Hva gjør jeg nå?

[Kayia]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så ditt råd er altså å ikke foreslå parterapi, men stille et ultimatum først som sist?

Anonymkode: c3213...015

Ja. Om hun besvarer et ultimatum med at hun ønsker å jobbe for å redde forholdet, er parterapi svaret. Dersom hun derimot sier at hun ikke ønsker å være kjæreste med deg igjen er det ingen vits i å sitte på familievernkontoret og la enda mer tid gå. Minner om at dette har vart i over to og et halvt år nå.

Endret 27. november 2016 av Kayia

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Kayia skrev:

Ja. Om hun besvarer et ultimatum med at hun ønsker å jobbe for å redde forholdet, er parterapi svaret. Dersom hun derimot sier at hun ikke ønsker å være kjæreste med deg igjen er det ingen vits i å sitte på familievernkontoret og la tiden gå. Det er over to og et halvt år sidde dette begynte, og det å avvente ser ikke ut til å være en god metode for dere.

Jeg hadde ikke tenkt å godta et nei til parterapi denne gangen, så min plan var kanskje essensielt sett det samme som ditt forslag. Forskjellen er om man peker ut fluktveien før eller etter at man slipper atombomba.

Det blir ikke før jul, i alle fall.

Anonymkode: c3213...015

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror instinktene dine stemmer.

Jeg tenker noen ganger at hun er vant til å kunne si og gjøre hva som helst siden jeg uansett er der og er desperat. Hun liker sex når vi først er i gang, men det er kanskje lett for henne å nedprioritere og utsette det i det blå. Uansett har det gått over alle støvleskaft når det gjelder å gi f....

Jeg tror jeg vil slutte å ensidig oppføre meg som om vi har et forhold. Jeg orker ikke tanken på å ta initiativ etter siste samtale og tror ikke lenger det fungerer å holde liv i forholdet på den måten.

Nå får det bli jul, også blir det parterapi etterpå, tenker jeg.

 

Anonymkode: c3213...015

Får håpe parteriapi vil fungerer for dere, vet selv hvor destruktivt det er for følelseslivet når den andre er avvisende. Har vært der selv, men vi kom på rett spor igjen, og plutselig var han langt mer forelsket og engasjert enn det jeg var (og er det fremdeles). Det gjør noe med følelsene for den andre når vedkommende har såret deg over tid, selv om det ikke egentlig er snakk om store tillitsbrudd eller lignende. En periode blir man bare mer "besatt" av den andre, før det bikker fullstendig over, og det negative kommer veltende inn. For min del bikket det faktisk ikke over før en tid etter at vi hadde havnet på rett spor. All tvilen og sårheten man har opplevd kan bli for mye, og man begynner å tenke over hvorfor og hvordan den andre kunne være i stand til å behandle deg på den måten. Og plutselig sitter man på andre siden av bordet, og er den som tviler.

Men jeg kan love deg at jeg forstår at tanken på å forlate ektefelle og mor/far til egne barn er svært vanskelig, spesielt når man fremdeles er forelsket i vedkommende. Og forelsket eller ikke, man er jo svært glad i personen. Jeg hadde ikke gitt opp uten en real kamp. Men du bør kanskje være forberedt på at dine egne følelser fort kan svinge både den ene og den andre veien underveis, særlig når andre "friere" dukker opp. Man skal være ganske sikker på hva man vil.

Anonymkode: 1f363...2d0

[Kayia]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde ikke tenkt å godta et nei til parterapi denne gangen, så min plan var kanskje essensielt sett det samme som ditt forslag. Forskjellen er om man peker ut fluktveien før eller etter at man slipper atombomba.

Det blir ikke før jul, i alle fall.

Anonymkode: c3213...015

Mulig, men ikke nødvendigvis. Da dere pratet sammen formidlet hun at du gjør noe hun misliker. Du tenker å endre deg på dette området sier du, så da har dere ikke behov for terapi i forhold til dette.

Det andre hun sa var at hennes manglende interesse for nærhet etc ikke hadde med deg å gjøre. Det var altså ikke noen feil ved deg som gjør at ting går i dass.

Hvordan kan du da tenke at parterapi er løsningen? Er det ikke heller sånn at behovet nå er at HUN avklarer ting for seg selv - for eksempel sammen med en psykolog/ fastlegen sin/ en venninne/ en samlivsterapaut. Hun trenger åpenbart å finne ut hva hun vil med samlivet/kjæresteforholdet med deg, og når hun vet dette kan dere bestemme hva neste steg er.

Slik du tenker, forutsetter du at dette er noe DERE kan løse sammen, men vet du egentlig at dette stemmer? Ut fra det du har skrevet i tråden så vet du ikke dette nemlig....

 

.

[Gjest Xtra]

På 11/22/2016 den 8.20, AnonymBruker skrev:

Vi tok en lang prat søndag kveld. Vil ikke gå i detalj men:

A: Det er ting jeg gjør som hun er skikkelig irritert på.

B: Manglende interesse for nærhet etc har ikke med meg å gjøre. Det er altså ikke noen feil ved meg som gjør at ting går i dass. Dette er hun helt klar på.

Pkt A er en triviell ting å endre på. Jeg hadde bare ikke skjønt at det var et så stort problem. Pkt B høres jo flott ut, men det gir jo ingen åpning for å få til endring. Hun hadde ingen forslag på det punktet, og har nok ikke tenkt å gjøre noen ting. Jeg fikk heller ikke noe signal om at hun vurderte forholdet.

Anonymkode: c3213...015

A: Blir jo nysgjerrig på hva slags ting dette er, og hvilken sammenheng dette derved har med B.

B: Kan det være en mulighet for at hun har en annen, enten det er et forhold eller bare en fascinasjon?  Jeg synes flere ting kan tyde på det, men det kan selvfølgelig også være helt uaktuelt.

[AnonymBruker]

På 3/9/2015 den 20.57, AnonymBruker skrev:

Jeg for ett år siden at forholdet tok en merkelig negativ vending. Hun trakk seg plutselig unna alt som har å gjøre med å være kjærester. Jeg var i utgangspunktet redd for at hun var på vei ut av forholdet, og det preget tankgangen min. Vi har hadde et par gode samtaler om det.

 

Det har etter hvert kommet frem at hun synes jeg er fjern og har liten oversikt over aktiviteter til barna etc, ekspert på å glemme beskjeder etc. Dette er med skam å melde 100% sant Jeg måtte innrømme at jeg har overlatt all sånn tenking til henne, men jeg har virkelig skjerpet meg på den fronten.

 

Det hun først og fremst trekker frem er allikevel at gnisten vi hadde i starten ikke er helt den samme, og at hun selv ikke har noen bestemt forklaring annet enn at det går opp og ned. Ellers sier hun at hun ikke tenker mye på forholdet vårt, og det virker som om dette er et mye større problem for meg enn for henne

 

Og hva er så problemet?

 

Det skjer ingen ting uten at jeg tar initiativ. Da tenker jeg på all fysisk kontakt, ned til den minste ting. Jeg må alltid be om det eller tvinge meg på. Aldri noe kroppsspråk som sier at hun liker at jeg tar på henne. (Pussig nok kan hun henge litt på meg når vi er i selskap med andre). Jeg kan ikke kalles klengete. Jeg er såpass demotivert at det er sjelden jeg gidder å prøve på noe som helst. Jeg var kanskje klengete før? Vet ikke.

 

Sier jeg at jeg er glad i henne eller tilsvarende svarer hun i det blå eller sier noe frekt. Dette er helt innarbeidet. 

 

Det pussige er at det noen ganger kan følge med et lurt smil, og "neida" etter en sånn giftpil. Jeg kunne faktisk likt sånn spøk hvis jeg noen ganger også fikk høre noe positivt, men jeg klarer ikke se humoren i det sånn som ting er. Hun synes kanskje det er gøy at jeg er så desperat?

 

Det rare er at sexlivet ikke er så ille som man skulle tro ut i fra resten av fortellingen. Det har gått så langt at jeg bruker dette som en anledning til å lure til meg kyssing og kos. Jeg skal liksom være en mann, så dette her sier litt om hvor fucked up ting er.  Dette trodde jeg ikke var mulig for ett år siden.

 

Vi har en god tone i hverdagen og krangler ikke. Til tross for det jeg nevnte tidligere samarbeider vi godt. Hun ler av "humoren" min, og det tyder på at hun ikke er helt lei trynet mitt, tror jeg.

 

Så hva skal man gjøre?  Samtalene før har jeg vært veldig "snill", bare fortalt hva jeg savner og lagt til at mye i forholdet er bra. Jeg er fristet til å si klart at forholdet faktisk ikke fungerer for meg, og at jeg ikke vil kaste bort livet på noen som ikke er glad i meg. Jeg tror ikke hun har tenkt tanken om jeg kan finne på gå fra henne, men tanken streifer stadig oftere. Dette er et STORT energisluk for meg.

 

Problemet er at det sitter veldig langt inne å faktisk skille seg. Jeg ser jo også at single i en viss alder (over 40) ofte ikke kommer tilbake i stabile forhold.

 

Det verste er allikevel bryte opp en velfungerende familie når det virker som om ingen andre enn meg ser det store problemet På overflaten er det bare idyll, og jeg tror nesten ingen forestiller seg noe annet (noen har plukket opp noe, vet jeg). Jeg tror det blir veldig tungt for barna, spesielt den minste som er knyttet til begge to. Jeg synes egentlig det ville vært uansvarlig å gjøre noe sånt når vi tross alt ikke er skikkelig uvenner.

 

 

 

Anonymous poster hash: 0e638...42b

 

Hei!

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, men min fortvilelse, fikk vokse seg noe større tror jeg.

Vi var den perfekte familie, den som så mange så opp til, den som ikke kunne gå i stykker, to foreldre, flere barn, velfungerende, og min mann og jeg: to mennesker er vi, som er riktig gode på å samarbeide til det beste for barna.

Så slo bomben ned, den som krevde en styrke, fra min siden, jeg ikke visste om jeg hadde, jeg greide ikke livet lenger, med denne flotte ektemannen min, men den gode pappaen til barna, og alt det han vil fortsette å være.

Vi har vært gift lenger enn de fleste, vi elsker hverandre fortsatt, jeg tror likevel, valget mitt, med å¨forlate han, er det beste, for han, og for meg. 

Jeg tror det handler om å tørre akseptere at forandring, selv om den er vond, kan være så riktig, at kun det, kan gi oss noe av den livskraften, jeg i hvert fall følte jeg hadde mistet for mye av., tilbake.

Å skille seg fra den man elsker, av  om enn ulike grunner, men når man kjenner at livet videre handler om å holde ut, at livskraften blir borte, at man nærmest blir, litt sånn, en levende død, en som holder ut livet, det er jeg glad jeg greide. Ikke bare for min egen del, men for han jeg elsker, min ektemann.

Jeg ville barna mine skulle lære, erfare, at selv om å være gift og ektefolk, er en ting å kjempe for, kjempe skikkelig for, holde ut , fordi å elske også handler om å tåle,  så fins det også situasjoner som blir slik, at det beste man kan gjøre er å være modig (for det krever enormt mot å bryte et langt og godt ekteskap), sette hverandre fri, rett og slett, lære sine barn,. at selv om jeg er glad i deres pappa/mamma, så er, ikke vårt vennskap over, men vårt ekteskap, 

Fra der og videre, kan barna få to foreldre, som kanskje enda mer, setter pris på hverandre, fordi det man har skapt sammen, står der for evig, men å være foreldre handler også om å lære sine barn også å være lykkelig, og tillate lykke og lidenskap og endring.

Jeg ville lære barna mine om livets lykke og glede, derfor skilte jeg meg, 

Jeg ville lære dem at å være voksen og gift ikke handler om bare å overleve, som om livet slutter ved de 40

Jeg ville lære dem, at de må gripe livet, og ikke bare holde ut og streve, 

Mine barn, har taklet de nye endringer helt bra, men nå har vi gitt barna hjemmet, og vi foreldre flytter tidvis inn og ut, men med stor grad av fleksibilitet, tross alt er vi begge to om å elske disse barna, og sette dem først.

Vårt valg innebærer, ingen fravær av sorg, det er sorg i meg, og stor sorg i min mann, men dagene, ukene, månedene, har vist meg, om enn, gjennom alt det vonde, at dette valget var riktig, både for å lære barna om at livet er i endring, livet er ikke statisk, om at  å være voksen også innebærer å få lov å være lykkelig, velge en vei, om enn, den ender med skillsmisse som gjør en mer lykkelig, 

Til sist lærer våre barn. at det fins en eller flere utveier, når situasjonene er såkalt låst og virker sorgfull, det gode livet, kommer alltid tilbake til en, om man bare våger velge og gripe det liv som ligger der faktisk forran oss alle.

Jeg håper du velger det som er det beste for dere.

 

 

Anonymkode: 66a56...e7d

[AnonymBruker]

Kjenner meg selv igjen i problemet som beskrives i denne tråden, at hun ikke vil ha sex. Avvisningene kom oftere og oftere med påskudd som ikke virket troverdige. Til slutt ble det helt stopp. Avvisiningene opplevdes som et bedrageri og skuffelsen så dyp at jeg ble omtrent knekt. Det gikk mange år. Familieterapi hjalp nesten ikke. Alle mine forsøk på forandring hjalp heller ikke. Hvis hun ikke fikk det som hun ville, truet hun med skilsmisse og laget en fæl krangel til langt på natt. Så sa jeg at hvis hun truet med det der en gang til, ville jeg helle la henne gå, ville ikke be henne bli. Det var siste gang hun prøvde seg. Siden roet ting seg, og fungerte noenlunde bra. Men sex ble det helt slutt på. Jeg gav opp mitt ønske om sex. Jeg var ikke utro, men har mange ganger lurt på om hun kunne være utro, men fant ingen holdepunkter for det. Innså at jeg ikke ville finne noen ny kone hvis jeg skilte meg og at skilsmisse ville ødelegge mitt forhold till barna. Så da ble det slik. Vi deler tak og økonomi, alt kollapset til bare vennskap. Kanskje dette blir en løsning for deg også?.

Anonymkode: f3173...124

[AnonymBruker]

5 timer siden, Xtra skrev:

A: Blir jo nysgjerrig på hva slags ting dette er, og hvilken sammenheng dette derved har med B.

B: Kan det være en mulighet for at hun har en annen, enten det er et forhold eller bare en fascinasjon?  Jeg synes flere ting kan tyde på det, men det kan selvfølgelig også være helt uaktuelt.

A: Jeg tror jeg lar den ligge siden det er litt spesifikt. Det er ikke noe sjokkerende a la rus, utroskap eller psykopat-adferd. Det er mer av typen standard mannlig sløvhet på et bestemt område.

B: Hun ble veldig forfengelig nøyaktig da det begynte å gå nedoverbakke. Slanket seg og gjorde mye annet. Det ville vært en perfekt forklaring på hvorfor hun vil ha en avstand mellom oss, men ikke liker å snakke om det.

Tanken har streifet, ja, men det kan være en midtlivskrise. Hun er mye borte i helger og kvelder, men alt tyder på at hun er med de hun sier hun er med. Jeg har aldri sett tegn til at hun lyver eller skjuler noe, og jeg bruker ikke mye energi på den teorien. Jeg vil ikke bli en stalker. 

Anonymkode: c3213...015

[AnonymBruker]

7 timer siden, Kayia skrev:

Mulig, men ikke nødvendigvis. Da dere pratet sammen formidlet hun at du gjør noe hun misliker. Du tenker å endre deg på dette området sier du, så da har dere ikke behov for terapi i forhold til dette.

 

Slik du tenker, forutsetter du at dette er noe DERE kan løse sammen, men vet du egentlig at dette stemmer? Ut fra det du har skrevet i tråden så vet du ikke dette nemlig....

Nei, jeg vet virkelig ikke. Jeg har frem til nå vært opphengt i teorien om at det sikkert er noe stort hun er frustrert over. Det er ting, ja, men hun mener det ikke er grunnen. Jeg ikke om hun har større frustrasjoner enn hva lykkelig gifte folk har.  Det *hun* formidler før jeg spør og graver er så hun ikke vet, og at hun i alle fall ikke grubler så mye over det som jeg gjør.

Anonymkode: c3213...015

[Kayia]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg vet virkelig ikke. Jeg har frem til nå vært opphengt i teorien om at det sikkert er noe stort hun er frustrert over. Det er ting, ja, men hun mener det ikke er grunnen. Jeg ikke om hun har større frustrasjoner enn hva lykkelig gifte folk har.  Det *hun* formidler før jeg spør og graver er så hun ikke vet, og at hun i alle fall ikke grubler så mye over det som jeg gjør.

Anonymkode: c3213...015

Poenget mitt er at du bør prøve å få svar på om hun er motivert for å jobbe med forholdet før dere evt begynner å jobbe med det.

Ps. Har som Xtra hatt en liten hunch på hvorvidt det er noe utenfor huset som er spennende for henne...

Endret 28. november 2016 av Kayia

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Innså at jeg ikke ville finne noen ny kone hvis jeg skilte meg og at skilsmisse ville ødelegge mitt forhold till barna. Så da ble det slik. Vi deler tak og økonomi, alt kollapset til bare vennskap. Kanskje dette blir en løsning for deg også?.

Anonymkode: f3173...124

Håper ikke det. Jeg ser for meg at jeg ville funnet en ny, men det kan jo hende det ikke er så lett.

Anonymkode: c3213...015

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, men min fortvilelse, fikk vokse seg noe større tror jeg.

Vi var den perfekte familie, den som så mange så opp til, den som ikke kunne gå i stykker, to foreldre, flere barn, velfungerende, og min mann og jeg: to mennesker er vi, som er riktig gode på å samarbeide til det beste for barna.

Så slo bomben ned, den som krevde en styrke, fra min siden, jeg ikke visste om jeg hadde, jeg greide ikke livet lenger, med denne flotte ektemannen min, men den gode pappaen til barna, og alt det han vil fortsette å være.

Vi har vært gift lenger enn de fleste, vi elsker hverandre fortsatt, jeg tror likevel, valget mitt, med å¨forlate han, er det beste, for han, og for meg. 

Jeg tror det handler om å tørre akseptere at forandring, selv om den er vond, kan være så riktig, at kun det, kan gi oss noe av den livskraften, jeg i hvert fall følte jeg hadde mistet for mye av., tilbake.

Å skille seg fra den man elsker, av  om enn ulike grunner, men når man kjenner at livet videre handler om å holde ut, at livskraften blir borte, at man nærmest blir, litt sånn, en levende død, en som holder ut livet, det er jeg glad jeg greide. Ikke bare for min egen del, men for han jeg elsker, min ektemann.

Jeg ville barna mine skulle lære, erfare, at selv om å være gift og ektefolk, er en ting å kjempe for, kjempe skikkelig for, holde ut , fordi å elske også handler om å tåle,  så fins det også situasjoner som blir slik, at det beste man kan gjøre er å være modig (for det krever enormt mot å bryte et langt og godt ekteskap), sette hverandre fri, rett og slett, lære sine barn,. at selv om jeg er glad i deres pappa/mamma, så er, ikke vårt vennskap over, men vårt ekteskap, 

Fra der og videre, kan barna få to foreldre, som kanskje enda mer, setter pris på hverandre, fordi det man har skapt sammen, står der for evig, men å være foreldre handler også om å lære sine barn også å være lykkelig, og tillate lykke og lidenskap og endring.

Jeg ville lære barna mine om livets lykke og glede, derfor skilte jeg meg, 

Jeg ville lære dem at å være voksen og gift ikke handler om bare å overleve, som om livet slutter ved de 40

Jeg ville lære dem, at de må gripe livet, og ikke bare holde ut og streve, 

Mine barn, har taklet de nye endringer helt bra, men nå har vi gitt barna hjemmet, og vi foreldre flytter tidvis inn og ut, men med stor grad av fleksibilitet, tross alt er vi begge to om å elske disse barna, og sette dem først.

Vårt valg innebærer, ingen fravær av sorg, det er sorg i meg, og stor sorg i min mann, men dagene, ukene, månedene, har vist meg, om enn, gjennom alt det vonde, at dette valget var riktig, både for å lære barna om at livet er i endring, livet er ikke statisk, om at  å være voksen også innebærer å få lov å være lykkelig, velge en vei, om enn, den ender med skillsmisse som gjør en mer lykkelig, 

Til sist lærer våre barn. at det fins en eller flere utveier, når situasjonene er såkalt låst og virker sorgfull, det gode livet, kommer alltid tilbake til en, om man bare våger velge og gripe det liv som ligger der faktisk forran oss alle.

Jeg håper du velger det som er det beste for dere.

 

 

Anonymkode: 66a56...e7d

Hei

Jeg synes i alle det er en plikt å gå fra en man ikke er glad i, eller når man forstår at ulikhetene ikke er til å leve med.

Takk for svaret ditt.

Anonymkode: c3213...015

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Håper ikke det. Jeg ser for meg at jeg ville funnet en ny, men det kan jo hende det ikke er så lett.

Anonymkode: c3213...015

Jeg tror at mange aldri hadde skilt seg, hvis de var sikker på at de da ble enslige resten av livet. Statistikken sier at mange gifter seg på nytt etter skilsmisse. Problemet er bare at andre gangs ekteskap statistisk sett har mindre sjangser for å holde livet ut og varer kortere tid enn første gangs ekteskap. Tredje gangs ekteskap har enda mindre sjangser for å holde livet ut, de holde enda kortere tid. 70% angrer at de skilte seg. Mange sier at de kunne like godt holdt seg til første ektefelle, for den andre ektefellen viste seg egentlig ikke noe bedre. Bortsett fra død og lemlestelse er skilsmisse det vondeste et menneske kan oppleve, ofte traumatisk ødeleggende. Man bruker oftest veldig lang tid for å komme ut av det verste. Er man første skilt, er ofte veien tilbake stengt.

Jeg tror du trenger langt bedre råd enn du kan få på denne nettsiden. Snakk først ut alene med noen du kan ha stor tillit til på familievernkontor. Det kan kanskje hjelpe deg noe før du får overtalt henne til å bli med.

 

Anonymkode: f3173...124

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Får håpe parteriapi vil fungerer for dere, vet selv hvor destruktivt det er for følelseslivet når den andre er avvisende. Har vært der selv, men vi kom på rett spor igjen, og plutselig var han langt mer forelsket og engasjert enn det jeg var (og er det fremdeles). Det gjør noe med følelsene for den andre når vedkommende har såret deg over tid, selv om det ikke egentlig er snakk om store tillitsbrudd eller lignende. En periode blir man bare mer "besatt" av den andre, før det bikker fullstendig over, og det negative kommer veltende inn. For min del bikket det faktisk ikke over før en tid etter at vi hadde havnet på rett spor. All tvilen og sårheten man har opplevd kan bli for mye, og man begynner å tenke over hvorfor og hvordan den andre kunne være i stand til å behandle deg på den måten. Og plutselig sitter man på andre siden av bordet, og er den som tviler.

Men jeg kan love deg at jeg forstår at tanken på å forlate ektefelle og mor/far til egne barn er svært vanskelig, spesielt når man fremdeles er forelsket i vedkommende. Og forelsket eller ikke, man er jo svært glad i personen. Jeg hadde ikke gitt opp uten en real kamp. Men du bør kanskje være forberedt på at dine egne følelser fort kan svinge både den ene og den andre veien underveis, særlig når andre "friere" dukker opp. Man skal være ganske sikker på hva man vil.

Anonymkode: 1f363...2d0

Jeg kjenner meg igjen i den forstand at hun var direkte aggressiv og ufin en stund. Det føltes som et slags brudd. Det har stort sett gått over, og stemningen er god i det daglige. Hun kvitrer om nytt hus etc. (Det var i grunnen det som fikk meg til å føle jeg måtte ta skikkelig tak i dette nå). Jeg har i mellomtiden rukket å gå fra vettskremt til å bli litt bitter, med piggene ute.

Når det er sagt tror er jeg redd vi har litt dypere problemer enn dere.

Anonymkode: c3213...015

[AnonymBruker]

På 27.11.2016 den 22.07, Kayia skrev:

Ja. Om hun besvarer et ultimatum med at hun ønsker å jobbe for å redde forholdet, er parterapi svaret. Dersom hun derimot sier at hun ikke ønsker å være kjæreste med deg igjen er det ingen vits i å sitte på familievernkontoret og la enda mer tid gå. Minner om at dette har vart i over to og et halvt år nå.

Hun vil ha et forhold, så det er jo en god start. Det har blitt slutt på  passiv-aggresjon og paradoksalt nok lettere stemning i huset etter den praten. Uansett hva det ender med så var nok en viktig samtale å ta.

Anonymkode: c3213...015