Var folk lykkeligere i "gamle" dager?

[AnonymBruker]

La oss si på 50-tallet? Var livet enklere den gang?

Anonymous poster hash: 2d86a...1ea

[gullfisk]

Nei, det tror jeg ikke. Hvorfor skulle de det? Sikkert noen som hadde det bedre da enn noen nå, men ikke alt "folk". I min familie var de svært fattige på femtitallet, og det var nok vanligere. Fattig som i spiste dårlig mat og hadde ikke tilstrekkelig med klær, barna måtte jobbe, og ble slått av sine foreldre.

[Maglor]

Nei, folk var sykere, levde kortere, var mer utsatt for vold etc. Vi har det bedre enn noen gang akkurat nå (trass at vi ikke har gratis bensin og favoritten vår ikke vant jakten på farmen eller hva det tullet nå heter)

[Madelenemie]

Hei!

Jeg vet ikke.

Noe var bedre, feks mindre stress.

På andre områder har fremskritt innenfor mange felt ført til bedringer på mange områder.

LykkeSum er det vanskelig å vite.

Feks for mange med autisme er stresset og kravet til gruppearbeide en faktor som gjør at de faller ut av utdanning og arbeidsliv idag,

Puggeskolen er borte og gruppearbeidsskolen er in, det er dumt for oss med autisme.

Men det positive er teknologien som gir oss med autisme muligheter for å være sosiale på nett,

Så det tror jeg er vanskelig å ha fullstendig oversikt over:-)

Endret 21. november 2014 av Madelenemie

[AnonymBruker]

La oss si på 50-tallet? Var livet enklere den gang? Anonymous poster hash: 2d86a...1ea

Livet sånn etter krigen var ikke enklere.

Men det var et helt annet fokus på mange ting, enn det er nå. Det var mere fra hånd til munn da.

Vi hørte aldri ord som : mobbing, kroppsfokus, trimstudio,droppe ut av skolen, narkotika, tidspress, sosiale medier, NAV'e, asylanter og lignende ting.

Det var på mange måter lettere å være ung, for man hadde ikke noe valg : man måtte stå på, ellers ble det ingenting, - og dette gjalt alle.

Idag har vi en problemstilling å forholde oss til, som mine besteforeldre aldri ville forstått noen verdens ting av :

Vi har aldri hatt det bedre på de aller fleste måte, og likevel så sliter vi med : psykiatrien, hat-retorikk, mobbing, våre fenglser er fulle av utenlandske kriminelle, vi har tiggere som setter seg rett ned på fortauet, - nettopp i et land hvor vi har alt, vi besøker hvernadre mindre enn noengang, vi har så lite tid til hverandre, at de gamle blir sendt på egne institusjoner, vi har store problemet med rusmiddel-bruk og vi sytet og klaget over det aller meste.

Alt dette i verdnens beste land å bo i.

Anonymous poster hash: 92416...e44

[påskelilje]

Jeg vet ikke.

 

Økonomisk hadde de aller fleste det mye trangere på 50-tallet enn nå. Samtidig så var ikke forbruket så høyt, og det var vanlig å ha få ting, kjøpepresset var mye lavere. Mange familier hadde en inntekt, og tempoet i dagliglivet var rolig. For de som var aleneforsørgere var det nok knallhardt.

 

Svigermor (født i 42)sin mor døde da hun var 13. Da hun var ferdig med folkeskolen omtrent da, var det rett ut i arbeid som hushjelp. Vet ikke hvor mye hun jobbet pr uke, men jeg vil tro det var ganske mye.

 

Svigerfar dro til sjøs tidlig, sikkert som 16-åring. Hardt det for en gutt, vil jeg tro.

[Madelenemie]

Livet sånn etter krigen var ikke enklere.

Men det var et helt annet fokus på mange ting, enn det er nå. Det var mere fra hånd til munn da.

Vi hørte aldri ord som : mobbing, kroppsfokus, trimstudio,droppe ut av skolen, narkotika, tidspress, sosiale medier, NAV'e, asylanter og lignende ting.

Det var på mange måter lettere å være ung, for man hadde ikke noe valg : man måtte stå på, ellers ble det ingenting, - og dette gjalt alle.

Idag har vi en problemstilling å forholde oss til, som mine besteforeldre aldri ville forstått noen verdens ting av :

Vi har aldri hatt det bedre på de aller fleste måte, og likevel så sliter vi med : psykiatrien, hat-retorikk, mobbing, våre fenglser er fulle av utenlandske kriminelle, vi har tiggere som setter seg rett ned på fortauet, - nettopp i et land hvor vi har alt, vi besøker hvernadre mindre enn noengang, vi har så lite tid til hverandre, at de gamle blir sendt på egne institusjoner, vi har store problemet med rusmiddel-bruk og vi sytet og klaget over det aller meste.

Alt dette i verdnens beste land å bo i.Anonymous poster hash: 92416...e44

Hei!

Nå overdrev du vel, mobbing og rusmisbruk er ikke nytt:-)

Men jeg syns selv det er rart at flere eldre er så alene, jeg har feks 3 naboer, som 2 har familie, en ikke, ingen hjelper dem!

Det syns jeg er rart. Det betyr at de er avhengig av å ha meg som nabo, fordi hjemmehjelpen ikke gjør sånt som å kjøpe fisk på tilbud feks. Eller plukke kvister, kjøre bort avfall, gå på loftet og hente ned ting, skjære ned kvister som er syke fra trær, osv.

De får heller ikke julekaker om ikke jeg baker. Så av og til tenker jeg at jeg som et uføretrygdet menneske bidrar i samfunnet,

1 jeg må stå på for barna.

2 jeg må stå på for skolen, de krever mye!

3 jeg må stå på for naboene.

4 og min egen hage har siste prioritet, pluss studier, jeg har jo lite energi.

Nå er det så ille ute i min egen hage, ingen andre enn jeg ser det, men jeg stresser, dette fordi så mange som trenger hjelp ikke får det, hvis ikke jeg ringer, kjører, leverer, bringer, henter, leverer osv...

Så på en del områder var noen samfunnet vårt, i Norge bedre før, fordi det var mindre stress.

Kravene til barn er nå så høye at de må ha privatundervisning, periodevis, noe de fleste andre også må, dette er et nytt fenomen i Norge. Jeg tenker på å undervise privat i matematikk.

[Madelenemie]

Jeg vet ikke.

 

Økonomisk hadde de aller fleste det mye trangere på 50-tallet enn nå. Samtidig så var ikke forbruket så høyt, og det var vanlig å ha få ting, kjøpepresset var mye lavere. Mange familier hadde en inntekt, og tempoet i dagliglivet var rolig. For de som var aleneforsørgere var det nok knallhardt.

 

Svigermor (født i 42)sin mor døde da hun var 13. Da hun var ferdig med folkeskolen omtrent da, var det rett ut i arbeid som hushjelp. Vet ikke hvor mye hun jobbet pr uke, men jeg vil tro det var ganske mye.

 

Svigerfar dro til sjøs tidlig, sikkert som 16-åring. Hardt det for en gutt, vil jeg tro.

Hei!

Jeg tror det at tempoet var lavere gjorde at flere ikke ble utbrent.

Nå ser man flere og flere utbrente små barn, det er tankevekkende, og ME øker osv

[Dorthe]

Jeg tror folk hadde det bedre.  De hadde mindre krav og bedre tid.  Ikke så mange med mastergrad, men de fikk jobber likevel og hadde yrkesstolthet.  Istedenfor å sitte på nett eller se på TV så gikk de på besøk til hverandre og var fornøyd med enkel servering.

Det var oppgangstider, de aller fleste hadde mat i kjøleskapet og folk så framover.

[Kayia]

Økonomisk hadde de aller fleste det mye trangere på 50-tallet enn nå. Samtidig så var ikke forbruket så høyt, og det var vanlig å ha få ting, kjøpepresset var mye lavere. Mange familier hadde en inntekt, og tempoet i dagliglivet var rolig. For de som var aleneforsørgere var det nok knallhardt.

 

Svigermor (født i 42)sin mor døde da hun var 13. Da hun var ferdig med folkeskolen omtrent da, var det rett ut i arbeid som hushjelp. Vet ikke hvor mye hun jobbet pr uke, men jeg vil tro det var ganske mye.

 

Svigerfar dro til sjøs tidlig, sikkert som 16-åring. Hardt det for en gutt, vil jeg tro.

Jeg tror nok ikke tempoet i hverdagen var så rolig som det du sier her.

 

Som du forteller var det vanlig for mange å begynne å jobbe veldig tidlig, og utdanning ut over folkeskolen var det ikke mange forunt å få. Dødeligheten var høy, og mange døde også i ung alder. I min familie døde foreksempel både min mormor og min oldemor av livmorhalskreft mens de ennå hadde småunger, og dette førte til at morfar, oldefar og de andre måtte jobbe dobbelt så hardt for å få det til å gå unna. Morfar var lærer, og måtte jobbe trippelt fordi han både skulle jobbe på skolen, på gården og for å få ting til å gå rundt i forhold til ungene i heimen. Han hadde noe hjelp til det siste, men mamma tenker at hun er veldig preget over å ha vokst opp med en veldig snill men overarbeidt far som prøvde sitt beste men ikke hadde tid nok. Dette ble ikke omtalt som stress, på samme måte som erting/ slossing eller annen plaging ikke ble omtalt som mobbing, men dette betyr ikke at travelhet og plaging ikke ekstisterte. Man snakket bare om det på en annen måte - eller ikke i det hele tatt.

 

Jeg tror at den største forskjellen på 1950-tallet og i dag ligger på forventingsplanet. I dag virker det som mange forventer at livet skal være enkelt og smertefritt (for å sette det på spissen) der man tidligere forventet at livet innebar hardt arbeid og mye slit. Dette tror jeg fører til at flere opplever (og tror) at livet er hardere i dag enn før.

[påskelilje]

Jeg tror nok ikke tempoet i hverdagen var så rolig som det du sier her.

 

Som du forteller var det vanlig for mange å begynne å jobbe veldig tidlig, og utdanning ut over folkeskolen var det ikke mange forunt å få. Dødeligheten var høy, og mange døde også i ung alder. I min familie døde foreksempel både min mormor og min oldemor av livmorhalskreft mens de ennå hadde småunger, og dette førte til at morfar, oldefar og de andre måtte jobbe dobbelt så hardt for å få det til å gå unna. Morfar var lærer, og måtte jobbe trippelt fordi han både skulle jobbe på skolen, på gården og for å få ting til å gå rundt i forhold til ungene i heimen. Han hadde noe hjelp til det siste, men mamma tenker at hun er veldig preget over å ha vokst opp med en veldig snill men overarbeidt far som prøvde sitt beste men ikke hadde tid nok. Dette ble ikke omtalt som stress, på samme måte som erting/ slossing eller annen plaging ikke ble omtalt som mobbing, men dette betyr ikke at travelhet og plaging ikke ekstisterte. Man snakket bare om det på en annen måte - eller ikke i det hele tatt.

 

Jeg tror at den største forskjellen på 1950-tallet og i dag ligger på forventingsplanet. I dag virker det som mange forventer at livet skal være enkelt og smertefritt (for å sette det på spissen) der man tidligere forventet at livet innebar hardt arbeid og mye slit. Dette tror jeg fører til at flere opplever (og tror) at livet er hardere i dag enn før.

Jeg tror tempoet i hverdagen var roligere på tross av at den inneholdt mer fysisk arbeid for både voksne og barn. Tror det har med det du skriver på slutten å gjøre, - det var forventet at hverdagen skulle være tung og slitsomt, men jeg tror ikke det innebar så mye psykisk stress. De som sleit mest psykisk var nok de som hadde det trangest økonomisk, som faktisk ikke hadde mat nok på bordet for seg og barna sine (og evt gamle foreldre eller andre slektninger). Men vanlig hverdagsstress, tror jeg det var mindre av, selv for familier som din mors og min svigermors.

 

Jeg er enig i siste avsnitt. Et velpolert liv uten motgang er liksom blitt normen blant mange, og så er en uheldig eller har spilt sine kort dårlig hvis en blir syk eller ikke kan klatre i karrieren eller har minst like fint hus som naboen osv. Tror dagens mennesker har mye å lære av våre besteforeldre og foreldre i at en bør forvente en god del motgang, og heller sette pris på de gode periodene av livet...

[Dorthe]

Det er 50-tallet vi snakker om , ikke 20-tallet. Ikke så utrolig forskjellig fra nå.

[AnonymBruker]

Livet sånn etter krigen var ikke enklere.

Men det var et helt annet fokus på mange ting, enn det er nå. Det var mere fra hånd til munn da.

Vi hørte aldri ord som : mobbing, kroppsfokus, trimstudio,droppe ut av skolen, narkotika, tidspress, sosiale medier, NAV'e, asylanter og lignende ting.

Det var på mange måter lettere å være ung, for man hadde ikke noe valg : man måtte stå på, ellers ble det ingenting, - og dette gjalt alle.

Idag har vi en problemstilling å forholde oss til, som mine besteforeldre aldri ville forstått noen verdens ting av :

Vi har aldri hatt det bedre på de aller fleste måte, og likevel så sliter vi med : psykiatrien, hat-retorikk, mobbing, våre fenglser er fulle av utenlandske kriminelle, vi har tiggere som setter seg rett ned på fortauet, - nettopp i et land hvor vi har alt, vi besøker hvernadre mindre enn noengang, vi har så lite tid til hverandre, at de gamle blir sendt på egne institusjoner, vi har store problemet med rusmiddel-bruk og vi sytet og klaget over det aller meste.

Alt dette i verdnens beste land å bo i.

Anonymous poster hash: 92416...e44

 

Derfor tror jeg folk var lykkeligere før.

Anonymous poster hash: 5ad0d...5b4

[Kayia]

Det er 50-tallet vi snakker om , ikke 20-tallet. Ikke så utrolig forskjellig fra nå.

For min familie er forskjellen på hverdagen på 50-tallet og nå 65 år etter veldig stor. Min mors hverdag på 60- og 70-tallet var helt annerledes enn min, og dette snakket mamma masse om etter at jeg fikk barn. Hennes mors (og fars) liv på 40- og 50- tallet var veldig annerledes enn hennes også. Hun beskriver utviklingen i etterkrigstiden som stor.

Endret 21. november 2014 av Kayia

[Maglor]

Ambefaller alle nostalgikere å se Penn & Teller: Bullshit episoden "Good Ol' Days"

[AnonymBruker]

Ambefaller alle nostalgikere å se Penn & Teller: Bullshit episoden "Good Ol' Days"

 

Går ting alltid fremover, den rette veien?

Anonymous poster hash: 5ad0d...5b4

[Maglor]

 

Går ting alltid fremover, den rette veien?

Anonymous poster hash: 5ad0d...5b4

 

 

Godt spørsmål, hva synes du?