Er det noe håp?

[Gjest Kåre Knallhard]

Traff samboeren for 1 1/2 år siden. Reagerte litt på at hun var litt oppfarende og ustabil, men regnet med at det gikk over. For som hun sa: "Det er ikke alle som takler at barna sine blir revet bort". Tiden leger alle sår sa vi....

For 10 uker siden kom et lite barn til verden, og jeg har lovt at jeg skal gjøre alt jeg kan for å skape en trygg familie. Dette innlegget er en del av det.

F.eks. beskylder hun meg for utroskap. Selv om jeg faktisk har skaffet til veie bevis for at jeg ikke er utro. Dette har jeg sluttet med nå, hun må jo ha tillit, ikke sant?

Hun kan finne på å måtte plutselig hjem (fra besøk hos min mor) på juleaften, rive kjeft på offentlig sted. Hun finner på ting for ikke å unne meg noe, f.eks at vi må hjem og ikke overnatte allikevel, hvis svogeren finner fram en konjakk. Plutselig er hun syk.....

Hun mener å høre at jeg snakker med fremmede damer når hun ringer meg på kontoret, og glor på damer på byen. Jeg flørter visstnok som en gal når jeg får sjansen, hadde jeg bare hatt halvparten av det dametekke jeg får skylden for...:-)

Hun prøver stadig å ta meg i løgn, og snakke mot meg selv. Selv kan hun starte en spøk om det å ha andre på si, men når jeg blir med på det ender det oftest med at hun blir sur.

Hun liker ikke tanken på meg noe steder uten at hun er med, tur på byen med kollegaer er helt på jordet. Hun beskylder meg også for å holde henne fanget. Kort sagt er mange av tingene jeg gjør, feil. Jeg mener lav selvtillit har skylden for mye av dette, men er ikke sikker. Hva mener dere?

Det er lenge siden jeg unnskyldte henne med at det sikkert bare er svangerskaps-depresjoner, og hun kan ikke ta den selv heller. Jeg har i følge henne forhold til tanta hennes, naboen, stesøsteren min osv... I tillegg tåler hun ikke søsteren min som er verdens snilleste jente. Hun har løyet bak hennes rygg sier hun, men det er for dumt til at hun kan tro det selv.

For et patetisk stykke mannfolk, tenker du nok, - som holder på henne! Jeg har lovt henne å støtte opp om familien, elsker henne, og hater tanken på rive opp en familie.

Selv så tar jeg faktisk det ikke så tungt, har lært meg å ta alt med ro og fatning, kjøre meg en tur når hun får sine irritasjons-stunder. La alt gå inn det ene øret og ut det andre. Vi har jo mange fine dager også.

Det jeg ønsker er å se at hun blir mere stabil, mindre aggressiv, får opp selvtilliten og tilliten til meg. Hun er sjalu, en smule paranoid og usikker på seg selv. Hvordan kan jeg hjelpe henne? Hvem skal en kontakte? Psykiater? Psykolog? Terapeut? Hva skal jeg si til henne?

I starten tenkte jeg at ting går over selv, men innser at enten må hun ta i mot hjelp, ellers må jeg forlate dette forholdet. Jeg kan nemlig ikke være periodevis støttekontakt lenger. Jeg som er slik en glad gutt! Det vil ta alt for mye av den tiden man har fått her i livet.

Erfaringer og råd mottas med takk!

[Taj Mahal]

Hei Kåre Knallhard,

Det aller viktigste etter min mening er at du aldri "blir med på leken" hennes.

Om hun gauler at du er utro osv, så overse det fullstendig med å si at det er TULL.

Alt som er TULL, si at det er det. Og overse eventuelt hvis hun "prøver" mer i samme rettning.

La henne for all del ikke styre deg. Vis henne at DU har grenser for hva hun kan beskylde deg for. Slik vil hun etter hvert forstå at det er henne som har "onde" tanker om deg, og at det er fra henne disse "onde" tankene kommer i fra og at det er henne som må skjerpe seg/bearbeide dette. Sett henne litt på plass (med passe mykhet) slik at hun får respekt for den sterke Kåre

På den måten vil hun nok slutte å ødlegge sitt eget liv. Når det ikke "biter" på deg, så orker hun nok ikke lenger å holde på slik

Om hun kommer med usannheter, så påpek at hun må jobbe med seg selv.

Vis at du er glad i henne osv, men la henne ikke dra deg ned i "søla".

På den måten vil hun en vakker dag se hvor en fin,sterk og real kar hun har fått. Og føle lykken over at det faktisk er HENNE du har valgt. At du når som helst KUNNE ha valgt å gå fra henne, men at du gikk i gjennom denne vansklige tiden med henne fordi du elsker HENNE

Beste ønsker til dere begge fra

[Gjest jenta]

Det høres ut som denne dama trenger en sykolog!!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg forstår at du har kommet til et slags veikryss - enten må hun få hjelp til å forandre seg eller så går du.

Jeg har et 3. alternativ - at dere begge går til familierådgivning.

Da vil dere få testet ut om dere tror dere har en fremtid sammen som par. I tillegg kan din partner få individuell hjelp, men det må hun ønske selv.

[Gjest greta]

høres ut som denne dama er usikker på seg selv. Veldig. Og dermed blir hun usikker på både deg og forholdet. MIn mor pleide å si at dersom du ikke liker deg selv kan ingen andre gjøre det heller. Om hun ikke liker seg selv er det i allefall vanskelig for henne å se hvorfor du elsker henne. Om hun er som meg (og de fleste av venninnene mine) trenger hun uendelig mye trygging på dette før hun forstår at du faktisk mener det du sier. Om hun ikke takler at du spøker med enkelte ting, snakk om det, finn ut hvilke ting det er og respekter det. Kanskje kommer det en dag der det er lov igjen.

Mens jeg skreiv dette kom mannen i huset forbi og lurte på hva jeg svarte på nå. Da jeg ga han kort referat av problemstillingen sa han "det er da ikke den stakkars mannens problem at dama har dårlig selvtillitt". (han glemmer at hans egen dame også hadde det i begynnelsen;p) Men du har tydeligvis bestemt deg for å jobbe med forholdet og det syns jeg er voksent og ansvarlig gjort! Mitt siste råd er at kommunikasjon er alfa og omega. Om man ikke er enige kan man i allefall snakke om det og komme til enighet om at man ikke alltid trenger mene eller syns det samme.

stå på, lykke til

(du kunne ikke vist henne innlegget ditt? som en start på kommunikasjonen og hvordan du ser ting?)