Livsløgn?

[Svingstang1365381247]

Hei, må bare få tømt hodet or ikke å bli helt sprø Gift mann på 4. året, som begynner å bli lei. Sliten av å gruble, tenke på om jeg egentlig er helt ærlig med meg selv. Våkner av å tenke: "jeg vil ut....orker ikke mer"....

Vel....hvor skal jeg begynne? Er vel egentlig litt vanskelig å vite hvor jeg skal begynne å forklare meg, for å få gode råd. La meg heller skrive hvordan jeg har det.

Jeg bor sammen med min kone og hennes fjortisdatter, jeg har mine to gutter annenhver helg, 10 og fjortiss. Allerede her er det litt rart. Jeg ser hennes datter oftere enn mine gutter, da hennes far flyktet til Sverige for flere år siden. Lang historie. Har ett ok samarbeid med guttenes mor. Min kon er i begynnelsen av 30årene og jeg snart 40.

Jeg har alltid hatt en sterk frihetstrang, samt behov for å gjøre alt på min måte og på mine premisser. Litt kontrollerende type ja. Irriterer meg grenseløst over mangel på struktur hos min partner. Alt ifra orden i klesskap og fakturaer som dukker opp med inkassovarsel. Vi har absolutt ingen grunn for å få inkassovarsel! Jeg føler meg som en far til min kone, og den følelsen er kjip. Hun gjør seg avhengig av meg i flere ting i hverdagen, og jeg verdsetter selvstendighet. Jeg irriterer meg over hennes mor, og min partner begynner å minne om hennes mor. Vi kommuniserer ofte på en slitsom måte, og hun liker ikke å snakke om de dype tingene samt det å reflektere over ting som jeg gjør. Hun liker å klenge i sofaen, jeg foretrekker en kjapp en og så Space i sofaen. Hun er vant til å leve fra hånd til munn, jeg liker forutsigbarhet i økonomien.

Jeg er gladi henne, men nå som hun krever masse oppmerksomhet og "å bli sett", trekker jeg meg unna og flykter mentalt. Det oppstår en vegg mellom oss. Taushet, som jeg hater. Jeg savner tiden da jeg var singel, kunne gjøre det jeg ville og når jeg ville. Men er redd for å ta ett valg og å såre henne. Men vet også at det ikke er bra det heller, at hun fortjener å få vite. Men dersom vi tar opp viktige ting som dette, så reagerer hun med gråt som gjør at jeg reagerer med omsorg. Og så glemmer vi de vanskelige tankene for en stund. Men før eller siden tror jeg at jeg bare ikke orker mer.

Har jeg giftet meg med en kvinne som jeg ikke kan leve sammen med? Hva i helvete skal jeg gjøre? Jeg orker ikke tanken på samlivsterapi......tenker bare på serien Dag da

[AnonymBruker]

Hei, må bare få tømt hodet or ikke å bli helt sprø Gift mann på 4. året, som begynner å bli lei. Sliten av å gruble, tenke på om jeg egentlig er helt ærlig med meg selv. Våkner av å tenke: "jeg vil ut....orker ikke mer"....

Vel....hvor skal jeg begynne? Er vel egentlig litt vanskelig å vite hvor jeg skal begynne å forklare meg, for å få gode råd. La meg heller skrive hvordan jeg har det.

Jeg bor sammen med min kone og hennes fjortisdatter, jeg har mine to gutter annenhver helg, 10 og fjortiss. Allerede her er det litt rart. Jeg ser hennes datter oftere enn mine gutter, da hennes far flyktet til Sverige for flere år siden. Lang historie. Har ett ok samarbeid med guttenes mor. Min kon er i begynnelsen av 30årene og jeg snart 40.

Jeg har alltid hatt en sterk frihetstrang, samt behov for å gjøre alt på min måte og på mine premisser. Litt kontrollerende type ja. Irriterer meg grenseløst over mangel på struktur hos min partner. Alt ifra orden i klesskap og fakturaer som dukker opp med inkassovarsel. Vi har absolutt ingen grunn for å få inkassovarsel! Jeg føler meg som en far til min kone, og den følelsen er kjip. Hun gjør seg avhengig av meg i flere ting i hverdagen, og jeg verdsetter selvstendighet. Jeg irriterer meg over hennes mor, og min partner begynner å minne om hennes mor. Vi kommuniserer ofte på en slitsom måte, og hun liker ikke å snakke om de dype tingene samt det å reflektere over ting som jeg gjør. Hun liker å klenge i sofaen, jeg foretrekker en kjapp en og så Space i sofaen. Hun er vant til å leve fra hånd til munn, jeg liker forutsigbarhet i økonomien.

Jeg er gladi henne, men nå som hun krever masse oppmerksomhet og "å bli sett", trekker jeg meg unna og flykter mentalt. Det oppstår en vegg mellom oss. Taushet, som jeg hater. Jeg savner tiden da jeg var singel, kunne gjøre det jeg ville og når jeg ville. Men er redd for å ta ett valg og å såre henne. Men vet også at det ikke er bra det heller, at hun fortjener å få vite. Men dersom vi tar opp viktige ting som dette, så reagerer hun med gråt som gjør at jeg reagerer med omsorg. Og så glemmer vi de vanskelige tankene for en stund. Men før eller siden tror jeg at jeg bare ikke orker mer.

Har jeg giftet meg med en kvinne som jeg ikke kan leve sammen med? Hva i helvete skal jeg gjøre? Jeg orker ikke tanken på samlivsterapi......tenker bare på serien Dag da

Høres ut som om du bør skille deg.

Anonymkode: c589a...c8a

[Svingstang1365381247]

Er det så enkelt altså? The real deal? 

[Svingstang1365381247]

Høres ut som om du bør skille deg.

Anonymkode: c589a...c8a

Er bare jeg som ikke skjønner det? Fra utsiden så ser jeg jo at teksten min egentlig sier det selv...men 

[Madelenemie]

Er bare jeg som ikke skjønner det? Fra utsiden så ser jeg jo at teksten min egentlig sier det selv...men 

Det er ikke så enkelt, absolutt alle sliter,

kunsten er mer å være voksen, greie å kommunisere, enten er begge så voksne, eller man må søke ekstern hjelp hos Jan :-)

Jeg tuller litt, men er veldig alvorlig, jeg burde ikke tulle i det hele tatt, jeg gjør det fordi jeg alltid gjør det når jeg selv har kniven mot strupen, greier du ikke denne rellasjonen, har jeg lite tro på at du greier noen annen, 

så enkelt er det, så brutalt, det er realiteten og det er valget ditt.

Det beste du kan gjøre er å være voksen, søke hjelp, få hjelp til kommunikasjon, lytte ekstremt godt ikke anklage, legge deg langflat, og det må man evne å gjøre år etter år etter år, dag etter dag, 

Det beste du kan gjøre tror jeg er det, da er du et sterkt menneske, og jeg tror du blir lykkelig på sikt.

 

[AnonymBruker]

Er bare jeg som ikke skjønner det? Fra utsiden så ser jeg jo at teksten min egentlig sier det selv...men 

Det er helt krystallklart slik du fremstiller det. Man bør også tenke på barna, de bør slippe å vokse opp i slike ustabile familiekonstellasjoner.

Anonymkode: c589a...c8a

[Lillemus]

Har jeg giftet meg med en kvinne som jeg ikke kan leve sammen med? Hva i helvete skal jeg gjøre? Jeg orker ikke tanken på samlivsterapi......tenker bare på serien Dag da

Heldigvis har dere ikke barn sammen. Dere virker så ulike at man kan lure på hvordan dere ble sammen - og gift??? - i det hele tatt. Noen vil ha en partner som er ulik seg selv, det vil tydeligvis ikke du. Kona di kommer neppe til å slippe taket, hun har det som plommen i egget så skal det skje noe må du gjøre det selv og ta ansvar for ditt eget liv.

[laban]

Jeg har alltid hatt en sterk frihetstrang, samt behov for å gjøre alt på min måte og på mine premisser.

Jeg savner tiden da jeg var singel, kunne gjøre det jeg ville og når jeg ville.

Jeg synes egentlig ikke problemene deres virker uoverkommelige.  Var det slike ting som gjorde at forholdet til dine sønners mor sprakk også, eller var hun en annen type?

Jeg lurer litt på om du egentlig har lyst til å leve i en familie.  Det er nesten umulig å få en husstand med voksne og tenåringer av begge kjønn til å gli uten at det blir enkelte knirk i systemet pga. ulike behov og personligheter, og det går i hvert fall ikke uten kommunikasjon.  Hvis alminnelig tilpasning til f.eks. ulikheter når det gjelder orden i klesskapet (noe som er relativt lett å løse ved at hver bestemmer over sitt klesskap) virker så uoverkommelig at du holder på å bli sprø, høres det jo ut som om du ville ha det best alene.  Men jeg forstår ikke helt hvordan dere havnet i denne situasjonen - hvem av dere var det som skjulte personligheten sin før dere giftet dere? 

[Gjest Gargamel]

Jeg synes det er vanskelig å si om dere bør skilles. Nå ramser du opp alt som er dårlig i forholdet, og da virker konklusjonen åpenbar. Jeg regner med det er noe bra også siden dere valgte hverandre i første omgang.

Det jeg synes høres aller mest slitsomt ut av alt er at alle forsøkene deres på å snakke blir punktert av at hun gråter og du trøster. Jeg synes dere bør fra til en parterapeut, ikke nødvendigvis for å redde forholdet, men for å få prosessen til å bli litt mer ok uansett hvilken vei det bærer. Dette mer for hennes del enn for din del.

[Svingstang1365381247]

Heldigvis har dere ikke barn sammen. Dere virker så ulike at man kan lure på hvordan dere ble sammen - og gift??? - i det hele tatt. Noen vil ha en partner som er ulik seg selv, det vil tydeligvis ikke du. Kona di kommer neppe til å slippe taket, hun har det som plommen i egget så skal det skje noe må du gjøre det selv og ta ansvar for ditt eget liv.

Lett å være etterpåklok ja, ser den. Men de forskjellene jeg såg da visste jeg ikke at jeg i etterkant ville bli lei av

[Svingstang1365381247]

 

Jeg synes egentlig ikke problemene deres virker uoverkommelige.  Var det slike ting som gjorde at forholdet til dine sønners mor sprakk også, eller var hun en annen type?

Jeg lurer litt på om du egentlig har lyst til å leve i en familie.  Det er nesten umulig å få en husstand med voksne og tenåringer av begge kjønn til å gli uten at det blir enkelte knirk i systemet pga. ulike behov og personligheter, og det går i hvert fall ikke uten kommunikasjon.  Hvis alminnelig tilpasning til f.eks. ulikheter når det gjelder orden i klesskapet (noe som er relativt lett å løse ved at hver bestemmer over sitt klesskap) virker så uoverkommelig at du holder på å bli sprø, høres det jo ut som om du ville ha det best alene.  Men jeg forstår ikke helt hvordan dere havnet i denne situasjonen - hvem av dere var det som skjulte personligheten sin før dere giftet dere? 

Jeg ser en viss rød tråd i mine tidligere forhold at jeg kanskje havner i samme sporet, at jeg henger meg for mye opp i det som er negativt. Kanskje passer jeg best å bo alene, men med en partner som bor for seg selv. Nå er ikke det mulig dersom man er gift.

[Svingstang1365381247]

Heldigvis har dere ikke barn sammen. Dere virker så ulike at man kan lure på hvordan dere ble sammen - og gift??? - i det hele tatt. Noen vil ha en partner som er ulik seg selv, det vil tydeligvis ikke du. Kona di kommer neppe til å slippe taket, hun har det som plommen i egget så skal det skje noe må du gjøre det selv og ta ansvar for ditt eget liv.

Jeg ser den, er som regel jeg som tar tak i ting som kan være ubehagelige og henne er med på lasset. Faen at jeg ikke tok på alvor de signalene jeg fikk i forelskelsen, jeg visste jo allerede da at de ulikhetene våre ikke var synkroniserbare. Men jeg tenkte at dette går seg til. Man er jo i overkant positivt innstilt i den fasen

[Svingstang1365381247]

 

Jeg synes egentlig ikke problemene deres virker uoverkommelige.  Var det slike ting som gjorde at forholdet til dine sønners mor sprakk også, eller var hun en annen type?

Jeg lurer litt på om du egentlig har lyst til å leve i en familie.  Det er nesten umulig å få en husstand med voksne og tenåringer av begge kjønn til å gli uten at det blir enkelte knirk i systemet pga. ulike behov og personligheter, og det går i hvert fall ikke uten kommunikasjon.  Hvis alminnelig tilpasning til f.eks. ulikheter når det gjelder orden i klesskapet (noe som er relativt lett å løse ved at hver bestemmer over sitt klesskap) virker så uoverkommelig at du holder på å bli sprø, høres det jo ut som om du ville ha det best alene.  Men jeg forstår ikke helt hvordan dere havnet i denne situasjonen - hvem av dere var det som skjulte personligheten sin før dere giftet dere? 

Ja, når du spør så er det ganske likt som da forholdet til barnas mor sprakk. cJeg lurer også på om jeg vil leve i en familie, jeg heller mer og mer mot det å bo alene. Jeg er mest bekymret for ringvirkningene, skuffelsen og alt det som fører med seg. Vet at jeg er feig nå, men vil gjøre ett vel overveid valg ikke kun basert på følelser.

[Svingstang1365381247]

Jeg synes det er vanskelig å si om dere bør skilles. Nå ramser du opp alt som er dårlig i forholdet, og da virker konklusjonen åpenbar. Jeg regner med det er noe bra også siden dere valgte hverandre i første omgang.

Det jeg synes høres aller mest slitsomt ut av alt er at alle forsøkene deres på å snakke blir punktert av at hun gråter og du trøster. Jeg synes dere bør fra til en parterapeut, ikke nødvendigvis for å redde forholdet, men for å få prosessen til å bli litt mer ok uansett hvilken vei det bærer. Dette mer for hennes del enn for din del.

Vi har prøvd oss via familievernkontoret her lokalt, men følte at min partner fikk all kred og at det var jeg som var den som burde endres. Men jeg kan ikke endre hvem jeg er. Hva er poenget med å leve sammen hvis man på død og liv ikke kan være seg selv helt og fullt?

[Svingstang1365381247]

Det er helt krystallklart slik du fremstiller det. Man bør også tenke på barna, de bør slippe å vokse opp i slike ustabile familiekonstellasjoner.

Anonymkode: c589a...c8a

Ikke misforstå, vi har en ok tone her i hjemmet og barna går ikke rundt og føler på en dårlig stemning hele tiden. Slik har jeg vokst opp men mine foreldre, og det ønsker jeg ikke for mine barn, Men selvfølgelig er det dager der vi voksne er triste og slitne der vi er rolige etter en opprivende krangel før leggetid. Men "ustabil familiekonstellasjon" er ett begrep jeg reflekterer over, og som jeg tar på alvor

[Svingstang1365381247]

 

Jeg synes egentlig ikke problemene deres virker uoverkommelige.  Var det slike ting som gjorde at forholdet til dine sønners mor sprakk også, eller var hun en annen type?

Jeg lurer litt på om du egentlig har lyst til å leve i en familie.  Det er nesten umulig å få en husstand med voksne og tenåringer av begge kjønn til å gli uten at det blir enkelte knirk i systemet pga. ulike behov og personligheter, og det går i hvert fall ikke uten kommunikasjon.  Hvis alminnelig tilpasning til f.eks. ulikheter når det gjelder orden i klesskapet (noe som er relativt lett å løse ved at hver bestemmer over sitt klesskap) virker så uoverkommelig at du holder på å bli sprø, høres det jo ut som om du ville ha det best alene.  Men jeg forstår ikke helt hvordan dere havnet i denne situasjonen - hvem av dere var det som skjulte personligheten sin før dere giftet dere? 

Vi var begge blinde i forelskelsen, og tanken på å skaffe oss en felles bolig overskygget mye annet. Det som er kjipt er at begge føler ikke det samme, jeg er skeptisk men hun er klar og tydelig på at dette skal vi klare. Jeg klarer ikke se for meg den sammen framtiden.

[Svingstang1365381247]

Det er ikke så enkelt, absolutt alle sliter,

kunsten er mer å være voksen, greie å kommunisere, enten er begge så voksne, eller man må søke ekstern hjelp hos Jan :-)

Jeg tuller litt, men er veldig alvorlig, jeg burde ikke tulle i det hele tatt, jeg gjør det fordi jeg alltid gjør det når jeg selv har kniven mot strupen, greier du ikke denne rellasjonen, har jeg lite tro på at du greier noen annen, 

så enkelt er det, så brutalt, det er realiteten og det er valget ditt.

Det beste du kan gjøre er å være voksen, søke hjelp, få hjelp til kommunikasjon, lytte ekstremt godt ikke anklage, legge deg langflat, og det må man evne å gjøre år etter år etter år, dag etter dag, 

Det beste du kan gjøre tror jeg er det, da er du et sterkt menneske, og jeg tror du blir lykkelig på sikt.

 

Vet ikke om jeg rett og slett orker tanken på at ett forhold må jobbes med resten av livet. Den energien vil jeg heller legge i barna mine.

[Lillemus]

Jeg ser den, er som regel jeg som tar tak i ting som kan være ubehagelige og henne er med på lasset. Faen at jeg ikke tok på alvor de signalene jeg fikk i forelskelsen, jeg visste jo allerede da at de ulikhetene våre ikke var synkroniserbare. Men jeg tenkte at dette går seg til. Man er jo i overkant positivt innstilt i den fasen

Om du skiller deg fra henne så gå nå ikke i samme forelska-fella flere ganger! Legg kortene på bordet overfor en evt. ny partner og forklar at du egner deg best som særboer. Dere må jo ikke gifte dere heller!?

[AnonymBruker]

Vet ikke om jeg rett og slett orker tanken på at ett forhold må jobbes med resten av livet. Den energien vil jeg heller legge i barna mine.

Hei!

Ja er det alternativet så ikke nøl, er hun så krevende, så ta valg som er det beste for barna. Barna er viktigst.

Jeg mener videre at, vansker vil man alltid møte i forhold, det fins ikke noe forhold uten, men det fins forhold der man er mer jevnbyrdige i måte å kommunisere følelser og ord og valg på.

Men at du kan få alt, både en kjapp en og space i sofaen, og et ordensmenneske, og en som liker å snakke om de dype tingene og alt det andre du ramser opp, det tror jeg ikke, og da blir valget at du jenker deg noen hakk, istedet for å påføre dine barn flytting og en evt ny kjæreste.

Så skal jeg være personlig. Jeg liker en kjapp en og stor space i sofaen, jeg har min egen stol, de dype samtaler om de alvorlige tingene, de klør i ørene mine fort, jeg er tidvis urolig, rastløs og utålmodig, jeg er så ryddig at det er ikke lite frustrerende å være gift med et menneske som bare slenger tingene sine, for meg....jeg misliker klenging, og jeg kunne ikke økonomi, det siste har jeg måttet lære meg. Med dette ønsker jeg å formidle at skal man fungere i et forhold må man ha evnen til å bære over med mye hos hverandre, det er slett ikke lett alltid.

endre litt på sin egen rigiditet, feks hvordan ting må være, prøve å møte den andres kompliserte følelser, det er rett og slett og møtes på halvveien, og jo bedre man er på å sette egne behov tilside, lære å forstå sin partner, selv om den er ulike, jo større sannsynlighet for å både greie forholdet og bli lykkelig,

jeg har lite tro på det der at greier man ikke et forhold så går det neste og det neste...osv bedre.

Anonymkode: 6f82e...839

[Kayia]

Gift mann på 4. året, som begynner å bli lei. Sliten av å gruble, tenke på om jeg egentlig er helt ærlig med meg selv. Våkner av å tenke: "jeg vil ut....orker ikke mer"...

Jeg er gladi henne, men nå som hun krever masse oppmerksomhet og "å bli sett", trekker jeg meg unna og flykter mentalt. Det oppstår en vegg mellom oss. Taushet, som jeg hater. Jeg savner tiden da jeg var singel, kunne gjøre det jeg ville og når jeg ville.

Har jeg giftet meg med en kvinne som jeg ikke kan leve sammen med? Hva i helvete skal jeg gjøre? Jeg orker ikke tanken på samlivsterapi......tenker bare på serien Dag da

Ser at jeg er på kant med det andre som har svart deg sier. Jeg syns nemlig det høres ut som det er din kone som har trukket det virkelig korte strået her. ALT du sier får det til å høres ut som hun desverre har giftet seg med en mann som er ute av stand til å leve med noen som helst i grunnen.

Hva trodde du da du giftet deg egentlig? At du skulle få en kone til å rydde etter DINE standardkrav(hvorfor rydder du ikke selv om du syns det er rotete?), betale regninger (hvorfor betaler du dem ikke selv dersom du har bedre styring?), bry seg mer om deg og ditt enn om sine egen barn (du høres både barnslig og sjalu ut faktisk), og ellers være parat til å gi deg en kjapp en før hun gir deg spece (har du noengang reflektert over at hennes "klenging" betyr at du ikke greier å tilfredstille henne? At hun har et behov for nærhet du ikke innfrir, og at dere har et gjensidig ansvar for å møte hverandres behov?)

- og alt dette uten at du engang gidder "se henne" og gi henne noe oppmerksomhet tilbake?

Herre sier jeg bare.

Avsnittet jeg siterer i midten viser dessuten at du ikke bare er hennes verste fiende, men også din egen. Du hater taushet sier du, og det RETT etter å ha beskrevet hvordan DU skaper denne veggen av taushet mellom dere helt selv. Patetisk oppførsel syns jeg, og jeg får vondt av din kone (dersom det du beskriver faktisk medfører riktighet).

Sorry dude, mitt råd til deg er å slippe fruen fri og vente med å innlede et nytt forhold til du har modnet litt. Imens kan du betale regningene dine HELT SELV, AKKURAT i det tempo du foretrekker, vaske og ha AKKURAT den struktur du har behov for, og ellers leve livets glade dager som singel!

Endret 24. november 2015 av Kayia