God Jul?!?

[Gjest hvembryrsegomnick]

ja nå er det julaften, jeg er separert, far til to. En del av avtalen ved seperasjonen var at julaften skulle vi feire sammen de første årene mens ungene var små. Nå er julaften her og hvor er jeg? 34 mil unna ungene mine. Hvorfor? Fordi mora ombestemte seg. Er det lov?

Historien er som følger:

Vi ble separert for ett år siden, hun har hovedomsorgen, pga overgangsstønad, mens jeg har ungene fra torsdag til mandag annenhver uke + annenhver torsdag. Vi flyttet begge fra hjemkommunen fordi hun skulle gå skole(jeg syntes det var for langt å bo 34 mil unna ungene mine). Avtalen var som sagt at vi skulle være sammen på julaften.

Tidligere i høst kom hun og sa at det ikke gikk an pga av at hun ikke ville være der vi nå bor på julaften. Foreldrene hennes liker ikke meg og det var uaktuelt å feire hos dem eller hos mine foreldre.

Hva skulle jeg si? Hvilke rettigheter har jeg? AVtalen var jo bare muntlig men vi var jo enige begge to!!

Så vil jeg si noe om hvordan jeg føler dagen i dag. Jeg har en tomhet i magen som jeg ikke får bort, jeg sitter her alene og har pakket ut de 4 gavene jeg har. Venter på at jeg kan få ringe til ungene å få si til de hvor utrolig glad jeg er i de. Jeg verker etter å få holde rundt dem, se uttrykket i øynene når de åpner julegaven de får fra meg, oppleve julaften sammen med dem. Er det for mye forlangt?

Er det ikke en rettighet at barn skal få feire jula sammen med både far og mor? Hvem er dem som bestemmer at de ikke skal få det? Synes det er helt forferdelig.. Skulle gitt alt bare for å få holde de tett inntil meg nå, gi de en klem. Sitte på sengekanten mens de sover. Se på når de leker med det de har fått til jul.

Hvis jeg hører såret ut og lei meg kan jeg bekrefte det. For meg er julaften viktig, en dag da alle skal være glade og glemme hverdagens bekymringer, en dag da alle skal være samlet og ha det koselig.

Fatter ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom denne dagen. Har bare lyst til å bli borte, men forstår at det bare er dumt.

Ville bare skrive disse linjene(beklager at det ble langt) og si til de som ikke vil feire jul sammen med eksen og barna, at tenk på både den andre parten såvel som barna. Hvem er det du sårer mest? Mine barn gråt da de skulle dra på juleferie, sa de kom til å savne meg noe forferdelig. Er ikke det et dårlig signal for mora?

Uansett, jeg ønsker alle dere der ute en riktig god jul og et godt nytt år. Ta vare på familien deres og husk: Barna er det viktigste vi har.

[Gjest Nordmann]

Det er lett å si hva du gjorde feil, men den er klassisk: Du skal ha ALLE AVTALER SKRIFTLIG!

Dette er sinnsykt viktig. Med en skriftlig avtale kunne du viftet med den foran ansiktet hennes, og sagt at slikt blir det - ELLERS går du til anmeldelse - advokat eller rettssak.

Jeg er selv i en bitter rettsstrid om mine barn - det blir rettssak antakelig i februar. Men jeg har heldigvis masse skrifltige avtaler ang ungene og boet som sådan å vise til som nå kommer til nytte.

Dermed er det JEG som har ungene i kveld - julaften.

Jeg anbefaler deg sterkt å skape en sterkere konflikt av dette. Ja, det høres ille ut - men det er ofte det eneste som nytter. Konakt advokat etter nyttår, få han til å snede brev med trusler til henne - og i siste instans ta ut stevning og krev hovedomsorgen.

Lykke tl.

[Polly Ester]

Du har min største sympati. Dette var dårlig gjort av din eks. Hun bryr seg mindre om ungenes jul enn sin egen! Hun burde ha tenkt at for ungene er det tomt å feire jul uten pappan sin, og DET burde bety mer enn hennes egen dag.

Min eks er helt motsatt, han har meldt seg ut og gidder ikke ha noe med oss å gjøre. Merkelig at noen foreldre klarer det spør du meg, men...

Ha så god jul som mulig!

[Gjest nokenhønemor]

Skjønner godt at du er trist og lei deg, en jul uten ungene synes for meg ganske trasig.

Du får trøste deg med at neste jul må det vel være din tur til å ha ungene hos deg?

Heldigvis har faren til mine barn og jeg et såpass godt samarbeid at vi er sammen på julaften, og deler ungenes gleder sammen. Det synes jeg er utrolig viktig for ungene, ikke minst.

Jeg vet også at hvis jeg begynner å insistere på å ha ungene alene, så får jeg *svi* for det neste jul, for da blir det hans tur. Det er slik de fleste samværsavtaler fungerer.

Derfor gruer jeg meg litt hvis det kommer inn nye partnere for han eller meg, det er jo slett ikke sikkert eventuelle partnere er så tolerant at de vil feire jul sammen med kjærestens eks.

Mitt forslag til deg er at du insisterer på at du og din eks skal ha en skriftlig samværsavtale, og hvis ikke hun vil gå med på at dere for ettertiden skal feire jul sammen så skal dere ha barna annenhver gang. Familierådgivningskontor kan være rette instans til å få hjelp til en samværsavtale hvis dere ikke blir enig dere imellom.

Som alenemor må jeg si at jeg synes det er trasig når andre alenemødre insisterer på at barna er deres eksklusive eiendom, og far må stå på sidelinjen og godta alt som blir avgjort. Barn har en sammen, og ingen eier de, det er barnas beste som hele tiden må være i fokus. Det er trist når foreldre glemmer det.

[kameliadamen]

Det er lett å si hva du gjorde feil, men den er klassisk: Du skal ha ALLE AVTALER SKRIFTLIG!

Dette er sinnsykt viktig. Med en skriftlig avtale kunne du viftet med den foran ansiktet hennes, og sagt at slikt blir det - ELLERS går du til anmeldelse - advokat eller rettssak.

Jeg er selv i en bitter rettsstrid om mine barn - det blir rettssak antakelig i februar. Men jeg har heldigvis masse skrifltige avtaler ang ungene og boet som sådan å vise til som nå kommer til nytte.

Dermed er det JEG som har ungene i kveld - julaften.

Jeg anbefaler deg sterkt å skape en sterkere konflikt av dette. Ja, det høres ille ut - men det er ofte det eneste som nytter. Konakt advokat etter nyttår, få han til å snede brev med trusler til henne - og i siste instans ta ut stevning og krev hovedomsorgen.

Lykke tl.

Huff...dette var trist å høre om!

Jeg fikk vondt i magen av ditt hjertesukk. Er ikke i samme situasjon så jeg kan ikke svare med erfaring, bare med sympati! Også blir jeg innimellom fortvilt over hvor stor makt mødre kan ha etter et samvlisbrudd...særlig for de fedre som virkelig VIL stille opp.

Vi har tilbragt julen alene...ungene og jeg, men fars fravær skyltes jobb...og det blir anderledes.

Ha en forstatt fin romjul!!! og lykke til videre :-)

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Takk for brevet ditt! Jeg tror mange vil kjenne seg igjen i følelsen nå til jul. Av tomhet og lengsel etter barna, som er et annet sted, slik du beskriver som separert mann og som far til to barn.

Barn er avhengig av og prisgitt sine foreldre, på godt og vondt. Heldigvis - og dessverre.

Det er barna som har rett til å være sammen med både sin mor og sin far, men det er dere som skal sørge for at det blir slik. Men sånn fungerer det jo ikke i praksis. Foreldre som ikke har tillit og respekt for hverandre, får det i alle fall sjelden til.

For å sikre en god samværsavtale, råder jeg deg til å få til en skriftlig avtale med moren. Men den duger heller ikke langt, dersom dere ikke først klarer å rydde av veien gammel fortid og krangling med hverandre. Her ligger den største jobben.

Når parforholdet er oppgjort og godtatt som avsluttet, blir foreldresamarbeidet mye lettere.

Du har mye å hente på å være konstruktiv nå.

[Gjest hvembryrsegomnick]

Det er lett å si hva du gjorde feil, men den er klassisk: Du skal ha ALLE AVTALER SKRIFTLIG!

Dette er sinnsykt viktig. Med en skriftlig avtale kunne du viftet med den foran ansiktet hennes, og sagt at slikt blir det - ELLERS går du til anmeldelse - advokat eller rettssak.

Jeg er selv i en bitter rettsstrid om mine barn - det blir rettssak antakelig i februar. Men jeg har heldigvis masse skrifltige avtaler ang ungene og boet som sådan å vise til som nå kommer til nytte.

Dermed er det JEG som har ungene i kveld - julaften.

Jeg anbefaler deg sterkt å skape en sterkere konflikt av dette. Ja, det høres ille ut - men det er ofte det eneste som nytter. Konakt advokat etter nyttår, få han til å snede brev med trusler til henne - og i siste instans ta ut stevning og krev hovedomsorgen.

Lykke tl.

tusen takk for gode oppmuntringer og svar:)

nei dette er ikke enkelt..

Problemet er bare det at hun har noe på meg om fortida mi som gjør at jeg er redd for hva hun kan finne på.. Er det ikke rart hvordan en feil kan avgjøre resten av livet?

Når det gjelder neste jul så vil ikke jeg ødelegge den for ungene så jeg har allerede invitert henne til å komme til oss.. Vil ikke at ungene skal lide for våre dumheter..

Og når det gjelder advokat så tror jeg ikke det fører frem, og det vil jeg heller ikke dra ungene inn i. Vil gjerne ha så godt forhold til eksen som mulig, men i denne saken ble det for mye..

Gråt meg i søvn julaften og klarte ikke ringe til ungene. Var redd for at de skulle bli lei seg og det vil jeg ikke på julaften.

Det føles bare så tomt uten dem her. Nå skal jeg riktignok ha dem fra 3. juledag men hva hjelper vel det?

Har dere noen gode råd for hva jeg kan gjøre? På meg virker det ikke som om hun bryr seg så mye om de bare hun får det som hun vil ha.. Nå skal hun flytte for 2 gang på ett år til ett helt annet sted i landet.. Og eldstejenta går i 1.klasse.. Og jeg må vel bare følge etter som sist.. Klarer ikke være langt unna ungene.

Vil være der for de. Hjelpe de med lekser, trøste de når noe er vondt og le sammen med dem. Er det for mye forlangt? Hun sier at jeg kan få ha dem lengre i ferier når hun flytter(hvis) men det blir vel ikke det samme? Da får jeg jo ikke være med i den daglige omsorgen og da blir det vel lett for at jeg blir en "ferie/reserve pappa"?

En barnepsykolog sa til meg at hvis barna blir flyttet på for mye rundt omkring, særlig etter at de er begynt på skolen, så har det uheldige konsekvenser... Og jeg kan bare ta meg selv.. hvis jeg ble nødt til å få nye venner hele tiden i et nytt miljø hadde det vært forferdelig..

Vær så snill og hjelp meg, er frustrert og vet ikke hva jeg skal gjøre...

hilsen

en som vil være der.

[krinastin]

tusen takk for gode oppmuntringer og svar:)

nei dette er ikke enkelt..

Problemet er bare det at hun har noe på meg om fortida mi som gjør at jeg er redd for hva hun kan finne på.. Er det ikke rart hvordan en feil kan avgjøre resten av livet?

Når det gjelder neste jul så vil ikke jeg ødelegge den for ungene så jeg har allerede invitert henne til å komme til oss.. Vil ikke at ungene skal lide for våre dumheter..

Og når det gjelder advokat så tror jeg ikke det fører frem, og det vil jeg heller ikke dra ungene inn i. Vil gjerne ha så godt forhold til eksen som mulig, men i denne saken ble det for mye..

Gråt meg i søvn julaften og klarte ikke ringe til ungene. Var redd for at de skulle bli lei seg og det vil jeg ikke på julaften.

Det føles bare så tomt uten dem her. Nå skal jeg riktignok ha dem fra 3. juledag men hva hjelper vel det?

Har dere noen gode råd for hva jeg kan gjøre? På meg virker det ikke som om hun bryr seg så mye om de bare hun får det som hun vil ha.. Nå skal hun flytte for 2 gang på ett år til ett helt annet sted i landet.. Og eldstejenta går i 1.klasse.. Og jeg må vel bare følge etter som sist.. Klarer ikke være langt unna ungene.

Vil være der for de. Hjelpe de med lekser, trøste de når noe er vondt og le sammen med dem. Er det for mye forlangt? Hun sier at jeg kan få ha dem lengre i ferier når hun flytter(hvis) men det blir vel ikke det samme? Da får jeg jo ikke være med i den daglige omsorgen og da blir det vel lett for at jeg blir en "ferie/reserve pappa"?

En barnepsykolog sa til meg at hvis barna blir flyttet på for mye rundt omkring, særlig etter at de er begynt på skolen, så har det uheldige konsekvenser... Og jeg kan bare ta meg selv.. hvis jeg ble nødt til å få nye venner hele tiden i et nytt miljø hadde det vært forferdelig..

Vær så snill og hjelp meg, er frustrert og vet ikke hva jeg skal gjøre...

hilsen

en som vil være der.

Jeg skjønner at det er tomt og vondt å være alene i julen, særlig når dere i utgangspunktet hadde avtalt å være sammen denne dagen. Men som "trøst" kan jeg si at første gangen alltid er værst, når årene går blir man vant til at man ikke alltid har ungene på de store høytidsdagene, slik som 17. mai, jul, påske, bursdager etc. De færreste klarer å være sammen som familie når de ikke klarer å leve sammen. Kanskje har ungene det like bra sammen med den ene foreldren, enn med begge to hvis de ikke klarer å beholde vennskapet. Uansett blir det noe kunstig over en feiring som familie når man ikke er det, mener nå jeg. Du får kose deg med ungene resten av julen, jeg forsto de kommer imorgen, og da har du dem vel til over nyttår? Neste jul kan du ha dem på julaften, men da må du vel feire nyttår uten dem. Det går seg til - faktisk. Det er nå min erfaring i hvertfall, selv om jeg synes veldig synd på min ex. de julaftenene han ikke har sønnen min. Må likevel se realiteteten i øynene, slik er livet for oss nå. Er mer betenkt med det du skriver om at din ex. flytter med barna stadig vekk. _Det_ er dårlig gjort, hvis du nå har flyttet etter henne for å være tilstede for dine barn. Kos deg nå ihvertfall med ungene!