Hjeeelp - samboerbrudd

[grublerinnen]

Er nå i et samboerforhold som har vart i 7 år. Vi har to SMÅ barn sammen, og nå er jegt på "god vei" ut av forholdet. Hvorfor? jo fordi jeg ikke har de rette følelsene for han jeg bor sammen med. Har i mange år følt at jeg har større behov for nærhet, kommunikasjon o.l enn min samboer, og nå orker jeg ikke lengre kjempe for det, eller gjør jeg? I en lengre periode har jeg søkt spenning hos andre menn... Det via nett og div. "andre kanaler". Har nå truffet en som jeg ser på som litt mer enn en venn, og som gir meg mye. Har ikke gått "over streken" fysisk, men i tankene..ja absolutt. Vanskelig å skrive om dettte fordi jeg føler meg frustert og "slem" mot han jeg tross alt bor sammen med. Vet at jeg er i en veldig følsom tid, og kanskje "suger" til meg all den oppmerksomheten jeg får av andre, men jeg har kommet frem til at jeg må flytte for å få tankene mine på rett tur...Eller hva? Føler meg utrolig frustrert. Er redd for å bli alene og for ikke å mestre praktiske ting i hverdagen. Min nåværende samboer er en flott person, utrolig hjelpsom både i hjemmet og med barna. Jeg er nærmest "bortskjemt" av han. Hva går jeg egentlig fra? jeg går fra en trygghet jeg vet jeg har....men er det det som teller? Bør ikke følelsene også være der? og siden jeg treer ut av husetsfirevegger får å søke spenning, nærhet og omsorg så må vel mitt valg være det rette???

Er også veldig redd for hvordan min samboer vil takle dette. Har snakket om det til han tidligere, men han later som om alt er bra. Det gjør det ennå tøffere for meg. Selv om han er en flott pappa nå så går jo mange tanker på om han kanskje vil bruke barna mot meg..at han også "svikter" dem oppi dette...

Og hva om jeg finner ut at det faktisk er følelser tilstede, men at jeg ikke klarer å kjenne på de nå? tenk om jeg blir sittende som den stygge ulven og den som angrer....

Vet ikke hva jeg har fått med og ikke fått med i dette innlegget, men det gir et godt innblikk i mitt rotete hodet om dagen.. fullstendig kaos..

Forstår noen i det hele tatt hva jeg egentlig lurer på? sukk

[Gjest grublerinne2]

Ja, jeg forstår. Har det likedan, bortsett fra at vi "bare" har vært sammen i drøyt fire år, og det er ingen barn inni bildet. Vi har snakket seriøst om å flytte fra hverandre, siden mine følelser for ham tilsynelatende bare har kjølnet, og jeg ser mest på ham som min beste venn. Sexlivet vårt har vært så å si dødt lenge, men jeg har ikke behov for å søke spenning andre steder. Jeg elsker å ligge i armkroken hans, men jeg grøsser ved tanken på å ligge med ham. Jeg savner så utrolig å ha det slik vi hadde det før. Det er ingen konflikter i forholdet, hvorfor har det da bare gått over??? Så nå går jeg og grubler. Hvis vi flytter fra hverandre, hvordan vil livet mitt bli da? Ensom, og "den stygge ulven" som såret det mest fantastiske mennesket som finnes. Ikke vil jeg ha noen ny kjæreste, jeg vet det ikke finnes noen så god som ham. Hvorfor greier jeg ikke elske ham lenger da? Uff...

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg vil komme med noen innspill til deg.

For meg høres det ut til at du er i et vanskelig dilemma. Du har mye fint og trygt i ditt faste forhold, men samtidig lengter du etter noe annet. Og så har du altså kjørt dobbelt en tid.

Når saken er så lite tydelig og med mye tvil, slik jeg oppfatter at den er for deg, vil jeg råde deg til å finne mer ut av saken.

Det tror jeg du best kan gjøre ved å konfrontere din samboer med ærlige og åpne meldinger og forklaringer. Forsøk å begrunne hvorfor du er misfornøyd.

Konkret kan du:

1. Be samboeren din om en samtale.

2. Fortell ærlig, og så åpent du klarer, om ditt dilemma.

I beste fall kan det utløse "den gode samtalen" mellom dere og føre dere inn på nye spor med fortsatt samliv.

Uansett vil åpen kommunikasjon med han gi deg en avklaring som du sårt trenger før du eventuelt vil avslutte samboerforholdet.

[Gjest grublerinne3]

Ja, jeg forstår. Har det likedan, bortsett fra at vi "bare" har vært sammen i drøyt fire år, og det er ingen barn inni bildet. Vi har snakket seriøst om å flytte fra hverandre, siden mine følelser for ham tilsynelatende bare har kjølnet, og jeg ser mest på ham som min beste venn. Sexlivet vårt har vært så å si dødt lenge, men jeg har ikke behov for å søke spenning andre steder. Jeg elsker å ligge i armkroken hans, men jeg grøsser ved tanken på å ligge med ham. Jeg savner så utrolig å ha det slik vi hadde det før. Det er ingen konflikter i forholdet, hvorfor har det da bare gått over??? Så nå går jeg og grubler. Hvis vi flytter fra hverandre, hvordan vil livet mitt bli da? Ensom, og "den stygge ulven" som såret det mest fantastiske mennesket som finnes. Ikke vil jeg ha noen ny kjæreste, jeg vet det ikke finnes noen så god som ham. Hvorfor greier jeg ikke elske ham lenger da? Uff...

Til grublerinnene og SOlveig Vennesland!

Vel, jeg er også midt oppi noe av det samme. Har en kjæreste som virkelig elsker meg, og vi har det flott seksuelt og kommunikasjonsmessig, han er flink til å lytte og forstå, komme med råd til løsninger, er pen og muskuløs, han ville bli en perfekt far, og....

....jeg føler at jeg er et uhyre som nå vurderer å forlate ham, men følelsene mine har på en måte kjølnet. Jeg liker ikke lenger at han kommer og holder rundt meg, setter ikke pris på at han gjerne vil gjøre ting for meg.

Jeg har lurt på om det er spenningen og oppmerksomhet fra andre menn jeg savner. Men det tror jeg ikke. Jeg vil ha stabilitet og ro imagen. Finne mannen i mitt liv, få barn. Ha følelsen av jevn tilfredshet, gjerne lykke.

Jeg irriterer meg over ørsmå bagateller i hans væremåte. Som jeg kanskje leter etter, for at jeg skal lettere kunne løsrive meg? Eller er han virkelig rar...

Jeg blir ikke klok på meg selv!! Føler heller ikke jeg kan snakke med så mange om dette, fordi jeg føler meg utakknemlig. Vi lever nå i 2002 - er det tiden som forandrer oss? Det var da ikke slik før i tiden? Er vi egoistiske og individualister, som for enhver pris skal være lykkelige og oppleve spenning?

Eller ER det noe som aldri kan bli bra igjen i forholdet, kanskje man SKAL lytte til magefølelsen? Eller vente til det kanskje går over (hvor lang tid kan det ta?)?

Masse grublerier her ja. Men fint å høre at jeg ikke er 'helt alene' . Jeg drives til vanvidd!

[Gjest grublerinne4]

Ser ut til at vi er endel som sliter her.

Jeg også lever i et forhold som jeg er på vei ut av. Gift, med en flott mann, som jeg i flere år nå har forsøkt å finne tilbake følelsene til, men må vel bare innse at slaget er tapt.

Jeg merker at vi begynner å gå hverandre på nervene, og at det faktum at jeg ikke klarer tanken på sex er i ferd med å ødelegge oss veldig.

Det er fælt å bli den slemme, det er det som holder meg tilbake, tanken på at jeg kommer til å gi hjertesorg, og ødelegge andres liv...

Lykke til i dine valg, men vær sikker på hva du ønsker i allefall.

[Gjest Grublerinnen]

Hei!

Jeg vil komme med noen innspill til deg.

For meg høres det ut til at du er i et vanskelig dilemma. Du har mye fint og trygt i ditt faste forhold, men samtidig lengter du etter noe annet. Og så har du altså kjørt dobbelt en tid.

Når saken er så lite tydelig og med mye tvil, slik jeg oppfatter at den er for deg, vil jeg råde deg til å finne mer ut av saken.

Det tror jeg du best kan gjøre ved å konfrontere din samboer med ærlige og åpne meldinger og forklaringer. Forsøk å begrunne hvorfor du er misfornøyd.

Konkret kan du:

1. Be samboeren din om en samtale.

2. Fortell ærlig, og så åpent du klarer, om ditt dilemma.

I beste fall kan det utløse "den gode samtalen" mellom dere og føre dere inn på nye spor med fortsatt samliv.

Uansett vil åpen kommunikasjon med han gi deg en avklaring som du sårt trenger før du eventuelt vil avslutte samboerforholdet.

Takk for mange fine svar, men ble jeg noe klokere? Kan jo fortelle dere at jeg tok en samtale med min samboer i går kveld. Satte oss ned på kvelden med TOTALT ro rundt oss. Jeg spurte om han hadde tenkt noe mer på det vi snakket om før jul - ang. å flytte fra hverandre pga manglende følelser. Da får jeg som svar: jeg kan vel likesågodt bare flytte. Føler meg maktesløs. Det var altså hans svar til meg. Jeg spurte hva han følte og mente om dette, men får lite svar tilbake. Hele tiden er det jeg som må legge ordene i hans munn for å få han til å si sine tanker. DET gjør meg gaaaaaaal. Mener han ikke noe selv, eller tørr han rett og slett ikke si sine tanker og følelser til meg? Jeg sa at det er en av grunnene til at jeg ikke klarer mer. Han viser aldri til meg hvordan han har det, og hvis jeg tilfeldigvis ser at alt ikke er bra, og jeg spør, så svarer han bare: er så sliten... men holder det svaret etter hverandre i 7 år??? ikke for meg. Og han VET at jeg alltid har savnet nærhet, omsorg og kjærlighet. Men som han sa til meg... Han viser at han bryr seg ved å være EKSTREMT flink i hjemmet, barna osv. Og han er en av de få menn (?) som kommer overraskende med blomster uten å hinte om det *s* men likevel... det er ikke DEN typen omsorg jeg ønsker meg. Jeg ønsker nærhet... sukk.. Eller er jeg for kravstor? Kanskje det er som kongen sa i sin nyttårstale....ingen er perfekt, og vi kan ikke kreve det av oss selv engang (eller noe i den duren der) Men hva da med det jeg søker "ute"? Det turte jeg ikke si til han. Vet at det vil ødelegge mye i forhold til barna. Spurte også om han var villig at vi omgås hverandre som venner, men det ønsket han ikke - trodde han. Han ville ikke orke det. Men som han sa så var han villig til en ordning ang barna......

Men så begynner jeg da, med mine negative tanker om meg selv. Kanskje det er mye av det som ødelegger også? føler noen av dere andre noe av det samme? Nå kommer alle tankene på at jeg ikke vil klare meg alene. Er jo vant til å bo med en "tjener" jeg... sukk... Hus, hage, barn, innkjøp, økonomi jaaaaa alt må jeg da klare selv... klarer late meg det? Har ikke følt med udugelig før, men NÅ gjør jeg det.... HJEEELP!

[Gjest jajaja]

Takk for mange fine svar, men ble jeg noe klokere? Kan jo fortelle dere at jeg tok en samtale med min samboer i går kveld. Satte oss ned på kvelden med TOTALT ro rundt oss. Jeg spurte om han hadde tenkt noe mer på det vi snakket om før jul - ang. å flytte fra hverandre pga manglende følelser. Da får jeg som svar: jeg kan vel likesågodt bare flytte. Føler meg maktesløs. Det var altså hans svar til meg. Jeg spurte hva han følte og mente om dette, men får lite svar tilbake. Hele tiden er det jeg som må legge ordene i hans munn for å få han til å si sine tanker. DET gjør meg gaaaaaaal. Mener han ikke noe selv, eller tørr han rett og slett ikke si sine tanker og følelser til meg? Jeg sa at det er en av grunnene til at jeg ikke klarer mer. Han viser aldri til meg hvordan han har det, og hvis jeg tilfeldigvis ser at alt ikke er bra, og jeg spør, så svarer han bare: er så sliten... men holder det svaret etter hverandre i 7 år??? ikke for meg. Og han VET at jeg alltid har savnet nærhet, omsorg og kjærlighet. Men som han sa til meg... Han viser at han bryr seg ved å være EKSTREMT flink i hjemmet, barna osv. Og han er en av de få menn (?) som kommer overraskende med blomster uten å hinte om det *s* men likevel... det er ikke DEN typen omsorg jeg ønsker meg. Jeg ønsker nærhet... sukk.. Eller er jeg for kravstor? Kanskje det er som kongen sa i sin nyttårstale....ingen er perfekt, og vi kan ikke kreve det av oss selv engang (eller noe i den duren der) Men hva da med det jeg søker "ute"? Det turte jeg ikke si til han. Vet at det vil ødelegge mye i forhold til barna. Spurte også om han var villig at vi omgås hverandre som venner, men det ønsket han ikke - trodde han. Han ville ikke orke det. Men som han sa så var han villig til en ordning ang barna......

Men så begynner jeg da, med mine negative tanker om meg selv. Kanskje det er mye av det som ødelegger også? føler noen av dere andre noe av det samme? Nå kommer alle tankene på at jeg ikke vil klare meg alene. Er jo vant til å bo med en "tjener" jeg... sukk... Hus, hage, barn, innkjøp, økonomi jaaaaa alt må jeg da klare selv... klarer late meg det? Har ikke følt med udugelig før, men NÅ gjør jeg det.... HJEEELP!

Det høres ut for meg som du har det litt for godt! Du lever med en tjener som du selv sier, kanskje du har for god tid til å tenke, kanskje du er hjemmeværende, hvis så er skaff deg en jobb. Er det noen av dere som tenker på alle dobbeltarbeidende MENN, som jobber fra morgen til kveld, først på jobb, så deling? av husarbeid, så nattevåk med unger, så på an igjen neste dag ?

Hva med å tenke på andre enn dere selv ?

Den omsorgen du er ute etter kan det kanskje være en ide å fortelle din mann i klartekst.

Ellers kom dere vekk litt fra hverdagen, ta en ferietur uten barn, kino, bowling, squash, løping, gå på sats, m.m.m.m

Gjør det dere gjorde før barna kom !!

[grublerinnen]

Det høres ut for meg som du har det litt for godt! Du lever med en tjener som du selv sier, kanskje du har for god tid til å tenke, kanskje du er hjemmeværende, hvis så er skaff deg en jobb. Er det noen av dere som tenker på alle dobbeltarbeidende MENN, som jobber fra morgen til kveld, først på jobb, så deling? av husarbeid, så nattevåk med unger, så på an igjen neste dag ?

Hva med å tenke på andre enn dere selv ?

Den omsorgen du er ute etter kan det kanskje være en ide å fortelle din mann i klartekst.

Ellers kom dere vekk litt fra hverdagen, ta en ferietur uten barn, kino, bowling, squash, løping, gå på sats, m.m.m.m

Gjør det dere gjorde før barna kom !!

Hei Jaja!

Jeg vet jeg har det litt vel enkelt i forhold til å få mye hjelp hjemme og til barna, men hva hjelper det når følelsene ikke er der? bør jeg ikke lytte til de? Og desverre så er ikke dette noe som har blitt slik ETTER at barna kom. Vi gjorde lite sammen tidligere også. Av den grunn at han er ekstremt hjemmekjær og ikke ønsker å finne på slike ting. Han trives sammen med meg alene (noe jeg sikkert burde satt pris på). Og de gangene jeg har foreslått noe blir det ofte til svar at han er sliten... og jeg forstår jo det, men kan vel ikke alltid være sliten??? Og hvis han er så burde han kanskje begynne å tenke på å forandre enkelte ting han også??? Nå høres jeg sikkert bitter ut, men prøver å få frem det jeg tenker og føler oppi alt kaoset inni meg. Og det er utrolig tøft for meg å kanskje gi slipp på en slik flott gutt/mann som han, men jeg tror følelsene mine må gå litt forann nå...

[myrthe]

Til grublerinnene og SOlveig Vennesland!

Vel, jeg er også midt oppi noe av det samme. Har en kjæreste som virkelig elsker meg, og vi har det flott seksuelt og kommunikasjonsmessig, han er flink til å lytte og forstå, komme med råd til løsninger, er pen og muskuløs, han ville bli en perfekt far, og....

....jeg føler at jeg er et uhyre som nå vurderer å forlate ham, men følelsene mine har på en måte kjølnet. Jeg liker ikke lenger at han kommer og holder rundt meg, setter ikke pris på at han gjerne vil gjøre ting for meg.

Jeg har lurt på om det er spenningen og oppmerksomhet fra andre menn jeg savner. Men det tror jeg ikke. Jeg vil ha stabilitet og ro imagen. Finne mannen i mitt liv, få barn. Ha følelsen av jevn tilfredshet, gjerne lykke.

Jeg irriterer meg over ørsmå bagateller i hans væremåte. Som jeg kanskje leter etter, for at jeg skal lettere kunne løsrive meg? Eller er han virkelig rar...

Jeg blir ikke klok på meg selv!! Føler heller ikke jeg kan snakke med så mange om dette, fordi jeg føler meg utakknemlig. Vi lever nå i 2002 - er det tiden som forandrer oss? Det var da ikke slik før i tiden? Er vi egoistiske og individualister, som for enhver pris skal være lykkelige og oppleve spenning?

Eller ER det noe som aldri kan bli bra igjen i forholdet, kanskje man SKAL lytte til magefølelsen? Eller vente til det kanskje går over (hvor lang tid kan det ta?)?

Masse grublerier her ja. Men fint å høre at jeg ikke er 'helt alene' . Jeg drives til vanvidd!

...kanskje du tenker og grubler for mye?!? Lykken ligger ofte rett foran oss, det er bare avhengig av hva man gjør med situasjonen (såfremt ikke alt er fullstendig fastlåst og håpløst, da, med vold og verre ting inn i bildet).

Snakker av erfaring, etter et samboerforhold i over 12 år, med unger og ekstreme arbeidssituasjoner som ikke akkurat bygger opp et kjæresteforhold til tider. Etter en relativt lang krisetid bestemte vi oss rett og slett for å satse på hverandre, så ikke til siden og sluttet å sammenlikne oss med andre, men nøstet opp trådene etterhvert og fant en egen harmoni. Tok jammerlig lang tid, men virkelig verdt det. Hvorfor vi bestemte oss? Da vi kjente etter langt inne, var det en kjærlighetskime der, en som kanskje kunne få gro fram på nytt under andre vekstvilkår.

Høres kanskje for godt ut til å være sant, men denne utviklingen skjedde basert på vår egen vilje til å finne Lykken rett foran nesen vår, ikke religiøs tro eller andre ytre forhold. I tillegg hadde vi samme oppfatning av at det sjelden er grønnere på den andrte siden; alle har et par sure sokker!

...og, om man en dag da treffer Den Eneste Rette, slik man hører sjeldne historier om, som om det er sjeler fra fortiden som endelig møtes, ja, så la det skje eventuelt da, men la Lykken likevel gro i mellomtiden! Ingenting er så stigmatiserende som aktiv søken etter den eneste rette; huff for et livslangt arbeid!

Lykke til; høres egentlig ut som om du har et rimelig godt utgangspunkt til å finne deg selv og ham der dere befinner dere nå.. Husk bare; se humoren i at man er forskjellig på enkelte felter, og le litt av hverandres typiske trekk og reaksjoner, med en "sånn-er-det-bare"-trekk på skulderen og kyss ham for forskjellen!

Klem fra Myrthe