Angst

[Visningsnavn]

Hei!

La oss starte med det enkle: Jeg er Mann, 33år, 183cm og veier 78kg.

Jeg går på Simvastastin 20mg (ca 1år), mot høyt kolesterol (målt mellom 6-9 i en lengre periode) og er nå nede mellom 5-6 uten og legge om kostholdet. Jeg spiser fortsatt mye kjøtt og har problemer med å legge om kostholdet. Jeg har også vært veldig lite aktiv de siste 2 årene. Før dette trente jeg 3-4 dager i uken. I og med at jeg går på disse medisinene har jeg nå fått påvist mangel på D-Vitamin (min teori). Jeg har nå tatt dobbel dose daglig anbefalt i 2 uker.

Jeg har også fått påvist lett forhøyet blodtrykk på en periode av 24Timer. (mars 2014)

Jeg har en jobb som er veldig krevende og skaper MYE stress!

Jeg er en Hypokonder (selvdiagnostikk). Jeg får katastrofe tanker om hvert minste symtom. Et eksempel på dette er at jeg idag oppdaget en del røde prikker på rumpa, googler og ender opp med og tru jeg har en eller annen autoimmun sykdom. Sannheten er vel noe annerledes da jeg nettopp har reist fra Varme Tørre Norge til Fuktige «kalde» Søramerika og sendt bort vask til et firma som sikkert bruker en haug av kjemikalier. Hjemme bruker jeg Sensitiv da jeg vet jeg får utslett av sterke vaskemidler. Ikke pleier jeg og se på Rumpa heller, men her er lyset på badet så hvitt og sterkt at jeg ser alt!

La meg starte fra begynnelsen.

Jeg hadde en periode etter min mors død hvor jeg trudde jeg var syk daglig. Dette varte fra 19år - 22år omtrentlig. Så forsvant angsten helt!

SÅ:

For et år siden (Sommer 2013) begynte jeg å få hodepiner.

I begynnelsen hadde jeg også Orgasmehodepinner, men jeg fant ut etter hvert at løsningen var å slappe av i nakken. Har ikke hatt det siden.

Jeg vil kalle de moderate da de ikke hindret meg i mitt arbeid men heller var irriterende da jeg ble veldig sliten av å gå med dette hele tiden. De varte i alt fra en uke til 3-4 uker. De satt alle på høyre bakside, rett over nakkemuskulaturen. Disse kom omtrent samtidig som jeg møtte en jente jeg falt pladask for (Følelser i høygir). Jeg gikk til legen og sjekket disse hodepinene men han gjorde ingenting og sa det mest sannsynlig var stress.

Hodepinene forsvant utover høsten da jeg fant ut at når jeg kjenner den kommer strekker jeg nakken.

Høsten kom og gikk, vinteren kom og mitt livs tøffeste brudd var et faktum. Midt oppi dette klarte jeg og holde fokus og ting gikk greit frem mot jul. I julen gikk jeg fullstendig på trynet. Jeg tok meg fri fra jobben så dette fikk ingen andre ringvirkninger enn at jeg måtte bruke julen på og ikke gjøre noe annet enn å slite med den samme hodepinen jeg hadde på sommeren.

Hodepinen var tilbake, denne gangen merket jeg at jeg så skygger på Høyre øye. DVS at hvis jeg ser på noe som er lys sterkt som for eks en Lampe, ser jeg en ekstra skygge av denne lampen ved siden av (Ikke dobbeltsyn, men som en slags ekstra kant).

Jeg går til optiker og de sier dette er typisk for skeive hornhinner (Noe jeg fortsatt ikke er overbevist om). Det skal sies at brillene hjelper 90% så sant jeg ikke er veldig sliten.

Alle rundt meg vet hvor mye jeg jobber og sier at jeg må roe ned.

Etter Jul omstrukturerer jeg jobbsituasjonen om dette er ikke lenger en stressende faktor, i hvertfall ikke negativt stress. Får gehør og løsninger på plass.

En venninne forteller meg nå i Januar 2014 at en venn av henne jobbet som meg og fikk slag 5 ganger etter hverandre. Ble nesten blind og er nå ufør. Han var 30.

Det går 3 uker og vi er i Februar. Jeg møter en ny kjæreste.

Vi sitter i bilen i slutten av februar på vei hjem, jeg har ikke brukt brillene på en stund og sliter med de sterke lysene fra trafikklysene (kveld). Jeg har slitt med tanken om hjerneblødning i fler uker nå. Jeg blir ikke kvitt den!

Så, på rødt lys. Panikken er et faktum, adrenalinet er som jeg aldri har opplevet, min kjæreste spør hva som er galt. Jeg ser meg selv omtrent i 3 person. Nå dør jeg, tenker jeg. Jeg sier til henne at noe er galt og setter straks kursen mot legevakten. På rødt! Hodepinen var borte på et sekund! Thats it tenker jeg, nå løsnet proppen i hjernen og jeg blør ihjel…

Inn på legevakten, kritt hvit i trynet og skjelver og fryser som en gal. Rett til legen som kjenner på krefter i armer og ben. Finner ingenting galt! Så, hva skjedde…. Panikkanfall sier de og sender meg hjem. Jeg slår meg til ro med dette da det ga seg etter kort tid. Men finner det rart at de ikke sjekket hjertet eller noe annet…

2 uker senere:

Jeg er på vei hjem på kvelden fra en «hjernekrevende» dag. Blir ikke kvitt tanken om hjerneblødning eller slag… Jeg sloss i 1 time mot angsten før jeg gir opp… Det samme skjer igjen men nå er jeg ikke redd. Det er som en befrielse når anfallet kommer og etter 5min får jeg endelig slappe av…

Disse anfallene har kommet og gått med 2-4 ukers mellomrom i mindre eller større grad frem til nå, men aldri i samme intensitet som første gang.

Så til et annet problem, jeg skjelver aktivt. DVS jeg skjelver når jeg skal bevege hender. Aldri når jeg slapper av. Jeg har ingen problemer med nøyaktighet eller koordinasjon så sant jeg ikke skal holde hender i posisjon. Under psykisk press som noe så teit som at jeg noen ganger må vise legg skjelver jeg så mye at jeg må anspenne meg for ikke å virke nervøs (men det er jo akkurat det jeg er selv om jeg er 33!)

Dette har jeg gjort hele livet, og det har alltid blitt verre etter fysisk aktivitet, eller lange perioder uten mat. For EKS å holde en høytrykksspyler med en hånd eller bære tunge poser. Det gir seg 1-2 timer senere men blir ALDRI helt borte. Dette har blitt noe verre sammen med angsten i år.

Jeg føler også jeg har blitt svakere. Men jeg veide det samme for 2 år siden. Det skal sies at jeg fortsatt kommer meg lett opp trapper og kollegaer blir fortere andpusten enn meg.

Flott jeg har ALS eller MS, nå dør jeg igjen. Fra min kjære som jeg nettopp har møtt!

Legen min har gang på gang avfeid hodepinene etc med høyt blodtrykk og spurt om ikke jeg an låne en blodrykksmåler av en kompis slik at jeg kan gjøre dette selv når jeg føler meg trygg (Hvit frakk syndrom. Hver gang noen skal måle blodtrykk føles det ut som jeg detter utenfor et stup). Jeg er 33! Hvilke kompiser har blodtrykksmåler!

Jeg forteller han om anfallene, han gjør ingenting. Jeg trur han skjønner at jeg skjønner at jeg overdramatiserer. Men de fysiske symptomene blir verre og verre! Jeg må få fred. Denne uroen innvendig blir ikke borte, og jeg er lei av at dette nå tar opp en så stor del av hverdagen min. At jeg må bruke så mye energi på å skyve disse tankene unna. Jeg kan ikke fortsette og google symptomer og sjekke pulsen min hver time (som er helt normal så sant jeg ikke tenker på at jeg skal måle den eller om noe er galt).

I det siste har jeg også blitt rosenrød i ansiktet brystet når jeg bekymrer meg.

Jeg ser også alt og hører alt. Først trudde jeg at det var synsforstyrrelser men det viser seg at jeg har et aktivt synsfelt på omtrent 120grader hvor jeg ser alt fra fluer til fjær og støv. Min kjæreste kommenterer stadig hvordan jeg ser alt og hører alt. Kroppen er i konstant «Alarm».

Det kommer fler og fler symptomer….

Jeg har lagt merke til at angsten er sterkest etter et måltid, dvs jeg kan føle meg fin frem til for eks jeg spiser lunch… Så…

Jeg sliter med å sove en natt uten og våkne. Vallergan hjelper men jeg liker ikke og blande dette med alkohol. Jeg tar gjerne en øl eller 4 på kvelden for å dempe angsten. Og dette virker, men gjør det bare verre dagen etter. Den hender også jeg våkner på natten svett og svimmel med panikkangst. Sliter med å stable bena rett for og komme meg på do. Føles ut som balanse senteret er ute av drift som når man går ut av heisen etter en lang tur opp / ned.

Så nå sitter jeg her i et fremmed land med røde prikker på stumpen, som ikke klør eller er spesielt annet en irriterende (akkurat der buksene sliter bort hårene nå som det er kalt og jeg har bukser på 24/7, noe jeg ikke har hatt i Norge på 3mnd) og lurer:

(Og ja, jeg ser jo humoren i alt dette)

Kan jeg vente med disse symptomene til jeg kommer hjem?

Hvor mange symptomer har angst?

Hvordan kommer jeg meg ut av dette?

Tar legen min dette seriøst?

Hjelp!

Ellers er jeg en ganske heldig mann som ikke har mange bekymringer!

[Allmennlege Kjell Vaage]

Takk for ditt skriv som på en fyllestgjørende måte hjelper oss begge til bedre forståelse og innsikt i dine massive plager som du så elegant beskriver med den lille undertone av humor til tross for alvoret din hypokondri sykdom har i ditt liv. Den oppmerksomhet søken en slik tilstand har til sin omverden og behandler blir dessverre ofte mottatt negativt. Dette fordi pasienten alltid har en annen agenda med andre forventninger, andre tolkninger og andre svar enn behandlere kan gi. Denne konsekvente motsetning medfører at pasienten vanskelig blir fornøyd med sin lege dersom man ikke i felleskap kan bygge allianser og få felles forståelse for at det er helseangst som skal behandles. Den medisinske utredning på de multiple plager begrenses til at vanlig klinikk er normal. Behandling er samtale terapi basert på kognitiv forståelse for best mulig innsikt i egen sykdom. Av og til kan medikamentell antidepressiv/angst behandling være nødvendig. Den viktigste behandling er som alltid; Hvordan leve best mulig med seg selv. Nå som du befinner deg langt borte så er skriving en god hjelp til økt forståelse og i tillegg kan du prøve et internett basert kurs i kognitiv terapi. En annen god ide er få tilsendt boken av Prof. I. Wilhelmsen «Det er ikke mer synd på meg enn på andre.\" Prof. Wilhelmsen leder Norges eneste hypokondriklinikk og hans bøker har for mine pasienter vært et viktig bidrag til økt innsikt og selvhjelp. Som du forstår så trenger du ingen lege nå, men vente med symptomene (for alltid) og konsentrer deg for de oppgaver du er kommet for. I tillegg kan du sette av tid til trening for både for fysisk og psykisk fostring, ikke minst for å lære best mulig å leve med deg selv.

[AnonymBruker]

Takk for ditt skriv som på en fyllestgjørende måte hjelper oss begge til bedre forståelse og innsikt i dine massive plager som du så elegant beskriver med den lille undertone av humor til tross for alvoret din hypokondri sykdom har i ditt liv. Den oppmerksomhet søken en slik tilstand har til sin omverden og behandler blir dessverre ofte mottatt negativt. Dette fordi pasienten alltid har en annen agenda med andre forventninger, andre tolkninger og andre svar enn behandlere kan gi. Denne konsekvente motsetning medfører at pasienten vanskelig blir fornøyd med sin lege dersom man ikke i felleskap kan bygge allianser og få felles forståelse for at det er helseangst som skal behandles. Den medisinske utredning på de multiple plager begrenses til at vanlig klinikk er normal. Behandling er samtale terapi basert på kognitiv forståelse for best mulig innsikt i egen sykdom. Av og til kan medikamentell antidepressiv/angst behandling være nødvendig. Den viktigste behandling er som alltid; Hvordan leve best mulig med seg selv. Nå som du befinner deg langt borte så er skriving en god hjelp til økt forståelse og i tillegg kan du prøve et internett basert kurs i kognitiv terapi. En annen god ide er få tilsendt boken av Prof. I. Wilhelmsen «Det er ikke mer synd på meg enn på andre.\" Prof. Wilhelmsen leder Norges eneste hypokondriklinikk og hans bøker har for mine pasienter vært et viktig bidrag til økt innsikt og selvhjelp. Som du forstår så trenger du ingen lege nå, men vente med symptomene (for alltid) og konsentrer deg for de oppgaver du er kommet for. I tillegg kan du sette av tid til trening for både for fysisk og psykisk fostring, ikke minst for å lære best mulig å leve med deg selv.

Jeg liker deg Vaage Du virker å være en sympatisk, lydhør og god lege

Anonymous poster hash: 2db5d...51e

[FjellOgDalar]

Legen har allerede gitt deg et godt, velskrevet svar. Vil bare føye til at jeg anbefaler boken "Trange rom og åpne plasser," av Torkil Berge og Arne Repål. Den fokuserer ikke spesifikt på helseangst (hypokondri), men på angst generelt. Den gir gode forklaringer på hva som skjer i kroppen f.eks. under et panikkanfall, hvordan ma kan øve på å takle det, og hvordan man kan trene seg opp til å mestre situasjonener som fremmer angst. Lettlest, interessant og inspirerende bok. Imidlertid er det godt å ha en terapeut å samarbeide med. Fastlegen kan henvise deg videre til en psykolog/psykiater.

 

Hodepine kan man få av ulike årsaker. Spenninger i nakken eller låsninger i ryggsøylen er ofte syndere her (låsninger er ikke farlige, men det kan gi ubehag som hodepine). Migrene kan forårsake synsforstyrrelser, hodepinen er gjerne bankende og halvsidig. Kiropraktikk kan hjelpe på hodepineplager enten det er spenningsrelatert eller migrene. Mange har hatt nytte av psykomotorisk fysioterapi, hvor fokuset er å lære egen kropp og kjenne. Trene på kroppsbevissthet, og hvordan man kan takle stress uten å spenne seg. Yoga hjelper mange i form av avslappingsteknikker. Akupunktur kan gi avslapning. Personlig erfaring er at psykoterapi, medikamentell behandling mot panikkanfall/depresjon sammen med kiropraktikk virker svært effektivt. Akupunktur har også gitt smertelindring og avslapning. Dessverre koster det en slant, men som det meste annet er det en prioriteringssak.