Maria (21) filmet sin egen angst

[Kayia]

21 viktige minutter!

 

Maria filmet sin egen angst - et veldig fint og lærerikt prosjekt både for oss uten og dere med angst. Legg spesielt merke til hvordan hun grep det an i mars, det likte jeg godt (selv om jeg skjønner at det koster).

 

Imponert over hvor presist hun greier å beskrive hva hun føler, og også "avsløre" for seg selv at angsten for angsten er det som plager henne lengst og mest.

 

http://www.vgtv.no/#!/video/100430/maria-vs-maria

 

 

[usikker]

Dette var sterkt.

Så langt hun kom, så flink hun er, så modig...

Jeg klarer ikke å mobilisere meg slik hun klarte, jeg føler meg så langt nede, at veien opp igjen er umulig å finne..

[stjernestøv]

21 viktige minutter!

 

Maria filmet sin egen angst - et veldig fint og lærerikt prosjekt både for oss uten og dere med angst. Legg spesielt merke til hvordan hun grep det an i mars, det likte jeg godt (selv om jeg skjønner at det koster).

 

Imponert over hvor presist hun greier å beskrive hva hun føler, og også "avsløre" for seg selv at angsten for angsten er det som plager henne lengst og mest.

 

http://www.vgtv.no/#!/video/100430/maria-vs-maria

Ja det var en god film det der og forteller jo om hva angst er.

[Loft]

Veldig sterkt

[Kayia]

Syntes ikke hun virket *så* syk. Når jeg var på det mest depressive og hadde panikkangst var jeg så dårlig at å filme meg selv å snakke til kamera hadde vært helt utelukket. 

Et sted i løpet av filmen forteller hun at hun ikke greide filme de dagene hun var sykest, det krevde for mye av henne. Jeg syns likevel vi uten angst fikk et innblikk i hvordan angst preger en ung jentes liv, og tenker også at de med angst kan få et innblikk i hvordan hun sakte men sikkert jobbet seg - med enkelte tilbakesteg - ut av angstens grep.

[umakenverdt]

Jeg synes det var en sterk og fin film om ha det vondt og vanskelig. Jeg kjente meg igjen i noe av det hun gikk gjennom, og synes det var en inspirerende film.

 

Når det gjelder kommentarene om at hun ikke virket så syk, så synes jeg kanskje ikke de er så heldige. Det er vel ikke noen konkurranse. Hun hadde det vondt, og slik jeg ser det, er det vanskelig å måle hennes smerte opp mot en annen persons smerte. Det kan også være, som hun er inne på i filmen, en ekstra påkjenning å få høre at man ikke virker så syk eller så dårlig, når man selv opplever at man har det svært vondt. Det gjør det kanskje enda verre å komme seg tilbake. 

[Kayia]

Når det gjelder kommentarene om at hun ikke virket så syk, så synes jeg kanskje ikke de er så heldige. Det er vel ikke noen konkurranse. Hun hadde det vondt, og slik jeg ser det, er det vanskelig å måle hennes smerte opp mot en annen persons smerte. Det kan også være, som hun er inne på i filmen, en ekstra påkjenning å få høre at man ikke virker så syk eller så dårlig, når man selv opplever at man har det svært vondt. Det gjør det kanskje enda verre å komme seg tilbake. 

Gode poenger, og spesielt viktig det du sier om at det ikke er noen konkurranse om å ha det værst. Hun sier et sted at hun ble veldig lei seg da hun opplevde bedring, fordi hun følte at hun hadde "brukt opp" et år på bare å ligge hjemme, og det bør være selvsagt at det å isolere seg og ligge hjemme og gråte ikke er noe en aktiv og livat jente (som hun jo var forut) velger selv. Ligger du hjemme i senga di over lang tid uten å like det (for det er det jo sikkert også noen som gjør også) så er du mer enn syk nok.

[Gjest Gargamel]

Jeg får en bitte liten bismak av filmen. Jeg tror angsten er høyst reell, men har samtidig en bitteliten følelse av at hun dyrker problemene sine når hun lager en 21 minutter lang film om seg selv.

 

Skal innrømme at denne følelsen kun er basert på mine fordommer pluss de 30 sekundene jeg har sett av filmen. (noen gråtescener pluss noen scener hvor hun er søt og kul).

[umakenverdt]

Gode poenger, og spesielt viktig det du sier om at det ikke er noen konkurranse om å ha det værst. Hun sier et sted at hun ble veldig lei seg da hun opplevde bedring, fordi hun følte at hun hadde "brukt opp" et år på bare å ligge hjemme, og det bør være selvsagt at det å isolere seg og ligge hjemme og gråte ikke er noe en aktiv og livat jente (som hun jo var forut) velger selv. Ligger du hjemme i senga di over lang tid uten å like det (for det er det jo sikkert også noen som gjør også) så er du mer enn syk nok.

 

Jeg er helt enig. Jeg tenker også at hvis man får høre at man nok ikke har hatt det like ille som andre, når man arbeider beinhardt med seg selv, utfordrer seg selv og kjenner at man blir bedre, kan det være svært demotiverende og nok også vondt. Man kan sikkert begynne å få tanker om at man har brukt opp et år av livet sitt. Man kan kanskje også begynne å tvile på de tingene man har lært og i ytterste fall frykte at man bare har vært sutrete og vanskelig. 

 

Derfor tenker i alle fall jeg at det er kjempefint om man er forsiktig med å sammenligne sin smerte med andres smerte, og fortelle andre at de nok ikke har hatt det så galt likevel, siden de klarte å komme seg gjennom en vanskelig periode. Jeg mener på ingen måte at det alltid bare er å ta seg sammen, og jeg tror at det kommer an på mange faktorer om man blir bedre, men jeg ser ikke at det kommer noe godt ut av å sammenligne og konkurrere om smerte.

[AnonymBruker]

Gode poenger, og spesielt viktig det du sier om at det ikke er noen konkurranse om å ha det værst. Hun sier et sted at hun ble veldig lei seg da hun opplevde bedring, fordi hun følte at hun hadde "brukt opp" et år på bare å ligge hjemme, og det bør være selvsagt at det å isolere seg og ligge hjemme og gråte ikke er noe en aktiv og livat jente (som hun jo var forut) velger selv. Ligger du hjemme i senga di over lang tid uten å like det (for det er det jo sikkert også noen som gjør også) så er du mer enn syk nok.

Wow, et helt år. Hva med de som har brukt opp hele livet?

Anonymous poster hash: a36af...88b

[Kayia]

Wow, et helt år. Hva med de som har brukt opp hele livet?

Jeg har aldri hatt angst eller andre psykiske problemer, og syns beskrivelsene hennes var interessante for meg som ikke deler hennes erfaringer. Jeg gjetter andre psyksik friske deler min mening om dette. Jeg syns ellers det var interessant å se at hun gradvis lærte seg å mestre angsten gjennom å forstå at dette var tanker hun selv skapte i eget hode. Jeg forstår at hennes metode ikke er egnet for alle mennesker eller alle typer angst, men jeg tror likevel en del med angst kan ha godt av å se og la seg inspirere til å tro på at de selv kan bidra til å bli bedre. 

 

Jeg ser ellers det ikke som fruktbart å svare på din noe harselerende holdning til lengden på hennes angslidelse.

[BrukerErHeltAnonym]

Det er alltid pene unge jenter fra propre hjem hvor historien har en lykkelig utgang som får oppmerksomhet i pressen. Hva med oss tjukke, stygge, halvskallende middelaldrende tapere i trekkfulle trygdeleiligheter?

[Kayia]

Det er alltid pene unge jenter fra propre hjem hvor historien har en lykkelig utgang som får oppmerksomhet i pressen. Hva med oss tjukke, stygge, halvskallende middelaldrende tapere i trekkfulle trygdeleiligheter?

Tja, nå er hverken Bondevik, Tande P, Janne Rønningen eller en bråte andre som har stått fram unge pene jenter, så jeg tror nok kronikkforfatteren peker på noe essensielt når hun sier at dette handler om selvkonstruksjon og hangen til å framstille seg som "suksesshistore". Det er ikke nødvendigvis (bare) medias feil at historiene i offentligheten alltid handler om noe tilbakelagt og overvunnet, siden det skal uvanlig rak rygg til for å si at "jeg sliter og jeg blir ikke bedre". Først når det vanskelige er tilbakelagt kan man etablere seg som en suksesshistorie, og man kan i tillegg vise til at man i ettertid er styrket som menneske nettopp fordi en har opplevd det vonde og vanskelige. I et mestingsorientert samfunn representerer det styrke å ha mestret en utfordring, også når utfordringen har vært å ligge nede med knekt rygg.

Endret 15. september 2014 av Kayia

[AnonymBruker]

Tja, nå er hverken Bondevik, Tande P, Janne Rønningen eller en bråte andre som har stått fram unge pene jenter, så jeg tror nok kronikkforfatteren peker på noe essensielt når hun sier at dette handler om selvkonstruksjon og hangen til å framstille seg som "suksesshistore". Det er ikke nødvendigvis (bare) medias feil at historiene i offentligheten alltid handler om noe tilbakelagt og overvunnet, siden det skal uvanlig rak rygg til for å si at "jeg sliter og jeg blir ikke bedre". Først når det vanskelige er tilbakelagt kan man etablere seg som en suksesshistorie, og man kan i tillegg vise til at man i ettertid er styrket som menneske nettopp fordi en har opplevd det vonde og vanskelige. I et mestingsorientert samfunn representerer det styrke å ha mestret en utfordring, også når utfordringen har vært å ligge nede med knekt rygg.

Men man må ikke glemme taperne som går med konstant knekt rygg.

Anonymous poster hash: a8926...b8b

[AnonymBruker]

 

De sykeste folkene er langtidssosialklienter som ofte er rusavhengige i tilleg til alle andre problemer de har. Får de trygd? Nei. De friskere folkene klarer å kjempe seg gjennom og få trygd. FLott system

 

Anonymous poster hash: f59c7...bd0

Godt poeng.

Anonymkode: a8926...b8b

[AnonymBruker]

*

Jeg føler ikke jeg relaterer til noen av de psyke som har historier i media. Verken tiltrekkende og sjarmerende jenter med angst eller forhenværende prester med sjelekvaler.

*

Jeg føler meg veldig ensom i samfunnet generelt. Jeg har ingen jeg relaterer med, ingen å snakke med.

*

Jeg har fått og kommer til å få lite ut av livet mitt. Det er helt sikkert og visst. Det er litt trist å tenke på.

*

Anonymkode: 767ee...b80