holde opp en hånd og si "TIME OUT!". Denne planen skal dere deretter øve på, mens han fremdeles er rolig. Han vil finne det litt flaut eller morsomt, men det gjør ingenting. Hvis det samme skjer på skolen, så burde den samme planen (med nødvendige moderasjoner) gjelde der. Ingen må stoppe han fra å gjøre som avtalt, insistere på å snakke ferdig eller forlange at han gjør noe annet først.

Om den originale planen dere legger ikke fungerer, så tar du en ny samtale. "Dette fungerte ikke. Hvorfor? Hva tror du vil fungere bedre?"

 

2. Pass på at søvnen er regelmessig og at blodsukkeret er jevnt.

La gutten ha et kvarter/en halvtime med rolig lek på rommet før leggetid. La han sove så lenge som mulig om morgenen. Mange barn får for lite søvn, uten at foreldrene er klar over det. Ha alltid frukt, nøtter og andre sunne snacks tilgjengelig, slik at han selv kan ha litt kontroll over matbehovet sitt. Min 9-åring lager sine egne brødskiver når han føler behov for det, 4-åringen min henter frukt, grønnsaker og yoghurt i kjøleskapet selv.

 

3. Ikke overtenk hva dette "skyldes". Ha et positivt fokus.

Uansett grunnen til utagering, så må voldelig atferd stoppe. Bakenforliggende årsaker er ikke noe barn som oftest forstår, så spørsmål om hva som "generelt er feil" fungerer sjeldent. Selv mange tenåringer kan ikke besvare slike sammenhenger. Fokuser på at du/dere er tilgjengelige for gutten og at hjemmelivet er utpreget positivt. Om han strever med vennerelasjoner, så kan dere øve på den biten gjennom lek, brettspill og generelle samtaler.

 

Kanskje ender det med at gutten må utredes for eventuelle diagnoser, men jeg hadde ikke gått for det før jeg forsøkte en stund til. Barn går igjennom mange tøffe utviklingsperioder og noen er bare født med et temperament!

[AnonymBruker]

Takk for gode tips.

Noen er vi allerede i gang med/forsøker andre tar vi med oss

 

Mitt hovedspørsmål er: Er dette fenomenet veldig unormalt?

 

I andre sammehenger der vi voksne er med ute ser jeg jo han oppfører seg mye mer eksemplarisk enn vennene og klassekameratene. Feks på fotballtreningene ifht. å høre på treneren, i butiken med oss, på skoleavslutninger, i bursdager...

Anonymous poster hash: 96bdf...799

[AnonymBruker]

 

Takk for gode tips.

Noen er vi allerede i gang med/forsøker andre tar vi med oss

 

Mitt hovedspørsmål er: Er dette fenomenet veldig unormalt?

 

I andre sammehenger der vi voksne er med ute ser jeg jo han oppfører seg mye mer eksemplarisk enn vennene og klassekameratene. Feks på fotballtreningene ifht. å høre på treneren, i butiken med oss, på skoleavslutninger, i bursdager...

Anonymous poster hash: 96bdf...799

 

 

Mitt hovedspørsmål er: Er dette fenomenet veldig unormalt?

 

Nei, det er det neppe. Men det behøver ikke å være slik. Han gir jo med denne oppførselen uttrykk for ett eller annet, spm er hva?

Anonymous poster hash: 6c5d8...b32

[frosken]

 

Takk for gode tips.

Noen er vi allerede i gang med/forsøker andre tar vi med oss

 

Mitt hovedspørsmål er: Er dette fenomenet veldig unormalt?

 

I andre sammehenger der vi voksne er med ute ser jeg jo han oppfører seg mye mer eksemplarisk enn vennene og klassekameratene. Feks på fotballtreningene ifht. å høre på treneren, i butiken med oss, på skoleavslutninger, i bursdager...

Anonymous poster hash: 96bdf...799

 

Det er omfanget av slike utbrudd som avgjør om det er rimelig å si at dette er "normalt" eller "unormalt". Synes det er vanskelig å få tak i omfanget; denne siste kommentaren din synes jeg står litt i motstrid til hovedinnlegget?

[AnonymBruker]

Siste innlegg var for å nyansere. Jeg fikk følelsen av at jeg hadde framstilt ham som problematisk.

Det er han ikke. Det er bare noen ganger det klikker. Og de gangene bekymrer meg. Særlig ifht. søsteren.

 

Sier vi at "nå skal vi dra", så kommer han umiddelbart, i motsetning til kamerater der foreldrene må mase igjen og igjen.

 

Sier vi nei til noe på butikken, så godtar han det.

 

I bursdager forteller foreldre noen ganger at flere av barna har vært helt texas, men at han derimot har vært omsorgsfull og tatt hensyn til bursdagsbarnet.

 

På SFO leker han greit.

 

Så plutselig kan det være en uoverensstemmelse, og da klikker han. Unntaket, ikke regelen. Men det bekymrer meg. Og da lurer jeg på om andre 9 åringer er slik.

 

 

 

Anonymous poster hash: 96bdf...799

[frosken]

 

Siste innlegg var for å nyansere. Jeg fikk følelsen av at jeg hadde framstilt ham som problematisk.

Det er han ikke. Det er bare noen ganger det klikker. Og de gangene bekymrer meg. Særlig ifht. søsteren.

 

Sier vi at "nå skal vi dra", så kommer han umiddelbart, i motsetning til kamerater der foreldrene må mase igjen og igjen.

 

Sier vi nei til noe på butikken, så godtar han det.

 

I bursdager forteller foreldre noen ganger at flere av barna har vært helt texas, men at han derimot har vært omsorgsfull og tatt hensyn til bursdagsbarnet.

 

På SFO leker han greit.

 

Så plutselig kan det være en uoverensstemmelse, og da klikker han. Unntaket, ikke regelen. Men det bekymrer meg. Og da lurer jeg på om andre 9 åringer er slik.

 

 

 

Anonymous poster hash: 96bdf...799

 

Hvor ofte?

[AnonymBruker]

 3  ganger i måneden kanskje?

Anonymous poster hash: 96bdf...799

[frosken]

 

 3  ganger i måneden kanskje?

Anonymous poster hash: 96bdf...799

 

Hvis dette primært skjer i forhold til søsteren eller dere som foreldre, så anser jeg det som normalt. Selvfølgelig skal dere fortsette å forsøke å få ham til å slutte med slik oppførsel, men jeg hadde ikke vært bekymret.