Traumer - å ikke føle seg trygg

[Tusset]

Her er vel flere med traume-relatert sykdom. Sliter du også med følelsen av å være utrygg?

Nå ligger jeg dødssliten og lys våken. Alle sansene på høygir, kroppen roper fare for hver minste lyd, eller mangelen på dem. Jeg er så kjent med følelsen, at jeg vet det bare et en følelse jeg ikke trenger å lytte til. Men å sove kan jeg visst bare glemme. Jeg vet egentlig ikke hva jeg er redd for engang. Eller hva som utløste det denne gangen. Virker det kjent for noen?

Endret 25. februar 2015 av Tusset

[tårnsvale]

Kjære deg, dette virker absolutt veldig kjent, og jeg vet mye om hvor krevende det er å ha det sånn. For meg så har det vært viktig å akseptere at følelsen av angst og utrygghet er noe jeg må regne med å

kjenne på med jevne mellomrom. Jeg blir ikke lenger helt satt ut når det skjer og jeg har lært meg noen grep jeg kan gjøre for å gjøre det lettere for meg selv å håndtere det. Jeg har en måte å håndtere det på når jeg er alene og en annen om det skjer når jeg er sammen med andre. Både når jeg er alene og når jeg er sammen med andre, så handler det først og fremt om omsorg og trøst. Er jeg alene, er pledd, musikk, en pute holde rundt viktige ingredienser, samt ikke kjempe for mye i mot frykten, men bare la de slippe til. Min erfaring er at det går fortere over når jeg ikke kjemper mot. Er jeg sammen med mennesker jeg er trygg på og som kjenner meg, vil jeg gjerne bli holdt rundt. Går fortere over om noen er sammen med meg enn når jeg er alene, samtidig vet jeg at andre ikke alltid er tilgjengelige, derfor er det å kunne klare det selv, veldig viktig for meg.

For meg har det også vært nyttig å prøve å holde meg i god fysisk form, og jeg bruker jevnlig fysioterapi, i og med at mye av angsten og traumeberedskapen sitter i kroppen. Det hjelper, og gjør anfallene kommer sjeldnere enn før. For oss med traume bakgrunn, og kanskje særlig vold og seksuelle overgrep, tror jeg det er vesentlig å fokusere på å behandle kropp vel så mye som psyke.

Jeg håper at du har det bedre nå i dag, og jeg håper for deg at du finner dine måter å leve med dette på.

Kanskje har det viktigste grepet for meg, nettopp vært å akseptere at dette er en del av den jeg er. Jeg er ikke født sånn ,men det er en naturlig reaksjon ut fra det som er påført meg av andre. Reaksjoner jeg ikke trenger å føle skam over å ha. For meg så er også disse reaksjonene et tydelig bevis på at det jeg ble utsatt for var alvorlig og galt, og dette er kroppens og psykens måte å melde fra om det alvoret.

Jeg håper for deg at du finner farbare veier i ditt landskap !

[Tusset]

Takk for et fint svar. Jeg er ikke så glad i å bli holdt rundt/vist omsorg for/ trøstet. Det gjør meg faktisk irritabel, ihvertfall når jeg har det vanskelig. Jeg trenger tid, rom og klare selv.
Når det gjelder fryktperiodene så har jeg hatt det slik siden tidlig i tenårene, så jeg klarer å bare la frykten skylle over meg uten å la meg bli for oppjaget, Men jeg må ligge og "passe verden" jeg klarer ikke å slippe taket. Jeg har visst mestret fortiden min gjennom en stolthet i å klare selv, være sterk, ikke trenge noen. Det gjør at jeg er ganske velfungerende, men innimellom føler jeg meg så sliten og ensom av å være sterk alene. Spesielt om natten. 

Treningen har forresten reddet meg veldig, både i forhold til spenninger i kroppen, selvfølelse og trygghet. Tung styrketrening er min vei, det hjelper å klare og løfte tunge vekter. Da føler jeg meg uovervinnelig en stund og hodet tømmes også fungerer det vel fint sammen med "klare selv" selvbildet mitt. 

Siden jeg føler meg alene med min tilstand, var det veldig godt å høre fra noen som vet hva det går i, som har det nesten likt. Jeg har alltid følt meg som Pippi, supersterk, annerledes og morsom. Men innerst inne har jeg et dypt savn etter en familie og ubetinget kjærlighet.

Jeg har stiftet min egen familie, jeg klarer å være nær dem, de er innerst inne i hjertet mitt og får så mye nærhet og kjærlighet de orker. Både mann og barn. Men jeg klarer ikke å vise meg svak, syte, klage, be om hjelp, be om omsorg og bli tatt vare på. Så lenge jeg ikke er skikkelig i kjelleren. Jeg mister på en måte meg selv om jeg ikke skal få klare alt. Men de nettene og periodene med mye jag og uro. De sliter meg skikkelig ut, jeg går på en måte i forsvarsmodus og er klar for kamp. Så kroppen er så oppjaget at jeg ikke får til å roe den og alt blir tolket som tegn på fare, samme hvor mye jeg prøver å fortelle meg at det bare er nok en natt og at jeg sikkert våkner i morgen også.. 
 

[tårnsvale]

Så bra at du er bevisst på hva du trenger når disse fryktperiodene kommer. Jeg kjenner meg igjen i det du forteller, om å ville klare seg selv. Jeg har også slitt med angst og andre reaksjoner siden jeg var tenåring, men jeg har vært veldig oppsatt på å klare meg selv og kunne leve et så normalt liv som overhode mulig. Jeg har tatt utdannelse, fått jobb, eget sted å bo, og vist at jeg klarer meg godt, selv med det jeg har med meg av bagasje. Først når jeg ble litt mer voksen og etabler med utdannelse og jobb, så begynte jeg å jobbe med barndoms/oppveksterfaringer. Det å kunne leve så normalt som mulig har hele tiden vært en sterk drivkraft. Det rare er, at jeg noen ganger nesten føler skam over at jeg har klart meg bra, selv med de erfaringene jeg har. Noen ganger er jeg redd for at jeg ikke skal bli trodd på det jeg har erfart, fordi jeg har klart meg godt. Men selv om jeg har klart meg, så kjenner jeg på frykten med jevne mellomrom, jeg har mareritt om nettene, og enkelte andre ting i det daglige som er vanskelig, noen dager og netter er livet en kamp. Men jeg vil ikke gi opp, jeg vil fortsette å kjempe, og for meg har det vært viktig å våge å være sårbar, og be om hjelp, selv om jeg aller helst vil være sterk og klare alt selv.

Du skriver at kroppen din er i forsvarsmodus og klar for kamp, det er veldig klassisk, jeg har fått hjelp til å gi noe slipp på beredskapen gjennom psykomotorisk behandling. Det fungerer selvsagt ikke for alle, og for meg tok det noe tid før jeg klarte den type berøring/behandling, men når jeg klarte det har det gjort mye for meg. Jeg er fortsatt i beredskap, men likevel i noe mindre grad enn før, og jeg klarer å roe meg ned før jeg blir helt utslitt.