Kontrollerende kjæreste?

[Momo]

Jeg hadde tidligere en kjæreste som jeg mener var delvis kontrollerende. Selv om dette er noen år siden synes jeg fortsatt det er vanskelig å vurdere hva av det jeg "opplevde" som er ting man bare må tåle i et forhold og hva jeg absolutt ikke burde tillatt. En del av meg sier at dette ikke var greit, men en annen del sier at det ikke var så ille. Han var aldri voldelig, men jeg føler vel at jeg kastet bort viktige år av livet mitt på å leve på hans premisser.

Følgende er de holdninger han hadde: Venner som jeg ikke hadde fra før forholdet med denne gutten kunne aldri bli ordentlige venner og skulle derfor aldri prioriteres, dette gjaldt ikke for ham. Jeg fikk ikke drikke (eller smake på) alkohol når jeg var sammen med andre enn ham eller de få næreste vennene jeg hadde, dette gjaldt ikke for ham. Han kunne slå av vitser på min bekostning, men at jeg gjorde det samme med ham var ikke greit. Det var forventet at vi kommuniserte ganske mye sammen hver dag, at jeg svarte på meldinger innen kort tid uansett hva jeg holdt på med og at vi så hverandre minst hver tredje dag. Dette gjaldt selv om jeg var i utlandet. Han skulle prioriteres over familie. Etter vgs var det forventet at jeg flyttet i nærheten av ham for studier. Sex skulle prioriteres over å holde avtaler med andre. Om jeg var trøtt og sovnet før han fikk det han ville ha kunne han finne på å bare ta seg til rette. Om jeg var bortreist måtte jeg sende bilder eller video av meg selv. Dersom han ikke fikk viljen sin maste han kontinuerlig, ble sint eller lei seg og vinklet alt slik at jeg skulle føle at jeg ikke var en god kjæreste, at det var min feil eller på andre måter gi meg skyldfølelse. Av og til ble han så lei seg eller sint at han ødela småting. Han gjorde narr av meningene mine slik at jeg skulle gi etter eller si meg enig med ham. Kranglene våre var høylytte og langvarige og at jeg f.eks. satt på bussen eller spiste middag var ingen unnskyldning for å slippe unna kjeftingen hans. Jeg fikk ikke ha facebook, han overvåket msn-chaten min, sjekket meldingene på mobilen min og snoket i sekken min. Oppførselen hans fikk jeg ikke snakke om til andre og jeg måtte fremstille alt som felles beslutninger. Da jeg begynte å gjøre "opprør" stengte han meg inne ved å stille seg foran døren eller fulgte etter meg når jeg gikk ut. (Det er mer jeg kunne tilføyd her, men det blir så spesifikt at det blir gjenkjennbart.)

Jeg hadde lav selvfølelse og var veldig ensom før jeg ble sammen med denne gutten. Dette ble ikke bedre i løpet av tiden jeg var sammen med ham. Jeg var veldig redd for at han skulle forlate meg og derfor lot jeg ham kontrollere meg. Det var kun da jeg visste at jeg ikke kom til å bli alene at jeg hadde mot nok til å avslutte forholdet. Da måtte jeg si og gjøre ting som var direkte slemme for å komme meg ut av det. Ett år etter hadde jeg fortsatt skyldfølelse for at jeg var en dårlig kjæreste og at jeg gav opp dette forholdet. Jeg skammer meg over at jeg lot ham holde på sånn. Men hva av det var egentlig ting det var riktig av meg å godta og hva var ikke greit? Var det bare jeg som var svak eller var dette kontrollerende oppførsel? Selv nå som jeg har fått det litt på avstand sliter jeg med å vurdere dette.

[Trine]

av det du forteller tenker jeg at du ikke burde funnet deg i noe av det.

[laban]

Det høres mer ut som at du var løslatt på prøve og han var en streng tilsynsfører, enn at dere var kjærester.

Vær glad du kom deg unna. Du er ung, det er flere fisk i havet. Ikke tenk at du gjorde noe feil.

Endret 19. oktober 2015 av laban

[Gjest Gargamel]

Høres ut som han var kontrollerende og klengete som ville nøkken. Du var sterk nok til å komme deg ut av det, og det skal du være glad for.

[Lillemus]

Du var ingen vanskelig kjæreste i det hele tatt - jeg er veldig fristet til å sette psykopat-stemplet i panna hans. Ikke noe av det du forteller om er normalt i et forhold! Du skal være sjeleglad for at du kom deg unna denne fyren! Han hadde utvilsomt en meget kontrollerende oppførsel og selv om du kanskje var svak underveis i forholdet så viste du deg knallsterk da du innså at dette ikke var normalt og kom deg bort fra ham - det er slett ikke alle som klarer det. Gi deg selv en solid klapp på skuldra og si "Godt jobba!" til deg selv.  

[Momo]

Det er klart at dette er kun min side av saken. Hva om det ikke var så ille som jeg opplevde det? Hva om jeg hadde stått på krava og ikke godtatt å la meg styre? Også er det den gjentagende tanken om at andre har det verre og at jeg bare syter.

Han var nok bare umoden, hadde vanskelig for å håndtere følelsene sine og å avgjøre når det han følte var adekvat.

Jeg setter veldig pris på svarene deres. Jeg vet at jeg ikke skal trenge å føle skyld eller skamme meg for noe av dette, men jeg klarer ikke å stole helt på at det er riktig uten andres bekreftelse.

[Trine]

Det er klart at dette er kun min side av saken. Hva om det ikke var så ille som jeg opplevde det? Hva om jeg hadde stått på krava og ikke godtatt å la meg styre? Også er det den gjentagende tanken om at andre har det verre og at jeg bare syter.

Han var nok bare umoden, hadde vanskelig for å håndtere følelsene sine og å avgjøre når det han følte var adekvat.

Jeg setter veldig pris på svarene deres. Jeg vet at jeg ikke skal trenge å føle skyld eller skamme meg for noe av dette, men jeg klarer ikke å stole helt på at det er riktig uten andres bekreftelse.

Uansett om dette bare er din side så vanker det jo ingen tvil om at dette forholdet ikke var bra for deg. Man skal ikke være i et forhold som er destruktivt for en selv. Om du hadde stått på krava så hadde det trolig blitt enda mer krangling, kanskje hadde han tydd til vold, kanskje hadde han tatt seg sammen, en stund, før han hadde vært tilbake i det gamle sporet.

[Gjest Gargamel]

En normal person vil kanskje jenke seg en god del i starten av et forhold før man innser at alt man mater et bunnløst sluk. Jeg vet ikke.

Det er kanskje ikke så dumt å analysere litt i etterkant så du ikke går i samme fella en gang til. Selv om du kanskje var for tålmodig med ham trenger du ikke være det neste gang.

 

[laban]

1. Og så er det den gjentagende tanken om at andre har det verre og at jeg bare syter.

2. Han var nok bare umoden, hadde vanskelig for å håndtere følelsene sine og å avgjøre når det han følte var adekvat.

1. I denne sammenheng (kjæresteforhold) er det totalt irrelevant at andre har det verre.  Når det ikke er barn og andre forpliktelser inne i bildet, er det helt riktig og "lovlig" å bryte et forhold man ikke trives i, uten å telle minuspoeng eller bruke noen skala på hvor ille det må være.  Du var ikke støttekontakten hans.

2. Noe av det du beskriver, er helt klart noe annet og verre enn bare umodenhet.  Det er ikke normal oppførsel mot en person man har positive følelser for.  Hvis det bare hadde handlet om usikkerhet, burde ting blitt mye bedre etter hvert som det ble klart for ham at dere faktisk var et par, dvs. etter kort tid.   

 

[Momo]

Ja, jeg har heldigvis ikke gjort samme tabben igjen. Samboeren jeg har nå legger seg ikke opp i hvilke venner jeg treffer (og hva jeg drikker). Han forstår at familien min krever litt tid innimellom. Om jeg reiser bort kan det gå flere dager mellom hver gang vi snakker sammen. I etterkant kan han innrømme at han har savnet meg veldig eller har vært bekymret for om jeg kommer meg trygt hjem fra fest.

Jeg har også noe sosial angst og der den forrige kjæresten reagerte med sinne og kjefting fordi det var ting jeg ikke turte å gjøre, blir nå samboeren min mest forvirret når jeg plutselig rømmer ut av en butikk eller blir stum om vi er på restaurant.

[morsan]

Så bra du har en ny kjæreste som ikke er slik som den forrige. Legg forholdet bak deg en gang for alle - det at du har skyldfølelse for at du ikke var "god nok kjæreste" med så rigide og håpløse krav til deg viser bare at han hadde litt for stor makt over deg og på en måte fortsatt har det.