Hva skal jeg gjøre?

[deprimert30]

Hei,

Jeg sliter voldsomt om dagen. Det surrer i hodet mitt og jeg må bare fortelle om det og få innspill. Jeg blir ikke klok på hverken meg selv, min kone eller venner.

 

I november 2013 separerte kona mi og meg oss. Vi har 3 barn og de ble tatt så godt hensyn til som mulig oppi den situasjonen. Vi var stadig i konflikt med hverandre og veldig uenig om måten å oppdra barn på. Til slutt valgte vi da å flytte hver for oss. Vi møttes litt i starten og hadde sex ved noen anledninger... Dette dabbet etterhvert av.

I denne perioden var det tøft for meg og sikkert for henne også. Vi hadde barna annenhver uke og bodde veldig nærme hverandre i samme skolekrets som de to eldste barna gikk i. Jeg benyttet etterhvert "friukene" mine til å begynne å date. Jeg hadde et par one night stands og et mer langvarig forhold sommeren 2014 med ei utrolig sjarmende dame som var året eldre enn meg. Hun hadde også barn. Mine barn fikk aldri truffet hennes barn, men etter en del helger sammen hos henne, valgte jeg en helg å invitere henne til meg selv om barna mine var der. Like etterpå kjølnet forholdet oss i mellom og hun tok ikke lenger kontakt. Jeg valgte da også å ikke ta mer kontakt.. Kona mi ble kaldere og kaldere i våre sammenkomster som da stort sett bare gjaldt barna.

Etter lang tankevirksomhet og savnhetsfølelse velger jeg i oktober 2014 å krype til korset og tar kontakt med kona mi ved å fortelle henne hva jeg føler for henne. Et snev av håp/magefølelse om at hun kanskje satt med noenlunde like følelser fikk meg til å gjøre dette. Jeg blir først konfrontert med at jeg ikke måtte begynne å rote til tankene/følelsene hennes igjen, og jeg svarte at jeg ikke klarte å la vær, men ville respektere om hun ikke ville gi oss en siste sjans. Jeg ba henne også bruke helgen til å tenke seg godt om. I løpet av helga gikk det meldinger litt frem og tilbake oss i mellom med teorier om hva vi måtte gjøre for at det evt. skulle fungere igjen, og jeg enset en mulighet til å klare det!

Mandagen kommer og jeg lever i spenning på hennes "avgjørelse". Hun ønsker at vi skal selge nåværende huser og flytte inn i et helt nytt hus for å fjerne minner fra gamle plassen... Jeg sier meg enig i at det kan være en grei start på et nytt liv sammen.

 

SAMTALEN

Vi velger å ta en samtale om hva jeg har gjort på og omvendt og jeg legger alle kortene på bordet med navn på damene og alt. Hun får svar på ALT hun lurer på rundt dette. Jeg spør tilbake om hun har hatt noen i mellomtiden og hun sier at det ikke er så mye å snakke om. Jeg konfronterer henne med et nakenbilde hun har sendt til en venn av en venn av meg. Hun nekter for å ha gjort det selv om jeg selv har sett bildet og med 100% sikkerhet kan si det var henne. Jeg sier "Hvis jeg forteller deg at jeg har sett bildet, vil du da fortsatt nekte for at det er deg?" Hun svarer "Jeg har aldri sendt noen nakenbilde av meg selv". Da vet jeg at hun lyver meg rett opp i ansiktet og jeg avslutter bare ved å bevisstgjøre henne på at jeg har vært åpen og ærlig med henne og spør om det er andre menn hun har rotet eller ligget med. Svaret er NEI.

 

HUSKJØP

Vi vinner en budrunde og kjøper oss et nytt hus ca 10 km fra der vi bodde. Budrunden vinnes på fredagen og lørdagen dukker det opp litt vin på bordet og vi skal feire. Det blir aldri noen feiring...

Jeg vet det kanskje er for sent, men jeg har bare et brennende behov for å få vite sannheten fra henne og konfronterer henne med løgnen jeg vet hun hadde servert tidligere. Hun innrømmer etter mye om og men at hun hadde gjort det og virker veldig lei seg for det. I tillegg har jeg hatt en kraftig følelse av at hun har gjort noe mer med noen og følelsen av at jeg kjenner han hun har gjort noe med er intens... Jeg spør igjen. Hun trekker på svaret og innrømmer å ha ligget med en mann. Ok, flott tenker jeg, greit å få det frem, men hvem er denne mr. x? Det vil hun ikke si. Jeg spør og graver: "Er det en jeg kjenner?" Hun sitrer frem et ja. Jeg sier til henne at jeg har en kraftig følelse av at denne mr. x er min beste kompis gjennom ungdomsårene. Hun brister sammen og gråter frem nok et ja og bekrefter mistanken min. Jeg blir meget kvalmen og føler meg sviktet/lurt og ført bak lyset. Jeg er her på falske premisser.

Hun sier at det kun har skjedd en gang da de var ute på byn og tilfeldigvis møttes. Det rare var at jeg møtte begge to på byn hver for seg denne aktuelle kvelden/natta og pratet med begge... Jeg er skikkelig dårlig og kvalmen og går og legger meg. 

Dagen derpå ønsker jeg å se meldingshistorikken mellom de to både på SMS og Facebook. Det får jeg lov til etter litt om og men, og jeg begynner å bli usikker på om dette er et lurt trekke av meg... I meldingene kommer det klart frem at de avtalte å møtes den aktuelle kvelden i tillegg til mye "uinteressante"/delvis interessante meldinger som mangler sammenheng. Jeg påpeker at meldingene mangler sammenheng og at det her mangler mye... Hun innrømmer å ha slettet flere meldinger. Hvorfor? Fordi hun visste at jeg kom til å spørre henne om å lese de. Det får meg til å undre hva som var innholdet som hun absolutt måtte skjule for meg?? 

Det har jeg ikke fått svar på i dag og vi har bodd sammen i det nye huset i et halvt år. Men jeg klarer ikke å gi slipp på dette...

 

Er det jeg som er sykelig sjalu?

 

Dette slår tilbake på meg daglig og spesielt når vi har sex. Jeg har alltid hatt stor sexlyst, og store behov på den fronten, men lysten og gnisten er nå nesten fullstendig fraværende. Jeg føler jeg gjør det som en plikt, og for å "tømme tanken".

 

Vil dette gå over, eller vil dette hjemsøke meg resten av livet??? Jeg er så frustrert og deprimert at jeg snart ikke vet om jeg skal sove eller være våken. Jeg jobber 100% og vel så det for å finansiere dette huset, og har ikke hatt noe fravær pga dette, men jeg kjenner helsa spesielt mentalt begynner å sprikke, mens hun er student og har en liten deltidsstilling utenom. Student ble hun forøvrig under separasjonen.

Jeg har også fysiske smerter som sikkert ikke bare kan skyldes på dette, men en stresset jobb situasjon med alvorlige personal saker oppi det hele. Det svir i mage/tarm regionen, jeg blør kraftig når jeg sitter på do og gjør mitt fornødne og jeg frykter magesår eller kanskje i verste fall endetarmskreft. Jeg tør ikke oppsøke lege, men vil gjøre dette om situasjonen forverrer seg...

 

Jeg har tatt dette opp og hun vet det plager meg. Likevel får jeg ikke svarene jeg lurer på og kanskje vil jeg ikke vite dem heller? Eller, er det best å få vite alt og da kanskje finne ut at hun har løyet om det også?

 

Viss noen kan komme med noen gode råd, bortsett fra at jeg bare må glemme dette og fortsette livet med henne og barna, for det er det jeg har forsøkt nå i over 6 mnd, så hadde jeg satt utrolig stor pris på tilbakemelding på mitt lange og kanskje kjedelige innlegg..

 

Mvh hilsen

 

frustrert og deppa mann på 30 år...

[Solemnity]

Jeg synes dere oppførte dere særdeles barnslig i forhold til dette. Hva enn dere gjorde eller ikke gjorde mens dere ikke var sammen er helt uinteressant.

 

Terapi for deg alene, kanskje?

 

Stakkars, stakkars barna deres om dere avslutter forholdet enda en gang.

[Gjest Gargamel]

Hva tror du det kommer av at hun ikke vil fortelle om sine opplevelser? Jeg vet ikke, men jeg klarer ikke se at hun har uhederlige motiv. Hun var tross alt single akkurat som deg. Kanskje hun ikke helt ser nytteverdien av at du skal grave deg ned i dette og bli kjempesjalu.

 

Jeg tror du må gjøre et valg: Ønsker du å beholde kona di må du legge dette helt bak deg.

 

Si at alt er i orden, at begge hadde eventyr på hver deres kant, at hun ikke har noe som helst å skamme seg over og at dere starter med blanke ark. Gi henne en stor klem og aldri nevn det igjen noensinne.

 

Hvis du ikke greier det, men fortsetter som nå, spørs det hvordan det går. Du fikk snakket deg til én ekstra sjanse. Tviler på om du får flere hvis du ødelegger det nå.

[Trine]

Enig med Gargamel.

 

Jeg tenker at din kone nok kjenner deg så godt at hun forsto at du ikke ville hatt godt av denne informasjonen. Du presset henne til å fortelle så da må du tåle sannheten. Ja, jeg syns du er for sjalu. Hvor grensa går for sykelig sjalu vet jeg ikke. Men uansett, du må ta et valg og det valget må du leve med. Sånn det er nå er ikke bra, hverken for deg eller din kone.

[laban]

Dere var separert i nesten et år.  Du var ikke i kloster i den perioden, ikke krev at hun skulle vært det. 

 

At hun først løy for deg, tyder på at hun var redd for din reaksjon på sannheten.  Tenk på at hun likevel valgte å gi deg en ny sjanse og inngikk store forpliktelser sammen med deg (huskjøpet).  Nå må dere være voksne, ta hensyn til barna og se framover. 

 

Vær tydelig på at det året nå er historie, og på at dere heretter skal være ærlige mot hverandre og normalt rause med hverandre.  

 

Og kom deg til legen - magesår kan behandles, det kan alvorligere ting også.  Men ikke så lenge du holder det hemmelig.   

[Lillemus]

Jeg er helt enig med de andre - dere var separerte og bodde ikke sammen - du knullet litt rundt og da må du sannelig bare godta at hun gjorde det samme. Om det nå var med en kompis av deg eller ikke.

 

Når det gjelder blod i avføringen - kom deg til legen med en gang! Det er ikke noe man skal ta lett på. Er det friskt blod er det ikke magesår, det kan være hemmoroider, men det an også være langt mer alvorlig. Hadde du vært min mann og hadde nektet å gå til lege med dette så hadde jeg egenhendig dratt deg med.

[cilie]

Du kan velge å la det hjemsøke deg, med det utfallet det gir - eller du kan bestemme deg for at hva som skjedde da dere ikke var et par, ikke har med nåtiden å gjøre.

[AnonymBruker]

Du har fått mange kloke svar her, selv om det trolig er en del av deg som misliker det unisone budskapet de inneholder. Minn i så fall deg selv på at du har fått objektive svar, gitt av begge kjønn, uten annen agenda enn å si sin mening ifht hva de tror gavner deg, din kone og barn best. Det er ditt sårede ego som må vike, for at dere skal få det bedre, og jeg kan forstå at det er en bitter pille å svelge. Du har jo i egne øyne ikke gjort noe galt - din kone tvert i mot... Du plager både deg selv og din kone ved å gå rundt å synes synd på deg selv slik du gjør nå. Gjort er gjort, og dere er begge en del av problemet, men det er først og fremst hos deg nøkkelen til løsningen ligger.

Siden du har prøvd å legge det bak deg i et halvt år uten å lykkes, kan det nok være en god idé å be om profesjonell hjelp. At dette har blitt så vanskelig for deg, kan henge sammen med at du har noen fastlåste, lite hensiktsmessige tankemønstre som det kan være bra å få løst opp rent generelt sett.

Lykke til.

Anonymous poster hash: 7d2cf...ace