Gruer meg så

[Gjest den grusomme]

Min mann og jeg har hatt en samtale for noen måneder siden, om at forholdet vårt ikke fungerer. Dvs. det er jeg som er grunnen til det, for det er desverre helt dødt for meg.

Min mann har det ikke på samme måten, og etter en lang natt, så ble det til at vi ble enige om å forsøke videre og finne ut av våre problemer. Jeg angrer på det i dag, for det var egentlig bare å utsette problemene.

Det er over fra min side, jeg klarer ikke at han tar i meg engang, og skyr intimitet. Samtidig så ønsker jeg ham ingenting vondt her i verden, han er en flott mann, og en god far. Han fortjener bare noen som elsker ham også.

Jeg hadde bestemt meg for å komme gjennom denne høytiden, og det har vi snart gjort. Så må det uunngåelige taes opp, men hjelp..

Jeg blir den slemme her, uansett, men hater tanken på å ødelegge livet til mann og barn. Hvordan skal jeg gjøre dette?

Likevel, det kan bare ikke fortsette slik, men skulle ønske jeg kunne komme igjennom dette uten å knuse ham helt.

Håper noen her har erfaring med at det går ann å gjennomføre et greit samlivsbrudd, og være venner etterpå?

Tenker på dette døgnet rundt, klarer nesten ikke hverken sove eller spise fortiden.

[HelgeM]

Nei. Det finnes ingen mirakelmedisin. Ikke noen "vekk i morgen". Mannen blir nok knust, og det vil nok ta veldig lang tid før han kan se på deg som en venn. Jeg har vært der selv, men uten barn. Det tok lang tid før jeg klarte å forholde meg normalt til kvinner generelt. Jeg var nok ikke noe snill...

Jeg prøver å forstå din side av saken, men har til gode å møte en kvinne som avslutter et forhold før hun har det neste klart. Hvis det er så at du har tenkt å "plutselig" møte den rette etter en passende tid i sølibat, tror jeg det er bedre om du sier det som det er.

Hva skjedde med gode og onde dager?

[Gjest den grusomme]

Nei. Det finnes ingen mirakelmedisin. Ikke noen "vekk i morgen". Mannen blir nok knust, og det vil nok ta veldig lang tid før han kan se på deg som en venn. Jeg har vært der selv, men uten barn. Det tok lang tid før jeg klarte å forholde meg normalt til kvinner generelt. Jeg var nok ikke noe snill...

Jeg prøver å forstå din side av saken, men har til gode å møte en kvinne som avslutter et forhold før hun har det neste klart. Hvis det er så at du har tenkt å "plutselig" møte den rette etter en passende tid i sølibat, tror jeg det er bedre om du sier det som det er.

Hva skjedde med gode og onde dager?

Nei, hva skjedde med i gode og onde dager?

Jeg er ikke så blåøyet at jeg tror at det finnes noe vekk i morgen, hadde det bare vært så vel.

Men når en har gått i flere år og forsøkt å finne tilbake til følelser som rett og slett er borte, er det da rett og fortsette, for ikke å såre?

Jeg skjønner av innlegget ditt at du er blitt såret, og jeg skulle ønske jeg kunne klare dette uten å såre for mye. Men ville du heller foretrekke å bo sammen med en kvinne som ikke elsket deg lenger, og som ikke klarte tanken på intimitet og nærhet?

Jeg føler at jeg sårer mer av den grunn, akkurat nå.

Jeg har ingen planer om et år i sølibat og dermed hoppe i noe nytt forhold, men hva fremtiden bringer vet ingen. Ingen annen mann er i allefall inne i bildet mitt nå, og sikkert ikke i nær fremtid heller.

Vanskelig og vondt er det nok fra begge sider, desverre.

[HelgeM]

Nei, hva skjedde med i gode og onde dager?

Jeg er ikke så blåøyet at jeg tror at det finnes noe vekk i morgen, hadde det bare vært så vel.

Men når en har gått i flere år og forsøkt å finne tilbake til følelser som rett og slett er borte, er det da rett og fortsette, for ikke å såre?

Jeg skjønner av innlegget ditt at du er blitt såret, og jeg skulle ønske jeg kunne klare dette uten å såre for mye. Men ville du heller foretrekke å bo sammen med en kvinne som ikke elsket deg lenger, og som ikke klarte tanken på intimitet og nærhet?

Jeg føler at jeg sårer mer av den grunn, akkurat nå.

Jeg har ingen planer om et år i sølibat og dermed hoppe i noe nytt forhold, men hva fremtiden bringer vet ingen. Ingen annen mann er i allefall inne i bildet mitt nå, og sikkert ikke i nær fremtid heller.

Vanskelig og vondt er det nok fra begge sider, desverre.

Men når en har gått i flere år og forsøkt å finne tilbake til følelser som rett og slett er borte, er det da rett og fortsette, for ikke å såre?

Nei, men kanskje litt tid borte vil være positivt. Det finnes tydeligvis følelser som blir overskygget av tvil siden du har slike kvaler. Hvis du ikke følte noe som helst for mannen din ville du sikkert ikke gruet deg til å reise. Du kan ikke forvente å føle stormende forelskelse for en person hele livet. Det går nok litt opp og ned og ofte veldig langt ned. Det er da det er viktig å prøve å bygge på likhetene og ikke fremheve ulikhetene. Vær kamerater, så kanskje kjærligheten kommer tilbake hvis den får ro og fred til å vokse. Jeg forstår at du har gått deg fast, men som sagt, litt tid borte setter gjerne ting i et litt annet perspektiv.

[Gjest Sliten]

Å som jeg føler med deg! Jeg er en mann som har vært gift i 14 år og som valgte å avslutte forholdet etter at følelsene forsvant av forskjellige grunner. Det har vært en tung tid etter at jeg tok avgjørelsene for snart et år siden.

Jeg tror faktisk det er mye lettere å "komme inn" i forhold enn ut av dem........ det skal liksom være så veldig mye galt før man kan rettferdiggjøre overfor seg selv og ag andre at man vil avslutte forholdet. Er det barn med i bildet så er ting enda vanskeligere! Hva mange er det ikke som fortsatt tror at det er det beste for barna om man blir? Huff så feil de tar!!!!!

Jeg synes det er riktig av deg å avslutte hvis det er det du vil. Er følelsene borte så er det en ærlig sak å gjøre det du har bestemt deg for!

Heller ikke i mitt tilfelle var den noen tredje part inne i bildet, ihvertfall ikke i starten. Etterhvert har jeg forelsket meg i en annen kvinne som har gitt meg mye hjelp og støtte i tunge stunder. Dette har også komplisert prosessen endel da det kan bli vanskelig å sortere følesene i slike tilfeller. Likevel har jeg klart å gjennomføre dette valget som nå føles veldig riktig for meg. Likevel må du være klar over at det kommer tunge stunder da du virkelig lurer på hva du holder på med! Mange tårer og tanker om gode minner som bir bedre og flere etterhvert som man tenker på de...... da er det viktig å sette seg ned å forsøke å huske hvorfor man gjør dette. Kanskje du skal skrive ned tankene etterhvert slik at du kan ta de frem senere....... Hvis du "gir opp" og blir i forholdet vil du kanskje som meg føle at du "taper" og ikke kommer videre i livet. Det er like vondt som det du begynner på nå!

Min nye kjærlighet står akkurat på samme sted som du gjør nå. Hun sliter med å klare å gjennomføre bruddet, selv om hun ikke har føleser og ikke klarer noen form for intimitet lenger. Likevel skal det så mye mer til for å klare å gjennomføre dette store bruddet.......

Det er klart det er vondt for den som blir forlatt. Men kanskje det også er til beste for den personen? Kanskje han nå får en mulighet til å finne en som kan elske han slik han er?

Nei, dette klarer du. Husk at du lever bare en gang og at det kun er du som har ansvaret for ditt eget liv. Hva vil du føle om du sitter her neste år og ingenting er forandret??

Lykke til fra en som vet hvor vondt du har det!

[Spenning]

Gjør noe med det fortest mulig, ordne opp på en skikkelig måte, prøv å beholde vennskapet.

Du kan ødelegge mannens liv totalt ved å drøye. De fleste trenger et aktivt sexliv for å fungere 100% i hverdag. jada jada, det finnes unntak men det er unntak. Kune skrevet en hel bok om emnet. Men rådet mitt er , la ham komme ut av det uten at han skal føle skyld for at det ikke gikk. Innrøm at du er kald og uintresert og at han kan avslutte:-) Godt nytt år.

[Gjest den grusomme]

Gjør noe med det fortest mulig, ordne opp på en skikkelig måte, prøv å beholde vennskapet.

Du kan ødelegge mannens liv totalt ved å drøye. De fleste trenger et aktivt sexliv for å fungere 100% i hverdag. jada jada, det finnes unntak men det er unntak. Kune skrevet en hel bok om emnet. Men rådet mitt er , la ham komme ut av det uten at han skal føle skyld for at det ikke gikk. Innrøm at du er kald og uintresert og at han kan avslutte:-) Godt nytt år.

Jeg er enig med deg, Spenning, og håper bare at jeg kan få han til å skjønne at jeg gjør dette like mye for han sin del som for min. Det føles grusomt å være avvisende, men enda værre å ha intim kontakt.

Takk for svar, så føler jeg mer at jeg gjør rett tross alt.

[Gjest den grusomme]

Å som jeg føler med deg! Jeg er en mann som har vært gift i 14 år og som valgte å avslutte forholdet etter at følelsene forsvant av forskjellige grunner. Det har vært en tung tid etter at jeg tok avgjørelsene for snart et år siden.

Jeg tror faktisk det er mye lettere å "komme inn" i forhold enn ut av dem........ det skal liksom være så veldig mye galt før man kan rettferdiggjøre overfor seg selv og ag andre at man vil avslutte forholdet. Er det barn med i bildet så er ting enda vanskeligere! Hva mange er det ikke som fortsatt tror at det er det beste for barna om man blir? Huff så feil de tar!!!!!

Jeg synes det er riktig av deg å avslutte hvis det er det du vil. Er følelsene borte så er det en ærlig sak å gjøre det du har bestemt deg for!

Heller ikke i mitt tilfelle var den noen tredje part inne i bildet, ihvertfall ikke i starten. Etterhvert har jeg forelsket meg i en annen kvinne som har gitt meg mye hjelp og støtte i tunge stunder. Dette har også komplisert prosessen endel da det kan bli vanskelig å sortere følesene i slike tilfeller. Likevel har jeg klart å gjennomføre dette valget som nå føles veldig riktig for meg. Likevel må du være klar over at det kommer tunge stunder da du virkelig lurer på hva du holder på med! Mange tårer og tanker om gode minner som bir bedre og flere etterhvert som man tenker på de...... da er det viktig å sette seg ned å forsøke å huske hvorfor man gjør dette. Kanskje du skal skrive ned tankene etterhvert slik at du kan ta de frem senere....... Hvis du "gir opp" og blir i forholdet vil du kanskje som meg føle at du "taper" og ikke kommer videre i livet. Det er like vondt som det du begynner på nå!

Min nye kjærlighet står akkurat på samme sted som du gjør nå. Hun sliter med å klare å gjennomføre bruddet, selv om hun ikke har føleser og ikke klarer noen form for intimitet lenger. Likevel skal det så mye mer til for å klare å gjennomføre dette store bruddet.......

Det er klart det er vondt for den som blir forlatt. Men kanskje det også er til beste for den personen? Kanskje han nå får en mulighet til å finne en som kan elske han slik han er?

Nei, dette klarer du. Husk at du lever bare en gang og at det kun er du som har ansvaret for ditt eget liv. Hva vil du føle om du sitter her neste år og ingenting er forandret??

Lykke til fra en som vet hvor vondt du har det!

Takk for innlegget ditt, og for at du delte erfaringer med meg.

Jeg tror dette blir mitt livs tøffeste tid, nå fremover, men vet likevel at det blir helt feil å fortsette å være feig.

[Gjest den grusomme 2]

Kan ikke si annet enn lykke til!

Har det på samme viset. Forholdet er over for min del. I natt hadde vi oss en prat. Vet ikke hvor dette ender men jeg vil ut av dette. har vært sammen i 17/18 år nå.

Det verste er når han spør hvorfor. og jeg ikke kan gi ham noe svar. Det er bare blitt slik. Han tror jeg har truffet en annen, noe jeg ikke har.

Har ikke lyst jeg heller til å gjøre ham vondt. Men er kommet frem til at det er ikke riktig å fortsette dette.

Lykke til uansett. Tror vi alle med tiden vil se at dette er det eneste riktige, selv om det for øyeblikket er kjempetøft for oss alle.

Klem

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg forstår at du gruer deg, men dette klarer du. Du har tatt beslutningen. Nå må du stå på og bruke dine gode krefter for å gjennomføre beslutningen din.

Den beste måten å gjennomføre et samlivsbrudd på, både for de voksne og for barna, er å være så åpen og tydelig og så ærlig du kan.

Tenk gjennom hvordan du vil begrunne hvorfor du vil ut av parforholdet.

Tenk mest på det faktiske ved saken. Hvis du lar følelsene få styre, har du mindre kontroll og mister kanskje viktige biter. Det betyr ikke at ikke følelser skal være med. De betyr svært mye, enten vi liker det eller ei. Samliv og parforhold er stappfullt av følelser.

Min erfaring er likevel at jo mer saklig, ærlig og rett frem et samlivsbrudd blir snakket om, jo lettere blir livet videre for partene.

For den som ikke ønsker brudd, blir det alltid svært vondt og tungt. Men hvis det snakkes om begrunnelsen for bruddet, er det lettere å forstå, enn om lite blir sagt og kanskje tilog med blir holdt hemmelig.

[Gjest kjaslf]

Jeg mener du bør fortelle henne at du har blandede følelser. Det er jo normalt å ha det. Fortell henne at du ønsker å støtte henne i hennes valg, enten hun velger abort eller ei. Da gir du henne iallefall ikke dårlig samvittighet.

Jeg er en godt voksen jente som kom i den samme situasjonen. Jeg bestemte meg for abort, men trakk meg i siste liten. Det jeg syntes var vondest å tenke på etterpå, var at min kjæreste aldri fortalte at han ville støtte meg om jeg skulle ombestmme meg. Da jeg fortalte han at jeg ville beholde barnet var han visstnok litt lettet. Jeg ble sint og såret, skulle ønske at han sa noe om det på forhånd.

[flisa]

Hei!

Jeg forstår at du gruer deg, men dette klarer du. Du har tatt beslutningen. Nå må du stå på og bruke dine gode krefter for å gjennomføre beslutningen din.

Den beste måten å gjennomføre et samlivsbrudd på, både for de voksne og for barna, er å være så åpen og tydelig og så ærlig du kan.

Tenk gjennom hvordan du vil begrunne hvorfor du vil ut av parforholdet.

Tenk mest på det faktiske ved saken. Hvis du lar følelsene få styre, har du mindre kontroll og mister kanskje viktige biter. Det betyr ikke at ikke følelser skal være med. De betyr svært mye, enten vi liker det eller ei. Samliv og parforhold er stappfullt av følelser.

Min erfaring er likevel at jo mer saklig, ærlig og rett frem et samlivsbrudd blir snakket om, jo lettere blir livet videre for partene.

For den som ikke ønsker brudd, blir det alltid svært vondt og tungt. Men hvis det snakkes om begrunnelsen for bruddet, er det lettere å forstå, enn om lite blir sagt og kanskje tilog med blir holdt hemmelig.

Hva om grunne til at man går ville bli mye mer ødeleggende for den som sitter igjen, enn å bare si at følelsene tok slutt?

Skal man virkelig GNI det inn, alt man syns?