Nygift, men......

[TabbyB]

Hei...

Jeg må bare få fortalt noen om hvordan jeg har det for tida, og hva jeg sliter med. Håper på tilbakemeldinger som kan hjelpe...

For fem uker siden ble jeg gift med verdens beste gutt. Nå, noen uker senere kjenner jeg han ikke igjen! Han snakker ikke med meg, jeg får ikke røre han, han sier han ikke veit hva han vil, han har plutselig snudd helt om på alt! Vi hadde jo planer om å flytte til min hjembygd og ta over gården til neste høst. Det var også planen at vi skulle prøve å bli foreldre etter bryllupet. Men nå vil han ikke flytte, han vil ikke ha barn, han er lei av gjøre det som blir forventet av han, han vil gjøre som han sjøl vil sier han..... Men, hva med meg oppi alt dette?

Jeg får ikke forklart dere alle detaljer, annet enn at jeg er kjempefrustrert og lei meg. Har allerede snakka med presten for å å høre om råd der, han mener at mannen min kan ha en depresjon, og har tilbudt han hjelp. Men han nekter å ta i mot hjelp.

Hva skal jeg gjøre? Alle sier at jeg må ta hensyn til meg sjøl nå, men hva gjøre jeg?

Takknemlig for respons og svar....

[Gjest Queenie]

Vaer taalmodig med han. Det kan hende at han har vaert under veldig mye press

-bryllup, flytting,store endringer.

Proev aa stoette han, og ikke dytt han til presten eller hvem som helst. Han maa faa ut det som gjoer han deprimert. Kanskje det hadde vaert okey aa nytte ekteskapet der dere er og venter med flyttingen til gaarden?

Lykke til

[Zena]

Kan jo hende at det ikke før nå riktig har gått opp for ham at han har giftet seg....

bundet seg for resten av livet......

Kanskje han bare trenger å få tenkt over dette, få bearbeidet det.....

Depresjoner er jo også en mulighet....

Jeg vet ikke riktig jeg.....Har ikke vært i din situasjon....

Snakk med ham!

Håper det ordner seg...=)))

*klem*

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Dette høres veldig trist ut. Din nye ektemann må åpenbart ha fått en nedtur etter bryllupet siden han ikke er til å kjenne igjen for deg.

Jeg forstår at du alt har forsøkt å få hjelp, uten å lykkes. Slik jeg forstår det er det ikke usannsynlig at mannen din er like forskrekket som deg over sin utvikling. Men han er ikke i stand til å takle situasjonen nå. Eller kommer ting nå frem som han ikke har greid å få frem før?

Er han vettskremt over hva han har sagt ja til i ekteskapet? Tror du han synes han har mistet sin frihet ved å følge deg til din hjembygd og overta gården?

Jeg ville forsøkt enda sterkere å komme mannen din i tale, for å få han til å prate, men bare dere to alene. Vent med å dra inn flere.

Det er mulig han avviser deg. Hvis du ikke greier å vente og la han få litt tid, kan du jo vurdere å flytte ut for en tid for å la han være for seg selv.

Kunne du tenke deg å la han være alene, mens du en stund bor et annet sted, enten hos familien eller venner? Du må selvfølgelig forklare han din vurdering, om din skuffelse, om at dette greier du ikke å se på mer på at alle planene dere hadde nå blir skrinlagt av han.

Det hender at ting løsner når foten blir satt tydelig ned og begrunnet klart.

[TabbyB]

Dette høres veldig trist ut. Din nye ektemann må åpenbart ha fått en nedtur etter bryllupet siden han ikke er til å kjenne igjen for deg.

Jeg forstår at du alt har forsøkt å få hjelp, uten å lykkes. Slik jeg forstår det er det ikke usannsynlig at mannen din er like forskrekket som deg over sin utvikling. Men han er ikke i stand til å takle situasjonen nå. Eller kommer ting nå frem som han ikke har greid å få frem før?

Er han vettskremt over hva han har sagt ja til i ekteskapet? Tror du han synes han har mistet sin frihet ved å følge deg til din hjembygd og overta gården?

Jeg ville forsøkt enda sterkere å komme mannen din i tale, for å få han til å prate, men bare dere to alene. Vent med å dra inn flere.

Det er mulig han avviser deg. Hvis du ikke greier å vente og la han få litt tid, kan du jo vurdere å flytte ut for en tid for å la han være for seg selv.

Kunne du tenke deg å la han være alene, mens du en stund bor et annet sted, enten hos familien eller venner? Du må selvfølgelig forklare han din vurdering, om din skuffelse, om at dette greier du ikke å se på mer på at alle planene dere hadde nå blir skrinlagt av han.

Det hender at ting løsner når foten blir satt tydelig ned og begrunnet klart.

Takk for svar! Det er egentlig innmari godt å få noen utenforstående til å se på situasjonen vår, for jeg føler meg helt fastlåst og innestengt for tida. Det har nå vært slik i snart to uker.

Jeg har sagt at hadde det vært noe jeg hadde gjort, så skulle jeg jo altids ha takla det, og fått retta det opp. Men.... Angst for flytting? Vel, det mangler jo også støtte fra familie og omgangskrets i hans hjembygd på flytteplanene, og han blir jo dratt veldig mellom to kanter da. Siden han er så langt nede nå, så avviser han jo meg også fullstendig. Og det er temmelig tøfft. Jeg må innrømme at jeg reiv av meg ringen og slengte den langt pokker i vold forrige lørdag, da han nevnte at egentlig burde bryllupet vært avlyst. Jeg ble sååååå sint!!! Samtidig så veit jeg jo at han har det vanskelig, men jeg har det også vanskelig... Det var ikke sånn det skulle være fire uker etter at vi gifta oss!

Jeg er iallefall innstilt på å få jobba oss gjennom dette, men det sliter veldig på meg sånn rent psykisk... Men det hjelper jo ikke om han ikke er innstilt på å finne en løsning på det.

Han er nå i en fase der han ikke veit hva han vil, han sier at alt han gjør bli feil, at han veit at han sårer meg, men at han ikke engang veit hva han føler for meg for tida. Han jobber MYE for tida, så han er også sliten fysisk...

Jeg veit liksom ikke hva som er det lureste nå. Er det å la han få fred, la han være i sin egen lille verden, som han sier sjøl? (Det er hans måte å rømme fra det på) Eller er det å "presse" han til å prate mer om problemene............ Jeg har ikke lysst til å flytte ut heller, sjøl om det er det som kunne være det enkleste. Vi bor i ei lita bygd, og bygdesladder bli det fort... Det skal ikke mer til enn at jeg er på overnattingsbesøk hos søstra mi, før vi ifølge bygdefolket har problemer......

[Lothlorien]

Den viktigste erkjennelsen man bør ha svært klar for seg før man går inn i et ekteskap, er at det ikke bare er gull og grønne skoger etter at man har sagt "Ja" til hverandre.

Hverdagene blir flere etter giftermål, og det kreves mye mer arbeid enn når man "bare" er samboere.

Det høres ut som om mannen din er skuffet i forhold til forventningene han hadde til det å være gift. Kanskje du kunne spurt ham rett ut om han hadde andre forventninger enn det som faktisk er virkeligheten?

Å spørre for mye hjelper hvertfall ikke. Menn er stille og snakker lite om eventuelle problemer, og som kvinne må man enten godta det, eller dra.

Bruk all din tålmodighet på å vente til han har grublet ferdig, og ikke mas på ham.

Lykke til!