Når han får meg til å tvile på meg selv...

[Gjest gjesteleser]

Jeg aner ikke hvordan jeg skal ta dette opp med samboeren min.

 

Som dere sikkert har fått med dere har vi hatt noen utfordringer i forholdet siste halve året. Jeg har vært deprimert og vet godt at det kan være utfordrende å leve sammen med meg, men mener selv at jeg lykkes med å holde det meste inni meg og være mest mulig som vanlig rundt ham. På noen områder har jeg derimot fullstendig mislyktes med det. Jeg har delvis anklaget ham for å være utro på bakgrunn av at han trakk seg unna meg både fysisk og mentalt(også seksuelt) samtidig som han hadde økende sms-kontakt med ei på jobb og dro med seg lange lyse hår hjem. Jeg har sagt at jeg føler han har mista lysta på meg, spurt hva jeg kan gjøre for at han skal kunne tenne på meg igjen, sagt at jeg skjønner at han ikke er tiltrukket av meg osv. Han vet at selvbildet mitt er helt på bunn nå. Jeg har sagt at jeg tror jeg trenger noe jeg ikke vet om han kan gi, fordi det ikke faller ham naturlig å gi meg komplimenter. Jeg trenger litt oppmuntring nå, jeg trenger at noen gidder å si innimellom at jeg kledde den kjolen eller at han liker håret mitt eller at han bare tar initiativ til å gi meg en klem. Han svarer at han vet han er dårlig på det, men gjør ingenting med det.

 

Det som er utfordringen her mest det at han vet så godt hva han skal si for å få meg til å tvile på meg selv.

Nå fant jeg flere hår han hadde dratt med seg hjem, denne gangen rødblonde. En kjapp sjekk på facebook bekrefta at jenta han skrev med har farga håret. De bruker arbeidsklær på jobb og har separate garderober, for å få med seg hår hjem må det da være en eller annen form for kontakt mens de er i vanlige klær. Så jeg spør ham om noen på jobb har farga håret, f.eks. Linda, og viser ham hårstråene før jeg kaster dem. Han svarer ikke på spørsmålet engang, går rett i angrep og spør med sint stemme om jeg nå anklager ham for noe med henne bare pga hår og hvordan jeg kan engang spørre om det. All min kroniske dårlige samvittighet slår inn og jeg føler med en gang hvor urimelig jeg er. Så trekker jeg hele greia og han har unngått spørsmål.

Samme er det med sex: jeg har sagt en del om at jeg savner nærheten vi hadde og at jeg savner følelsen av at det er meg han blir tent av. Jeg har sagt at jeg syns det er trist at han må "fyre seg opp" på forhånd for å klare å ha sex med meg, han svarer at det ikke er sånn i det hele tatt. Lørdags morgen våkna jeg av at han lå helt ytterst på madrassen, så langt unna meg som han kunne komme, og smårunka. Jeg strøk ham i nakken og tok en kjapp titt på mobilen for å vise at jeg var våken, som en invitasjon. Han ble helt stille en stund. Så, når det ikke hadde kommet lyd fra meg på en liten stund, fortsatte han. Inni meg skrek jeg. En del av meg hadde lyst å lappe til ham i bakhue og spørre hvor dum han egentlig tror jeg er, om han virkelig tror jeg ikke la merke til det. 90% av meg tok det som en bekreftelse på hvor ubrukelig og lite tiltrekkende jeg er, hvordan jeg ikke i det hele tatt er nok for ham. Men jeg svelget unna, og strakk meg fram for å kysse ham i nakken og være tydelig på at det var en invitasjon. Da snudde han seg over til meg. Jeg spurte om han ville ha en hjelpende hånd med den eller om han ville fortsette på egenhånd, han lata som han ikke hørte det og begynte å kose. Så jeg ga ham en BJ og grein på badet etterpå. Søndag morgen våkna jeg til samme opplevelsen av en avvisende rygg ytterst på madrassen og samme bevegelsene under dyna. Denne gangen klarte jeg ikke holde kjeft når han da kom over til meg for å kose, jeg var på gråten og sa noe om hva det gjør med meg når han velger å underholde seg selv istedenfor å komme til meg når han er kåt. Det jeg får til svar er at han aldri ville runka mens jeg lå i senga med ham, hvordan kunne jeg tenke at han gjør noe så råttent, om han har beveget seg har det vært helt ubevisst og i søvne, han har aldri gjort noe sånt bevisst, og hvordan kunne jeg i det hele tatt tenke sånn om ham. Så ender det hele med at han får meg til å tro at jeg innbiller meg ting, han slipper spørsmål/konfrontasjon, og jeg sier unnskyld.

 

Så går det noen dager og jeg merker at det gnager på meg. Jeg kjenner ham godt etter så mange år, jeg kjenner kroppen hans. Jeg merker når han er kåt, jeg hører forskjell på sovepust og våkenpust. Jeg vet at han var våken nok til å vite at jeg var våken, at han valgte å prøve å skjule det og fortsette. Så hvorfor er det så lett for han å få meg til å tvile på meg selv? Hvordan i alle dager skal jeg kunne ta opp dette med ham, når alle sånne spørsmål ender opp med at jeg sier unnskyld? Hva kan jeg gjøre for å holde fast på det jeg vet også mens vi snakker sammen? Jeg blir så sliten av dette, hva om han har rett? Hva om jeg innbiller meg alt sammen? Er jeg syk eller blir jeg manipulert?

 

Beklager at jeg spør så mye her, jeg har bare ikke så mange jeg kan snakke med om sånne ting...

 

 

[Gjest Gargamel]

Jeg vet ikke hvordan man får en samboer til å bli forelsket igjen, dessverre.

 

Det er ikke utenkelig at han er utro, men du har ikke så mye å vinne på å stadig ta opp temaet når du tross alt ikke har bevis.

 

I utgangspunktet bør ingen damer føle seg "utkonkurrert" eller fornærmet over av at samboeren onanerer. De fleste gjør det selv om de er i gode forhold (men jeg synes det er litt spesielt å gjøre det rett ved siden av partneren). han ble sikkert flau når han ble "ferska", så det er ikke så rart at han overhørte kommentaren din. Han kom tross alt bort til deg og kostet med deg når du tok kontakt, så jeg synes du overreagerer på akkurat dette. Sånne små ting blir veldig store når man i utgangspunktet er sulteforet på nærhet.

 

Du har grunn til å føle deg oversett hvis han aldri gir deg en klem eller et kompliment. Dette er ikke noe du innbiller deg tror jeg, men det er godt mulig han føler du overreagerer på ting. Du får i alle fall passe på å at han får god feedback de gangene han oppfører seg bra, sånn at  de gode stundene i forholdet får lov til å være gode.

[DoleMari]

Jeg savner svar fra sexolog her. Noen som om hun er her lenger? Dette er vel et spørsmål hun kunne svart på.

[AnonymBruker]

Jeg aner ikke hvordan jeg skal ta dette opp med samboeren min.

 

Som dere sikkert har fått med dere har vi hatt noen utfordringer i forholdet siste halve året. Jeg har vært deprimert og vet godt at det kan være utfordrende å leve sammen med meg, men mener selv at jeg lykkes med å holde det meste inni meg og være mest mulig som vanlig rundt ham. På noen områder har jeg derimot fullstendig mislyktes med det. Jeg har delvis anklaget ham for å være utro på bakgrunn av at han trakk seg unna meg både fysisk og mentalt(også seksuelt) samtidig som han hadde økende sms-kontakt med ei på jobb og dro med seg lange lyse hår hjem. Jeg har sagt at jeg føler han har mista lysta på meg, spurt hva jeg kan gjøre for at han skal kunne tenne på meg igjen, sagt at jeg skjønner at han ikke er tiltrukket av meg osv. Han vet at selvbildet mitt er helt på bunn nå. Jeg har sagt at jeg tror jeg trenger noe jeg ikke vet om han kan gi, fordi det ikke faller ham naturlig å gi meg komplimenter. Jeg trenger litt oppmuntring nå, jeg trenger at noen gidder å si innimellom at jeg kledde den kjolen eller at han liker håret mitt eller at han bare tar initiativ til å gi meg en klem. Han svarer at han vet han er dårlig på det, men gjør ingenting med det.

 

Det som er utfordringen her mest det at han vet så godt hva han skal si for å få meg til å tvile på meg selv.

Nå fant jeg flere hår han hadde dratt med seg hjem, denne gangen rødblonde. En kjapp sjekk på facebook bekrefta at jenta han skrev med har farga håret. De bruker arbeidsklær på jobb og har separate garderober, for å få med seg hår hjem må det da være en eller annen form for kontakt mens de er i vanlige klær. Så jeg spør ham om noen på jobb har farga håret, f.eks. Linda, og viser ham hårstråene før jeg kaster dem. Han svarer ikke på spørsmålet engang, går rett i angrep og spør med sint stemme om jeg nå anklager ham for noe med henne bare pga hår og hvordan jeg kan engang spørre om det. All min kroniske dårlige samvittighet slår inn og jeg føler med en gang hvor urimelig jeg er. Så trekker jeg hele greia og han har unngått spørsmål.

Samme er det med sex: jeg har sagt en del om at jeg savner nærheten vi hadde og at jeg savner følelsen av at det er meg han blir tent av. Jeg har sagt at jeg syns det er trist at han må "fyre seg opp" på forhånd for å klare å ha sex med meg, han svarer at det ikke er sånn i det hele tatt. Lørdags morgen våkna jeg av at han lå helt ytterst på madrassen, så langt unna meg som han kunne komme, og smårunka. Jeg strøk ham i nakken og tok en kjapp titt på mobilen for å vise at jeg var våken, som en invitasjon. Han ble helt stille en stund. Så, når det ikke hadde kommet lyd fra meg på en liten stund, fortsatte han. Inni meg skrek jeg. En del av meg hadde lyst å lappe til ham i bakhue og spørre hvor dum han egentlig tror jeg er, om han virkelig tror jeg ikke la merke til det. 90% av meg tok det som en bekreftelse på hvor ubrukelig og lite tiltrekkende jeg er, hvordan jeg ikke i det hele tatt er nok for ham. Men jeg svelget unna, og strakk meg fram for å kysse ham i nakken og være tydelig på at det var en invitasjon. Da snudde han seg over til meg. Jeg spurte om han ville ha en hjelpende hånd med den eller om han ville fortsette på egenhånd, han lata som han ikke hørte det og begynte å kose. Så jeg ga ham en BJ og grein på badet etterpå. Søndag morgen våkna jeg til samme opplevelsen av en avvisende rygg ytterst på madrassen og samme bevegelsene under dyna. Denne gangen klarte jeg ikke holde kjeft når han da kom over til meg for å kose, jeg var på gråten og sa noe om hva det gjør med meg når han velger å underholde seg selv istedenfor å komme til meg når han er kåt. Det jeg får til svar er at han aldri ville runka mens jeg lå i senga med ham, hvordan kunne jeg tenke at han gjør noe så råttent, om han har beveget seg har det vært helt ubevisst og i søvne, han har aldri gjort noe sånt bevisst, og hvordan kunne jeg i det hele tatt tenke sånn om ham. Så ender det hele med at han får meg til å tro at jeg innbiller meg ting, han slipper spørsmål/konfrontasjon, og jeg sier unnskyld.

 

Så går det noen dager og jeg merker at det gnager på meg. Jeg kjenner ham godt etter så mange år, jeg kjenner kroppen hans. Jeg merker når han er kåt, jeg hører forskjell på sovepust og våkenpust. Jeg vet at han var våken nok til å vite at jeg var våken, at han valgte å prøve å skjule det og fortsette. Så hvorfor er det så lett for han å få meg til å tvile på meg selv? Hvordan i alle dager skal jeg kunne ta opp dette med ham, når alle sånne spørsmål ender opp med at jeg sier unnskyld? Hva kan jeg gjøre for å holde fast på det jeg vet også mens vi snakker sammen? Jeg blir så sliten av dette, hva om han har rett? Hva om jeg innbiller meg alt sammen? Er jeg syk eller blir jeg manipulert?

 

Beklager at jeg spør så mye her, jeg har bare ikke så mange jeg kan snakke med om sånne ting...

Kanskje du skal slutte å ta det opp? Hvordan kan man forvente at noen skal ha lyst/være kåt på seg når man stadig beskyldes for utroskap? Onanering? osv. 

 

Om du har "bestemt" deg for at han er utro, så deal med det. I og med at han går fra blond til rødhåret, slik du beskylder ham for er det vel greit å avslutte?

 

Det er trolig greit også å evnt avfinne seg med at menn (og kvinner) har et behov for å onanere, selv om du skulle ligge ved siden av. Å innse at onanering handler om å raskt oppnå klimaks uten at man nødvendigvis trenger/føler behov for partner (noe som krever mer av én når en er halvåken feks på morgenen) er også trolig noe som er lurt å anse for å være greit. 

 

Man kan ikke tvinge frem tilståelser om utroskap. Og er han ikke utro forstår jeg godt at han mister "sansen" for deg både som partner på alle måter. 

 

La han være i fred en stund, om du velger å fortsette i forholdet. Vær en blid og hyggelig partner. Vis ham at du elsker ham og si det med ord og handling. La alle beskyldninger ligge. De gjør ingenting positivt for dere hverken i hverdagslivet eller når det kommer til det seksuelle. 

Anonymous poster hash: f4751...0b2