Angrer på 60/40 avtale

[SerenZ]

Jeg er nylig separert (mai) og vi innledet en 60/ 40 avtale vedr barna der jeg har 60%. Barna er 4,6,10 og 13 år gamle. Jeg har vært barnas hovedomsorgsperson siden de har vært født, da han har vært fraværende enten som følge av jobb eller som følge av langvarig sykdom.

Han har vært innlagt på psykiatrisk samt behandlet for psykisk sykdom siden 2008, og er ufør som følge av dette. Han sluttet på medisiner i fjor, er fri for angst, men får oppfølging av psykolog ukentlig. Jeg anså han som tilstrekkelig frisk i mai, og jeg tok derfor ut seperasjon da først, da jeg tenkte at han da ville takle dette godt. Verdt å nevne kan være at vi har hatt oppfølging fra barnevernet som følge av hans sykdom, hovedsakelig av økonomisk art, da det har vært viktig for barna å være i barnehage og sfo når far har vært syk etc. Det har samtidig tidligere vært bekymring for om fars sykdom gikk ut over barna (hans paranoia etc).

I Juni var første gang jeg var borte fra barna i tre dager i strekk der han skulle øve seg på å være alene med dem (men jeg hadde "oppvarming" fram til det), og han har etter seperasjonen blitt gradvis mer dyktig på å være sammen med barna. Jeg gikk derfor med på en 60/40 avtale i første omgang, med utsikt mot 50/50 etter nyttår.

Jeg ser nå at jeg har vært for optimistisk når det gjelder hans evne til å være sammen med barna så mye. Vi bytter foreløpig på å bo i min leilighet, slik at barna bor på samme sted hele tiden. Velger jeg å bo her hele tiden, må han ordne seg egnet sted å bo i nærheten, noe han vil finne vanskelig og ikke ønskelig, da han har dels etablert seg i en annen by, 4 timers kjøring herifra. 

Til nå har han ved tre tilfeller truet med å skulle gå til sak for å få ungene 100% (!) slik at han kan ha flytte til en annen by med dem, der han har etablert seg i de ukene jeg har omsorgen. Innimellom ser han at det er best å fortsette som vi gjør nå. Samarbeidet vårt går svært dårlig, men dette går ikke ut over barna, annet enn at de bare ser en av oss om gangen.

Det som har fått meg til å bli mer og mer bekymret er nå som skole og barnehage har startet opp, det gjelder stell og oppfølging av barna. Særlig de minste barna savner meg mye, og jeg synes det er vondt å være borte fra dem så lenge. Jeg synes også at rutinene, selv om vi skulle samarbeide om disse, ikke følges slik som er ønsket, og at det blir ustabilt for ungene at vi bytter slik vi gjør. Jeg ønsker å ha barna på hverdagene slik at de har det stabilt, og ja, jeg ønsker å redusere hans samvær til helgepappa.

Siden han har etablert seg i en annen by og allerede gått inn i et nytt forhold, og etterhvert vil sørge for familiegjenforening (hun har barn i utlandet), så ser jeg heller ikke hvordan han skal klare å kombinere dette, å reise så mange timer hver uke mellom to familier. 

Videre så gjelder det hans psykiske sykdom. Han hevder selv at han er helt frisk, og det er mulig at psykolog og sykehus også mener dette. Men han er jo fremdeles arbeidsufør, så helt frisk kan han jo ikke være. Men nå som jeg har fått han og de 15 årene våre på avstand, så ser jeg at han er gal på en måte som ingen andre forstår. Jeg kan ikke forklare det enkelt her, eller til noen andre. 

Det virker kanskje naivt at jeg har gått med på 60/40 ordning i utgangspunktet, men jeg har vært langt nede etter 15 år med manipulering, jeg er bare glad for at jeg endelig har funnet styrke til å gå. Jeg oppriktig ønsket at dette skulle gå bra, jeg så at barna hadde gått av å endelig få omgang med sin far, og at han selv vokste på mestringen. Men det tærer på meg at barna sliter av at jeg er borte, at livet er ustabilt for dem ved at jeg, som alltid har vært der for dem og som eneste omsorgsperson, er borte fra dem mange dager i strekk. Det tærer også på meg disse stadige truslene han har om at han ønsker å ha full omsorg, og at advokat og ymse andre vil gi han støtte i dette. 

Jeg vil aldri få han med på en 80/20 avtale, så jeg antar jeg må få en dom på dette, og det blir vel en tung vei. Har noen råd til meg hvordan jeg skal gå fram. Og viktigst av alt, hvordan tror dere utsiktene er for meg å få det til? Jeg vet at de som regel velger 50/50 for foreldrene og at det er tungtveiende grunner til at man skal gi den ene mer omsorg enn den andre. Men vil det at jeg har hatt hovedomsorg fra barnas fødsel fram til i år ha noe å si for utfallet, og kan det at han er arbeidsufør som følge av psykiske problemer telle inn?