er det slik det skal være?

[benedictes]

Hvor skal jeg begynne... Jeg og samboer har våres utallige krangler om hans mor/familie.. Vi har litt forskjellige familier og tradisjoner. jeg skal prøve å forklare kort og enkelt hvordan situasjonen med svigermor er. 

 

Håper noen opplever det samme eller kan gi meg noen gode råd: 

 

Dersom vi skulle tilfeldig komme ved middagstider er det forlangt at alle sitter ved bordet uansett om de er sultne eller ikke, helst skal de spise også.. hun maser og maser på at vi skal spise... Jeg synes selv at det er uhøflig og sitte oppå folk som, skal spise når jeg ikke skal spise med dem. 

 

Hun kan finne på å åpne brev som kommer i postkassen i min samboers navn. 

 

Hun blander seg inn i alt og graver og spør. 

 

Vist de skal komme på besøk og det tilfeldigvis ikke skulle passe blir hun sur. 

 

Dersom vi skal reise bort en helg ringer hun desp. og spør om vi er framme og bla bla.. Vi kan aldri reise bort utenom at hun skal blande seg borti, da er det spørsmål som.. hva skal dere der? hvorfor reiser dere dit? hva er vitsen med det? Hun ringer på alle mobilene helt til vi tar telefonen. Hun er livredd for at ting skal gå galt, at vi kjører av veien eller sånne ting. dersom vi skal på hytta en helg legger hu seg borti at vi ikke skal tenne t lys og sånt..

 

 

Vi er da godt voksne mennesker på 21 og 24 år. Vi kan ta godt vare på oss selv. Jeg er ikke vant til den slags oppførsel fra mine foreldre og synes dette blir veldig slitsomt. Vi er også veldig fornuftige med penge våre. har ikke lån eller noe sånt. 

 

hun legger seg borti hvor mye vi tjener og hva vi bruker pengene våre på.

samboeren kjøpte seg ny scooter av sparepenger fra han var liten, da klikka det for hu. var sur i flere dager. Kontoen vare også sperret frem til han var 21.

 

Vi restaurerer hus som er deres, det har vi holdt på med siden vi ble sammen for 5 år siden. Hu betaler og vi pusser opp, så skal vi bo der gratis. Det er et kjempe stor prosjekt. bytte tak, alle, vinduer, all kledning, nytt kjøkken, bad og nesten alle rom inne. hadde vært raskere og tenne på det. 

 

Men siden hu maser hele tiden om alle hennes prosjekter og forlanger hjelp til det, blir vi aldri ferdige med våres prosjekt. Samboeren min kommer hjem sent hele uka, tidligst halv tolv. Han skal da opp klokka seks vær dag å på jobb som snekker. Han har prøvd å si at hun kunne vente med hennes prosjekt til vi er ferdige. men hun dreit i det å satte i gang, leide gravemaskin og begynte å rive. Det tar også mye av helgene. Jeg tør nesten ikke å spørre om han kan fikse bilen min engang, for jeg vet at han har så mye å gjøre. 

 

 

Da vi er på besøk der oppe maser hu bare om alt hu skulle gjort, eller så krangler de om avgjørelser underveis. det blir skikkelig dårlig stemning. alle skriker og prater i munn på hverandre. Aldri bare stille og komfortabelt. Når vi prøver å reise er det hundre verdensproblem og masse arbeid og løsninger som må ses på. De kan liksom ikke bare la oss reise hjem når vi vil. 

 

De er skikkelig dårlig på å planlegge ting, og kommuniserer veldig dårlig i heimen. de har også mindre unger som bor hjemme. de er også veldig dårlige på å sette grenser og barna er veldig lite selvstendige til alder å ha. 

 

 

Dette tærer skikkelig på humøret og det blir mye diskusjoner. Samboeren min skjønner ikke hvorfor jeg er sur eller hva jeg blir sur av. jeg prøver å forklare ham. Sier at jeg synes han skal tenke litt på seg selv og oss. Komme hjem litt før om kveldene. si fra litt tydeligere til sine foreldre. osv.. 

 

 

Huset vi pusser opp er like ved dem og jeg har mistet lysten og gnisten på å fullføre, prosjektet og synes det tar alt for lang tid. Jeg har prøvd å forklare at jeg ikke vil bo så nærme dem osv. og at jeg heller vil finne noe helt eget på en annen plass. jeg liker og klare meg selv og er ikke vant til så mye styr og stell. Mamma og pappa er mer på den måten at jeg ringer om jeg trenger hjelp eller trenger å prate. De legger seg ikke borti noe uten tillatelse. 

 

Dette ble et langt innlegg... men håper noen kan gi meg noen tips på veien. dette er svært frustrerende. Jeg har lyst til å være ungdom og leve ut tiden og gjøre som andre venner av meg. Vi har ikke tid til det, for vist jeg skal få sett min samboer, litt mer enn når vi sover må jeg være med ham på alle disse tåpelige prosjektene. Kan ikke huske sist vi hadde tid til å reise ut med venner eller spise middag sammen med dem. Hjemme hos oss må jeg gjøre alt av husarbeid og huske alle viktige ting. samboeren har nok med morra sitt mas, så jeg må passe på at alt han skal gjøre blir husket. og ringe hit og dit.. 

 

 

Takker for alle svar!! 

 

[benedictes]

Når de skal gjøre noe der hjemme hjelper de heller ikke til med det de kan. Bare står å ser på. Det hender at jeg hjelper til sånn at vi får reist før å kommet oss hjem. 

 

Hvor skal jeg begynne... Jeg og samboer har våres utallige krangler om hans mor/familie.. Vi har litt forskjellige familier og tradisjoner. jeg skal prøve å forklare kort og enkelt hvordan situasjonen med svigermor er. 

 

Håper noen opplever det samme eller kan gi meg noen gode råd: 

 

Dersom vi skulle tilfeldig komme ved middagstider er det forlangt at alle sitter ved bordet uansett om de er sultne eller ikke, helst skal de spise også.. hun maser og maser på at vi skal spise... Jeg synes selv at det er uhøflig og sitte oppå folk som, skal spise når jeg ikke skal spise med dem. 

 

Hun kan finne på å åpne brev som kommer i postkassen i min samboers navn. 

 

Hun blander seg inn i alt og graver og spør. 

 

Vist de skal komme på besøk og det tilfeldigvis ikke skulle passe blir hun sur. 

 

Dersom vi skal reise bort en helg ringer hun desp. og spør om vi er framme og bla bla.. Vi kan aldri reise bort utenom at hun skal blande seg borti, da er det spørsmål som.. hva skal dere der? hvorfor reiser dere dit? hva er vitsen med det? Hun ringer på alle mobilene helt til vi tar telefonen. Hun er livredd for at ting skal gå galt, at vi kjører av veien eller sånne ting. dersom vi skal på hytta en helg legger hu seg borti at vi ikke skal tenne t lys og sånt..

 

 

Vi er da godt voksne mennesker på 21 og 24 år. Vi kan ta godt vare på oss selv. Jeg er ikke vant til den slags oppførsel fra mine foreldre og synes dette blir veldig slitsomt. Vi er også veldig fornuftige med penge våre. har ikke lån eller noe sånt. 

 

hun legger seg borti hvor mye vi tjener og hva vi bruker pengene våre på.

samboeren kjøpte seg ny scooter av sparepenger fra han var liten, da klikka det for hu. var sur i flere dager. Kontoen vare også sperret frem til han var 21.

 

Vi restaurerer hus som er deres, det har vi holdt på med siden vi ble sammen for 5 år siden. Hu betaler og vi pusser opp, så skal vi bo der gratis. Det er et kjempe stor prosjekt. bytte tak, alle, vinduer, all kledning, nytt kjøkken, bad og nesten alle rom inne. hadde vært raskere og tenne på det. 

 

Men siden hu maser hele tiden om alle hennes prosjekter og forlanger hjelp til det, blir vi aldri ferdige med våres prosjekt. Samboeren min kommer hjem sent hele uka, tidligst halv tolv. Han skal da opp klokka seks vær dag å på jobb som snekker. Han har prøvd å si at hun kunne vente med hennes prosjekt til vi er ferdige. men hun dreit i det å satte i gang, leide gravemaskin og begynte å rive. Det tar også mye av helgene. Jeg tør nesten ikke å spørre om han kan fikse bilen min engang, for jeg vet at han har så mye å gjøre. 

 

 

Da vi er på besøk der oppe maser hu bare om alt hu skulle gjort, eller så krangler de om avgjørelser underveis. det blir skikkelig dårlig stemning. alle skriker og prater i munn på hverandre. Aldri bare stille og komfortabelt. Når vi prøver å reise er det hundre verdensproblem og masse arbeid og løsninger som må ses på. De kan liksom ikke bare la oss reise hjem når vi vil. 

 

De er skikkelig dårlig på å planlegge ting, og kommuniserer veldig dårlig i heimen. de har også mindre unger som bor hjemme. de er også veldig dårlige på å sette grenser og barna er veldig lite selvstendige til alder å ha. 

 

 

Dette tærer skikkelig på humøret og det blir mye diskusjoner. Samboeren min skjønner ikke hvorfor jeg er sur eller hva jeg blir sur av. jeg prøver å forklare ham. Sier at jeg synes han skal tenke litt på seg selv og oss. Komme hjem litt før om kveldene. si fra litt tydeligere til sine foreldre. osv.. 

 

 

Huset vi pusser opp er like ved dem og jeg har mistet lysten og gnisten på å fullføre, prosjektet og synes det tar alt for lang tid. Jeg har prøvd å forklare at jeg ikke vil bo så nærme dem osv. og at jeg heller vil finne noe helt eget på en annen plass. jeg liker og klare meg selv og er ikke vant til så mye styr og stell. Mamma og pappa er mer på den måten at jeg ringer om jeg trenger hjelp eller trenger å prate. De legger seg ikke borti noe uten tillatelse. 

 

Dette ble et langt innlegg... men håper noen kan gi meg noen tips på veien. dette er svært frustrerende. Jeg har lyst til å være ungdom og leve ut tiden og gjøre som andre venner av meg. Vi har ikke tid til det, for vist jeg skal få sett min samboer, litt mer enn når vi sover må jeg være med ham på alle disse tåpelige prosjektene. Kan ikke huske sist vi hadde tid til å reise ut med venner eller spise middag sammen med dem. Hjemme hos oss må jeg gjøre alt av husarbeid og huske alle viktige ting. samboeren har nok med morra sitt mas, så jeg må passe på at alt han skal gjøre blir husket. og ringe hit og dit.. 

 

 

Takker for alle svar!! 

[laban]

Hvis beskrivelsen din er omtrent riktig, blir det ikke noe bedre uten at samboeren din selv ønsker det og avklarer forholdet til foreldrene sine og setter tydelige grenser.  Hvis dette fører til krangler og han ikke forstår hva du reagerer på, må du enten vente til han blir voksen eller finne en måte å leve med det på.  Han har ikke flyttet hjemmefra mentalt sett ennå.

 

Det er ikke normalt å slave for foreldrene sine nesten hver eneste ettermiddag og helg som en fast ordning.

 

Du må ikke finne på å bosette deg "på nabotomta" til svigerne.  De kommer til å invadere dere fullstendig.  Tenk over hvordan det kommer til å bli den dagen de blir gamle og virkelig trenger hjelp...

[benedictes]

Vi har bodd for oss selv i fire år. Han sier han hjelper dem for å få fred og at han ikke gidder å krangle med dem. 

[laban]

Vi har bodd for oss selv i fire år. Han sier han hjelper dem for å få fred og at han ikke gidder å krangle med dem. 

Han har kanskje flyttet ut fysisk sett, men foreldrene styrer ham jo fremdeles.  Jeg synes ikke det virker som han "får fred" i bytte for all arbeidsinnsatsen? 

 

Du blir nødt til å velge om du vil ha det omtrent slik eller om du skal sette betingelser for å fortsette forholdet.  Hvis han heller vil krangle med deg enn med dem, er det jo hans valg.  Men du er ikke nødt til å finne deg i det, de er ikke dine foreldre.   

 

Jeg pleier ikke å svare "dump ham" ukritisk når noen beskriver vanskelige situasjoner her.  Men hvis han vil ha en slik hverdag, og du ikke vil, er det jo ikke mulig å finne en god løsning for dere to sammen. 

[Gjest Xtra]

Jeg forstår godt at du ikke orker å leve slik. En ting var om svigerforeldrene ikke klarte seg på egen hånd, men det virker ikke som det er det som er problemet. Problemet er vel at svigermor ønsker all kontroll og ennå ikke har kuttet navlestrengen. Og din kjære lar henne styre sitt og deres liv.

Det er din samboer som sitter med nøkkelen. Om han ikke er motivert for å få til en endring må du spørre deg om det er slik du ønsker å leve. Hvis ikke, vet du hva løsninven er.

Høres vanvittig ut å flytte nærmere en slik kontrollerende mor/svigermor, og enda til i henne hus. Da vil hun jo (i egne øyne) ha all grunn til å snuse i alt dere gjør der. Orker du det?

[benedictes]

Han har kanskje flyttet ut fysisk sett, men foreldrene styrer ham jo fremdeles.  Jeg synes ikke det virker som han "får fred" i bytte for all arbeidsinnsatsen? 

 

Du blir nødt til å velge om du vil ha det omtrent slik eller om du skal sette betingelser for å fortsette forholdet.  Hvis han heller vil krangle med deg enn med dem, er det jo hans valg.  Men du er ikke nødt til å finne deg i det, de er ikke dine foreldre.   

 

Jeg pleier ikke å svare "dump ham" ukritisk når noen beskriver vanskelige situasjoner her.  Men hvis han vil ha en slik hverdag, og du ikke vil, er det jo ikke mulig å finne en god løsning for dere to sammen. 

Jeg har prøvd dette med å sette begrensninger å slike ting, men føler meg ikke sett. Virker ikke som han ser min side av saken. han sier bare at det kommer bedre tider. Men hvor lenge skal mann vente på de tidene da.  

[benedictes]

Jeg forstår godt at du ikke orker å leve slik. En ting var om svigerforeldrene ikke klarte seg på egen hånd, men det virker ikke som det er det som er problemet. Problemet er vel at svigermor ønsker all kontroll og ennå ikke har kuttet navlestrengen. Og din kjære lar henne styre sitt og deres liv.

Det er din samboer som sitter med nøkkelen. Om han ikke er motivert for å få til en endring må du spørre deg om det er slik du ønsker å leve. Hvis ikke, vet du hva løsninven er.

Høres vanvittig ut å flytte nærmere en slik kontrollerende mor/svigermor, og enda til i henne hus. Da vil hun jo (i egne øyne) ha all grunn til å snuse i alt dere gjør der. Orker du det?

har sagt at jeg kan gå med på å prøve det, siden han alltid har hatt lyst til å bo der. MEN at jeg flytter om de renner ned dørene og maser. Veldig redd det kommer til å ta knekken på hele forholdet. Allerede vanskelig å forholde seg til. Er så lei og trøtt på det. 

[Lillemus]

har sagt at jeg kan gå med på å prøve det, siden han alltid har hatt lyst til å bo der. MEN at jeg flytter om de renner ned dørene og maser. Veldig redd det kommer til å ta knekken på hele forholdet. Allerede vanskelig å forholde seg til. Er så lei og trøtt på det. 

Jeg hadde ikke engang gått med på å prøve! Aldri i verden! Min mening er at foreldre/svigerforeldre skal bo så langt unna at de må ta på seg jakke og sko for å komme på besøk. Helst skal de måtte ringe i forkant. Dersom forholdet er sånn at alle parter er gode venner og vel forlikte stiller det seg annerledes, mange stortrives jo med en storfamilie med flere generasjoner på samme tun. Noe sier meg at din svigermor aldri kommer til å innfinne seg med at du vil ha noe du skulle ha sagt.

 

Hvordan tror du det blir om dere får barn? Med mindre samboeren din er i stand til å sette foten skikkelig ned overfor sin mor og ignorere hennes desperate forsøk på å kontrollere sin voksne sønns liv, er nok dette dødfødt. Vi har sett flere slike forhold komme og gå her på dol...

[benedictes]

Jeg hadde ikke engang gått med på å prøve! Aldri i verden! Min mening er at foreldre/svigerforeldre skal bo så langt unna at de må ta på seg jakke og sko for å komme på besøk. Helst skal de måtte ringe i forkant. Dersom forholdet er sånn at alle parter er gode venner og vel forlikte stiller det seg annerledes, mange stortrives jo med en storfamilie med flere generasjoner på samme tun. Noe sier meg at din svigermor aldri kommer til å innfinne seg med at du vil ha noe du skulle ha sagt.

 

Hvordan tror du det blir om dere får barn? Med mindre samboeren din er i stand til å sette foten skikkelig ned overfor sin mor og ignorere hennes desperate forsøk på å kontrollere sin voksne sønns liv, er nok dette dødfødt. Vi har sett flere slike forhold komme og gå her på dol...

Han var fast bestemt på å fikse huset. så jeg sa for noen år siden at jeg kunne prøve, trodde forholdet skulle bli bedre med tiden. Men nå vi har vært sammen så lenge å det ikke er så mye bedre, vet jeg ikke helt. Vi har jo alt lagt en del arbeid i huset. og det er jo en fin plass i seg selv. Han var faktisk hjemme i går, så jeg fikk han til å endre adresse. Noe jeg har masa om lenge. Har jo også sagt at jeg aldri vil bo så nærme foreldrene  og at det bare kommer til å skape problemer. Noe han ikke tror. Jeg har lyst på et hus for meg selv og ikke i nærheten av dem. 

 

Han har seinere lyst til å bygge eget hus. Redd det blir lenge til. Jeg setter ikke igang med barn før situasjonen har roet seg. Tankene på hvordan det kommer til å gå med barn i bildet har streifet meg mange ganger. Redd hun skal prøve å bestemme over de også.