Mannen min har forandret seg

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Mannen min gjennom 20 år har forandret seg så mye de siste årene at jeg er usikker på om vi kan fortsette samlivet. Vi har tre barn mellom 10 og 15 år, og vi har vært sammen siden ungdomstiden. Vi har det ofte veldig fint sammen, er enige om barneoppdragelsen og liker de samme tingene. De siste årene (kanskje 8 år) har han endret seg gradvis. Det begynte med sjalusi (noe han ikke har NOEN grunn til å være). Han påstod at jeg flørtet med menn over alt, både på kjøpesenter, familiepark, treningssenter osv. Dette såret meg veldig, for jeg er ikke den typen i det hele tatt. Jeg er blid og utadvendt, men har aldri hatt behov for å flørte eller få bekreftelse fra andre menn.

 

I tillegg til å være sjalu er han også blitt mistenksom,negativ og kritisk til andre folk. Han mistenker alle for at de har onde hensikter på en måte. Han mener for eksempel at foreldrene mine overser ham og alltid sier ham i mot. Det vet jeg at de ikke gjør. Nå har han også begynt med sin egen familie. Mener de alltid avbryter ham og overser ham. At det han sier og mener ikke er viktig. Det er slitsomt å være sammen med familie og venner. Jeg sitter liksom anspent i tilfellet han blir avbrutt eller blir sagt i mot. Når man er sammen mange er jo dette ganske vanlig? Vi har også feriert sammen med familie tidligere, men det er også et problem. Han blir sur og tverr for den minste ting. Mener vi planlegger over hodet på ham. Hvis vi sitter og diskuterer dagens middag, mener han at vi blir stille når han kommer for at vi ikke ønsker å inkludere ham Hvorfor i alle dager skulle vi gjøre det????

 

Han er lite raus med andre og kritiserer i øst og vest. Etter jobb må jeg sitte og høre på hvor teite og udugelige den ene med den andre er på jobb. Han er veldig flink i jobben, og han er ambisiøs, men han er ikke snill! Tror imidlertid han er godt likt av mange som ikke kjenner ham så godt og av noen på jobb.

 

Jeg er redd for at denne personligheten kan utvikle seg. Jeg har alltid tenkt at vi skal bli gamle sammen, men nå er jeg i tvil...Jeg ønsker meg en mann som er snill og raus med andre. Som kan hjelpe foreldre og svigerforeldre når de trenger det. Som vil gi av seg selv og som skaper positivitet. Nå er jeg i tvil om hva jeg skal gjøre. Alle disse tingene gjør at vi er mye småsure på hverandre, og jeg føler meg trist og lei...

Anonymous poster hash: 1c2e2...95d

[AnonymBruker]

Beklager å måtte si det, men dette høres ut som frontallappdemens. Google det. Jeg har et tilfelle i nær familie, og det startet akkurat sånn.... Forløpet har vært sakte, det var årevis først med mistenksomhet og egoisme, og totalt uforstående til egen oppførsel (det er vedkommende ennå, men nå har h*n blitt verre fysisk også).

Spør din egen lege om dette. Fungerer mannen din egentlig optimalt på jobb fortsatt, eller var det før at han var flink?

Anonymous poster hash: d1389...593

[Kalevaala]

Jeg tenker at mennesker ikke endrer seg så dramatisk uten videre, og min første tanke var demenssykdom?

Synes han selv at han har forandret seg, og hva tenker han om det?

[Gjest Xtra]

Jeg tenkte også at det kunne ligge noe psykisk bak, men jeg skal ikke driste meg til å gjette hva. Det kan jo være vanskelig om han selv ikke innser at han har problemer, da vil han jo heller ikke søke hjelp.

 

Et forslitt råd, kanskje, men kunne det være en idé med familieterapi? Det kan være fint å få luftet hva man har på hjertet i forbindelse med samlivet med en tredjeperson til stede, og da kan det være greit med en nøytral terapeut.

 

Høres ikke hyggelig ut, nei, lykke til, uansett hvordan det går.

[miomio1365380748]

Har lest om det nå, og jeg vet ikke om endringene er så dramatiske. Jeg føler vel kanskje at han har en personlighet som er kritisk og mistenksom, og at denne bare utvikler seg...Men det er håpløst når han påstår at noe skjer som jeg vet ikke er tilfelle. Det er faktisk litt skremmende. Han har nok en lav selvfølelse og tror at alle er ute etter ham på en måte. Blir han avbrutt, så er det fordi de andre er ute etter ham liksom. Og han innser ikke disse tingene selv. Når jeg har prøvd å ta det opp med ham står han på sitt, jo foreldrene mine ignorerer ham, eller jo, søsteren hans overså ham i det selskapet, eller han blir alltid avbrutt eller blir ikke hørt på, det er bare jeg som ikke ser det fordi jeg ikke vil se det. Trist, og slitsomt...

[Gjest Gargamel]

Han har brukt 8 år på å endre seg i følge TS, så det har ikke kommet så fryktelig brått. Det er ikke så uvanlig at familieforhold kan surne og at noen blir mer litt gretne med årene, men jeg synes det høres rart ut med den misstenksomheten og sjalusien.

 

Dette er et spørsmål for NHD tror jeg.

[AnonymBruker]

Kanskje du kan poste dette på psykiatri også, og se om NHD mener det hører hjemme der? Du spør jo om hva du skal gjøre.

Jeg ville skilt meg tror jeg, helst FØR noen ubehagelige diagnoser blir funnet.

Mannen er jo ikke til å leve med, uansett årsak.

Anonymous poster hash: d1389...593

[Gjest Xtra]

Jeg ville skilt meg tror jeg, helst FØR noen ubehagelige diagnoser blir funnet.

Mannen er jo ikke til å leve med, uansett årsak.

Anonymous poster hash: d1389...593

 

Huff, hva skjedde med gode og onde dager? Ville du tenkt det samme om det dreide seg om kreft som betydelig reduserte livskvaliteten og også kunne gå utover psyken?  Jeg synes man skylder hverandre å finne ut av bakgrunn og muligheter før man tar drastiske beslutninger.

[Solemnity]

Huff, hva skjedde med gode og onde dager? Ville du tenkt det samme om det dreide seg om kreft som betydelig reduserte livskvaliteten og også kunne gå utover psyken?  Jeg synes man skylder hverandre å finne ut av bakgrunn og muligheter før man tar drastiske beslutninger.

 

Enig med deg. Man snur hver stein først, man rømmer ikke ved første mulighet. Hvis man ikke ønsket en slik forpliktelse - til å gi noen sitt beste når de selv er på sitt verste - så burde man i grunnen ikke ha giftet seg.

[AnonymBruker]

Huff, hva skjedde med gode og onde dager? Ville du tenkt det samme om det dreide seg om kreft som betydelig reduserte livskvaliteten og også kunne gå utover psyken?  Jeg synes man skylder hverandre å finne ut av bakgrunn og muligheter før man tar drastiske beslutninger.

I teorien er jeg egentlig enig med dere, men i praksis mener jeg: LØP! Det er fordi jeg har sett på nært hold hva det gjør med en hel familie å ha en paranoid og aggresiv forelder (nå forutsetter jeg at han gradvis blir verre, uten håp om bedring = frontallappdemens).

Jeg innbiller meg at å gi omsorg til en ektefelle med en livstruende sykdom som kreft eller annet kan bidra til en følelse av meningsfullhet, å gi kjærlighet og praktisk støtte er "jobben" til en ektefelle også i onde dager. Men det er grenser for hvor onde og tunge slike dager kan være. En kreftsyk vil ha stor nytte av å bli pleiet og fortsatt være et betydningsfullt medlem i familien, og kan gi noe tilbake, i egenskap av å være den personen man er og er glad i, og med takknemlighet (og selvfølgelig annet). En person slik ts beskriver, vil bli verre uansett, og dagene er preget av sjalusi, angst, paranoia og raseri. Den personen er ikke lengre den man giftet seg med, og blir ikke bedre av å bli vist omsorg, i hvertfall ikke bedre på en måte som kommer resten av familien til gode.

Hvis dette er en paranoid personlighetsforstyrrelse som kan bedres med behandling, kan hun jo gi ham en sjans, men det virker ikke som om denne mannen er åpen for å innse han har et problem, så da er ts like langt.

Det er ufattelig trist, men ts bør vurdere å berge seg selv i dette forholdet.

Anonymous poster hash: d1389...593

[Gjest Xtra]

 

I teorien er jeg egentlig enig med dere, men i praksis mener jeg: LØP! Det er fordi jeg har sett på nært hold hva det gjør med en hel familie å ha en paranoid og aggresiv forelder (nå forutsetter jeg at han gradvis blir verre, uten håp om bedring = frontallappdemens).

Jeg innbiller meg at å gi omsorg til en ektefelle med en livstruende sykdom som kreft eller annet kan bidra til en følelse av meningsfullhet, å gi kjærlighet og praktisk støtte er "jobben" til en ektefelle også i onde dager. Men det er grenser for hvor onde og tunge slike dager kan være. En kreftsyk vil ha stor nytte av å bli pleiet og fortsatt være et betydningsfullt medlem i familien, og kan gi noe tilbake, i egenskap av å være den personen man er og er glad i, og med takknemlighet (og selvfølgelig annet). En person slik ts beskriver, vil bli verre uansett, og dagene er preget av sjalusi, angst, paranoia og raseri. Den personen er ikke lengre den man giftet seg med, og blir ikke bedre av å bli vist omsorg, i hvertfall ikke bedre på en måte som kommer resten av familien til gode.

Hvis dette er en paranoid personlighetsforstyrrelse som kan bedres med behandling, kan hun jo gi ham en sjans, men det virker ikke som om denne mannen er åpen for å innse han har et problem, så da er ts like langt.

Det er ufattelig trist, men ts bør vurdere å berge seg selv i dette forholdet.

Anonymous poster hash: d1389...593

 

 

Jeg synes uansett det virker forhastet.

[AnonymBruker]

Jeg synes uansett det virker forhastet.

Det har pågått i åtte år allerede. Jeg kjenner mange (fra pårørendegruppe) som sier "ja, jeg burde skilt meg den gangen, men nå har jeg hold ut i 12 år, så nå er det ingen vits lengre, da er de årene helt bortkastet, jeg har ofret meg halvveis, men ikke helt".

Men ja, hun skal da vel ikke skilles over natten. Hun får foreslå parterapi, psykologhjelp til ham, han kan ta det opp med sin fastlege, hun kan vente til det virkelig går skeis med jobben. Eller hun kan bli. Foreløpig er de bare "mye småsure og trist og lei", det høres ikke helt uholdbart ut ennå. Er han "bare" paranoid, kan hun kanskje leve med det.

Men hun bør gjøre noe for å bedre situasjonen, og det består i å endre ham, og det er kanskje ikke mulig, enten han bare ER slik, har litt psykiske problemer eller har alvorlige problemer med demens.

Hun vurderer jo samlivsbrudd. Jeg tror det er lettere nå, da mener jeg de nærmeste årene, enn senere, hvis han virkelig er syk.

 

Anonymous poster hash: d1389...593