Om hverandres behov

[Trefrosken]

Er i et samboerforhold med et felles barn. Det siste året har vi til tider hatt hyppige krangler omkring det samme temaet: han føler at han ikke for oppfylt sine behov, mens jeg føler det samme fra min kant. Vi har begge prøvd å forbedre ting. Men vi ender stadig vekk opp med samme dramaet. Ting eskalerer gjerne dithen at sårende ting blir sagt, og vi går bort fra det faktiske temaet. Når dette skjer kommer det som regel fram at samboer mener at ansvar i forhold til hus, hjem osv er svært skjevt fordelt: ergo: jeg tar ikke min del nok. Jeg tenker kanskje mer at ting ikje alltid er helt 50/50 mellom et par, men at alt i alt jevner det seg ut. Men jeg vet dette er til irritasjon for samboer. Har mye dårlig samvittighet for at jeg ikke rekker gjennom alt av plikter i tillegg til ansvar for barnet. Har ikke følt meg særlig lykkelig i forholdet på en stund. Kan ganske sikkert hevde det for min samboer og. Har igjen hatt en heftig krangel. Og samboer har nå konkludert at tingenes tilstand hviler på mine skuldre, og at jeg får begynne å ta mer hensyn til ham. Og at hvis dette ikke fungerer er det min feil. Jeg har sagt jeg må tenke over ting, noe som gjorde ham mer forbanna. Akkurat nå tenker jeg at vi vil få det bedre hvert til vårt. Noen med råd? Erfaringer?

[Lillemus]

Familieterapi?

 

Hvis (en av) dere er opptatt av millimeterrettferdighet i forhold til hvem som gjør hva i og rundt huset så får dere sette dere ned og lage en liste over hvem som gjør hva og se hvordan dere kommer ut av det...

[AnonymBruker]

Er i et samboerforhold med et felles barn. Det siste året har vi til tider hatt hyppige krangler omkring det samme temaet: han føler at han ikke for oppfylt sine behov, mens jeg føler det samme fra min kant. Vi har begge prøvd å forbedre ting. Men vi ender stadig vekk opp med samme dramaet. Ting eskalerer gjerne dithen at sårende ting blir sagt, og vi går bort fra det faktiske temaet. Når dette skjer kommer det som regel fram at samboer mener at ansvar i forhold til hus, hjem osv er svært skjevt fordelt: ergo: jeg tar ikke min del nok. Jeg tenker kanskje mer at ting ikje alltid er helt 50/50 mellom et par, men at alt i alt jevner det seg ut. Men jeg vet dette er til irritasjon for samboer. Har mye dårlig samvittighet for at jeg ikke rekker gjennom alt av plikter i tillegg til ansvar for barnet. Har ikke følt meg særlig lykkelig i forholdet på en stund. Kan ganske sikkert hevde det for min samboer og. Har igjen hatt en heftig krangel. Og samboer har nå konkludert at tingenes tilstand hviler på mine skuldre, og at jeg får begynne å ta mer hensyn til ham. Og at hvis dette ikke fungerer er det min feil. Jeg har sagt jeg må tenke over ting, noe som gjorde ham mer forbanna. Akkurat nå tenker jeg at vi vil få det bedre hvert til vårt. Noen med råd? Erfaringer?

Jeg har det litt som deg.

 

På den måten at jeg får beskjed om hva jeg burde gjøre og ofte har mannen min en oppfatning av at jeg har skyld, hvis det skjer uoverstemmelser. Vi har vært gift over 10 år, det blir ikke lettere, ingen endring skjer, han blir bare sintere.

Så mitt råd er flytt hver for dere. Jeg syns ikke utgangspunktet, med det du skriver han sier til deg er det beste, det lyder kjent, og jeg er ikke lykkelig gift, jeg er bare gift for barnas del.

Når man får sånne beskjeder, så syns jeg det tyder på at han tar lite eget ansvar for sitt reaksjonsmønster,

samt har litt for stor tro på seg selv.

Anonymous poster hash: 5dc1c...22d