Samlivsbrudd..kaos av følelser og ensom

[MMT123]

Hei. Det begynte for to uker siden. Jeg og sønnen vår gikk på tur, så tikket det inn en mld på tlf fra barnefar og sambo. Han har flyttet. Ikke nok med det, samme dag, før jeg fikk mld fra han, hadde jeg testet positivt på gravi- test. Ikke planlagt. Dette med uplanlagt graviditet og hva man gjør blir kanskje en annen diskusjon, men dette var selvfølgelig mye på en og samme dag. Fortalte ex samboer, han ville ikke forholde seg til det. Vi har levd ett veldig isolert liv som egentlig var dømt til å mislykkes. Han hadde svært lite kontakt med sin familie, og jeg har en familie med mye sykdom og splittelser. Ex samboer, jeg og sønnen vår var omtrent sammen hele tiden på en plass med lukket miljø, vanskelig å bli kjent. Bodd her i ett par år.

Vi kranglet endel, jeg har gått mye på akkord med megselv fordi samboer aldri kan være ærlig, holder ting skjult og har veldig mye truet med å flytte. Eneste jeg har forlang av han er at han må være ærlig og hjelpe til hjemme, både økonomisk, rydde opp etter seg og siden vi ikke bodde sammen i verdens største leilighet så hjelpe til med å holde det ryddig, så ikke jeg måtte gjøre alt for alle hele tiden. Samme med når vi snakket om ting og ble enig, så ble det ingen endringer i praksis. Han treffer datteren sin, hun ville ikke komme til oss fordi hun ville ha eget rom og det hadde vi ikke, hun ville treffe faren alene, broren ville se henne, men tror ikke hun er særlig interressert. Jeg har kort med mange forslag til hvordan vi kunne løse ting, men ble ikke hørt. Men hvis vi skulle flytte så var jeg redd for hvordan det ville påvirke gutten vår siden han sliter litt på skolen etc og ift det å måtte flytte han igjen og begynne på ny skole.Dette ble kroken på døren til slutt. Men ex sambo sier at han trenger tid for segselv og finne seg selv og vi får se hva som skjer, vi kan treffes og han vil hjelpe oss med ting og tang.

Han kunne med 100% sikkerhet si at det ikke handler om å finne seg ny dame etc, at det ikke er i tankene hans engang, men at han trenger å finne segselv. Slik jeg ser det så vil han ha i pose og sekk, mens jeg liksom skal sitte på gjerde. Jeg har vært veldig stresset og uttafor pga alt, og hadde en sterk følelse av at jeg ikke har fått vite alt. Jeg trengte svar. Og uansett hvor lavmål sikkert noen syns det er, så klarte jeg å tippe riktig passord på Facebooken hans. Jeg et så SJELEGLAD for at jeg gjorde det. Jeg takker Gud! Der kom sannheten frem, ikke bare fra han, men familien hans også. Det var sårende. Jeg har alltid ønsket og har vært veldig fortvilet over at vi ikke kunne bare være one big happy family. Han ville i lang tid ikke ha noe med familien sin å gjøre for han følte seg sviktet av dem jeg har stått i mellom flere ganger der moren hans har ringt meg veldig ofte, ikke pga barnebarnet sitt, men for å forhøre seg om ex sambo. Jeg har forsøkt av beste evne å støtte foreldrene hans, samtidig som jeg jo såkalt måtte være lojal med ex sambo. Ift datteren har jeg også prøvd så godt jeg har kunne ift å forslår ting slik at datteren kunne være mer sammen med oss inkl.

Sønnen vår som er lillebroren, men som 99% av tilfellene så treffer ex sambo henne alene. Når sambo en stund hadde svært lite kontakt med henne, så fikk jeg han til å få fingen ut å innse at det er hans ansvar som far å ordne opp i forholdet deres, han hadde t.o.m vurdert å ikke gå i konfirmasjonen hennes fordi han syns han ikke hadde fin nok bil? Jeg sa vi skulle gå i konfirmasjonen om vi så måtte ta bussen. Jeg kan ikke stå alene og prøve å ordne alt hvis jeg ikke har folk med meg, og når det er hans familie det er snakk om så kan jeg ikke bare ture frem, må jo kunne samarbeide og finne løsninger? Men det gikk tydeligvis ikke. Da jeg sjekket facebooken hans så jeg at faren hans jublet over at han hadde funnet seg nytt sted å bo. Datteren hadde spurt meg noen dager før om jeg var med ex sambo, hvor han var etc. Jeg var så lei meg den dagen at jeg ble utrolig glad for å høre fra henne. Jeg tenkte faren kunne fortelle selv hva som var skjedd så jeg sa jeg ikke visste helt hvor han var, men at jeg trodde han var hos en kompis ( noe som stemte, jeg visste jo ikke med sikkerhet hvor han var, men han sa han bodde hos en kompis) da jeg sjekket facebooken hans hadde hadde han sagt til henne " freedom!! Og single and ready for mangle..hun ledd og sakt at han kanskje måtte fortelle meg at han hadde flyttet med sånn smilefjes med lattertårer. Det hadde jeg ikke trodd. Pluss han hadde skrevet til mange på innboksen hvor han hadde flyttet og at det skulle være vorspiel hos han denne helgen (denne). Han hadde t.o.m lagt an på en på vennelisten sin. Dette hadde jeg ikke trodd. Veldig sårende og tungt å svelge..Dette hadde jeg ikke trodd. At jeg ikke kunne stole på ex sambo har jeg igrunnen visst lenge, men Oppdagelser jeg gjorde ift han og ift familien, det er tungt.

Føler jeg har vært veldig veldig naiv og dum. Det er mer enn det jeg forteller her, men følelsen jeg sitter igjen med er at det er mange ting jeg har hatt en anelse om, men som jeg vet jeg hadde blitt dømt nord og ned etter hvis jeg hadde snakket om det. Søik som dette med datteren f. Eks, så når ex sambo skal treffe henne og jeg innimellom har foreslått at sønnen vår kan være med siden han har kjempelyst å treffe henne siden han så og si aldri får det, så kunne ex sambo klikke på meg å si at jeg for faen må skjønne at datteren kanskje har lyst å være med henne alene. Dette har med tiden gjort at jeg har foreslått ting sjeldnere og sjeldnere som kunne være hyggelig for alle, for de vil tydeligvis være sammen bare de to og utifrå de reaksjonene jeg har fått fra han, så ser jeg at det ikke er rom for innblanding. Jeg er ett følelses menneske for har blitt sviktet mye i mitt liv og jeg er kanskje ett lett bytte, jeg har vært kjempedum og skulle tydeligvis ikke ha brydd meg i det hele tatt..men ka faen, jeg skjønner det ikke. No er jeg alene med sønnen vår og det har vært et kaos i helvete for meg ift å erkjenne at han har flyttet ut. Vi har truffet hverandre etter han flyttet ut ig han har sovet her og det er sikkert dumt, men jeg har vært helt ødelagt og gar trengt å få snakket ut med han. Problemet er jo at jeg ikke stoler på noe av det han sier lenger. Stoler utifra handling. Jeg tar godt vare på sønnen vår, vi koser oss masse med både det ene og det andre så han ikke skal tenke for mange vonde tanker om at faren ikke er her lenger.

Prøver så godt jeg kan å gjøre ting best mulig for han. Megselv er det være med, har ingen å støtte meg til. Har mistet mange venner opp igjennom med forholdet til samboer, det har gått for lang tid. Jeg føler jeg må begynne på scratch. Føler meg veldig ensom siden jeg ikke har familie eller venner jeg kan vende meg til ig da er det lett for at ex sambo kan komme og gå når han vil. Føler meg fanget. Jeg trives godt på jobben jeg er på tiltak gjennom NAV, men der er det også usikkert siden jeg snart må begynne å søke ordinær jobb. Jeg ønsker bare ikke at tiden fremover ikke skal bli for destruktiv, men produktiv, men jeg føler meg som ett mess og skjønner ikke helt hvordan dette skal gå bra..

Dette ble usedvanlig langt, men trengte å skrive alt ned ett sted og håper noen som har vært gjennom slike brudd kanskje kan dele noen erfaringer. Tusen takk! <3

[Gjest Gargamel]

Jeg synes det var litt vanskelig å følge tråden i dette innlegget, men får inntrykk av at ex'en din er en ganske umoden person som gjør det slutt på sms og feirer det med venner etterpå.

Jeg tror det er en risiko for at han vil komme tilbake siden han er såpass ustabil, men livet ditt hadde nok blitt enklere uten en sånn person.

[Gjest Xtra]

Hei. Det begynte for to uker siden. Jeg og sønnen vår gikk på tur, så tikket det inn en mld på tlf fra barnefar og sambo. Han har flyttet. Ikke nok med det, samme dag, før jeg fikk mld fra han, hadde jeg testet positivt på gravi- test. Ikke planlagt. Dette med uplanlagt graviditet og hva man gjør blir kanskje en annen diskusjon, men dette var selvfølgelig mye på en og samme dag. Fortalte ex samboer, han ville ikke forholde seg til det. Vi har levd ett veldig isolert liv som egentlig var dømt til å mislykkes. Han hadde svært lite kontakt med sin familie, og jeg har en familie med mye sykdom og splittelser. Ex samboer, jeg og sønnen vår var omtrent sammen hele tiden på en plass med lukket miljø, vanskelig å bli kjent. Bodd her i ett par år.

Vi kranglet endel, jeg har gått mye på akkord med megselv fordi samboer aldri kan være ærlig, holder ting skjult og har veldig mye truet med å flytte. Eneste jeg har forlang av han er at han må være ærlig og hjelpe til hjemme, både økonomisk, rydde opp etter seg og siden vi ikke bodde sammen i verdens største leilighet så hjelpe til med å holde det ryddig, så ikke jeg måtte gjøre alt for alle hele tiden. Samme med når vi snakket om ting og ble enig, så ble det ingen endringer i praksis. Han treffer datteren sin, hun ville ikke komme til oss fordi hun ville ha eget rom og det hadde vi ikke, hun ville treffe faren alene, broren ville se henne, men tror ikke hun er særlig interressert. Jeg har kort med mange forslag til hvordan vi kunne løse ting, men ble ikke hørt. Men hvis vi skulle flytte så var jeg redd for hvordan det ville påvirke gutten vår siden han sliter litt på skolen etc og ift det å måtte flytte han igjen og begynne på ny skole.Dette ble kroken på døren til slutt. Men ex sambo sier at han trenger tid for segselv og finne seg selv og vi får se hva som skjer, vi kan treffes og han vil hjelpe oss med ting og tang.

Han kunne med 100% sikkerhet si at det ikke handler om å finne seg ny dame etc, at det ikke er i tankene hans engang, men at han trenger å finne segselv. Slik jeg ser det så vil han ha i pose og sekk, mens jeg liksom skal sitte på gjerde. Jeg har vært veldig stresset og uttafor pga alt, og hadde en sterk følelse av at jeg ikke har fått vite alt. Jeg trengte svar. Og uansett hvor lavmål sikkert noen syns det er, så klarte jeg å tippe riktig passord på Facebooken hans. Jeg et så SJELEGLAD for at jeg gjorde det. Jeg takker Gud! Der kom sannheten frem, ikke bare fra han, men familien hans også. Det var sårende. Jeg har alltid ønsket og har vært veldig fortvilet over at vi ikke kunne bare være one big happy family. Han ville i lang tid ikke ha noe med familien sin å gjøre for han følte seg sviktet av dem jeg har stått i mellom flere ganger der moren hans har ringt meg veldig ofte, ikke pga barnebarnet sitt, men for å forhøre seg om ex sambo. Jeg har forsøkt av beste evne å støtte foreldrene hans, samtidig som jeg jo såkalt måtte være lojal med ex sambo. Ift datteren har jeg også prøvd så godt jeg har kunne ift å forslår ting slik at datteren kunne være mer sammen med oss inkl.

Sønnen vår som er lillebroren, men som 99% av tilfellene så treffer ex sambo henne alene. Når sambo en stund hadde svært lite kontakt med henne, så fikk jeg han til å få fingen ut å innse at det er hans ansvar som far å ordne opp i forholdet deres, han hadde t.o.m vurdert å ikke gå i konfirmasjonen hennes fordi han syns han ikke hadde fin nok bil? Jeg sa vi skulle gå i konfirmasjonen om vi så måtte ta bussen. Jeg kan ikke stå alene og prøve å ordne alt hvis jeg ikke har folk med meg, og når det er hans familie det er snakk om så kan jeg ikke bare ture frem, må jo kunne samarbeide og finne løsninger? Men det gikk tydeligvis ikke. Da jeg sjekket facebooken hans så jeg at faren hans jublet over at han hadde funnet seg nytt sted å bo. Datteren hadde spurt meg noen dager før om jeg var med ex sambo, hvor han var etc. Jeg var så lei meg den dagen at jeg ble utrolig glad for å høre fra henne. Jeg tenkte faren kunne fortelle selv hva som var skjedd så jeg sa jeg ikke visste helt hvor han var, men at jeg trodde han var hos en kompis ( noe som stemte, jeg visste jo ikke med sikkerhet hvor han var, men han sa han bodde hos en kompis) da jeg sjekket facebooken hans hadde hadde han sagt til henne " freedom!! Og single and ready for mangle..hun ledd og sakt at han kanskje måtte fortelle meg at han hadde flyttet med sånn smilefjes med lattertårer. Det hadde jeg ikke trodd. Pluss han hadde skrevet til mange på innboksen hvor han hadde flyttet og at det skulle være vorspiel hos han denne helgen (denne). Han hadde t.o.m lagt an på en på vennelisten sin. Dette hadde jeg ikke trodd. Veldig sårende og tungt å svelge..Dette hadde jeg ikke trodd. At jeg ikke kunne stole på ex sambo har jeg igrunnen visst lenge, men Oppdagelser jeg gjorde ift han og ift familien, det er tungt.

Føler jeg har vært veldig veldig naiv og dum. Det er mer enn det jeg forteller her, men følelsen jeg sitter igjen med er at det er mange ting jeg har hatt en anelse om, men som jeg vet jeg hadde blitt dømt nord og ned etter hvis jeg hadde snakket om det. Søik som dette med datteren f. Eks, så når ex sambo skal treffe henne og jeg innimellom har foreslått at sønnen vår kan være med siden han har kjempelyst å treffe henne siden han så og si aldri får det, så kunne ex sambo klikke på meg å si at jeg for faen må skjønne at datteren kanskje har lyst å være med henne alene. Dette har med tiden gjort at jeg har foreslått ting sjeldnere og sjeldnere som kunne være hyggelig for alle, for de vil tydeligvis være sammen bare de to og utifrå de reaksjonene jeg har fått fra han, så ser jeg at det ikke er rom for innblanding. Jeg er ett følelses menneske for har blitt sviktet mye i mitt liv og jeg er kanskje ett lett bytte, jeg har vært kjempedum og skulle tydeligvis ikke ha brydd meg i det hele tatt..men ka faen, jeg skjønner det ikke. No er jeg alene med sønnen vår og det har vært et kaos i helvete for meg ift å erkjenne at han har flyttet ut. Vi har truffet hverandre etter han flyttet ut ig han har sovet her og det er sikkert dumt, men jeg har vært helt ødelagt og gar trengt å få snakket ut med han. Problemet er jo at jeg ikke stoler på noe av det han sier lenger. Stoler utifra handling. Jeg tar godt vare på sønnen vår, vi koser oss masse med både det ene og det andre så han ikke skal tenke for mange vonde tanker om at faren ikke er her lenger.

Prøver så godt jeg kan å gjøre ting best mulig for han. Megselv er det være med, har ingen å støtte meg til. Har mistet mange venner opp igjennom med forholdet til samboer, det har gått for lang tid. Jeg føler jeg må begynne på scratch. Føler meg veldig ensom siden jeg ikke har familie eller venner jeg kan vende meg til ig da er det lett for at ex sambo kan komme og gå når han vil. Føler meg fanget. Jeg trives godt på jobben jeg er på tiltak gjennom NAV, men der er det også usikkert siden jeg snart må begynne å søke ordinær jobb. Jeg ønsker bare ikke at tiden fremover ikke skal bli for destruktiv, men produktiv, men jeg føler meg som ett mess og skjønner ikke helt hvordan dette skal gå bra..

Dette ble usedvanlig langt, men trengte å skrive alt ned ett sted og håper noen som har vært gjennom slike brudd kanskje kan dele noen erfaringer. Tusen takk! <3

 

 

Jeg synes det var litt vanskelig å følge tråden i dette innlegget, men får inntrykk av at ex'en din er en ganske umoden person som gjør det slutt på sms og feirer det med venner etterpå.

Jeg tror det er en risiko for at han vil komme tilbake siden han er såpass ustabil, men livet ditt hadde nok blitt enklere uten en sånn person.

Støtter Gargamel her, skulle til å skrive omtrent nøyaktig det samme.

(Eks-)sambo virker vinglete og jeg blir overhodet ikke overrasket om han på et tidspunkt vil flytte tilbake. Spørsmålet er om det er bra for deg og dere, jeg har mine tvil.

Endret 2. februar 2015 av Xtra

[MMT123]

Tusen takk for svar dere <3 skjønner godt at det ikke var lett å henge med i det jeg skrev, det var en haug med greier og bare kaos, men ja dere har rett i om at han er umoden og muligens vil komme tilbake, men etter alt som har vært, så må jeg psyke meg opp og prøve å starte ett nytt liv uten ham. Det blir ikke lett håper tiden hjelper på vei..