Hvordan opprettholde funksjon ved motgang?

[Gjest]

Hodet er stappfullt av tanker, sjelen er vond og kroppen kjennes blytung. Alt er tungt, og jeg fungerer ikke. Jeg er en zombie. Må tvinge meg til å gjøre det aller nødvendigste. Har klart å gjøre 3 ting på 2 dager. Ellers har jeg sittet rett opp og ned eller ligget i senga.

Jeg resignerer fullstendig. Prøver å sove meg gjennom alt så mye jeg klarer og kan for å få pauser.

Klarer til en viss grad å akseptere alt det psykiske, og at jeg ikke får gjort noe med det. Har så lang erfaring med dette nå, og det skjer gradvis en endring.

Men jeg lurer på hva jeg skal gjøre for å opprettholde den fysiske funksjonen og ikke resignere så fullstendig?

Det er ikke trivelig for noen når det er slik. Jeg murer meg inne i meg selv og stenger alle ute. Er fjern og vil bare være i fred. Men jeg prøver å ta meg sammen så det ikke skal synes - jeg bare makter ikke å slippe noen inn på meg, og jeg sier derfor at jeg ikke er i form (fysisk) for å skjule det.

Hvis noen vet råd, er jeg veldig takknemlig for det. Eller må jeg bare akseptere det og vente til det går over?

[frosken]

Noen ganger kan det være greit å utfordre sin egen tenkning litt. Du sier at du ikke fungerer og at du kun har klart å gjøre tre ting på to dager. En litt annen måte å formulere dette på er at du har klart å tilbringe tre dager stort sett i senga, at du klarer å ignorere alt du vet du trenger å gjøre, at du klarer å la være å fungere. Det kan ligge mye kraft også i en slik "streik". Hva håper eller tenker du skal bli konsekvensene?

 

Konkrete råd vil vel være å lage en plan for hver dag og så følge den i all hovedsak. Det trenger ikke å stå så mange ting på planen, men til gjengjeld bør den gjennomføres.

[Gjest]

Noen ganger kan det være greit å utfordre sin egen tenkning litt. Du sier at du ikke fungerer og at du kun har klart å gjøre tre ting på to dager. En litt annen måte å formulere dette på er at du har klart å tilbringe tre dager stort sett i senga, at du klarer å ignorere alt du vet du trenger å gjøre, at du klarer å la være å fungere. Det kan ligge mye kraft også i en slik "streik". Hva håper eller tenker du skal bli konsekvensene?

 

Konkrete råd vil vel være å lage en plan for hver dag og så følge den i all hovedsak. Det trenger ikke å stå så mange ting på planen, men til gjengjeld bør den gjennomføres.

Har du selv kjent dette på kroppen? Du får det til å høres ut som dette er noe jeg ønsker å gjøre eller noe jrg gjør i protest (streike, som du skriver)..

[Pallida]

Jeg har også perioder med veldig lavt funksjonsnivå, hvor jeg trenger mye hvile. Som nevnt tidligere, fikk jeg noen a-ha opplevelser ved å lese om BET, og jeg har fått testet noen av prinsippene ut de siste dagene, hvor jeg har vært veldig sliten. Kanskje det kan være nyttig for deg og? 

 

I BET møter man ubehag og vansker med en holdning om at "livet har alltid vært smertefullt, livet er smertefullt og livet vil alltid være smertefullt", og for min del innebærer det blant annet å erkjenne at et lavt funksjonsnivå en del av min hverdag for tiden, med de utfordringer og begrensninger det innebærer for meg og min familie. 

 

Det har en kraftfullt effekt på meg, å klare å erkjenne at sånn er det nå, heller enn å kjempe i mot, sånn jeg pleier, og gjennom dét forverre/forlenge tilstanden (for jeg misliker såå sterkt å ha det sånn...!) Lufta går liksom ut av alle offer-tankene og motstanden/kampen avtar. For det er der, i unnvikelse og/eller kamp mot realitetene lidelsen ligger, det ser jeg bare mer og mer tydelig. Jeg havner ikke i offerrollen i samme grad, selvforakten viker for selvrespekt, og jeg ser at jeg har handlingsrom, tross alt, også når jeg er "her". 

 

Ennå er det langt fram, men det gir meg håp og inspirasjon å erfare at det er mulig å bryte den onde sirkelen når det røyner på, med så enkle midler. 

 

Så... Jeg hadde aldri drømt om at "livet har alltid vært smertefullt, livet er smertefullt og livet vil alltid være smertefullt" skulle bli mitt livsmotto, men det er jammen mer livsbejaende enn mye annet jeg har vært borti! 

[Gjest]

Mari: bare et spørsmål (jeg skal lese det du skriver flere ganger): når kroppen er som bly, og du er trett og sliten - tvinger du deg opp av sofaen og i gang med f eks husarbeid?

[Solemnity]

Trening. Trening fungerer som oftest for meg. Pass også på at du spiser svært sunt.

 

Men i tillegg til det må jeg faktisk akseptere noen dager med lavere funksjonsnivå. Kanskje er det annerledes for meg, for det er ikke begrunnet i depresjon eller personlighetsvansker, men autisme, så da skjermer jeg meg en stund. Jeg klarer allikevel å gjøre det jeg trenger, jeg må bare ta flere pustepauser i løpet av den tiden.

 

Et godt triks er å si til deg selv at du skal gjøre noe du burde få gjort i kun ti minutter. Om du fremdeles ikke har krefter eller ikke vil etter de ti minuttene, så kan du la deg selv slippe. Som oftest gjør man seg ferdig om man er godt i gang, så da er problemet løst.

[Pallida]

Mari: bare et spørsmål (jeg skal lese det du skriver flere ganger): når kroppen er som bly, og du er trett og sliten - tvinger du deg opp av sofaen og i gang med f eks husarbeid?

Nei, jeg gjør kun det lille jeg orker/må, når kroppen er som bly. Om jeg "bare" var lat/lettere sliten kunne jeg sparket meg selv i gang ved hjelp av viljestyrke, men å tvinge meg sånn jeg er nå, vil kun slå tilbake. I dag har jeg handlet, gått tur og lagd en enkel middag, og ellers hvilt, med god samvittighet.

[DoleMari]

Gjør du noe som er hyggelig for deg selv? Noe du kan hente energi fra?

Jeg bruker noe av fritiden min til pur glede, og det er å være sammen med dyr. I tillegg får jeg gått turere.

Det tar mye energi å ha belastninger rundt seg slik du har skrevet tidligere at du har i forhold til faren din.

[Gjest]

Nei, alt byr meg i mot når det er slik. Absolutt alt - også ting som vanlogvis gleder. Gjør jeg det som gleder, er det bare tungt å gjøre det også. Går som en zombie, det har skjedd mange ganger. Sleper liksom kroppen etter meg.

Takk for alle svar.

Endret 8. november 2014 av hww

[frosken]

Har du selv kjent dette på kroppen? Du får det til å høres ut som dette er noe jeg ønsker å gjøre eller noe jrg gjør i protest (streike, som du skriver)..

 

Jeg tror det kan komme mye ut av å få tak på hva man evt. protesterer mot når velger passivitet, slik du beskriver.

 

Du sier at du resignerer helt. Kanskje føler du at det er på tide at du får anledning til å bli liggende noen dager? Eller hva gjør at du blir liggende?

[Gjest]

Jeg klarer ikke mer.

Tusen takk til alle som har hjelpa meg. Og beklager til de jeg har støtt.

[frosken]

Jeg klarer ikke mer.

Tusen takk til alle som har hjelpa meg. Og beklager til de jeg har støtt.

Selvfølgelig klarer du mer. Akkurat nå velter du deg litt i elendigheten, men om noen dager gidder du ikke det mer og fortsetter med hverdagens utfordringer.

[Gjest]

Selvfølgelig klarer du mer. Akkurat nå velter du deg litt i elendigheten, men om noen dager gidder du ikke det mer og fortsetter med hverdagens utfordringer.

Når man mister alt håp om bedring, kan det være til hjelp å prøve å forsone seg med det. Og det er nettopp det jeg prøver på.

Jeg har lenge kjempet mot det samme uten å komme noen vei. Hvor lenge skal jeg egentlig kjempe før jeg innser at jeg ikke kommer noe vei? Er det ikke da bedre å forsone seg med det?

Slik er det med uhelbredelig sykdom også - hva annet enn å forsone seg med det kan man gjøre?

[frosken]

Når man mister alt håp om bedring, kan det være til hjelp å prøve å forsone seg med det. Og det er nettopp det jeg prøver på.

Jeg har lenge kjempet mot det samme uten å komme noen vei. Hvor lenge skal jeg egentlig kjempe før jeg innser at jeg ikke kommer noe vei? Er det ikke da bedre å forsone seg med det?

Slik er det med uhelbredelig sykdom også - hva annet enn å forsone seg med det kan man gjøre?

 

Så du tenker at den beste løsningen for deg nå er å tilbringe resten av livet i senga? Og at du ikke har noe valg? Eller hva er det du egentlig snakker om nå?

[Gjest]

Så du tenker at den beste løsningen for deg nå er å tilbringe resten av livet i senga? Og at du ikke har noe valg? Eller hva er det du egentlig snakker om nå?

Jeg tenker at jeg må gjøre alt for å unngå det som trigger meg for å fungere

[frosken]

Jeg tenker at jeg må gjøre alt for å unngå det som trigger meg for å fungere

Ok, så du tenker at unnvikelse er løsningen. Men vet du da hva du skal unngå?

[Gjest]

Ok, så du tenker at unnvikelse er løsningen. Men vet du da hva du skal unngå?

Ja, jeg tror jeg vet det meste av hva jeg må unngå.

Det er jo ikke noe annet å gjøre - alternativet er ikke noe liv for verken meg eller de rundt meg. Jeg kan ikke utsette dem for dette mer. Jeg har ikke så god tid lenger, mine ungdommer begynner å bli voksne og jeg vil ikke kaste bort verdfull tid på å være sengeliggende og fjern for dem fordi jeg har utsatt meg for ting jeg ikke tåler.

Jeg har nok av dårlig samvittighet fra før om jeg ikke skal ødelegge resten av tiden også. Jeg kommer til å slite med det resten av livet. Vi er ikke så mye sammen lenger.

Jeg har fungert mer idag. Gjort flere ting, men har det like vondt for det. Trykket inni meg er voldsomt og jeg har innimellom tanker om at jeg ikke vil leve mer fordi jeg føler meg så mislykket osv.

Har du sndre forslag vil jeg gjerne høre de..

[frosken]

Ja, jeg tror jeg vet det meste av hva jeg må unngå.

Det er jo ikke noe annet å gjøre - alternativet er ikke noe liv for verken meg eller de rundt meg. Jeg kan ikke utsette dem for dette mer. Jeg har ikke så god tid lenger, mine ungdommer begynner å bli voksne og jeg vil ikke kaste bort verdfull tid på å være sengeliggende og fjern for dem fordi jeg har utsatt meg for ting jeg ikke tåler.

Jeg har nok av dårlig samvittighet fra før om jeg ikke skal ødelegge resten av tiden også. Jeg kommer til å slite med det resten av livet. Vi er ikke så mye sammen lenger.

Jeg har fungert mer idag. Gjort flere ting, men har det like vondt for det. Trykket inni meg er voldsomt og jeg har innimellom tanker om at jeg ikke vil leve mer fordi jeg føler meg så mislykket osv.

Har du sndre forslag vil jeg gjerne høre de..

Jeg synes hovedproblemet er at du krisemaksimerer når du har det vanskelig. Mange mennesker kan ha vanskelige dager, vanskelige perioder, uten at de blir fullt så fortvilet som følge av at de har det vanskelig.

 

Jeg tror ikke det går an å beskytte seg mot livet, eller jeg tror i alle fall det ikke er konstruktivt å forsøke å beskytte seg fullstendig mot livets utfordringer. Hvorfor kan du ikke bare tåle at av og til fungerer du dårlig? Om kroppen føles blytung og sjela er vrang, så kan du nok klare litt mer enn kun å bli liggende de dagene også. Etter noen dager vil det vanligvis være mindre tungt, og da kan du klare mer.

 

Dine innlegg på dol er litt litt preget av at enten er du optimistisk og snakker om alt du har fått til - eller så er det som i dag, ingenting er ok og det finnes intet håp.  Når livet er vanskelig så er det litt  som om du legger deg på bakken og hyler at dette finner du deg ikke i. Om det da var slik at det fantes mirakelmetoder som kunne fjerne alt som var vanskelig, så ville det jo vært greit med en slik protest. Meg bekjent finnes ikke slike metoder, og derfor så tror jeg du ville være bedre tjent med litt mindre streik og litt mer "storsinn" i forhold til vanskelige dager.

 

Jeg synes fortsatt du skal lage deg en plan for uka som kommer. Lag en døgnrytme med nok tid til hvile og med nok aktivitet, og sørg så for å følge den. Du vet med fornuften av du har en tendens til å krisemaksimere når livet blir vanskelig (og du kan ha gode grunner til at du synes livet er vanskelig), og jeg tror du bør bruke fornuften til å snakke deg selv til rette når krisemaksimeringen begynner.

[Gjest]

Tusen takk for at du bryr deg, frosken. Du aner ikke hvor mye det betyr for meg at du har tro på meg når jeg mister den så totalt selv.

Tårene bare renner her nå. Jeg trengte det nå - noen som forstår og som bryr seg. Som kan veilede meg litt - jeg har stått på stedet hvil og vært forvirret, rådvill og fortvilet.

Jeg har lagd kake til min far nå, som jeg skal dra dit med. håper han ikke blir fornærmet over at jeg ikke har kjøpt gave i år. Jeg maktet ikke dra ut i går

[DoleMari]

Tusen takk for at du bryr deg, frosken. Du aner ikke hvor mye det betyr for meg at du har tro på meg når jeg mister den så totalt selv.

Tårene bare renner her nå. Jeg trengte det nå - noen som forstår og som bryr seg. Som kan veilede meg litt - jeg har stått på stedet hvil og vært forvirret, rådvill og fortvilet.

Jeg har lagd kake til min far nå, som jeg skal dra dit med. håper han ikke blir fornærmet over at jeg ikke har kjøpt gave i år. Jeg maktet ikke dra ut i går

Så flink du er! Kake er hyggeligere enn gave!