hvordan gå fram for brudd med sjalu sambo?

[fortvilet.jente]

Hei, velger å poste innlegget mitt her også, spørsmålet mitt er hvordan kan jeg gå fram med samlivsbrudd? Jeg er så svak for denne mannen min, men forstår jo selv at dette ikke kan gå lengre. Noen med erfaring fra psykisk krevende forhold? Her er min historie: PS, ønsker ikke sympati - gi med heller konstruktive svar

Jeg er sammen med min mann på tredje året nå. Vi har nå en datter på ett år sammen, ingen har barn fra før.

Helt siden starten av forholdet, har han vist tegn til sykelig sjalusi, og spør du meg i dag hvorfor jeg ikke gikk fra ham da, har jeg ikke annet svar å gi enn at jeg var veldig ung (jeg var 19 og han 25) og naiv.

Vårt første år var veldig intenst og psykisk krevende, det var da han både toppet mengden og typen sjalusi, men også da han snudde om på alt. For å beskrive litt hvordan det foregikk, kunne han kjøre meg på jobb - og hente meg, men nektet for at jeg hadde vært på jobb. Bestemme om jeg skulle ha håret i strikk eller ikke, og hvilken genser jeg "kunne" ha på meg. Klimaks var selvfølgelig i helgene, når han eller vi hadde vært på fest. Jeg har aldri vært utro, men helt i begynnelsen, før vi var kjærester, følte han sterkere for meg enn jeg for han. Jeg kysset da en annen, kanskje en mnd før vi ble sammen. Riktignok var det jeg som holdt igjen, noe som han mener er fordi jeg ikke fikk vedkommende jeg kysset. Dette stemmer ikke, jeg tok et valg, og det falt på min samboer.

Denne sjalusien avtok litt etter litt, da jeg endelig forsto at nok er nok og satte ned foten. La meg legge til at jeg måtte til psykolog og begynne med antidepressive medikamenter allerede noen mnd ut i forholdet, og da jeg var nesten ferdig med begge deler (nov/des 2012), hadde jeg bestemt meg for å bryte ut av forholdet. Men, jeg var blitt gravid og turde ikke.

I tillegg til sjalusi, fungerte ikke hverdagen hjemme. Jeg hadde jobb bare 50% på dette tidspunktet å hadde anledning til alt (les: ALT) av hussyssel, noe måtte jeg jo bedrive dagene med. Men det kan virkelig være greit å i det minste få et takk, men dette var den største selvfølgelighet at jeg skulle gjøre.

Igjennom graviditeten ble det gradvis bedre, faktisk at det bare var én gang han ikke trodde at han var far til piken i magen. Hun kom til i august 2013, og jeg ser enda større grunner for at jeg skulle forlatt han tidlig i graviditeten - eller selvfølgelig helst før. Han hjalp fremdeles ikke til, med noe. Han var jo på jobb, så når han kom hjem skulle han selvfølgelig slappe av. Ingen innsikt i at jeg hadde en jobb døgnet rundt, som vi egentlig skulle være to om, men som han ga seg en blank i. Første gang han sto opp med henne, i det hele tatt (verken natt eller morgen), var på julaften. Da var hun fire og en halv mnd. Så det jeg var redd for da jeg ble gravid, å være alene om ansvaret for barnet, har skjedd rett foran øynene mine, uten at jeg har vært klar over det selv.

Bare for å toppe dumskapet, kjøpte vi hus sammen i november i fjor.

Fremdeles tar han ikke del i familielivet i den grad jeg trenger han til det, ei heller hva jeg ønsker han til. Ikke handle, rydde, vaske, gå på kafé, trille tur. Alt er et ork. Men ut på fest, det kan han. Kommer hjem så full at han ikke vet opp ned på seg selv, titt og ofte i slik tilstand at vi ikke ser han før langt på ettermiddagen. Og, han husker svært lite av hva som har skjedd. Og en halv tanke slår jo meg fra tid til annen om at det er han som faktisk er utro. For et par år siden opprettet han en online dating profil, og hevder at det bare var for skøy.

Men så, for en drøy mnd siden begynte sjalusien igjen, og så til de grader. En kort bedriftstur til Barcelona, endte opp med mekling hos familievernet. Han hadde spunnet en utrolig historie, bassert på at han ikke hadde hørt en setning som foregikk mellom meg og hans kollega (som for øvrig emnet om maten og vinen).

Vi jobbet oss igjennom dette også, og valgte å forkaste meklingsattesten.

Og så, en lørdag for et par helger siden, var jeg ute sammen med en venninne. Jeg møtte da en mann fra fortiden, som viste smålig interesse i meg. Jeg har ingen intensjoner om å være utro, kanskje spesielt ikke med denne mannen, men vi pratet noen ord på Facebook dagen etter, bl.a. han spurte om hva som ble sagt og gjort, og jeg bekreftet bare at ingenting hadde skjedd oss i mellom, for det hadde det ikke. Jeg hadde dog vært dum og fortalt at jeg har tatt silikon i brystene, noe han selvfølgelig ikke har noe med. På samme tid spurte en annen venninne meg, også på Facebook, om jeg hadde hatt det fint ute, hvor jeg svarte at ja, alt utenom møtet med denne fortiden. For det kunne jeg for min del vært helt foruten, da han ikke betyr noen ting for meg, og selv hvor tungt jeg og sambo kan ha det, er ikke et one night stand noe som er i nærheten av en løsning. Selv om det hadde gitt meg en gratisbillett ut av forholdet, ønsker jeg ikke en slik slutt uansett.

Nå har han hacket min facebook gang på gang, og sett samtalen med både denne mannen og min venninne. Og ingenting jeg sier er godt nok. Så, fordi han lyver til meg ang hackingen, fikk jeg min søster til å komme på besøk, hvor vi sammen spant opp en historie som vi skrev som en samtale på Facebook. Og denne historien er skrevet for å gi han en støkk i magen (fremdeles uten at jeg har vært utro, men jeg forteller at jeg vil ha vedkommende jeg møtte og at jeg finner han sexy). Nå har han sett også dette, og konkluderer med at jeg baaare lyver og at jeg leker med liv. Så nå sitter jeg med skjegget i postkassa, uten å være skyldig i noe annet enn dumskap bare for å "buste" hans hacking og manglende tillitt. I tillegg sitter jeg med angst for hva som faktisk kommer til å skje. De siste ukene har slitt sånn på meg at jeg nok en gang har begynt med antidepressiva og oppfølging hos fastlege, og nå når ingenting av hva jeg sier til han hjelper, begynner jeg å bli veldig destruktiv igjen, til tross for medisinen. Det knyter seg i magen, jeg svetter i hendene og føler ærlig talt heller for å dø enn å fortsette galskapen. Bare gråter. Men denne gangen har jeg en liten datter som holder meg nogenlunde tilbake, og jeg prøver virkelig for å komme meg ut av det som virker for meg en helt umulig situasjon.

Tidligere har tanken om å holde sammen, basert seg på datteren vår. Men nå har tanken snudd seg for min del, om jeg skal gå fra han for å skåne henne. Ønsker jo å være et best mulig forbilde for henne, og ikke lengre bli brukt som dørmatte.

Jeg er svært ulykkelig slik som ting har unødvendig utviklet seg, for vi hadde begynt å finne ut av hvordan hverdagen skulle være. Litt som et elsk-hat forhold, jeg hater makten han har over meg og mine følelser, og jeg er faktisk redd for meg selv. Ikke fordi han skal slå meg, men for hvordan han klarer å styre meg. Men jeg elsker ham likevel. Elsker tanken på en framtid og flere barn med han. Dette er et slit, uten fasitsvar dessverre. Men kanskje noen har opplevd lignende og kan komme med råd. Jeg er rådvill og redd. Det er igså tusen praktiske ting som må i orden, og det bruker jeg stadig som unnskyldning.

[RubenNaess]

Er man først i situasjonen, er det ikke lett for andre å forstå hva du virkelig føler, men kan tenke meg til det..  Hvorfor finner du deg i dette ? Hva er det verste som kan kan skje hvis du gjør det slutt? Det er jo en grunn til at du skriver dette i forumet, og et tegn på at dette ikke er "riktig"..du har også en grunn til å gjøre det slutt. Pass på deg selv og ta kontroll over egne følelser (viktig). Hvis du er uten han, har du bare deg selv å datteren din å tenke på, høres det ikke bra ut ?