Sliten og unnvikende samboer

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med samboeren min i 5 år. Jeg er 28 år, han er 39. Han er en snill og rolig mann, intelligent og har for det meste en humor jeg liker. Vi kan ha intellektuelt stimulerende samtaler og han får meg ofte til å le. Til tross for dette er det noen ting jeg synes er vanskelig. Noen ganger lurer jeg på om jeg ville hatt det bedre om vi ikke var sammen. Jeg lurer litt på hvor mye av dette som er mine problemer (at jeg har urealistiske forventninger) og hva som er hos han.

 

Han er veldig lukket, selv om jeg ser at han har det vanskelig så vil han ikke snakke om følelsene sine. Hvis han har problemer så deler han de ikke med meg. Det er også vanskelig å snakke om forholdet vårt. Hvis jeg forsøker å snakke om slike tema pleier han som ofte å koble helt ut, han unnskylder seg med at han er sliten og trøtt. Så distraherer han seg gjerne med noe annet, slår på TV eller setter seg foran PC-en. Det er vanskelig for meg fordi jeg føler meg avvist da. Jeg synes også det er vanskelig å ta det opp hvis det er noe i forholdet jeg ønsker annerledes, for eksempel hvis jeg uttrykker at jeg skulle ønske at han kunne gjøre litt mer husarbeid. Det ender ofte med at han blir veldig defensiv og irritabel da.

 

For meg var det viktig å få avklart om han ønsket seg barn, det har jeg presset han litt på. Han har sagt at han ønsker barn i nærmeste fremtid (dersom det er det jeg ønsker). Hvis jeg trenger å snakke om noe som angår meg selv så pleier han som oftest å lytte, han kan da gi råd eller opptre støttende.

 

En annen ting er at han har en del helseproblemer. Mye av dette kan han påvirke selv, gjennom livsstilsendringer. Han har gjort en del, blant annet er han mer fysisk aktiv nå enn han var før (men han beveger seg fortsatt mindre enn de fleste andre) og han har sluttet å røyke. Jeg har tilbudt meg å bli med han på helsestudio eller andre ting han måtte ønske, men det orker han ikke. Kostholdet er jeg mer bekymret for. Han spiser sunnere nå enn før, men han er fortsatt veldig glad i søtsaker og junk food. Etter at han ble syk har han sikkert lagt på seg 10-15 kg. Jeg vet ikke akkurat hvor mye han veier, men BMI-en er et stykke over 30.

 

Han har en jobb han ikke trives med. Den tapper han for energi, men det er vanskelig å finne en tilsvarende jobb i dagens arbeidsmarked. Nå har han gitt opp å finne en ny jobb, han orker ikke å sjekke stillingsannonser lenger.

 

Jeg er veldig glad i fysiske kjærtegn, han er det i mindre grad enn meg. Jeg har prøvd å ta mindre på han og klemme han mindre, så han ikke skal føle at jeg innvaderer hans "personal space". Etter dette føler jeg at det er enda mer avstand mellom oss. Det seksuelle var bra i starten, men nå kan det gjerne gå en måned eller to mellom hver gang. Hvis vi har sex hender det ganske ofte at han mister ereksjonen. Jeg tror at en del av det skyldes medisiner og dårlig fysisk form, men det er vanskelig å ikke ta det personlig.

 

Ingen av oss har et veldig nært forhold til familiene våre. Vi kommer ikke så godt overens med hverandres familier.

 

Det virker som om han synes vi har det fint som vi har det. Bare jeg ikke pirker borti noe som er vanskelig så virker han som om han trives med forholdet. Jeg føler som oftest at jeg har det greit med forholdet, men så bygger det seg opp mye frustrasjon og jeg begynner å lure på om jeg hadde hatt det bedre alene. Noen ganger ender det i en skikkelig krangel. Så begynner vi forfra igjen.

 

Er det noen som har noen tanker om dette?

Anonymous poster hash: 3738e...38e

[AnonymBruker]

Hm... tenker at det forholdet/samlivet jo er både og. Alt er jo både og, noe mer enn annet. Du må nesten finne ut selv om det er mer bra enn dårlig, og måle det opp mot hva du kan forvente å få ut av et eventuelt nytt forhold. Du må jo også ta i betraktning ventetid på nytt forhold. Det er vanskelig å bare finne et på dagen - egentlig så er det vel litt "usømmelig" og. Lykke til!

Anonymous poster hash: e3726...923

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som et forhold hvor man tar til takke med.... Det mangler så mye essensielt, som for meg er viktig å få dekket til en viss grad i hvertfall. Barn inn i dette? Uklokt.

Anonymous poster hash: da5cc...25a

[påskelilje]

Jeg synes at det at dere har samme humor, kan le sammen, kan ha gode samtaler om ulike temaer og at han er snill, peker mot at dere bør jobbe mot å fortsette ekteskapet. Han kan være frustrert og fortvilet både over sykdom og over jobben, men mangler mot og ord for å dele dette med deg.

 

Vi sliter med en del av det samme, at vanskelige ting, dype ting er det tungt/umulig å snakke om, vi er nok konfliktsky begge to. Noen ganger tenker jeg at jeg ville hatt det bedre alene, men vi har likevel mye som binder oss sammen - humor, familie, til dels noen felles interesser, i gode perioder sex, barna, venner. Vi er glad i hverandre, men hadde nok fått mye mer ut av eksteskapet dersom vi hadde vært flinkere til å kommunisere og flinkere til å fortelle hverandre hva vi tenker. Vi er nok så redde for å såre den andre, at vi heller holder vanskelige ting for oss selv.

 

Det med barn er jo en viktig ting å enes om. Dersom dere er usikker på forholdet, er det jo ikke noe lurt i å få barn nå. Kan dere få hjelp av familierådgiver eller samlivsterapeut? Eller gå på ekteskapskurs?

[Gjest Gargamel]

 

Jeg har vært sammen med samboeren min i 5 år. Jeg er 28 år, han er 39. Han er en snill og rolig mann, intelligent og har for det meste en humor jeg liker. Vi kan ha intellektuelt stimulerende samtaler og han får meg ofte til å le. Til tross for dette er det noen ting jeg synes er vanskelig. Noen ganger lurer jeg på om jeg ville hatt det bedre om vi ikke var sammen. Jeg lurer litt på hvor mye av dette som er mine problemer (at jeg har urealistiske forventninger) og hva som er hos han.

 

Han er veldig lukket, selv om jeg ser at han har det vanskelig så vil han ikke snakke om følelsene sine. Hvis han har problemer så deler han de ikke med meg. Det er også vanskelig å snakke om forholdet vårt. Hvis jeg forsøker å snakke om slike tema pleier han som ofte å koble helt ut, han unnskylder seg med at han er sliten og trøtt. Så distraherer han seg gjerne med noe annet, slår på TV eller setter seg foran PC-en. Det er vanskelig for meg fordi jeg føler meg avvist da. Jeg synes også det er vanskelig å ta det opp hvis det er noe i forholdet jeg ønsker annerledes, for eksempel hvis jeg uttrykker at jeg skulle ønske at han kunne gjøre litt mer husarbeid. Det ender ofte med at han blir veldig defensiv og irritabel da.

 

For meg var det viktig å få avklart om han ønsket seg barn, det har jeg presset han litt på. Han har sagt at han ønsker barn i nærmeste fremtid (dersom det er det jeg ønsker). Hvis jeg trenger å snakke om noe som angår meg selv så pleier han som oftest å lytte, han kan da gi råd eller opptre støttende.

 

En annen ting er at han har en del helseproblemer. Mye av dette kan han påvirke selv, gjennom livsstilsendringer. Han har gjort en del, blant annet er han mer fysisk aktiv nå enn han var før (men han beveger seg fortsatt mindre enn de fleste andre) og han har sluttet å røyke. Jeg har tilbudt meg å bli med han på helsestudio eller andre ting han måtte ønske, men det orker han ikke. Kostholdet er jeg mer bekymret for. Han spiser sunnere nå enn før, men han er fortsatt veldig glad i søtsaker og junk food. Etter at han ble syk har han sikkert lagt på seg 10-15 kg. Jeg vet ikke akkurat hvor mye han veier, men BMI-en er et stykke over 30.

 

Han har en jobb han ikke trives med. Den tapper han for energi, men det er vanskelig å finne en tilsvarende jobb i dagens arbeidsmarked. Nå har han gitt opp å finne en ny jobb, han orker ikke å sjekke stillingsannonser lenger.

 

Jeg er veldig glad i fysiske kjærtegn, han er det i mindre grad enn meg. Jeg har prøvd å ta mindre på han og klemme han mindre, så han ikke skal føle at jeg innvaderer hans "personal space". Etter dette føler jeg at det er enda mer avstand mellom oss. Det seksuelle var bra i starten, men nå kan det gjerne gå en måned eller to mellom hver gang. Hvis vi har sex hender det ganske ofte at han mister ereksjonen. Jeg tror at en del av det skyldes medisiner og dårlig fysisk form, men det er vanskelig å ikke ta det personlig.

 

Ingen av oss har et veldig nært forhold til familiene våre. Vi kommer ikke så godt overens med hverandres familier.

 

Det virker som om han synes vi har det fint som vi har det. Bare jeg ikke pirker borti noe som er vanskelig så virker han som om han trives med forholdet. Jeg føler som oftest at jeg har det greit med forholdet, men så bygger det seg opp mye frustrasjon og jeg begynner å lure på om jeg hadde hatt det bedre alene. Noen ganger ender det i en skikkelig krangel. Så begynner vi forfra igjen.

 

Er det noen som har noen tanker om dette?

Anonymous poster hash: 3738e...38e

 

 

Jeg får inntrykk av en resignert fyr med lavt energinivå som liker å gå utenom problemene.

 

Han unngår kanskje "dypere samtaler" fordi han opplever at det stort sett blir krav og kritikk mot ham? Du sier jo at han er lyttende og støttende så lenge samtalen handler om deg. Dette er ikke noe forsvar for ham, men bare et forsøk på å forstå hva som foregår.

 

Hvis han har mye å tenke på kan det være mest praktisk å gi ham konkret beskjeder om hva han skal gjøre (f.eks "Vask gulvet!!") fremfor generelle anklager om at han gjør for lite. Ideelt sett burde han se selv hva som burde gjøres og ta initiativ, men han har kanskje ikke mentalt overskudd til det.

 

Jeg tror ikke du skal ta ereksjonsproblemene personlig. Faktisk er jeg overbevist om at du ikke skal ta det personlig. Jeg spekulerer litt på om det kan være grunnen til at han unngår kos. Det kan være tungt for ham å føle seg mislykket på det området, og da kan det være en lettvint løsning å styre unna hele greia.

[AnonymBruker]

Jeg synes at det at dere har samme humor, kan le sammen, kan ha gode samtaler om ulike temaer og at han er snill, peker mot at dere bør jobbe mot å fortsette ekteskapet. Han kan være frustrert og fortvilet både over sykdom og over jobben, men mangler mot og ord for å dele dette med deg.

 

Vi sliter med en del av det samme, at vanskelige ting, dype ting er det tungt/umulig å snakke om, vi er nok konfliktsky begge to. Noen ganger tenker jeg at jeg ville hatt det bedre alene, men vi har likevel mye som binder oss sammen - humor, familie, til dels noen felles interesser, i gode perioder sex, barna, venner. Vi er glad i hverandre, men hadde nok fått mye mer ut av eksteskapet dersom vi hadde vært flinkere til å kommunisere og flinkere til å fortelle hverandre hva vi tenker. Vi er nok så redde for å såre den andre, at vi heller holder vanskelige ting for oss selv.

 

Det med barn er jo en viktig ting å enes om. Dersom dere er usikker på forholdet, er det jo ikke noe lurt i å få barn nå. Kan dere få hjelp av familierådgiver eller samlivsterapeut? Eller gå på ekteskapskurs?

 

Takk for svar. Det virker som om forholdet til din mann har mange fellestrekk med mitt forhold til min samboer. Hos oss er det også vanskelig å snakke om dype ting, noe som har vært et savn fra min side. Vi er også konfliktsky begge to.

 

Samboeren min har som sagt mange gode sider, og etter fem år sammen har vi mye som knytter oss sammen. I hovedsak føles det som et trygt og godt forhold å være i, det er mye ved han som jeg liker. Det at han har helseproblemer og lavt energinivå er noe som har kastet en litt mørkere skygge over forholdet i perioder. Det har vært mange hverdager i forholdet, om jeg kan si det slik, men det er jo ikke så mye jeg kan gjøre med det utenom å være støttende. I mitt liv er det mer oppturer og nedturer, mens jeg har inntrykk av at i hans liv har ting på det jevne vært litt tungt og vanskelig de siste årene (med unntak av ferier og lengre friperioder).

 

Tanken har slått meg om gresset kan være grønnere på den andre siden, men jeg vet ikke. Det hadde vært fint med en mann som var litt mer åpen om følelsene sine og som var litt mer til stede. Men det er vel ikke så lett som å bare gjøre det slutt, treffe en ny og regne med at det vil fungere bedre da. Når jeg ser på andre er det jo en del som aldri blir fornøyd, som går fra det ene forholdet til det neste. Da vil jeg heller være fornøyd med det forholdet jeg har.

 

Vi har snakket om samlivsterapi tidligere, han sa at han kunne være åpen for å prøve det da. Jeg skal tenke litt på det og så eventuelt spørre han. Å få barn er ikke aktuelt helt enda.

Anonymous poster hash: 3738e...38e

[AnonymBruker]

Jeg får inntrykk av en resignert fyr med lavt energinivå som liker å gå utenom problemene.

 

Han unngår kanskje "dypere samtaler" fordi han opplever at det stort sett blir krav og kritikk mot ham? Du sier jo at han er lyttende og støttende så lenge samtalen handler om deg. Dette er ikke noe forsvar for ham, men bare et forsøk på å forstå hva som foregår.

 

Hvis han har mye å tenke på kan det være mest praktisk å gi ham konkret beskjeder om hva han skal gjøre (f.eks "Vask gulvet!!") fremfor generelle anklager om at han gjør for lite. Ideelt sett burde han se selv hva som burde gjøres og ta initiativ, men han har kanskje ikke mentalt overskudd til det.

 

Jeg tror ikke du skal ta ereksjonsproblemene personlig. Faktisk er jeg overbevist om at du ikke skal ta det personlig. Jeg spekulerer litt på om det kan være grunnen til at han unngår kos. Det kan være tungt for ham å føle seg mislykket på det området, og da kan det være en lettvint løsning å styre unna hele greia.

Takk for svaret ditt.

 

Ja, han har en tendens til å gå utenom problemene. Jeg vet ikke om han føler at det å snakke om personlige problemer er assosiert med krav og kritikk. Når jeg har spurt han om hvorfor han snakker så lite om problemene sine så har han sagt at han ikke vil bekymre meg med dem. Jeg har sagt at jeg ønsker at han skal være åpen med meg, og at han sikkert har godt av å snakke om ting for sin egen del, men han virker ikke som om han er enig i det. Et par ganger har problemene kommet frem lenge etter at de oppstod, jeg må innrømme at jeg da formidlet at jeg følte meg såret over at han ikke hadde sagt noe tidligere. Det kan også være at han i noen tilfeller synes jeg er for løsningsorientert. Han er ganske løsningsorientert hvis jeg har problemer med noe, men i liten grad overfor sine egne problemer. Jeg kan jo spørre han om det.

 

Ja, det kan godt være at han mangler mentalt overskudd til å se hvilket husarbeid som bør gjøres. Han er flink til å lage mat og gå ut med søppelet, men i perioder har jeg perioder for at han bidrar med litt mer enn det. Jeg kan prøve å være litt mer konkret i beskjedene mine, men jeg er skeptisk til om det kommer til å fungere så bra. Han liker ikke så godt å bli fortalt hva han skal gjøre  

 

Nei, jeg bør vel ikke ta ereksjonsproblemene personlig. Det virker som om ting der nede fungerer som de skal, men hvis han blir veldig sliten så sliter han med å holde den oppe. Til tider kan det føles som et savn at det er så lite som skjer på det området, men det kan sikkert bli bedre på sikt.

Anonymous poster hash: 3738e...38e

[Gjest Gargamel]

Jeg tror ikke det var optimal timing å si at du ble såret over at han ikke har sagt noe før de gangene han først sier noe. Mulig han ikke setter veldig pris på de samtalene.

Han liker vel ikke å bli fortalt hva hun skal gjøre, men sånn går det med folk som ikke tar styring selv :-D

Jeg skjønner det sånn at han blir veldig fysisk sliten av sex, og at han mister ereksjoner av den grunn. Jeg kan skjønne at det kan skje om man er i veldig dårlig form pga sykdom. Kanskje dere kan prøve en stilling hvor han er mer passiv?

Jeg skjønner godt at du er frustrert over lite sex og nærhet. Jeg synes absolutt du bør prøve å gjøre noe med det, for det blir ikke lettere å prioritere parforholdet når man har barn.

[Nicklusheletida]

Hvordan vil han bli som far når han har så lavt energinivå allerede nå ?

 

Han virker altfor slapp og forholdet virker tamt og kjærlighetsløst.

[JenteM81]

Det kan høres ut for meg, som at du er sammen med han for at du er litt redd for å bli alene? Og det høres ut som om han kunne trengt noen andre å snakke med. En terapeut eller noen andre. Hvis han kan få hjelp til å sette ord på sine tanker og følelser kan det hjelpe han til å etterhvert gi disse tankene og følelsene til deg? Jeg tror uanset ikke å 'pirke på ting' som du sier vil kunne hjelpe han eller deg i det lange løp. Det vil gi han dårlig samvittighet og deg fortsatt frustrasjon over og ikke bli møtt med dine behov. Luft litt forsiktig fram det med hjelp til seg selv, så kanskje ting kan gå derfra?