Hva gjør jeg nå?

[AnonymBruker]

Jeg for ett år siden at forholdet tok en merkelig negativ vending. Hun trakk seg plutselig unna alt som har å gjøre med å være kjærester. Jeg var i utgangspunktet redd for at hun var på vei ut av forholdet, og det preget tankgangen min. Vi har hadde et par gode samtaler om det.

 

Det har etter hvert kommet frem at hun synes jeg er fjern og har liten oversikt over aktiviteter til barna etc, ekspert på å glemme beskjeder etc. Dette er med skam å melde 100% sant Jeg måtte innrømme at jeg har overlatt all sånn tenking til henne, men jeg har virkelig skjerpet meg på den fronten.

 

Det hun først og fremst trekker frem er allikevel at gnisten vi hadde i starten ikke er helt den samme, og at hun selv ikke har noen bestemt forklaring annet enn at det går opp og ned. Ellers sier hun at hun ikke tenker mye på forholdet vårt, og det virker som om dette er et mye større problem for meg enn for henne

 

Og hva er så problemet?

 

Det skjer ingen ting uten at jeg tar initiativ. Da tenker jeg på all fysisk kontakt, ned til den minste ting. Jeg må alltid be om det eller tvinge meg på. Aldri noe kroppsspråk som sier at hun liker at jeg tar på henne. (Pussig nok kan hun henge litt på meg når vi er i selskap med andre). Jeg kan ikke kalles klengete. Jeg er såpass demotivert at det er sjelden jeg gidder å prøve på noe som helst. Jeg var kanskje klengete før? Vet ikke.

 

Sier jeg at jeg er glad i henne eller tilsvarende svarer hun i det blå eller sier noe frekt. Dette er helt innarbeidet. 

 

Det pussige er at det noen ganger kan følge med et lurt smil, og "neida" etter en sånn giftpil. Jeg kunne faktisk likt sånn spøk hvis jeg noen ganger også fikk høre noe positivt, men jeg klarer ikke se humoren i det sånn som ting er. Hun synes kanskje det er gøy at jeg er så desperat?

 

Det rare er at sexlivet ikke er så ille som man skulle tro ut i fra resten av fortellingen. Det har gått så langt at jeg bruker dette som en anledning til å lure til meg kyssing og kos. Jeg skal liksom være en mann, så dette her sier litt om hvor fucked up ting er.  Dette trodde jeg ikke var mulig for ett år siden.

 

Vi har en god tone i hverdagen og krangler ikke. Til tross for det jeg nevnte tidligere samarbeider vi godt. Hun ler av "humoren" min, og det tyder på at hun ikke er helt lei trynet mitt, tror jeg.

 

Så hva skal man gjøre?  Samtalene før har jeg vært veldig "snill", bare fortalt hva jeg savner og lagt til at mye i forholdet er bra. Jeg er fristet til å si klart at forholdet faktisk ikke fungerer for meg, og at jeg ikke vil kaste bort livet på noen som ikke er glad i meg. Jeg tror ikke hun har tenkt tanken om jeg kan finne på gå fra henne, men tanken streifer stadig oftere. Dette er et STORT energisluk for meg.

 

Problemet er at det sitter veldig langt inne å faktisk skille seg. Jeg ser jo også at single i en viss alder (over 40) ofte ikke kommer tilbake i stabile forhold.

 

Det verste er allikevel bryte opp en velfungerende familie når det virker som om ingen andre enn meg ser det store problemet På overflaten er det bare idyll, og jeg tror nesten ingen forestiller seg noe annet (noen har plukket opp noe, vet jeg). Jeg tror det blir veldig tungt for barna, spesielt den minste som er knyttet til begge to. Jeg synes egentlig det ville vært uansvarlig å gjøre noe sånt når vi tross alt ikke er skikkelig uvenner.

 

 

Anonymous poster hash: 0e638...42b

[Lillemus]

Parterapi? Det er vel verdt et forsøk før dere lar hele forholdet seile sin egen sjø?

[AnonymBruker]

Parterapi? Det er vel verdt et forsøk før dere lar hele forholdet seile sin egen sjø?

Ja. Jeg tror jeg vil foreslå det. Nå kommer en helg jeg ikke vil ødelegge, så jeg får ta det opp på søndag kveld. Kanskje jeg blir litt klokere før påske. Enten tar hun meg 100% for gitt, eller så er følelsene hennes helt borte. Jeg tror jeg er en brukbar menneskekjenner, men er helt blank når det gjelder hun jeg har vært sammen med i 20 år. Rart hvor blind man blir når man er midt oppe i noe. Er følelsene hennes helt borte vil jeg ut av forholdet uansett. Orker ikke mer liksom -forhold som bare jeg prøver å holde liv i.

Anonymous poster hash: 0e638...42b

[Lillemus]

Ja. Jeg tror jeg vil foreslå det. Nå kommer en helg jeg ikke vil ødelegge, så jeg får ta det opp på søndag kveld. Kanskje jeg blir litt klokere før påske. Enten tar hun meg 100% for gitt, eller så er følelsene hennes helt borte. Jeg tror jeg er en brukbar menneskekjenner, men er helt blank når det gjelder hun jeg har vært sammen med i 20 år. Rart hvor blind man blir når man er midt oppe i noe. Er følelsene hennes helt borte vil jeg ut av forholdet uansett. Orker ikke mer liksom -forhold som bare jeg prøver å holde liv i.

Anonymous poster hash: 0e638...42b

Forhåpentligvis har dere bare kommet inn i helt feil spor og klarer ikke å snu det og det kan kanskje en parterapeut / familieterapeut hjelpe dere med. Siden det er barn med i bildet er det verdt et forsøk i alle fall. Om hun nekter å gå til terapeut kan du dra alene om du tror det har noe for seg, skjønt jeg tror nok dere begge bør gå. Hvis hun nekter ville jeg følt at hun overhodet ikke var interessert i å satse på forholdet lenger og spurt rett ut om hun heller vil at du skal flytte. Men vær da forberedt på at hun faktisk sier ja til akkurat det...

 

Lykke til! *klem*

[AnonymBruker]

Ja, jeg er forberedt på det meste. Tror jeg til en viss grad allerede har "tatt tapet" mentalt når det gjelder selve forholdet, men det er jo mye annet å grue seg til.

Anonymous poster hash: 0e638...42b

[AnonymBruker]

Ja. Jeg tror jeg vil foreslå det. Nå kommer en helg jeg ikke vil ødelegge, så jeg får ta det opp på søndag kveld. Kanskje jeg blir litt klokere før påske. Enten tar hun meg 100% for gitt, eller så er følelsene hennes helt borte. Jeg tror jeg er en brukbar menneskekjenner, men er helt blank når det gjelder hun jeg har vært sammen med i 20 år. Rart hvor blind man blir når man er midt oppe i noe. Er følelsene hennes helt borte vil jeg ut av forholdet uansett. Orker ikke mer liksom -forhold som bare jeg prøver å holde liv i.

Anonymous poster hash: 0e638...42b

Har dere noen felles interesser? Liker dere å gjøre noe sammen? Du sier at dere har hatt noen gode samtaler rundt forholdet. Det er jo positivt. Mange klarer ikke å snakke sammen om vanskelige ting. Er slike samtaler jevne, at begge deltar?

 

Snakk med henne, og ta gjerne kontakt med et familiesenter og be om parterapi. Kanskje finner dere tilbake til hverandre, kanskje ikke. Noen vokser fra hverandre og klarer ikke lenger å se for seg fremtiden sammen med partneren. Ser du for deg livet slik dere har det nå om fem år? Om ti år? Hvis ikke, bør dere jo gjøre noe for å endre situasjonen. En miserabel nåsituasjon er ikke noe særlig å tviholde på!

Anonymous poster hash: 35732...35f

[AnonymBruker]

Tja, det tok visst litt tid før jeg mannet meg, men jeg foreslo parterapi i går. Pussig hvordan det aldri passet å ta den praten. Det kom kanskje ut av det blå for henne, for stemningen har vært bra bortsett fra at bare jeg er interessert i å være kjæreste. Hun ble i alle fall grå i ansiktet, glodde rett frem og prøvde hele tiden å skifte tema til vær og TV-program (!). Hun hadde ikke tro på sånt, men det ble et slags kompromiss om å se det an et par måneder. Det er ikke helt urimelig siden jeg ikke har brakt det opp før, selv om jeg lite lyst til å la noe sånt henge i luften i lang tid. Jeg forventer ærlig talt ikke at det skjer noen endringer de to månedene, men da har kanskje tanken fått synke inn i henne.

Anonymkode: c3213...015

[AnonymBruker]

Den 9.3.2015 at 20.57, AnonymBruker skrev:

 

Det skjer ingen ting uten at jeg tar initiativ. Da tenker jeg på all fysisk kontakt, ned til den minste ting. Jeg må alltid be om det eller tvinge meg på.
Anonymous poster hash: 0e638...42b

 

Hjelpe meg, hva var det egentlig jeg skrev...... Når jeg sier "tvinge meg på" er det ikke voldtekt eller noe sånt, men den klamme følelsen man får når man vil *gi* en klem, men merker at man egentlig *tar* en klem og at den andre bare er utålmodig.

Anonymkode: c3213...015

[AnonymBruker]

?

Anonymkode: c3213...015

[påskelilje]

Lykke til med parterapi, selv om det tar en stund før dere begynner. Kanskje lurt å starte i god tid før sommeren, slik at dere ikke må slutte pga ferie med en gang dere har startet? Vent en stund, og spør henne så om det er greit at du kontakter et familiesenter og spør om de har tid til dere like etter påske?

[AnonymBruker]

4 timer siden, påskelilje skrev:

Lykke til med parterapi, selv om det tar en stund før dere begynner. Kanskje lurt å starte i god tid før sommeren, slik at dere ikke må slutte pga ferie med en gang dere har startet? Vent en stund, og spør henne så om det er greit at du kontakter et familiesenter og spør om de har tid til dere like etter påske?

Høres ut som en bra plan. Jeg vil helst få det overstått på noen uker, og ikke ha det hengende i lang tid. Hva skal man gjøre i mellomtiden? Det er ikke akkurat noen højdare å be om parterapi, så det er litt rart å prøve å fortsette noe forhold. Samtidig skummelt å legge forholdet på is i månedsvis. 

Anonymkode: c3213...015

[AnonymBruker]

Føler meg sjakk matt. Hun har kanskje vært litt mer blid og hyggelig i det siste, men ellers absolutt ingen ting. Vi hadde en slags avtale om at hin skulle være med i å holde liv i forholdet, men det virker som motivasjonen hennes bare var å utsette diskusjonen om parterapi, så hun kunne gå tilbake iphonen sin og charter-hilde på tv'en. Hun mener parterapi er tull, og baserer det på tv-serier "Dag". Det spørs om det kommer så mye ut av det. Vet ikke om jeg orker å være konstruktiv så mye lenger.

Anonymkode: c3213...015

[AnonymBruker]

Den 19.3.2015 at 15.46, AnonymBruker skrev:

Har dere noen felles interesser? Liker dere å gjøre noe sammen? Du sier at dere har hatt noen gode samtaler rundt forholdet. Det er jo positivt. Mange klarer ikke å snakke sammen om vanskelige ting. Er slike samtaler jevne, at begge deltar?

 

Snakk med henne, og ta gjerne kontakt med et familiesenter og be om parterapi. Kanskje finner dere tilbake til hverandre, kanskje ikke. Noen vokser fra hverandre og klarer ikke lenger å se for seg fremtiden sammen med partneren. Ser du for deg livet slik dere har det nå om fem år? Om ti år? Hvis ikke, bør dere jo gjøre noe for å endre situasjonen. En miserabel nåsituasjon er ikke noe særlig å tviholde på!

 

Anonymous poster hash: 35732...35f

Vi er forskjellige på noen områder, men like på andre. Jeg kan like debattprogram, dokumentarer historie, filmer og dramaserier. Gjerne litt sære ting. Hun liker sport, talkshow og reality-tv.

Det er ikke ment nedsettende fra min side. Å like reality er kanskje å være opptatt av mennesker og nære ting, og det respekterer jeg. Jeg tenker egentlig at jeg er litt typisk mann og hun kvinne på det området. Jeg mener vi har nok felles interesser også. Ski, fjellturer, musikk og så klart barna.

Nei, jeg ser ikke for meg livet som det er nå om 5 år. Jeg er glad i henne, men det er ikke nok. Jeg vil leve med noen som er glad i meg også.

Anonymkode: c3213...015

[AnonymBruker]

Den 10.2.2016 at 18.24, AnonymBruker skrev:

Hjelpe meg, hva var det egentlig jeg skrev...... Når jeg sier "tvinge meg på" er det ikke voldtekt eller noe sånt, men den klamme følelsen man får når man vil *gi* en klem, men merker at man egentlig *tar* en klem og at den andre bare er utålmodig.

Anonymkode: c3213...015

urk............den opplevelsen har jeg hatt mange ganger! Opplevelsen av å være uønsket er veldig påtrengende da! Mister lysten til gjentagelse.

Anonymkode: f3173...124

[AnonymBruker]

Tiden går, men vi står på stedet hvil. Det har blitt bedre i den forstand at det er mindre giftighet, og litt mindre avvisning. I alle fall ikke sånn aggressiv avvisning som det var en periode. At hun frivillig skulle gi meg en klem eller si noe pent fremstår fortsatt som science fiction. Hadde det vært opp til henne ville vi nok levd som et gammelt søskenpar. Det rare er at jeg er litt vant til det og ikke er så deprimert pga dette som før. Samtidig merker jeg at måneder og år går mens jeg et på en plass jeg ikke vil være. Det er så lettvint å utsette vanskelige ting når man ikke har noen tidsfrist. Jeg skriver vel dette for å minne meg på at jeg må klare å be om parterapi igjen. Dvs ikke be, men insisterte denne gangen.

Anonymkode: c3213...015

[AnonymBruker]

På 30. oktober 2016 den 11.52, AnonymBruker skrev:

Tiden går, men vi står på stedet hvil. Det har blitt bedre i den forstand at det er mindre giftighet, og litt mindre avvisning. I alle fall ikke sånn aggressiv avvisning som det var en periode. At hun frivillig skulle gi meg en klem eller si noe pent fremstår fortsatt som science fiction. Hadde det vært opp til henne ville vi nok levd som et gammelt søskenpar. Det rare er at jeg er litt vant til det og ikke er så deprimert pga dette som før. Samtidig merker jeg at måneder og år går mens jeg et på en plass jeg ikke vil være. Det er så lettvint å utsette vanskelige ting når man ikke har noen tidsfrist. Jeg skriver vel dette for å minne meg på at jeg må klare å be om parterapi igjen. Dvs ikke be, men insisterte denne gangen.

Anonymkode: c3213...015

Det første du skriver kan jo tyde på at hun ikke vil miste deg. Hun prøver å være mindre "giftig", mindre avvisende. Det skulle jo tyde på at hun muligens er åpen for parterapi, jeg ville ikke gitt opp om jeg var deg. Kanskje hun er mer åpen for det enn du tror, at hun har forstått alvoret. Men du må ikke glemme at avvisningen nok bunner ut i at hun faktisk mangler tenning og de typisk romantiske følelsene. Men det kan like gjerne handle om henne selv som om deg. Selv har jeg i hvert fall merket at lyst og nærhet ikke har vært noe behov i typisk vanskelige perioder (enten det gjelder øvrig familie, jobb etc.). Og man lar frustrasjon gå utover partneren, typisk ved at man har kortere lunte, er mer kvass i svarene etc. Og så tar hun seg selv i det, og spøker det bort etterpå. Kanskje hun bare trenger at du ser at hun ikke har det så lett på innsiden som man skulle tro? Du snakker om at dere virker solide fra utsiden... kanskje hun også virker mer solid fra utsiden enn hun egentlig er? Men det blir jo bare spekulasjoner herfra basert på egen erfaring.

Uansett, lykke til med praten. Ikke gi opp om det er dette du ønsker.

Anonymkode: 1f363...2d0

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det første du skriver kan jo tyde på at hun ikke vil miste deg. Hun prøver å være mindre "giftig", mindre avvisende. Det skulle jo tyde på at hun muligens er åpen for parterapi, jeg ville ikke gitt opp om jeg var deg. Kanskje hun er mer åpen for det enn du tror, at hun har forstått alvoret. Men du må ikke glemme at avvisningen nok bunner ut i at hun faktisk mangler tenning og de typisk romantiske følelsene. Men det kan like gjerne handle om henne selv som om deg. Selv har jeg i hvert fall merket at lyst og nærhet ikke har vært noe behov i typisk vanskelige perioder (enten det gjelder øvrig familie, jobb etc.). Og man lar frustrasjon gå utover partneren, typisk ved at man har kortere lunte, er mer kvass i svarene etc. Og så tar hun seg selv i det, og spøker det bort etterpå. Kanskje hun bare trenger at du ser at hun ikke har det så lett på innsiden som man skulle tro? Du snakker om at dere virker solide fra utsiden... kanskje hun også virker mer solid fra utsiden enn hun egentlig er? Men det blir jo bare spekulasjoner herfra basert på egen erfaring.

Uansett, lykke til med praten. Ikke gi opp om det er dette du ønsker.

Anonymkode: 1f363...2d0

Takk for svaret. Det er bra å lese hva noen andre tenker, for jeg har grublet på dette lenge og synes det er vanskelig å si om jeg overreagerer eller ikke. Det har tross alt vært helt annerledes i 17 år før det plutselig ble dårlig, så sånn sett skulle man tro det kunne snu andre veien også.

Anonymkode: c3213...015

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

 Men du må ikke glemme at avvisningen nok bunner ut i at hun faktisk mangler tenning og de typisk romantiske følelsene. Men det kan like gjerne handle om henne selv som om deg. 

Anonymkode: 1f363...2d0

Ja, det er veldig lett for meg å bli sur og bitter og anklage henne (inni meg) for å finne unnskyldninger for å unngå nærhet. Det spiller ingen rolle om unnskyldningene er gode eller dårlige, for poenget er jo at hun ikke vil.

Nå snakker hun entusiastisk om å kjøpe nytt hus sammen(!) Det er sånne ting jeg ikke får til å gå i hop. Synes kanskje hun bør klare å sitte i armkroken min før jeg er "all in" men jeg liker ikke tanken på å sette de tingene opp mot hverandre. De kjærestegreiene man presser frem på den måten er nok dårlige saker 

 

Anonymkode: c3213...015

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er veldig lett for meg å bli sur og bitter og anklage henne (inni meg) for å finne unnskyldninger for å unngå nærhet. Det spiller ingen rolle om unnskyldningene er gode eller dårlige, for poenget er jo at hun ikke vil.

Nå snakker hun entusiastisk om å kjøpe nytt hus sammen(!) Det er sånne ting jeg ikke får til å gå i hop. Synes kanskje hun bør klare å sitte i armkroken min før jeg er "all in" men jeg liker ikke tanken på å sette de tingene opp mot hverandre. De kjærestegreiene man presser frem på den måten er nok dårlige saker 

 

Anonymkode: c3213...015

Vel, nytt huskjøp er kanskje ikke det jeg hadde kastet meg ut i om jeg var deg, selv om jeg hadde håpet og satset på bedringer i forholdet. Det ene forutsetter det andre i mine øyne; altså, en bedre relasjon FØR man planlegger den økonomiske situasjonen for de neste årene. Du mener at det er å sette ting opp mot hverandre? Vel, deg om det. For meg hadde det vært uaktuelt å planlegge "det praktiske" for fremtiden uten å ha det følelsesmessige på plass, særlig om den praktiske situasjonen i dag er til å leve med.

Jeg er ikke sikker på om jeg skjønner det første avsnitttet ditt. For meg hadde det vært relevant om partneren unngikk nærhet på grunn av forbigående årsaker, eller om det rett og slett bunnet ut i manglende varme følelser av mer fundamental karakter. Noen ganger forsvinner kjærligheten, andre ganger oppfører man seg galt overfor en partner på grunn av andre (ytre, forbigående?) årsaker.

Anonymkode: 1f363...2d0

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vel, nytt huskjøp er kanskje ikke det jeg hadde kastet meg ut i om jeg var deg, selv om jeg hadde håpet og satset på bedringer i forholdet. Det ene forutsetter det andre i mine øyne; altså, en bedre relasjon FØR man planlegger den økonomiske situasjonen for de neste årene. Du mener at det er å sette ting opp mot hverandre? Vel, deg om det. For meg hadde det vært uaktuelt å planlegge "det praktiske" for fremtiden uten å ha det følelsesmessige på plass, særlig om den praktiske situasjonen i dag er til å leve med.

Jeg er ikke sikker på om jeg skjønner det første avsnitttet ditt. For meg hadde det vært relevant om partneren unngikk nærhet på grunn av forbigående årsaker, eller om det rett og slett bunnet ut i manglende varme følelser av mer fundamental karakter. Noen ganger forsvinner kjærligheten, andre ganger oppfører man seg galt overfor en partner på grunn av andre (ytre, forbigående?) årsaker.

Anonymkode: 1f363...2d0

Det første avsnittet er mest en "note to self" om å ikke krangle på ad hoc unnskyldninger hun bruker for å unngå nærhet (kan ikke sitte hos deg, for da sovner jeg fra tv'en f.eks ). De virkelige årsakene er så klart veldig viktige. Jeg tømmer ut litt frustrasjon og bitterhet her nå. I virkeligheten maser jeg lite, og har satset veldig lenge på tålmodighet. 

Jeg vil ikke kjøpe hus før dette er avklart, men holder de diskusjonene adskilt hvis jeg kan. Uansett må jeg ta praten om parterapi. 

Anonymkode: c3213...015