Brudd med syk partner

[Optimisten]

Hei,

 

jeg skriver dette I et forsøk på å få en forståelse for hva jeg har vært igjennom.  Jeg har tatt meg selv i å gruble over dette den siste tiden og håper på å få noen synspunkter. Jeg beklager at dette blir et noe langt innlegg.

 

Jeg har akkurat kommet ut av et av/på forhold med en jente på over ett år. Vi var tidligere kolleger og fant hverandre gjennom jobben. Vi kom gradvis nærmere hverandre og endte tilslutt opp som kjærester. Jenta det er snakk om i dette tilfellet er 34 og jeg var 27. Vi har begge en ulik fortid når det gjelder relasjoner. For min del var dette mitt første seriøse forhold, for henne var nok dette hennes 6, eller 7. Hun har egentlig aldri vært singel i en  lengre periode, men kontinuerlig i forhold etter fylte 16. I den tidlige fasen fikk jeg høre om at hun ikke hadde følt det slik for noe før, at vi hadde en en spesiell kjemi og at hun var veldig glad for at hun hadde trufet meg. Dette har jeg senere hørt er uvanlig å høre bare noen uker etter man har vært sammen, men vi hadde god kjemi så jeg reagerte ikke noe videre på det. Når vi hadde det fint hadde vi det veldig bra og koste oss. Da vi var uenige hadde vi veldig vanskelig for å løse opp i det. I diskusjoner og uengiheter kunne hun finne på å lukke seg inn i et rom og vente på at jeg skulle komme inn for å si, eller gjøre de riktige tingene. Hun svarte faktisk ikke selvom jeg gjorde alt i min makt for  å forsøkte å kommunisere med henne. Dette kunne vare fra noen minutter til flere timer.  Hun nektet å snakke til jeg hadde lagt meg langflat og ordnet opp i det. Hvis det var noe jeg reagerte på kunne hun aldri innrømme egne feil og si unnskyld. Dette var noe jeg reagerte på også da. Hun klarte alltid å vri det om til at det var min skyld. Hun sa som hun sa og gjorde som hun gjorde fordi jeg fikk henne til det sa hun. Konsekvensen av dette var dårlig selvfølelse og en indre uro. Jeg begynte å tvile på meg selv og mine evner. Jeg følte meg rett og slett ikke bra nok for henne.  Jeg følte som jeg konstant gikk på tynn is og måtte passe på hva jeg sa og hvordan jeg fremsto. Jeg liker å tro at jeg kan være meg selv og ha senkede skuldre i et godt forhold.

 

Det skal nevnes at hun følte veldig på den biologiske klokken og ønsket seg veldig barn. Hun ville dermed ha en forsikring og en plan fra meg om at dette ville skje innenfor en viss tid. Dette kunne jeg gå med på, men nevnte også for henne at forholdet mellom oss først og fremst måtte være trygt og stabilt. Hun nevnte ekskjærester som tvang henne til å abortere, og en som plutselig nevnte at han ikke ville ha barn etter et samboerskap på 5 år. Dette gjorde henne utrygg på menn og førte til at hun strever med å stole på folk generelt.

 

Hun har også hatt en traumatisk og konfliktfyll barndom med omsorgssvikt, alkohol og rus og en mor som tok livet av seg. Hun hadde et fryktelig vanskelig og konfliktfylt liv helt til hun flyttet for seg selv som voksen. Til dags dato besøker hun ikke familien sin i frykt av en stemor. Hun nevner dette som grunn for at hun er engstelig for autoriteter.

 

Som person var jenta lynende intelligent og hadde et enormt vokabular. Hun har masterutdannelse og fikk A på masteroppgaven sin. Jeg stusset dog over ordene hun brukte i dagligtalen. Hun snakket som en fagperson i hverdagen og kunne finne på å bruke ord og uttrykk som forhåndsdumskap, lavmålskommunikasjon, konsekvenstenkning, overføringskunnskap og reaksjonsmønster tritt og ofte.

 

Som person var hun selvutnevnt perfeksjonist og ordensmenneske. Hjemme hadde hun det helt strøkent og kunne ikke ha en eneste gjenstand som sto feil plassert. Perfeksjonismen gikk utover meg iforhold til måten jeg gikk på, spiste på, kroppsholdningen min, midjemålet, og det å kunne ta ansvar. Jeg var heller ikke flink nok til å gi henne komplimenter som gikk på utseende. Hun var veldig usikker, sjalu og mistenksom. Dette sannsynligvis på grunn av tidligere dårlige erfaringer. Hun krevde mye plass og jeg “trengte bare henne”.  Jeg følte at jeg måtte forsvare alt jeg gjorde, selvom det var helt uskyldig.  Jeg skulle også bli flinkere til å kommuisere, se hennes behov, være der for henne i større grad, være mer romantisk. Ja, rett og slett være litt mer av alt. Hun kunne finne på å nevne at hvis jeg ikke forbedret meg på disse områdene hadde hun mange som var interessert i henne. Jeg forsøke å forklare henne at dette ikke er ok å si som en partner, men det ble glatt avfeid og at hun ville finne seg noen andre hvis jeg ikke skjerpet meg.

 

I skrivende stund er jenta 100% sykmeldt og har fått diagnosen PTSD, etter mange omveltninger i livet og angst som ikke har vært tatt tak i på et tidligere tidspunkt. Hun går for tiden i terapi. Jeg har alltid vært fryktelig glad i henne og vi hadde planer om å flytte sammen i Juni, men det endte opp med at jeg flyttet alene. Jeg skjønner at det nok er for det beste og at det å få barn med henne ville blitt problematisk, og ville tatt sin toll på meg i det lange løp. For å oppsummere lurte jeg egentlig på om alt det jeg har skrevet ovenfor er PTSD- relatert, eller om hun også har noen narsissistiske trekk? Om hun i det hele tatt var glad i meg i tiden vi var sammen, eller om jeg bare ble brukt som en brikke? Jeg tenker også tanken på om det ville vært annerledes hvis hun var “frisk”, eller om hun var på et bedre mentalt sted da vi ble sammen? Dette er vel bare naiv tankegang fra min side. Situasjonen nå er at vi ikke har snakket sammen på halvannen måned. Selv etter alt vi har vært igjennom sammen har jeg ingen vonde følelser for henne og ønsker henne alt det beste i livet. Hvis jeg plutselig hører fra henne lurer jeg på om jeg er sterk nok til å ikke møte henne igjen om muligheten byr seg. Jeg strever fortsatt med omveltningen i det å være alene og kjenner på et savn, men det er vel helt normalt.

 

Vennlig hilsen, mann 28.

 

 

[Lillemus]

Jeg tror du skal være glad for at du kom deg bort fra henne. Hun trenger masse hjelp før hun muligens er i stand til å ha et normalt kjærlighetsforhold til noen. Finn i alle fall IKKE på å få barn med en så ustabil person!!!

[Optimisten]

Takk for tilbakemeldingen Lillemus. Jeg setter pris på det. En begynner å tvile på seg selv når det er bare deg og den personen i over ett år.

[laban]

Hun bør ikke bli mor så lenge hun har såpass store problemer, de kan bli mye verre hvis hun også skal ta seg av et barn. Du bør absolutt ikke bli far til hennes barn.

Det er VELDIG slitsomt og krevende å ha en partner som sliter med slike ting. Skulle hun ta kontakt igjen - ikke gli inn i forholdet på nytt uten å tenke deg svært grundig om. Det er flest hverdager i livet, og de kan være tunge nok uten slike tilleggsbelastninger.

[Gjest Gargamel]

Du må i alle fall være sterk nok til å ikke danse etter hennes pipe om du skal være sammen med henne, men det spørs om hun takler det.

[Optimisten]

Hun bør ikke bli mor så lenge hun har såpass store problemer, de kan bli mye verre hvis hun også skal ta seg av et barn. Du bør absolutt ikke bli far til hennes barn.

Det er VELDIG slitsomt og krevende å ha en partner som sliter med slike ting. Skulle hun ta kontakt igjen - ikke gli inn i forholdet på nytt uten å tenke deg svært grundig om. Det er flest hverdager i livet, og de kan være tunge nok uten slike tilleggsbelastninger.

Takk for innspillet Laban. Jeg ser selvfølgelig at det ville vært fullstendig uansvarlig å sette et barn til verden hvis det ikke var stabilt mellom oss. Jeg vet at et barn ville vært det største av alt for henne, men noen grunnleggende ting må være på plass. Jeg har aldri vært så sliten i hele mitt liv som det jeg var i høst. Jeg trodde først det kun var jobben, men det var nok mer sammensatt..

[Optimisten]

Du må i alle fall være sterk nok til å ikke danse etter hennes pipe om du skal være sammen med henne, men det spørs om hun takler det.

Når det gjaldt tidspunkt for barn var det maks et par år uavhengig av jobb, sykemelding og velbefinnende. Der hadde jeg ikke så mye jeg skulle sagt. Jeg har lyst på barn, men kjente jeg strevde med å forholde meg til en klokke hvis ikke alt var på plass. Dette tæret svært mye på meg i slutten av forholdet vårt.

[Lillemus]

Når det gjaldt tidspunkt for barn var det maks et par år uavhengig av jobb, sykemelding og velbefinnende. Der hadde jeg ikke så mye jeg skulle sagt. Jeg har lyst på barn, men kjente jeg strevde med å forholde meg til en klokke hvis ikke alt var på plass. Dette tæret svært mye på meg i slutten av forholdet vårt.

IKKE få barn med henne! Et barn vil ikke ha godt av å vokse opp med en så ustabil omsorgsperson. Nei - prøv å glem denne dama og finn deg en som er frisk, oppegående og stabil, det vil gjøre deg mye lykkeligere i lengden. Jeg lover.

[Optimisten]

IKKE få barn med henne! Et barn vil ikke ha godt av å vokse opp med en så ustabil omsorgsperson. Nei - prøv å glem denne dama og finn deg en som er frisk, oppegående og stabil, det vil gjøre deg mye lykkeligere i lengden. Jeg lover.

Nei, barn med henne nå er ikke veldig aktuelt. Hun er oppegående, reflektert og jeg tror hun kunne blitt en god mor, men jeg tror også det kunne blitt veldig slitsomt med tanke på perfeksjonismen og det faktum at hun er høysensitiv, reagerer på alt. Jeg på min side er mer på den andre siden av spekteret, så som personer er vi veldig ulike. Takk for innspillet Lillemus. Da var det å forsøke og legge dette bak meg. Ikke lett da jeg som person har lett for å få litt oppheng. Jeg tar meg selv i å sjekke instagrammen hennes enda, sikkert ikke lurt.

[Undulaten]

Jeg har levd med en eksmann som var på samme viset. Vi fikk 2 barn sammen, men han ble bare verre for hvert barn., så veldig lurt å ikke få barn sammen med noen som er så ustabile. (Og jeg endte opp som alvorlig psykisk syk på grunn av han, som da endte etterhvert med at jeg flyttet og ble separert).

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hold deg unna. Hun elsker bare en, og det er ikke deg. Du er bare en brikke.