deprimert

[Gjest vondt]

Jeg er gravid i uke 13, noe jeg synes er utrolig flott og stort. Dette har jeg virkelig gledet meg til, men så blir alt annerledes enn jeg hadde tenkt. Jeg har hele tiden vært veldig mye lei meg og fryktelig opptatt av om jeg gjør noe feil som kan skade barnet. Tenkte at det ville roe seg etter de 3 første månedene, det har det ikke. Jobber 100 % , klarer å holde fasaden, men når jeg kommer hjem er jeg oppløst i tårer og kjemperedd for alt! Er redd for å snakke med jordmor i frykt for at hun skal synes jeg blir en dårlig mor osv. Er så fortvilet for jeg ønsker meg dette så barnet så inderlig, og er så fryktelig redd for at noe galt skal skje.

[tiliti]

Hun kommer ikke til å se på deg som en dårlig mor! Tvert om! Det er viktig å innse at man trenger å snakke hvis man sliter med noe.Det er helt normalt!

Snakk med henne!

[Gjest siri]

Jordmor er der for å hjelpe deg! Ofte er hun mor selv og forstår alle dine plager og bekymringer. Jeg synes også at du skal snakke med henne.

[Gjest siri]

Jordmor er der for å hjelpe deg! Ofte er hun mor selv og forstår alle dine plager og bekymringer. Jeg synes også at du skal snakke med henne.

[Trine Endsjø, jordmor]

Det du nå går gjennom, vil jeg ikke kalle depresjon, men heller en reaksjon som faktisk er ganske normal i svangerskapet. Nesten alle gravide opplever å bli mer følsomme og sårbare enn vanlig. Naturen har sansynligvis innrettet det sånn for at vi skal kunne tilpasse oss det lille barnets behov. Å gå gravid, og spes. når det er første gang, innebærer en krise. Man har ingen erfaringer fra tidligere i livet som tilsier at man skal ta dette på strak arm. Man er nødt til å gå litt i dybden av seg selv, tenke over forhold til egne foreldre, man vurderer forholdet til partner med nye øyne. Kanskje ser man ting man ikke liker så godt. Evt. kan det tenkes at man lurer på om man har det som skal til for å bli en god mor. De aller fleste av oss har det som skal til, men det innebærer at man våger å utvikle seg som mennesket i svangerskapet. Det aller viktigste av alt, for å få en god start som mor, er faktisk at man klarer å binde seg til barnet, allerede før fødsel. Det er sansynligvis det du driver med nå, når du er så engstelig for at noe skal gå galt. Det er en helt normal reaksjon. Vi vet alle at det ikke er noen garanti for at det skal gå bra, og man har kanskje ikke så god kontroll som man skulle ønske. Det er ikke så lett å takle dette. Uansett må du prøve å tenke at dette med aller største sansynlighet skal gå bra og at du om et halvt års tid sitter med et friskt, fullbårent barn i armene.

Jeg vil absolutt anbefale deg å ta opp det du føler med jordmor. Det er derfor hun er der, og vi er veldig vant til å snakke om slike ting med de gravide. Det er langt fler enn du aner som kommer med slike tanker og bekymringer som du forteller om. Lykke til videre i svangerskapet.

P.S. Jeg synes faktisk at du har et veldig godt utgangspunkt når du våger å kjenne på denne sårbarheten og klarer å sette ord på det du føler.