Hva er normalt2-solveig

[Gjest Kurompa]

Du bad meg i innlegget lengre nedenom å ta et seriøst oppgjør med min mann, når vi var rolige, og ikke sinte eller kranglelystne.

Dette gjorde jeg.

Vi var begge enige i at vi ikke var tilfredse i forholdet, men min mann mener han elsker meg og ikke kan være meg foruten, og at jeg er den som sitter med de største feilene. Jeg er bare nødt til å endre meg, sier han. Vi snakket for første gang sammen, på lenge, uten å bli sinte.

Og han mener at skal vi ha det bra, er jeg nødt til å endre vanene mine. NØDT til å kutte ut kontakten med vennene mine, nødt til å slutte å ringes veninner, eller sende for mange mails og sms. Han sier at kan jeg føye meg der, vil han også bli greiere å ha med å gjøre, og vi vil bli lykkelige.

Men så kommer vi ikke videre. Jeg kuttet all kontakt med vennene mine da vi ble sammen for å tilfredsstille ham, da var jeg ung og blind av forelskelse. Hva skjedde? Jo, jeg ble ulykkelig og savnet vennene mine, og han ble alldeles ikke mindre eierlysten og sint. Han ble ikke blidere i det hele tatt, han bare hadde sterkere kontroll over meg, fordi jeg ikke hadde venner å støtte meg til.

Det har tatt lang tid å oppnå kontakt med veninnene mine igjen, etter flere år fra dem. Nå er jeg endelig blitt "godtatt" igjen. Endelig ringer dem og ber meg med ut, på besøk, endelig føler jeg at jeg faktisk har mennesker rundt meg som bryr seg om meg. Men dette har irritert min mann grenseløst, og han mener jeg er barnslig og slem som treffer venner, istedenfor å være husmor, enda jeg aldri treffer dem mer enn ca 2 ganger pr måned!

Jeg forsøker egentlig ikke at jeg når mannen min. Vi har bare ulike meninger om alt. Han mener kvinnens plass er i hjemmet, mens jeg er 22 og føler meg fengslet i hjemmet. Jeg vil ikke være hjemme! Jeg vil ikke sitte hver kveld resten av livet mitt og spise popcorn med ham!

Jeg lurer på om det er noen framtid for oss... vi deler ingen interesser, har ingen felles venner, og har ulike meninger om livet. Men han sier jeg umulig kan gå, fordi vi eier så mye sammen, som bl.a hus. Han sier jeg aldri kan være så dum at jeg vil såre ham, min eneste ene gjennom alle år.

Jeg begynner nesten å skremmes av ham. Han slår i veggene, og han brøler til meg om jeg gjør en feil, som å miste noe, glemme noe. Han kaller meg dum og en rekke stygge ting, og påstår jeg er ute etter å forsure tilværelsen hans. Jeg er redd jeg skal bli en skygge av meg selv... Jeg er redd han egentlig bare er ute etter å "ta" meg. Men som han sier, jeg kan ikke gå noe sted, for jeg vil slite økonomisk, og jeg har en familie som kun støtter ham, og ser på HAN som den store Guden.

Jeg har begynt å bli mer opprørsk nå. Har takket ja til en ekstra jobb, enda han nektet meg. Har takket ja til julefesten med veninnene mine, enda han nektet meg der også... Men det hele skaper jo bare uro og forferdelse i hjemmet vårt!

Vi har jo "alltid" vært sammen, han er som en far for meg, kan jeg virkelig stå uten ham? Jeg ville jo føle det som å miste et nært kjæledyr eller noe... Han har alltid vært der, liksom..

Det var så godt å høre du si jeg er normal!!

Noen ganger kan jeg forstå hvorfor enkelte ikke lengre takler livet. Det føles som et fengsel dette livet. Konstant.

[Gjest punkyB]

Nå er ikke jeg Solveig - men han psykoduden der bør du jo kvitte deg med. Er ikke så mye mer å si egentlig.

[laban]

Det er du som er normal, ikke han. Bare se deg rundt - tror du flertallet lever i slike parforhold?

Det er han som holder deg som et slags kjæledyr. I bur!

Du har fortjent noen som ikke betrakter deg som en del av kjøkkeninnredningen. Fortsett opprøret - selv om du vel er klar over hvor det sannsynligvis bærer hen. Og det skal du bare være glad for. Det finnes flere fisk i havet - herlighet, du er bare 22!

[oslogutt]

Du virker helt normal, mens typen din virker som en av de mest kontrollerende jeg har hørt om.

Når du til slutt klarer å gå fra ham (og det må du) og du har gått igjennom bruddet og fordelingen av sakene, kommer du til å tenke:

Hvorfor gjorde jeg ikke dette lenge før?

Sett igang!

[Gjest terningkast6]

Stakkars deg - du har det ikke lett nå! Jeg tror nok at du vil få det mye bedre uten denne mannen, han høres ikke helt normal ut, spør du meg!

Vær sikker på at hvis du gir etter for at han skal bli snillere og alt skal bli så bra, så er det bare begynnelsen, han kommer nok på flere ting du må gjøre for at ting skal bli bra, og den lista blir etter hvert lengere og lengere.

Det er han det er noe galt med, jeg råder deg instendig til å komme deg ut av dette destruktive forholdet og finne tilbake til den glade jenta du sikkert var før han tok kontrollen over livet ditt.

[Namira]

skulle jo nesten tro dette var hentet fra en film.........den filmen " i seng med fienden" passer jo delvis inn her.

Du må ikke la han kontrollere deg. Men det er enkelt å si når man ikke er i situasjonen selv. Det er bestandig vanskelig å være i en sånn situasjon selv, men jeg er ganske sikker på at du tenker det samme som alle her har rådet deg om. Komme deg ut av dette forholdet, det økonimiske får du ordnet opp i skjønner du. Han vil ha deg til å tro at du ikke kan leve uten han, at du er avhengig av han.......men det er hans ønsker. Han vil ikke miste deg, men det er pga av hans egen egoisme. .......men hvis han virkelig hadde brydd seg om deg, så hadde han villet at du skulle møte venner, gå ut å kose deg. Da hadde han ikke slått i vegger for at du mistet en ting. Han EIER deg ikke. Du må kunne leve, og ha det godt du også.

Hvis du tror at du kan forrandre han, så fungerer det ikke sånn. Det eneste som skjer, er at han bryter ned deg. Og det kan du ikke la han gjøre. Er han virkelig verdt det? at du blir ulykkelig......bryr han seg om det?

han sier DU må forrandre deg. Hva med han......skal hele forholdet bassere seg på at du føyer han? gjør som HAN vil? hva med dine ønsker? Det han forlanger av deg har ingen rett til å forlange av noen. Du har rett til å ha venner, og til å treffe dem. Og hvis du har vært i det minste tvil om det, så skal du ikke være det lengre nå.

Du er ikke en eiendel som hører til han, du er et eget individ med egne meninger og ønsker..........og hvis han hadde brydd seg om deg, så hadde han respektert det. Og heller oppmuntret deg til å kose deg innimellom hverdagens plikter.

Ta tak nå.......og ordne opp i livet ditt. Kom deg vekk fra han, og lev litt han er ikke verdt det......han sliter deg bare ut.

lykke til......

[SierDuDet]

Typen din er en skam for menneskeheten, og da spesielt det mannlige kjønn.

Kvitt deg med han, noe mer er det ikke å si om den saken.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei igjen!

Du høres fortsatt sunn og normal ut i parforholdet ditt. Dette er viktig å holde fast ved for deg personlig - i din egenutvikling. Men det gjør jo ikke saken bedre, siden dere begge er misfornøyde med samlivet.

For å gå rett på sak. Jeg tviler på om forholdet deres har noen fremtid, hvis ikke:

1. du vil underordne deg hans ønsker om å være hjemme og kutte ut venner etc. eller

2. han forstår at han ikke kan tvinge seg til kjærlighet fra deg.

Likeverd er det viktigste for at et parforhold skal vare. Slik du beskriver deres samliv, høres det ut til at han er øverst og du er under han igjen. Han må vise vilje til å se saken fra din side også. Det er helt uvanlig at en 22 åring i vår tid skal lime seg fast hjemme uten kontakt med venner. Jeg synes samvær 2 gr. i mnd. med venner er alt for lite.

Pass på deg selv og dine grenser. Du må kanskje gjennom en prosess nå hor du trenger all den selvtilliten du har opparbeidet deg i det siste.

Du må selv velge om du vil være hos han eller avslutte forholdet.

[Gjest Kurompa]

skulle jo nesten tro dette var hentet fra en film.........den filmen " i seng med fienden" passer jo delvis inn her.

Du må ikke la han kontrollere deg. Men det er enkelt å si når man ikke er i situasjonen selv. Det er bestandig vanskelig å være i en sånn situasjon selv, men jeg er ganske sikker på at du tenker det samme som alle her har rådet deg om. Komme deg ut av dette forholdet, det økonimiske får du ordnet opp i skjønner du. Han vil ha deg til å tro at du ikke kan leve uten han, at du er avhengig av han.......men det er hans ønsker. Han vil ikke miste deg, men det er pga av hans egen egoisme. .......men hvis han virkelig hadde brydd seg om deg, så hadde han villet at du skulle møte venner, gå ut å kose deg. Da hadde han ikke slått i vegger for at du mistet en ting. Han EIER deg ikke. Du må kunne leve, og ha det godt du også.

Hvis du tror at du kan forrandre han, så fungerer det ikke sånn. Det eneste som skjer, er at han bryter ned deg. Og det kan du ikke la han gjøre. Er han virkelig verdt det? at du blir ulykkelig......bryr han seg om det?

han sier DU må forrandre deg. Hva med han......skal hele forholdet bassere seg på at du føyer han? gjør som HAN vil? hva med dine ønsker? Det han forlanger av deg har ingen rett til å forlange av noen. Du har rett til å ha venner, og til å treffe dem. Og hvis du har vært i det minste tvil om det, så skal du ikke være det lengre nå.

Du er ikke en eiendel som hører til han, du er et eget individ med egne meninger og ønsker..........og hvis han hadde brydd seg om deg, så hadde han respektert det. Og heller oppmuntret deg til å kose deg innimellom hverdagens plikter.

Ta tak nå.......og ordne opp i livet ditt. Kom deg vekk fra han, og lev litt han er ikke verdt det......han sliter deg bare ut.

lykke til......

Hei, takk for langt svar, både fra deg, og alle de andre. Det har vært fint å lese at jeg virker normal. Senest julaften hadde vi en ny diskusjon, like før vi skulle til familiene og spise julemat. Han mener sitt hele tiden. jeg er slem og dum, og er unormal som vil på byen, eller dra til venner el.l. Jeg har plamlagt TO byturer i jula, litt på trass, og dette har naturligvis knust ham. Han er hysterisk. Nå må det sies at jeg gir ham full rett til å gå ut som han vil selv også. Men han liker tydeligvis ikke utelivet. Jeg forsøkte å forklare ham at vi tydeligvis var FOR ulike da, men det er vanskelig, vi har delt mange, mange år sammen. Han står like fullt på sine meninger...

Jeg ønsker mest å ende det hele, men det er tungt, fordi vi har vært sammen "alltid." Vi deler felles ting i bl.a bolig, og mye praktisk må ordnes...

Nå er heldigvis jula snart over...

[aiam]

Ikke så enkelt å bli, ikke så enkelt å gå heller. Ikke så mye på grunn av det praktiske - det kan alltid ordnes - men på grunn av dine følelser, og de skyldfølelsene han garantert vil gi deg (de har ikke kommet enda, for du har ikke virkelig utfordret ham). Det høres på det du skriver som han vil komme til å snu alt mot deg, han kan ikke ha noen feil, men du har flust. Feilfrie folk skal du vokte deg for, for de finnes ikke...

Prøv å utfordre ham på det samme, i noen år nå burde du bestemme alt over ham, hva han skulle gjøre, hvem han skulle snakke med, du skulle brøle, slå i veggen, kontrollere, eie huset, ikke forandre deg det minste, men kreve at han forandret seg og godtok dine innfall. Tror du han gikk med på det?

Ditt største håp ligger i din unge alder - og at du så langt det ser ut ikke har godtatt å bli kuet, men begynner å reise deg.

Forhold må bygge på tillit og gjensidig respekt mellom to likeverdige mennesker. Han du beskriver er ikke der. Respekt for et annet menneske bygger på selvrespekt. Sørg for at du ikke mister din. Slåss for den. Men det kan hende du må bryte ut av forholdet for å bevare den.

For øvrig kan du lese om flere som har det litt som deg i boka "Sjarmør og tyrann" av Dahl og Dalsegg. Men jeg anbefaler deg å lese i skjul, vet han hva som står der, får du boka garantert inndratt....

[Gjest Kurompa]

Ikke så enkelt å bli, ikke så enkelt å gå heller. Ikke så mye på grunn av det praktiske - det kan alltid ordnes - men på grunn av dine følelser, og de skyldfølelsene han garantert vil gi deg (de har ikke kommet enda, for du har ikke virkelig utfordret ham). Det høres på det du skriver som han vil komme til å snu alt mot deg, han kan ikke ha noen feil, men du har flust. Feilfrie folk skal du vokte deg for, for de finnes ikke...

Prøv å utfordre ham på det samme, i noen år nå burde du bestemme alt over ham, hva han skulle gjøre, hvem han skulle snakke med, du skulle brøle, slå i veggen, kontrollere, eie huset, ikke forandre deg det minste, men kreve at han forandret seg og godtok dine innfall. Tror du han gikk med på det?

Ditt største håp ligger i din unge alder - og at du så langt det ser ut ikke har godtatt å bli kuet, men begynner å reise deg.

Forhold må bygge på tillit og gjensidig respekt mellom to likeverdige mennesker. Han du beskriver er ikke der. Respekt for et annet menneske bygger på selvrespekt. Sørg for at du ikke mister din. Slåss for den. Men det kan hende du må bryte ut av forholdet for å bevare den.

For øvrig kan du lese om flere som har det litt som deg i boka "Sjarmør og tyrann" av Dahl og Dalsegg. Men jeg anbefaler deg å lese i skjul, vet han hva som står der, får du boka garantert inndratt....

Takk for meningsfylt svar.

Vi har begynt å diskutere poengene gang på gang nå, men han glemmer etter en halvtime, legger armen kring meg, og blir sur når jeg ikke sier jeg elsker ham. Vi har diskusjoner daglig nå, hvor jeg sier jeg vil bryte. Diskusjoner hvor han maser om sex, mens jeg sier strengt nei... Kommer vi noen vei.... vet ikke. Takk for bokvalg, driver og søker etter boka, vil gjerne bestille den...

Takk for meningsfylt svar i en ellers så meningsløs verden...