Når vet man at et brudd er det rette?

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i mange år, er gift, og har et lite barn. Vi har hatt et solid forhold, men helt fra vi ble sammen, har jeg hatt perioder hvor jeg har lurt på om vi egentlig passer sammen. Jeg har unnskyldt det med at jeg er en grubler, en som tenker for mye, også har det glidd over, og vi har igjen hatt perioder hvor jeg føler meg som verdens heldigste. 

 

Men, nå har jeg igjen over noen måneder tenkt på om han virkelig er den rette for meg. Hvordan vet man det? Jeg føler meg fanget i huset vårt, i ekteskapet vårt - og jeg er så redd for at jeg har valgt feil. Jeg føler det ikke er noe alternativ å skille seg, vi har akkurat giftet oss, og økonomisk og sosialt vil det være en katastrofe. Ikke minst vil jeg ikke gjøre barnet vårt til skilsmissebarn. Men skal jeg leve med dette i si, 10-15 år før jeg eventuelt gjør noe med det? Vi har også snakket om å få et barn til, men kan jeg få et barn til når jeg ikke er helt sikker på at det skal være oss i framtida? Jeg vil jo ha flere barn... 

 

Jeg har satt meg i denne situasjonen selv, jeg vet det. Men blir likevel takknemlig for noen innspill/gode råd. Og til dere som er skilt, hvor lang tid gikk det før dere torde å ta steget ut av ekteskapet?  

Anonymous poster hash: 4ddb6...2ae

[Solemnity]

Personlig synes jeg terskelen for brudd skal være høy når man har valgt å få felles barn. Jeg forlot faren til min eldste etter fire år. Da fantes det ikke tvil hos meg. Jeg gruet meg til han kom hjem fra jobb, jeg hadde ingen romantiske følelser igjen og jeg hadde forsøkt det meste. Vi hadde gått til rådgivning en god stund.

 

Før et brudd mener jeg at alt skal være prøvd, med tanke på forholdet. I din situasjon tror jeg problemet ligger hos deg, i form av at dette i større grad er en ekstensiell krise. Det kan være jeg tolker deg feil, men jeg tror du kan ha godt av rådgivning alene for å rydde opp i tankene. Hva er din medfødte "grubling" og hva er reelle behov som ikke blir møtt i ekteskapet? Det er viktig å skille, hvis ikke blir nissen med på lasset til ditt eventuelle neste forhold.

[påskelilje]

Personlig synes jeg terskelen for brudd skal være høy når man har valgt å få felles barn. Jeg forlot faren til min eldste etter fire år. Da fantes det ikke tvil hos meg. Jeg gruet meg til han kom hjem fra jobb, jeg hadde ingen romantiske følelser igjen og jeg hadde forsøkt det meste. Vi hadde gått til rådgivning en god stund.

 

Før et brudd mener jeg at alt skal være prøvd, med tanke på forholdet. I din situasjon tror jeg problemet ligger hos deg, i form av at dette i større grad er en ekstensiell krise. Det kan være jeg tolker deg feil, men jeg tror du kan ha godt av rådgivning alene for å rydde opp i tankene. Hva er din medfødte "grubling" og hva er reelle behov som ikke blir møtt i ekteskapet? Det er viktig å skille, hvis ikke blir nissen med på lasset til ditt eventuelle neste forhold.

Veldig bra svar, synes jeg!

 

Jeg tror det er mange av oss som i perioder grubler og tenker over hvordan livet hadde vært dersom en hadde valgt en annen partner, eller dersom en hadde avsluttet ekteskapet og vært "fri". Det kan være lurt å snakke med en utenforstående om disse tankene, og rydde i dem, slik at du ser hvilke av dem som har med deg å gjør og hvilke som har med mannen og ekteskapet ditt å gjøre.

 

Når det gjelder det å få et nytt barn, så er det kanskje ikke lurt å få det akkurat midt i en grubleperiode. Bruk heller litt tid og krefter på å snakke med et familiesenter eller psykolog, og stå for det valget du tar. Få av oss har oppnådd ønskedrømmen på alle fronter, men det er viktig å se de godene en faktisk har og ikke bli ved å drømme om alt det andre som en ikke har.

[stiften]

Gresset er ikke grønnere på den andre siden.

 

Ingen menn er perfekte. Ingen menn kan endres i større grad for å få de "perfekt".

 

Det du kan gjøre, er å forsøke endre ditt syn på din mann. Se hva han gjør. Fokuser på det positive han gjør for deg og barnet. Hver dag!

I tillegg er det lurt å forsøke gjøre ting i lag, du og din mann. Slik som kafe-turer eller annet dere liker. 

 

Om du fremdeles, etter å ha gjort øvelsen minst et par mnd, fremdeles ikke trives i forholdet- da får du ta opp grublingen igjen og tenke hva du vil videre. 

 

[AnonymBruker]

Personlig synes jeg terskelen for brudd skal være høy når man har valgt å få felles barn. Jeg forlot faren til min eldste etter fire år. Da fantes det ikke tvil hos meg. Jeg gruet meg til han kom hjem fra jobb, jeg hadde ingen romantiske følelser igjen og jeg hadde forsøkt det meste. Vi hadde gått til rådgivning en god stund.

 

Før et brudd mener jeg at alt skal være prøvd, med tanke på forholdet. I din situasjon tror jeg problemet ligger hos deg, i form av at dette i større grad er en ekstensiell krise. Det kan være jeg tolker deg feil, men jeg tror du kan ha godt av rådgivning alene for å rydde opp i tankene. Hva er din medfødte "grubling" og hva er reelle behov som ikke blir møtt i ekteskapet? Det er viktig å skille, hvis ikke blir nissen med på lasset til ditt eventuelle neste forhold.

Takk for gode tanker. Og jeg er helt enig i at terskelen skal være høy når man har barn. Hadde vi ikke hatt barn, ser jeg det ikke som usannsynlig at vi ikke lenger hadde vært sammen. Hvordan går man frem for rådgivning alene? Jeg vil jo helst ikke at mannen min skal vite at jeg sliter med disse tankene, det tror jeg vil gjøre ham veldig usikker, og jeg tenker jo først og fremst at dette er "mitt problem". Noe som taler for at dette kanskje er medfødt grubling, og at jeg vil få med meg "nissen på lasset" hvis jeg velger å avslutte forholdet. 

Anonymous poster hash: 4ddb6...2ae

[AnonymBruker]

Veldig bra svar, synes jeg!

 

Jeg tror det er mange av oss som i perioder grubler og tenker over hvordan livet hadde vært dersom en hadde valgt en annen partner, eller dersom en hadde avsluttet ekteskapet og vært "fri". Det kan være lurt å snakke med en utenforstående om disse tankene, og rydde i dem, slik at du ser hvilke av dem som har med deg å gjør og hvilke som har med mannen og ekteskapet ditt å gjøre.

 

Når det gjelder det å få et nytt barn, så er det kanskje ikke lurt å få det akkurat midt i en grubleperiode. Bruk heller litt tid og krefter på å snakke med et familiesenter eller psykolog, og stå for det valget du tar. Få av oss har oppnådd ønskedrømmen på alle fronter, men det er viktig å se de godene en faktisk har og ikke bli ved å drømme om alt det andre som en ikke har.

 

Du skriver mye fornuftig. Det med et barn til er noe av det som stresser meg mest. Jeg vet jeg vil ha et barn til, men det å få barn er samtidig noe av det aller tøffeste for et forhold (jeg var ganske langt nede sist i tiden rett etter fødsel), og tenker jo at vi bør få orden på forholdet først... Men er livredd for å si disse tingene høyt til mannen min... Vi skal uansett ikke prøve å få et barn til på noen måneder, så har litt tid, men det føles vanskelig.. 

Anonymous poster hash: 4ddb6...2ae

[AnonymBruker]

Gresset er ikke grønnere på den andre siden.

 

Ingen menn er perfekte. Ingen menn kan endres i større grad for å få de "perfekt".

 

Det du kan gjøre, er å forsøke endre ditt syn på din mann. Se hva han gjør. Fokuser på det positive han gjør for deg og barnet. Hver dag!

I tillegg er det lurt å forsøke gjøre ting i lag, du og din mann. Slik som kafe-turer eller annet dere liker. 

 

Om du fremdeles, etter å ha gjort øvelsen minst et par mnd, fremdeles ikke trives i forholdet- da får du ta opp grublingen igjen og tenke hva du vil videre. 

 

Er usikker på om det er en kafe-tur som kan redde forholdet - få oss til å kommunisere, gi meg lysten tilbake etc. Men jeg forstår selvfølgelig at ingen menn er perfekte. Og jeg prøver, prøver å se de gode sidene hans, men av og til så blir jeg så motløs fordi jeg tenker "skal jeg virkelig måtte anstrenge meg for å se de gode sidene hans hver dag resten av livet.. Bør ikke disse tingene komme mer av seg selv?" 

Anonymous poster hash: 4ddb6...2ae

[stiften]

 

Er usikker på om det er en kafe-tur som kan redde forholdet - få oss til å kommunisere, gi meg lysten tilbake etc. Men jeg forstår selvfølgelig at ingen menn er perfekte. Og jeg prøver, prøver å se de gode sidene hans, men av og til så blir jeg så motløs fordi jeg tenker "skal jeg virkelig måtte anstrenge meg for å se de gode sidene hans hver dag resten av livet.. Bør ikke disse tingene komme mer av seg selv?" 

Anonymous poster hash: 4ddb6...2ae

 

Nei, det kommer ikke av seg selv. Det er en jobb som må gjøres. Men det er klart, er fyren en egoist som slår eller som ikke tar ansvar, så er det ikke din oppgave å forsøke gjemme negative egenskaper i positive trekk du finner. 

 

Men er han normalt oppegående, hjelpsom og ganske så grei- så er han vel som mange andre menn. Alle menn blir "mindre spennende" etter hvert, og det er lettere å irritere seg over småting når man blir godt kjent. Da kan man velge: gå til neste mann (og bli der til spenninga forsvinner) eller jobbe i sitt nåværende forhold.

 

Jeg tror absolutt at nissen lett følger med på lasset. Begynner du savne "noe" nå, så gjør du det sikkert igjen i et eventuelt nytt forhold.

 

Men hva som blir rett for deg- er egentlig du/dere de beste til å finne ut av.