Jeg vil ha ett felles barn,men ikke han!

[AnonymBruker]

Og hva ønsker du å gjøære med det?

Anonymous poster hash: 43ef0...cea

[AnonymBruker]

Og hva ønsker du å gjøære med det?

Anonymous poster hash: 43ef0...cea

[Mecka]

Hvor ble det av teksten da tro?

Prøver igjen....

Jeg har to nydelige jenter på 9 og 14 år fra tidligere forhold og min samboer har en gutt på 7 fra før. Vi har det veldig fint sammen og har skapt ett trygt og godt hjem sammen. Men jeg ønsker så gjerne ett felles barn,men han er ikke like klar som meg. Han begrunner det med at det er dyrt og at vi mangler ett soverom. Økonomi har vi,men ja vi mangler ett soverom,men mulighetene for flere rom er mulig. Jeg klarer ikke helt å se på dette som problemer sånn som han gjør. Jeg har sagt til ham hvor mye dette betyr for meg,men det virker ikke som han helt forstår meg.

Jeg er så redd for at jeg skal komme til å ta en beslutning som jeg kommer til å angre på resten av livet.....

Må også legge til at den biologiske klokka så smått begynner å tikke. Føler jeg da (er 35).

Barna våre har allerede blitt dratt med inn i "diskusjonen" og de er veldig klare på å få ett felles søsken. De snakker stadig om hvor senga skal stå og hvem som skal gjøre hva.

Hjelp....hva skal jeg gjøre? Har jo ikke lyst til dra fra han heller. Jeg elsker han så utrolig høyt!

[Gjest Gargamel]

Veldig dumt at barna har fått forventninger. Du må nesten si til dem at det ikke blir noen baby med det første, siden du og mannen din faktisk ikke er enige. Jeg håper mannen din blir klar etter hvert hvis du ikke pusher for mye.

[Mecka]

Ja det er veldig dumt og barna har blitt fortalt at vi må snakke mere om det og ikke er enige ennå. Han har sagt ifra st jeg ikke maser om det for det er jeg veldig redd for å gjøre. Det kan gjøre bare vondt værre;-)

[MMT123]

Hmmm det du må finne ut er om det kun er praktiske årsaker til at han ikke vil ha flere barn, eller om han rett og slett ikke vil bli far til flere.I.o.m at de praktiske tingene ikke egentlig er ett problem slik jeg forstår det? Hvilken beslutning er det du er redd for å ta som du kanskje vil angre på resten av livet? Å gå fra han? Er det da med en hensikt å finne deg en annen som vil ha ett barn med deg? Eller er det fordi han ikke kan etterkomme ønske ditt og at det da ikke kan fungere mellom dere? Eller er det at du godtar at det ikke blir flere barn og redd for å angre på det? Du har som du sier selv, to flotte jenter og en mann du elsker. Blir fristet til å si, hva mer trenger man, men du må bare finne ut hva som er viktigst for deg.

[mariaflyfly]

Å milde himmel, hadde min partner dratt ungene inn i en diskusjon om hvorvidt vi skulle få et barn til eller ikke, hadde jeg pælma han ut på flekken! 

[Mecka]

Han har delte begrunnelser for at han ikke har lyst. Det ene er som nevnt praktiske årsaker som fra mim side kun er bagateller og det andre er at han ikke ser på seg selv som noen god farsfigur. Dette spm har han også stilt hun eldste som sa at det var bare tull for det er han. Er nok bare han selv som ser det slik og jeg tror også at det er pga dårlige erfaringer fra forrige forhold. Han har sagt at han har aldri hatt det så bra som han har det nå.

Jeg har så absolutt ikke lyst til å forlate han pga dette og kunne aldri tenkt meg å finni en annen kun for at jeg ønsker ett barn. Men så tenker jeg også at å akseptere det også blir veldig vanskelig og at det muligens er lettere for meg hvis jeg går ut av forholdet??? Siden det betyr mye for meg,noe han vet veldig godt,så tror jeg innerst inne at det kan skape problemer i vårt forhold og at det derfor kanskje er lettere og best å bryte.

[Mecka]

Mariaflyfly: Det er værre ting enn det også. Han dro det opp som en "diskusjon",slik jeg tolket det,med sine nærmeste rundt seg på tur. Da ønsket jeg at det var ett stort hull under meg som jeg kunne detti nedi....Han ville høre dem sine syn på det og i tillegg fortelle hvorfor han event ville gå med på det. Da var han klar for ett barn til for han argumenterte dem imot....

[Gjest Ladytron]

Så du kan være sammen med samboeren din, ha to flotte jenter, et bonusbarn, og kanskje få enda et barn (avhengig av hva samboeren din bestemmer). Eller du kan være singel med to barn. Eller du kan finne deg en ny mann som du ikke kommer til å få flere barn med.

 

Jeg skjønner at det er vanskelig at dere ikke i utgangspunktet vil det samme, men er dette virkelig noe du ønsker å forlate samboeren din for?

 

Hadde hatt mer forståelse for det dersom du var barnløs, men du har jo allerede 2 (3) barn.

 

(Siste alternativ: Stikk huller i kondomene eller dropp pillen uten å si noe )

[MMT123]

Jeg føler med deg Mecka for har måtte ta stilling til det selv..han har ett barn fra før og vi har ett sammen. Han vil ikke ha flere barn, jeg kunne tenkt meg en til, men vet at situasjonen no ikke tilsier at det er så lurt. Så jeg vet at så lenge vi er sammen så blir det ikke flere barn. Lang historie her som ikke vil bære så mye frukter i denne tråden  , MEN ift til mannen din.Det at han tror han ikke er noe god far pga forrige forholdet kan jo være pga da var han førstegangs pappa, alt var nytt, verden ble snudd på hodet, han var gjerne ikke klar  e.l og forholdet funket ikke og det ble slutt . Han er ikke den eneste som har ettervirkninger av dårlig samvittighet og div spm ift segselv og sin funksjon som far etter at første forsøk, hvis man kan kalle det dèt, ikke gikk så bra. Han er kanskje redd for at ting skal gå på trynet igjen om dere får ett barn sammen. At han setter så pris på nettopp det at han aldri har hatt det så bra som nå og er redd det skal bli ødelagt. Kanskje hvis dere snakker om disse tingene slik at han blir bevisst på at tilværelsen, alderen, erfaringene og alt er helt annerledes no enn hva det var første gang han ble far, kanskje det kan få han til å forstå at alt ligger mye bedre til rette no for at det skal gå bra enn det gjorde første gangen? Så kan du skryte han opp i sky over hvor flink han er no og at du elsker han også for det og at de praktiske tingene er noe dere får løst for dette skal dere klare sammen? Hvis dette er noe dere har diskutert i flere år, så er det kanskje ikke så mye mer å gjøre om han har bestemt seg for dette er noe han ikke vil. Hvis ikke så kanskje det bare må litt, ev endel, godsnakking til? Da KAN jo det snu, hvis ikke det gjør det så må du bare gjøre det som bli mest riktig for deg. Men tenk nøye gjennom det da, så du ikke ender opp med å angre. For du må nok ta ett valg om han absolutt ikke vil ha flere barn. Uansett hva folk råder deg til så er det tilslutt du som skal leve videre med ett ev. valg.

[Gjest Gargamel]

Hvor lenge har dere vært sammen? Jeg ville ikke satt barn på en dame uten å teste henne ut noen år først.

[Gjest gjesteleser]

Å bli gravid uten hans samtykke er en særdeles dårlig ide. Respekter at han ikke vil ha flere barn. La tanken hvile, si til barna at det ikke kommer noen småsøsken, og hold barna langt unna fremtidige diskusjoner om temaet dersom det skulle komme opp. Lær deg å sette pris på det du har, dere har da 3 barn! Jeg for min del ville blitt grådig sliten av en partner som masa om barn selv om jeg hadde sagt nei, så sliten at det ville vært med på å skape avstand mellom oss.

[påskelilje]

Jeg synes hele denne settingen høres merkelig ut. Du har involvert barna deres i ønsket om et barn til uten at han ønsker det? Han har involvert sine slektninger på en måte som du synes er ubehagelig? Du vurderer å gå fra ham fordi han ikke ønsker et barn til når dere har tre barn fra før - og du sier du elsker ham?

 

Dette virker såpass ustabilt at jeg ville ha lagt bort hele ønsket om et barn til. Gled deg over de tre dere har, og ta vare på det gode dere har hos hverandre i dag!

[Gjest Xtra]

Jeg synes ikke man skal måtte begrunne at man ikke vil ha flere barn. Dere har jo allerede tre barn sammen, og har et godt forhold. Å gi slipp på alt dette fordi du mener du ikke kan leve med ham om han ikke vil ha barn med deg synes som en dårlig og lite gjennomtenkt ide.

Du må rett og slett avfinne deg med at han ikke vil få flere barn. Innser du ikke dette en gang for alle, og fortsetter å tære på dette, vil antakelig forholdet bli meget tungt etter hvert.

Tror du gjør klokt i å stenge denne døren, og kanskje få hjelp av noen (psykolog eller parterapeut?) til å slå deg til ro med at du og dere har fått de barna du/dere skal.

[Mecka]

Å lure han kommer aldri til å skje og det har jeg sagt til han også. Å få ett barn med løgn på samvittigheten er ikke noe for meg altså. Mye å tenke igjen her og er så glad for deres alle ærlige tilbakemeldinger.

Innerst inne er jeg ganske sikker på at han vil,men han må bare "komme ut" først og forstå det selv at han blir en fantastisk far. Mase skal jeg heller ikke,men han har ikke direkte satt ned foten heller og sagt blankt nei og at dette trenger vi ikke å diskutere. Det er jo nettopp derfor jeg holder håpet oppe. Men kommer det for en dag at han sier blankt nei så må jeh akseptere og deretter tenke godt over hva jeg vil i fremtiden.

[Gjest Xtra]

Innerst inne er jeg ganske sikker på at han vil,men han må bare "komme ut" først og forstå det selv at han blir en fantastisk far.

Akkurat det har jeg hørt flere kvinner si. Tror de lurer seg selv.

[Gjest Gargamel]

Akkurat det har jeg hørt flere kvinner si. Tror de lurer seg selv.

 

Min mor sa visstnok til min far at hun aldri skulle ha barn. Hun var/er litt radikal feminist, så jeg tror det var politisk motivert. Bra for meg at min far hadde et avslappet syn på sånne uttalelser. (Han er forresten stokk konservativ, uten at det har noe med saken å gjøre)

[frosken]

Hjelp....hva skal jeg gjøre? Har jo ikke lyst til dra fra han heller. Jeg elsker han så utrolig høyt!

Jeg stusser over at du overhodet nevner muligheten for å dra fra ham som følge av st han ikke vil ha ett barn til.

Er det noe annet å gjøre enn å akseptere hva han ønsker mht flere barn? Du kan selvfølgelig snakke med ham om hva du ønsker, men til syvende og sist tenker jeg at du bør fokusere på hva du allerede har og ikke på hva han ikke vil gi deg .

[Mecka]

Bare lurer på en ting. Enten er jeg helt på jordet her....Hvorfor skal ikke jeg få gjøre krav på noe som jeg ønsker så sterkt og betyr mye for meg? Men han skal få siste ordet bare fordi han muligens ikke vil eller er klar for det?