Å klare å være den "gode" mor

[Gjest svinging]

Tanker etter nyttårsfeiringen i år:

Det nærmet seg en grytidlig morgen, men jeg var ute av stand til å sovne...

Vi hadde hatt selskap og jeg ble dødssliten og tankene seg på istedenfor søvnen, da det endelig ble sengetid.

Det har jo gått bra en stund nå, medisinene har endelig virket, har jeg tenkt. Jeg forstår også at jeg må legge den berømmelige lista lavt, men så var det teori og praksis.

Julen innebærer jo sosiale lag og familiesammenkomster og vi har både deltatt og vært vertskap ved flere anledninger. Men jeg blir så inderlig margsliten av dette såkalte "normale" livet.

Jeg kjenner at jeg ikke orker de kravene som stilles til en voksen kvinne og mor som jeg er, men jeg møter de kravene hele tiden. Dette gjelder særlig morsrollen. Alt hva vi skal følge opp og passe på og være tilstede for våre barn for å kunne kalle seg en god mor..... Det er jo så mange feller og farer som truer de unge.

Men for meg har betydningen av å være en god mor de siste årene vært å være en levende mor, en mor som ikke er så selvdestruktiv og inne i sin egen lidelse at hun/jeg ikke ser at barna er der. Det blir så vondt å høre de andres fortellinger om hvordan de følger opp på et nivå som jeg ikke tror at jeg noen gang kan eller vil oppnå igjen.

Jeg kjenner hvordan jeg er i ferd med å miste motet igjen; jeg orker ikke kjempe mer, jeg vil isolere meg i psykdommen og bare klare det jeg klarer. Mannen min sier jeg selv må bestemme hva som er viktig for meg ifht. barna, og ikke bry meg om at jeg er helt på siden i enhver diskusjon om barn og unges liv i dag....

Kjære dolere; jeg vil bare gjemme meg igjen. Har dere noen gode råd for å våge å satse på livet utenfor alikevel?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Ikke gjem deg!

Jeg har lest brevet ditt med interesse. Og jeg tror du peker på noe viktig: at kvinner og mødre i dag sliter med å fylle alle rollene som stilles til dem.

Hva mener du med "det normale livet" som du blir så margsliten av? Er det alle kravene du føler som du ikke kan sette grenser for selv? De spiser deg opp.

Det er mannen din som burde være din fortrolige og nærmeste støtte.

Jeg vil råde deg til å tenke gjennom om du skulle søke profesjonell hjelp. Kan hende du trenger en fagperson til å snakke med om din livssituasjon.