I tvil/ambivalent/separasjon/skillmisse

[Ønskersvar]

Jeg sliter med å bli enig med meg selv... Jeg er gift, men har sterke følelser for en annen (har hatt disse følelsene over lang tid). Vårt ekteskap har hatt store utfordringer, i form av at jeg mulig har vært svært "umoden" ift da jeg ble sammen med min nåværende ektefelle (vi var unge) og aldri sett konsekvensene som ville komme etter mine handlinger.

Jeg har før vi giftet oss vært utro en gang, og to ganger senere som gift. Senere også vært på et bordell i utlandet, riktignok sterkt beruset (ingen unnskyldning) og sliter med veldig dårlig samvittighet for dette.

Jeg har snakket med en psykolog om dette, som mener at jeg har et alkoholproblem, og at jeg ikke behøver å fortelle min ektefelle om disse episodene, men at jeg nå må "se og lære" (kortversjonen). Min tidligere fast lege antydet at jeg hadde en personlighetsforstyrrelse, som min psykolog ikke er enig i. Men jeg lurer noen ganger på hva det kan være... Mulig en PF, men det har ikke psykologen bekreftet, sier at jeg ikke har det (mulig for å "spare" meg, da det jo ikke er så veldig moro med en slik diagnose). Mange gjør jo mye "rart" men føler at jeg alltid har gjort mer "rart" og dumme ting enn andre.

Konsekvensene av dette er at jeg er/har vært svært deprimert og blir i tvil om det er noe poeng i å fortsette å være gift, da det sliter så utrolig på meg. Vi har også hatt utrolige mange utfordringer mht økonomi og barn (nå voksne) og flyttet ut.

Totalen har slik jeg ser det, tæret helt ufattelig på vårt forhold. Jeg har i dag ikke lyst til å ha sex med min kone, jeg blir ikke tent (kanskje også etter bruk av antidepressiva) har ikke lyst til å kysse, eller nærmest dele seng.

Vi har et stort "nettverk" sammen, og er redd for at jeg gjør noe dumt ved å si at jeg ikke orker mer.

Vi er fortsatt unge, og jeg tenker at livet er for kort til å gå rundt og gruble, med all dårlig samvittighet. Jeg legger meg selvfølgelig helt flat for mine handlinger, bare så det er sagt. Jeg har vært en idiot!

Jeg unner ikke min kone å ha en en slik mann.

Og jeg er sikker på at svært mange hadde avsluttet dette forholdet for lenge siden!?

Å gå rundt å ha denne tvilen tærer helt sykt på meg, og kanskje fortjener jeg å ha det jævlig, men ikke min kone (!) Kan det være værre å skille seg? Vet at mange får problemer...

Jeg har også vært forelsket i andre flere ganger, i løpet av årene. Noe som jeg har lest kan være normalt, men som allikevel ikke rimer med å være gift, og glad i den man deler normalt skal elske. 

Jeg har igjen et slikt "hekt" på en annen, og det er virkerlig ille! De få gangene min kone og jeg har intime stunder (1 x/mnd) så har også tankene på den andre dukket opp... Helt jævlig.

Skal jeg derfor være "mann" og ta alt på "min kappe" og avslutte dette på en ryddig måte? Jeg vet ikke om det er noe poeng med parterapi.

Jeg har rett og slett gjort ufattelig "skade" og har tenkt at det må være bedre for oss begge å kunne starte på nytt, og for min del med "blanke ark".

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det jeg ønsker svar på,  

 

 

 

 

[Gjest Gargamel]

Jeg synes det er litt vanskelig å få tak i hva du føler for kona di. Hun tenner deg ikke, har jeg forstått, men er du glad i henne? Er hun glad i deg? I så fall synes jeg ikke du bør gjøre det slutt bare for å lette din egen dårlige samvittighet. I det minste burde hun få privilegiet å dumpe deg. Jeg synes du bør legge gamle synder bak deg fordi det ikke går an å endre fortiden. Bruk heller energien på å gjøre noe med alkoholproblemet ditt f.eks.

Jeg opplever å få små crush innimellom, og får ikke dårlig samvittighet for det. Det som skjer inni hodet mitt blir min sak så lenge det bare foregår der inne.

 

[morsan]

Flere ganger utro, herunder på utenlandsk bordell, alkoholproblem, mulig personlighetsforstyrrelse, du tenner ikke på henne og vil ikke engang dele seng med henne, og sier selv at du ikke unner henne å ha en slik mann... Det høres jo veldig ut som "skriften på veggen" dette. Noen (menn) klarer heller ikke å ta det nødvendig bruddet, men oppfører seg gradvis verre og verre for å overlate bruddet til den andre. I mellomtiden kan det være mange elendige år som tærer på.

 

Om parterapi nytter vet jeg ikke. Jeg tror det meste nytter dersom man virkelig ØNSKER å ta tak i dette og endre seg, og da kan en god parterapeut være til god hjelp på veien. Man kan jo uansett stille seg selv spørsmålet om ikke ektefellen og ekteskapet fortjener at man gjør en siste innsats f eks ved hjelp av parterapi før man setter strek for et langt samliv. Eller kanksje du trenger å søke psykolog alene for å sortere dine tanker?