Er det for sent?

[Gjest (Anonymous)]

Er jeg for gammel til å flytte for meg selv etter 34 års ekteskap. Jeg er 52 år. Finner ingen glede i forholdet. Vi koser oss ikke sammen lenger. Jeg er enda den romantiske typen som liker god mat, levende lys, liker å pynte meg. Han sluker maten, tar ikke vare på utseende og finner ikke glede i mine "ting".

Synes det er et kjempetiltak å tenke på et brudd. Alt det praktiske. Vet heller ikke om jeg klarer å etablere meg på min beskjedne inntekt.

Skal jeg bare gjøre det beste ut av resten av livet sammen med han?

Noen som deler erfaringer med meg?

[Zirine]

Jeg deler ikke dine erfaringer i den forstand at jeg har personlige erfaringer med brudd i godt voksen alder - mitt brudd skjedde mye tidligere (er 35 år nå). Jeg har imidlertid en god og nær slekning (som fungerer som bestemor for mine barn) som brøt ut av et langt ekteskap i en alder av 52 år.

Ikke bare brøt hun ut av ekteskapet, men hun ble sterkt oppfordret til det på sin datters dødsleie. Det var nok det som gjorde at hun endelig tok motet til seg - etter flere år med intensigende samliv.

Vel - uansett - hun flyttet fra et herskapshus inn på en to romsleilighet og måtte samtidig takle både brudd og datterens død. Men hele tiden fikk jeg et helt klart inntrykk av at ekteskapsbruddet var en befrielse - helt klart trist, men mer pga alle årene som hadde gått og hvor hun aldri hadde vært lykkelig.

Hun gikk inn i en ny verden - selvfølgelig fortsatt tynget og deprimert over sin datters død - men hun begynte å leve sitt eget liv. Hun sa aldri nei til en invitasjon, og hun meldte seg frivillig til ulike ting. Hun besøkte sine gamle venninner og de fartet rundt på alt mulig - aldri har jeg vel sett så lite til henne som da:)

Nå har hun funnet kjærligheten igjen - en gammel barndomsvenn - og vi gleder oss alle på hennes vegne. De er like forelsket begge to - og det er helt klart at de begge gjennom hele livet har savnet hverandre (eller noen som dem). De er begge i 60 årene, de gleder seg over livet og hverandre og tenker som så at de har mange år igjen å elske hverandre - og nyte livet.

Så jeg vil si til deg - både basert på denne erfaringen, men også egen overbevisning - at det er sjeldent for sent å foreta forandringer.. Begrensningene ligger i oss selv. Ta steget du og ta ansvar for eget liv og egen lykke.

Vennlig hilsen

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Du er ikke alene om å bryte ut av et forhold etter å ha passert middelalderen. Jeg synes vel det speiler en modig holdning å ta et slikt skritt.

Min erfaring er at alt for mange par sliter hverandre i stykker ved å holde ut et samliv år etter år på vilje og gammel vane. Jeg tror altså ikke det er for sent å bryte ut for deg.

Men det er viktig å være klar over konsekvensene. Ensomhetsfølelsen og tomheten forteller mange om, særlig den først tiden. Men friheten til å bestemme over seg selv og kunne søke andre kontakter er stor. List opp både negative og positive konsekvenser ved et brudd.

Lykke til!

[Gjest (Anonymous)]

Innlegget ditt skremmer meg nesten litt. Jeg er redd jeg selv en dag er femti og ikke lengre klarer bo med min mann. Nå er jeg enda så ung, så ung, men har allerede rukket å være samboer i flere år... Jeg tror ikke jeg er lykkelig, har aldri vært det, men har holdt ut år etter år pga felles eiendeler, bosted og barn. Jeg syns alldeles ikke det er dumt at du går nå. Du er enda ung nok til å oppleve nye ting. Verre er det kanskje den dagen vi er 80. Om vi da angrer alt vi gjorde. Da er det ikke like enkelt å gå...

Ønsker deg all, all lykke til!!!!

[Gjest (Anonymous)]

Jeg deler ikke dine erfaringer i den forstand at jeg har personlige erfaringer med brudd i godt voksen alder - mitt brudd skjedde mye tidligere (er 35 år nå). Jeg har imidlertid en god og nær slekning (som fungerer som bestemor for mine barn) som brøt ut av et langt ekteskap i en alder av 52 år.

Ikke bare brøt hun ut av ekteskapet, men hun ble sterkt oppfordret til det på sin datters dødsleie. Det var nok det som gjorde at hun endelig tok motet til seg - etter flere år med intensigende samliv.

Vel - uansett - hun flyttet fra et herskapshus inn på en to romsleilighet og måtte samtidig takle både brudd og datterens død. Men hele tiden fikk jeg et helt klart inntrykk av at ekteskapsbruddet var en befrielse - helt klart trist, men mer pga alle årene som hadde gått og hvor hun aldri hadde vært lykkelig.

Hun gikk inn i en ny verden - selvfølgelig fortsatt tynget og deprimert over sin datters død - men hun begynte å leve sitt eget liv. Hun sa aldri nei til en invitasjon, og hun meldte seg frivillig til ulike ting. Hun besøkte sine gamle venninner og de fartet rundt på alt mulig - aldri har jeg vel sett så lite til henne som da:)

Nå har hun funnet kjærligheten igjen - en gammel barndomsvenn - og vi gleder oss alle på hennes vegne. De er like forelsket begge to - og det er helt klart at de begge gjennom hele livet har savnet hverandre (eller noen som dem). De er begge i 60 årene, de gleder seg over livet og hverandre og tenker som så at de har mange år igjen å elske hverandre - og nyte livet.

Så jeg vil si til deg - både basert på denne erfaringen, men også egen overbevisning - at det er sjeldent for sent å foreta forandringer.. Begrensningene ligger i oss selv. Ta steget du og ta ansvar for eget liv og egen lykke.

Vennlig hilsen

Jeg vil sende dere alle en stor takk for gode og tankevekkende svar. Dette er ikke enkelt. Men skal jeg være helt ærlig, så synes jeg det praktiske er vanskeligst. Da skjønner dere vel hvor lite det er igjen av forholdet. Jeg tror nok vi vil bevare vennskapet bedre i hver vår leilighet. Er så inderlig lei av å være hushjelp. Føler at mine verdier som menneske ikke blir verdsatt. Han dominerer alt enten han tilbringer dagen på sofa eller utfolder seg på annen måte.