Diabetes type1, kontroll og medisin?

[AnonymBruker]

Jeg er mor til en på 18 år. Hn har diabetes type1. Hn går på kontroll hos doktor på sykehus en gang i året og til sykepleier en gang i året. Hn får langsomtvirkende insulin, hurtigvirkende insulin og metformin. Hn har ofte høyt blodsukker og ofte lavt blodsukker. Er kontroll to ganger hver 6 måned lite for hn? Håper på gode svar.

Anonymous poster hash: ec06b...b2e

[AnonymBruker]

Har han hatt noe hjelp i forhold til kost i forbindelse med sykdommen?

Anonymous poster hash: 2b2ed...d88

[AnonymBruker]

Ja. Jeg hjelper hn.

Anonymous poster hash: ec06b...b2e

[FjellOgDalar]

Det er helt klart for lite med to kontroller pr. år. Spesielt om man virkelig sliter med diabetesen sin. Selv har jeg en nokså velregulert diabetes, men går til kontroll hos dia.spl. hver tredje mnd, og lege 1-2 ggr i året. Spesialsykepleiere vet ofte vel så mye som legene om hverdagen med diabetes, fordi de gjerne ser pasienten oftere enn legene på generell basis. Jeg synes man bør få tatt HbA1c (langtidsblodsukker) hver tredje mnd (både av egenerfaring, og praksis jeg har sett på ulike behandlingssteder). Da får man et tydeligere bilde av hvordan blodsukkeret ligger, og om ev. risiko for senkomplikasjoner. Man kan da være klar til raskere å finne ut av problemer med reguleringen, og hvorfor det er vanskelig.

 

Siden attenåringen din bruker metformin, tenker jeg at det er en medfødt insulinresistens inne i bildet. Dette fordi metformin for det meste brukes ved type 2 diabetes. Noen har en medfødt insulinresistens, som trolig ville medført diabetes 2 - om man ikke var så uheldig å få type 1 først. Metformin skal redusere denne resistensen, slik at tilført (eller produsert insulin ved type 2) virker mer effektivt.

 

Der finnes hjelp der ute, men jeg synes det du beskriver av oppfølging virker for tynt. Om hn hadde hatt det helt stabilt over tid, ville kanskje nevnte oppfølging vært tilstrekkelig. Her snakker man imidlertid om et problem med å holde blodsukkeret stabilt, og dermed sikkert en forringet livskvalitet. Det er veldig fint at du som pårørende hjelper til i hverdagen med kosthold og livsstil, men det er ikke riktig at alt ansvaret skal legges på pårørende - selv om dere har en viktig rolle ved å videreføre behandlingsråd. Man skal ikke slite seg ut og bekymre seg, for da blir man fort utslitt. Det er helt avgjørende at fagfolk er inne i bildet, og at disse samarbeider tett med hn med diabetes og dere som pårørende. Dere bør ha en tett dialog om hvordan oppfølgingen bør være, om hva dere er misfornøyde med slik det er nå. Om dere ikke sier i fra om at dere føler hjelpen dere får nå er utilstrekkelig, kan ingen gjøre det bedre. Ikke vær redd for å stå på, stille spørsmål, konfrontere når dere ikke er fornøyde, holde fast på krav. Slike konfrontasjoner er viktige både for dere, og for hjelpeapparatet. Forhåpentligvis vil dette medføre at de som følger opp i helsevesnet oppnår viktig lærdom. Ideelt sett bør et diabetesteam bestå av legespsialist, spesialsykepleier, psykolog, kliniks ernæringsfysiolog og ev. fotterapeut. Om man har diabetes, bør man også få en årlig sjekk hos øyelege.

 

Jeg har ikke resistens, men jeg hadde veldig svingende blodsukker. Insulinpumpe gjorde livet mitt enklere.Kanskje kan dette være et alternativ for attenåringen, men vi med diabetes er så forskjellige at jeg ikke umiddelbart anbefaler pumpe. Bare tenker at det kunne være noe å tenke på.  

 

Om dere bor i området rundt Oslo/Akershus, vil jeg på det sterkeste anbefale Norsk diabetikersenter. De er flinke til å følge opp skikkelig. Veiledningen man får der er noe av det beste jeg har fått etter jeg flyttet fra en annen kant av landet (hatt diabetes i stive atten år). Legene som jobber der er blant landseliten. Eks. jobbet Jak Jervell der til han måtte gå av med pensjon i en alder av nesten åtti år.

 

Håper det beste for dere, at dere kan komme til løsninger som vil forbedre den nåværende situasjonen.