Er det virkelig over??

[Singel?]

Min mann og jeg har vært gift i 14 år og vært kjærester i 21 år.

Vi har en datter som snart blir 15 år.

Jeg har ms noe som har vært vanskelig å takle for oss begge desverre,og har nok ikke vært flinke nok til å prate om det.

Han er egentlig ikke av typen som prater så mye i det hele tatt.

Vi har i grunnnen hatt ett bra forhold,vi ler sammen,gråter sammen,kan leke sammen.sex har vært litt sånn frem og tilbake etter som sykdommen har herjet men har alltid hatt noe sex.

Oppdaget her etter påske at han hadde begynt å flørte med en annen bekjent av oss og har oppdaget i ettertid at andre har reagert på måten de har oppført seg mot hverandre.

Vi fikk for første gang da ordentlig snakket ut om hva som plaget han i vårt forhold og i forhold til sykdommen.han mener at fordi jeg er så sliten så blir han så lei,og mine ting var da at om han kanskje kunne hjulpet til litt mere hjemme så hadde jeg ikke vært så sliten

Han mente da at han ikke elsket meg lengere slik han mente det burde være(han mener at når det ikke kiler i lilletåen når jeg kysser han er det ingen føleser igjen)

Han sier han er utrolig glad i meg og vi bestemte oss for å gi det en sjanse til for å se om vi kunne vekke noen føleser igjen.vi har kost oss vært mye sammen og hatt sex hver dag til tider også flere ganger om dagen.

Fant ut på søndag at han hadde fortsatt å snakke med og ha småmøter med den andre hele tiden,de har ikke hatt sex og de har heller ikke kysset hverandre.hvordan kan han tro at finner noe ved å fortsette å møte den andre?

Han sier nå at han ikke finner tilbake til den følesen han ønsker å ha og han har reist sin vei.

Han ønsker også å se om det kanskje kan bli noe med hun andre.desverre for han så er hun av den typen som flørter med alt og alle men det ser han ikke akkurat nå.

Vi hadde nå i natt en lang samtale mens vi lå i sengen å holdt rundt hverandre å gråt og pratet masse.

Han ønsket fortsatt at vi skulle reise på tre ukers båtferie i sammen,kunne dra ut med båten i helger og være venner,ikke minst pga datteren vår.

Så her sitter jeg og min datter helt maktesløse og vet ikke helt hva vi gjør,vi savner pappa begge to og skjønner egentlig ikke hva som har skjedd.

Er det virkelig ikke mulig å fortsette ett ekteskap uten at det kiler i lilletåen når man kysser?

Er dette virkelig over?

Han er jo da 43 år så min datters første tanke var midtlivskrise,hehe jeg lo godt når hun fortalte han det.

Er det ikke noe håp for at vi kan finne sammen igjen?

[Gjest Gargamel]

Jeg tror midtlivskrise har noe med saken å gjøre. Kanskje han kjeder seg og lurer på om "dette var alt". Han blir kanskje satt ut av å få oppmerksomhet av en annen kvinne, og blir forelsket i henne.

 

Jeg synes ikke man skal overlate store valg til lilletåen eller andre små kroppsdeler det kiler i innimellom.  Det er min uromantiske filosofi, men hvis man skal klare å være gift i mange år må man stå imot noen fristelser, og tåle at det går litt opp og ned. Hvis følelsene virkelig er døde i lang tid er det jo alvorlig, men det er ikke det inntrykket jeg sitter igjen med her.

 

Jeg tror det er en viss sjanse for at den nye affæren blir kortvarig, og at han legger mer i det enn hva hun gjør. Det er også mulig at det virkelig er slutten. Jeg vet ikke helt hva du skal gjøre. Det kan være et poeng å gjøre det litt klarere at han kan miste deg for alltid, og at han ikke kan ta en permisjon for å teste ut en annen dame.

[Trine]

Tror ikke det er vanlig at det kiler i lilletåa etter 21 år sammen. Jeg er enig med Gargamel. Jeg hadde gjort det veldig klart for han at han kan miste deg for alltid og at han ikke bare kan ta en permisjon fra ekteskapet. Man trenger ikke være venner selv om man har barn sammen, man må bare kunne samarbeide og ikke krangle, ikke så ungen hører det ihvertfall.