De første kranglene...

[Lille Virre]

Jeg og samboeren feiret ettårsdag rett før jul, og har hatt et fantastisk flott år sammen. Kun èn liten feide hadde vi hatt i løpet av vårt første år...og i romjula kom den andre... Vi har nok to vidt forskjellige måter å reagere på, da han blir sint (langsint) imens jeg blir kjempelei meg eller "sprekker" - blir ferdig med det.

Jeg vet jo at alle par har sine krangler, og at også vi ville få våre etterhvert...men akkurat nå føles det veldig, veldig leit.

Han begynte plutselig å dra sammenligninger med x-en, og sa han hadde sett egenskaper hos meg som han hadde slitt med i sitt forrige samboerskap - og som han ikke ønsket at hans kjæreste skulle ha... Vi er begge rundt 30, og har opplevd nok til å vite at ingen er feilfri eller perfekt - men det var så tøft å høre ham si dette!

Hvordan løser man egentlig slike konflikter best? Og hvor "vanlig" er det med slike krangler? Noen gode forslag til hvordan vi kan møtes på halvveien når vi tydeligvis takler krangler på så forskjellige måter?

Veldig takknemlig for svar!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Dere kan lære dere å krangle uten av forholdet går i stykker.

Flere samlivsbøker gir råd og tips.

Jeg vil anbefale "Samlivsboken" fra Modum Bad, og "bli en bedre kjæreste" av Carl-Mar Møller.

[esj]

Heisann Lille Virre!

Jeg føler med deg. Har det akkurat likedan når jeg krangler med kjæresten min, og sånn har det alltid vært. Han blir kjempesint og er veeeeeldig langsint og jeg eksloderer, er ferdig med det og blir lei meg når vi ikke får skværet opp og blitt venner igjen med en gang.

Vi har nå vært sammen i flere år. Det føste året hadde vi heller ingen krangler, men når de først kom, så kom de litt oftere, og jeg la merke til at det var alvorlige temaer som vi hadde skjøvet framfor oss og ikke "turt" å ta opp etterhvert som var hovedtema i disse kranglene.

Et tips kan jo være å tenke igjennom hva det er dere diskuterer når han blir sint, og hva det er som utløser det? Jeg har oppdaget at min kjæreste ikke er spesielt flink til å takle kritikk, så nå jeg forsøker å ordlegge meg slik at han ikke oppfatter utsagnene mine som kritikk.

Synes på en måte det er greit at kjæresten har noen negative sider, jeg orker ikke prøve å forandre han. Vi har jo en del negative sider selv, så da kan man heller bare være klar over dem og lære seg å gjøre det beste ut av det.

I begynnelsen visste jeg ikke hvordan jeg skulle takle dette at han var langsint. Da forholdet var ganske nytt, så "turte" jeg liksom ikke presse så mye på. Til slutt begynte jeg å skrive laaaaaaaaaaaaaaaange "Filosofiske hjørnet mailer" som jeg kalte det....etter hver krangel. Da tok jeg opp alt som hadde plaget meg de siste par månedene. Jeg skrev ned på en saklig måte hva det var jeg var lei meg eller sint for, hvorfor jeg var det og hva jeg mente både han og jeg kunne gjøre for at det skulle bli bedre. På denne måten fikk han ikke noen mulighet til å hisse seg opp for meg, men satt hjemme og rolig leste mailene, og innen jeg snakket med ham igjen noen timer senere, så var han ikke hissig lengre på samme måte som når vi hadde kranglet. Og på denne måten unngikk vi en del krangler.

En annen ting: Når dere har vært sammen litt lengre og hatt litt flere krangler, så oppdager du kanskje at du ikke er like engstelig for at det skal bli slutt hver gang dere krangler. Da kommer tryggheten og den følelsen av at en vet at det blir bra igjen i morgen....når begge har roet seg og tenkt litt! Vi har nemlig ikke sluttet å krangle, men jeg har etterhvert som vi har kommet igjennom de forrige, fått et veldig mye mer avslappet forhold til krangler.

Dette ble sikkert kjemperotete og ustrukturert, men håper nå likevel at det kan være en mager trøst! Det ordner seg skal du se!

Lykke til!

[Lille Virre]

Heisann Lille Virre!

Jeg føler med deg. Har det akkurat likedan når jeg krangler med kjæresten min, og sånn har det alltid vært. Han blir kjempesint og er veeeeeldig langsint og jeg eksloderer, er ferdig med det og blir lei meg når vi ikke får skværet opp og blitt venner igjen med en gang.

Vi har nå vært sammen i flere år. Det føste året hadde vi heller ingen krangler, men når de først kom, så kom de litt oftere, og jeg la merke til at det var alvorlige temaer som vi hadde skjøvet framfor oss og ikke "turt" å ta opp etterhvert som var hovedtema i disse kranglene.

Et tips kan jo være å tenke igjennom hva det er dere diskuterer når han blir sint, og hva det er som utløser det? Jeg har oppdaget at min kjæreste ikke er spesielt flink til å takle kritikk, så nå jeg forsøker å ordlegge meg slik at han ikke oppfatter utsagnene mine som kritikk.

Synes på en måte det er greit at kjæresten har noen negative sider, jeg orker ikke prøve å forandre han. Vi har jo en del negative sider selv, så da kan man heller bare være klar over dem og lære seg å gjøre det beste ut av det.

I begynnelsen visste jeg ikke hvordan jeg skulle takle dette at han var langsint. Da forholdet var ganske nytt, så "turte" jeg liksom ikke presse så mye på. Til slutt begynte jeg å skrive laaaaaaaaaaaaaaaange "Filosofiske hjørnet mailer" som jeg kalte det....etter hver krangel. Da tok jeg opp alt som hadde plaget meg de siste par månedene. Jeg skrev ned på en saklig måte hva det var jeg var lei meg eller sint for, hvorfor jeg var det og hva jeg mente både han og jeg kunne gjøre for at det skulle bli bedre. På denne måten fikk han ikke noen mulighet til å hisse seg opp for meg, men satt hjemme og rolig leste mailene, og innen jeg snakket med ham igjen noen timer senere, så var han ikke hissig lengre på samme måte som når vi hadde kranglet. Og på denne måten unngikk vi en del krangler.

En annen ting: Når dere har vært sammen litt lengre og hatt litt flere krangler, så oppdager du kanskje at du ikke er like engstelig for at det skal bli slutt hver gang dere krangler. Da kommer tryggheten og den følelsen av at en vet at det blir bra igjen i morgen....når begge har roet seg og tenkt litt! Vi har nemlig ikke sluttet å krangle, men jeg har etterhvert som vi har kommet igjennom de forrige, fått et veldig mye mer avslappet forhold til krangler.

Dette ble sikkert kjemperotete og ustrukturert, men håper nå likevel at det kan være en mager trøst! Det ordner seg skal du se!

Lykke til!

Tusen takk for svaret ditt! Det er jo nettopp slik jeg opplever disse kranglene, og hans påfølgende langsinne! Ideen om mail var kjempefin, den skal jeg bruke neste gang:-)

Det er også godt å høre at man "venner seg" til det...for noe av det mest altoppslukende denne gangen, var jo nettopp frykten for at det skulle bli slutt... Jeg har aldri opplevd en slik kjærlighet som jeg føler for ham før, og det året vi har hatt sammen har vært helt perfekt. Kanskje litt for perfekt; for da blir jo fallhøyden litt høyere når hverdagen setter inn for fullt *s*

Enda en gang...tusen takk! Dette var god trøst og oppmuntring:-))