Viktige avgjørelser må tas i 2016

[AnonymBruker]

Jeg har liten tro på at ekteskapet vårt vil vare særlig lenge utover i 2016. Vi har strevd frem og tilbake i mange år, med årlig kommunikasjon, ulikheter og ulike verdisyn. Vi snakker dårlig sammen om de vanskelige tingene, og vi svinger mellom dårlige dager med enten krangel eller taushet, og bedre dager der vi legger lokk på det som er vanskelig og der vi tar oss sammen og har det ganske hyggelig. Nå skal vi prøve parterapi igjen på nyåret, men jeg har liten tro på at det er noe vi kan prøve som vi ikke har prøvd. Det blir likevel greit å få inn en ny nøytral person som kan vurdere oss og evt gi oss noen råd.

Jeg kjenner på en sorg og en skuffelse over at vi ikke har klart Prosjekt Familie på en bedre måte. Og er skrekkslagen over alle avgjørelser som trolig må bli tatt det neste året. Er ikke i tvil om at jeg vil kunne få det bedre alene, men er i tvil om hva som er best for barna og for ham.

Nå er første skritt familiekontoret der vi sikkert kommer til å holde på en stund. Men når forteller vi barna og nærmeste familie om at dette kanskje går helt skeis? Venter til alt er avgjort? Eller nå snart, før alt er avgjort? Vil tro at det er en stor byrde å legge på både barna og foreldrene våre. Har lyst til å lette mitt hjerte til min mor, men vet ikke om det er klokt. Vi har et nært forhold.

Og hvis vi nå ender med å skulle separeres, hvor begynner vi? Hvordan bli enige om alt fra samvær til hvem som skal flytte, fordeling av alt vi har hatt sammen i over halvparten av livet vårt? Og stakkars ungene, som sikkert føler enorm lojalitet til både pappaen og meg, hvordan skal de komme seg gjennom dette? Og hvordan blir økonomien til både den som sitter igjen med huset og den som må kjøpe noe nytt? Vil vi klare det?

Eller skal vi fortsette å leve slik vi gjør nå, og slik vi har hatt det de siste 4-5-6-7... årene, der vi har gode dager som familie innimellom, men der det tunge og vanskelige ligger og lurer under overflaten og kommer opp som små og store vak oftere og oftere - inntil ungene flytter ut?

Anonymkode: acb9f...f0f

[mariaflyfly]

Innlegget ditt oser av ambivalens. 

 

Jeg tror det aller viktigste er at dere våger å snakke åpent om det store spørsmålet du stiller til slutt: Skal dere ta steget fra hverandre, eller skal dere la det halte videre til ungene blir større? Personlig synes jeg ingen av delene høres forlokkende ut. 

Før du tar en endelig avgjørelse, bør du med hånda på hjertet kunne si at du/dere har prøvd absolutt alt.

Jeg har mange tanker og erfaringer rundt det å stå på et stup og ikke tørre hoppe. Du veit at hoppet medfører radikale, skremmende endringer, og det enkleste er å utsette hoppinga på ubestemt tid. Det har du åpenbart gjort en stund allerede. 

Jeg ville ikke blanda inn familien i dette. Jeg synes det er illojalt. Finn heller en samtalepartner utenfor familien, enten en profesjonell (hvilket kan være nyttig i prosessen uansett!) eller en nær venninne, som du vet at aldri i verden går videre med informasjonen.

Lykke til, hva du enn velger. ❤️

 

 

[Nicklusheletida]

Jeg er enig med Mariaflyfly. Hold dette utenfor familien til det er endelig avklart. De andre spørsmålene er umulig å svare på selv for oss med samme erfaring. Vi har annen økonomi, andre barn osv. Selv mener jeg at skilsmisse sjelden er bra for et barn, men noen takler det bedre enn andre. Derfor umulig å svare på hvordan dine barn vil få det.

Jeg har en langt strammere økonomi nå enn jeg hadde tidligere. Nå planlegger jeg økonomien  i månedsvis fremover slik at ingen overraskelser skal komme. Fyller opp fryseren med billige middager osv. Det er et helt annet liv, men ikke nødvendigvis noe dårligere liv, siden det er så mye annet som er bedre i mitt tilfelle.

Likevel er det tider jeg savner å være en hel familie. Det er noe som bli borte for alltid og det er viktig å tenke godt gjennom før du tar en endelig avgjørelse.

[Elionoe]

Dette er vanskelig. Jeg tenker først at det kan være nyttig for dere begge å lese "Hvordan styrke samlivsforholdet". Etter at jeg leste denne og sendte lenken til samboeren min som også leste den, kunne vi konstatere flere ting som fungerte bra, noe vi så som ikke viktig og noe som kunne forbedres. Når man slutter å snakke sammen, er det på tide å gjøre grep før tiden har tæret for mye på forholdet. Jo flere dager det går med krangling og taushet og hvor de bedre dagene blir problemer tiet ihjel, tror jeg forholdet går i en negativ spiral. Dere må prøve å bryte dette.

Jeg er enig med Mariaflyfly at du ikke bør involvere familien i tankene dine, men gjerne med noen du stoler på. Om du har et godt forhold til din mor og du tror hun vil ta det fint og kunne være en lyttende, rådgivende og støttende partner for deg, synes jeg du kan vurdere å involvere henne. Det viktigste er å få luftet tankene med noen man kjenner godt og som man kommuniserer godt med. Bare understrek for henne at du vil dette emnet kun er mellom dere frem til endelig avgjørelse er tatt. Om dere går mot den prosessen å skille lag kan det være tid for å involvere familie og barn slik at det ikke blir en bombe som sprenges. Det fører ofte ikke noe godt med seg. Det må være vanskelig når man er svært ulike og har ulike verdisyn.

Om du ser at det går mot slutten med forholdet, synes jeg du skal begynne å skrive en liste for deg selv over alt dere må avklare i forbindelse med skillsmisen. Lag denne over tid og etter hvert som du kommer på ting, så blir den mest mulig komplett. Jo bedre dere klarer å planlegge hvordan livet skal se ut hver for dere, jo tryggere blir prosessen båede for dere to og barna.

Jeg ønsker deg lykke til!

[AnonymBruker]

Takk for svar alle tre. Dere har rett i at det er viktig å tenke seg godt om. Samtidig har i alle fall jeg prøvd og drøyd et drastisk valg i mange år.  Står på stupet, som du sier,  Maria flyfly.

Det er sikkert uklokt å involvere familien. Jeg har snakket med en god venninne. Godt å kunne lufte disse vanskelige tankene med noen.

Det er vanskelig å leke lykkelig familie. Men vanskelig å gå rundt å Være konstant trist eller sint også. Du sier vi må våge å snakke om det vanskelige. Det klarer vi ikke. Ingen av oss. Men håper vi får hjelp til det på familiesenteret. 

Anonymkode: acb9f...f0f

[Nicklusheletida]

Du skriver at det er vanskelig å legge lokk på det som er vanskelig. Jeg lurer på hva som er så vanskelig at det må dras frem, snakkes om og krangles om ? Hva fører det til ? Er det konstruktivt ? Det er det vel sjelden for noen. Hva er det som gjør deg trist og sint ? Hva mener du med forskjellig verdisyn ? Må man være så like i alt ?

Jeg skjønte aldri hvorfor min x var så sinna og frustrert. Jeg skjønte ikke hvorfor han skulle dra frem bitte små bagateller og gjøre de til svære saker. Han hadde et fantastikk liv i mine øyne, men evnet ikke å se det. Dette slet noe veldig på meg.

Hvorfor snakke om vanskelige ting år etter år når det uansett ikke fører til noe annet en bare ny missnøye om andre ting i steden for å ha masse sex , kose seg og ha det hyggelig ?

Jeg kjenner ikke deg annet enn fra dol, men er du sikker på at du ikke kompliserer livet mer enn nødvendig ? Min x og jeg er skilt, men han er visst ikke noe mindre sint nå. I følge ryktene er han enda mer sint. Hva er vitsen ?

Jeg sier ikke at man aldri skal snakke om vanskelige ting, men det kan jammen fort bli for mye av det.

[Elionoe]

Det er vanskelig å leke lykkelig familie. Men vanskelig å gå rundt å Være konstant trist eller sint også. Du sier vi må våge å snakke om det vanskelige. Det klarer vi ikke. Ingen av oss. Men håper vi får hjelp til det på familiesenteret. 

Anonymkode: acb9f...f0f

Det er vanskelig når dere ikke klarer å snakke sammen. Jeg vet ikke om du leste siden jeg lenket til, men der står det bl.a.:

Selv om det høres ut som en klisjé, så er noe av det viktigste i et forhold god kommunikasjon. Når to mennesker slutter å kommunisere på en god måte, så stopper de også med å relatere seg til hverandre. I perioder med mye stress og endringer kan dette resultere i at man ikke lenger samarbeider og jobber mot de samme målene. Så lenge man kommuniserer på en god måte har man en større forutsetning til å jobbe seg gjennom ulike problemer man har.

(...)

Konflikter er uunngåelig i et forhold, men for å bevare et sterkt forhold, trenger begge parter å føle at de har blitt hørt. Målet er ikke å vinne en krangel eller diskusjon, men å løse en konflikt med respekt og kjærlighet.

OBS: Jeg mener ikke å være en moraliserende pekefinger og håper ikke jeg oppfattes slik - i så fall beklager jeg

Jeg ønsker dere lykke til på familiesenteret og at dere får lagt ting på bordet og får råd fra noen objektive.

[AnonymBruker]

 

Det er vanskelig linker re ikke klarer å snakke sammen. Jeg vet ik leste siden jeg lenket til, men der står det bl.a.:

Selv om det høres ut som en klisjé, så er noe av det viktigste i et forhold god kommunikasjon. Når to mennesker slutter å kommunisere på en god måte, så stopper de også med å relatere seg til hverandre. I perioder med mye stress og endringer kan dette resultere i at man ikke lenger samarbeider og jobber mot de samme målene. Så lenge man kommuniserer på en god måte har man en større forutsetning til å jobbe seg gjennom ulike problemer man har.

(...)

Konflikter er uunngåelig i et forhold, men for å bevare et sterkt forhold, trenger begge parter å føle at de har blitt hørt. Målet er ikke å vinne en krangel eller diskusjon, men å løse en konflikt med respekt og kjærlighet.

OBS: Jeg mener ikke å være en moraliserende pekefinger og håper ikke jeg oppfattes slik - i så fall beklager jeg

Jeg ønsker dere lykke til på familiesenteret og at dere får lagt ting på bordet og får råd fra noen objektive.

Jeg leste det du linket til tidligere i dag. Er selvsagt enig i at kommunikasjon er  viktig. Men vi klarer bare å snakke om hverdagslige trivielle ting. Alt utenom det blir høye stemmer og såre følelser. Det kan være ting om ungene som vi ser ulikt på, våre reaksjobsmønster mot ungene eller hverandre, ferieplaner, familieselskap, økonomi etc.

Anonymkode: acb9f...f0f

[AnonymBruker]

Du skriver at det er vanskelig å legge lokk på det som er vanskelig. Jeg lurer på hva som er så vanskelig at det må dras frem, snakkes om og krangles om ? Hva fører det til ? Er det konstruktivt ? Det er det vel sjelden for noen. Hva er det som gjør deg trist og sint ? Hva mener du med forskjellig verdisyn ? Må man være så like i alt ?

...

Hvorfor snakke om vanskelige ting år etter år når det uansett ikke fører til noe annet en bare ny missnøye om andre ting i steden for å ha masse sex , kose seg og ha det hyggelig ?

Jeg kjenner ikke deg annet enn fra dol, men er du sikker på at du ikke kompliserer livet mer enn nødvendig ? Min x og jeg er skilt, men han er visst ikke noe mindre sint nå. I følge ryktene er han enda mer sint. Hva er vitsen ?

Jeg sier ikke at man aldri skal snakke om vanskelige ting, men det kan jammen fort bli for mye av det.

Vi er eksperter I å legge lokk på det som er vanskelig.  Hvis jeg sa noe annet, Beklager jeg. Men under lokket putrer det..

Jeg har vel innsett at jeg har jenket meg altfor mye I altfor mange år. Og det er de tingene jeg ikke klarer å godta lenger. Det går på temperament, oppdragelse, hvordan vi snakker til hverandre I familien,  gi og ta ift svigerforeldre, ferier, økonomi, fritid, hvor mye vi skal jobbe etc.

 

Hva er vitsen? At jeg hevder mer av meg selv. Min selvrespekt og mine verdier.  At jeg ikke lenger vil kompromisse på ting som er veldig viktige for meg.

Hos oss blir det aldri for mye prat. Fordi vi snakker aldri sammen utover det hverdagslige. Jeg er redd for å såre ham og han er kanskje redd for å såre meg. De gangene vi prøver, ender som regel med at han blir sint og jeg blir taus.

Anonymkode: acb9f...f0f

[Elionoe]

Jeg leste det du linket til tidligere i dag. Er selvsagt enig i at kommunikasjon er  viktig. Men vi klarer bare å snakke om hverdagslige trivielle ting. Alt utenom det blir høye stemmer og såre følelser. Det kan være ting om ungene som vi ser ulikt på, våre reaksjobsmønster mot ungene eller hverandre, ferieplaner, familieselskap, økonomi etc.

Anonymkode: acb9f...f0f

Hvor gamle er barna deres? Jeg vil tro de får med seg at det ulmer under overflaten og at det i blant blir krangling. Gir de uttrykk for noe av det og ev. hvordan? Jeg tenker at det må bli et veldig viktig emne å ta opp sammen med noen fagkyndige, for barn får med seg skremmende mer enn vi tror.

[AnonymBruker]

 

Hvor gamle er barna deres? Jeg vil tro de får med seg at det ulmer under overflaten og at det i blant blir krangling. Gir de uttrykk for noe av det og ev. hvordan? Jeg tenker at det må bli et veldig viktig emne å ta opp sammen med noen fagkyndige, for barn får med seg skremmende mer enn vi tror.

De er store, ungdommer.  Klart de merker når det er dårlig stemning. Den ene av dem sa faktisk her en dag at vi burde begynne på familiesenteret igjen.  Det var nok først og fremst rettet mot hvordan vi snakker og behandler ungdommene.

Jeg prøver å ikke krangle når barna er til stede. Men de er jo som regel alltid der og er våkne like lenge som oss. Derfor blir det ofte til enten korte sinte ord fta begge, at han blir sint og jeg tier, eller at begge blir tause.

Anonymkode: acb9f...f0f

[mariaflyfly]

Vi er eksperter I å legge lokk på det som er vanskelig.  Hvis jeg sa noe annet, Beklager jeg. Men under lokket putrer det..

Jeg har vel innsett at jeg har jenket meg altfor mye I altfor mange år. Og det er de tingene jeg ikke klarer å godta lenger. Det går på temperament, oppdragelse, hvordan vi snakker til hverandre I familien,  gi og ta ift svigerforeldre, ferier, økonomi, fritid, hvor mye vi skal jobbe etc.

 

Hva er vitsen? At jeg hevder mer av meg selv. Min selvrespekt og mine verdier.  At jeg ikke lenger vil kompromisse på ting som er veldig viktige for meg.

Hos oss blir det aldri for mye prat. Fordi vi snakker aldri sammen utover det hverdagslige. Jeg er redd for å såre ham og han er kanskje redd for å såre meg. De gangene vi prøver, ender som regel med at han blir sint og jeg blir taus.

Anonymkode: acb9f...f0f

Jeg får tanker om at du har gitt opp samlivet deres for lenge sida. Om dette er tilfelle, må du snakke med din mann om det og legge kortene på bordet. Det er ikke helt ærlig av deg å ikke la han få muligheten til å gjøre endringer som medfører en bedre kvalitet for dere som familie. 

Om du mener at familien og ekteskapet ditt er verd å kjempe for, må du gå inn for parterapien med fullt, og ikke sitte og støtte deg på en romantisert idé om hvor bra du ville hatt det på egen hånd. Du må legge fram tankene dine om skilsmisse, og få fram det du mener skal til for at dere kan velge å fortsette sammen.

 

[AnonymBruker]

Jeg får tanker om at du har gitt opp samlivet deres for lenge sida. Om dette er tilfelle, må du snakke med din mann om det og legge kortene på bordet. Det er ikke helt ærlig av deg å ikke la han få muligheten til å gjøre endringer som medfører en bedre kvalitet for dere som familie. 
Om du mener at familien og ekteskapet ditt er verd å kjempe for, må du gå inn for parterapien med fullt, og ikke sitte og støtte deg på en romantisert idé om hvor bra du ville hatt det på egen hånd. Du må legge fram tankene dine om skilsmisse, og få fram det du mener skal til for at dere kan velge å fortsette sammen.

 

Jeg har ikke gitt opp for lenge siden. Jeg har i mange år håpt på at vi skal komme oss gjennom kneikene, at forholdet skal bli bedre, at vi begge ønsker det beste for hverandre. Men de tre siste årene har vært veldig tunge, og det siste året har ikke hatt noen positiv dreining. Slik vi har det nå, så kan jeg ikke fatte hvordan vi skal kunne få noen varig positiv endring, så jeg har nok ikke så mye tro på parterapien nei.

Men å fortelle om tanker på skilsmisse, med bare oss to til stede, uten en tredjepart (terapeut)? Nei, det går ikke. Det ville bare bli vondt, absolutt ikke noe konstruktivt. Ikke når jeg er så usikker som jeg er. Jeg skulle jo ønske at et mirakel skjedde, at vi fikk til forholdet igjen, og virkelig hadde det godt sammen. Så nå får bare julen gå sin gang, vi får ha det så fint som vi klarer pga barna, og så må vi vel prøve å få til en samtale før parterapien begynner.

Anonymkode: acb9f...f0f

[Nicklusheletida]

Jeg har ikke gitt opp for lenge siden. Jeg har i mange år håpt på at vi skal komme oss gjennom kneikene, at forholdet skal bli bedre, at vi begge ønsker det beste for hverandre. Men de tre siste årene har vært veldig tunge, og det siste året har ikke hatt noen positiv dreining. Slik vi har det nå, så kan jeg ikke fatte hvordan vi skal kunne få noen varig positiv endring, så jeg har nok ikke så mye tro på parterapien nei.

Men å fortelle om tanker på skilsmisse, med bare oss to til stede, uten en tredjepart (terapeut)? Nei, det går ikke. Det ville bare bli vondt, absolutt ikke noe konstruktivt. Ikke når jeg er så usikker som jeg er. Jeg skulle jo ønske at et mirakel skjedde, at vi fikk til forholdet igjen, og virkelig hadde det godt sammen. Så nå får bare julen gå sin gang, vi får ha det så fint som vi klarer pga barna, og så må vi vel prøve å få til en samtale før parterapien begynner.

Anonymkode: acb9f...f0f

Jeg har ikke noe klokt svar å komme med. Vil bare gi deg en klem. Jeg kjenner så godt den følelsen for noen år tilbake i tid.

[mariaflyfly]

Jeg har ikke gitt opp for lenge siden. Jeg har i mange år håpt på at vi skal komme oss gjennom kneikene, at forholdet skal bli bedre, at vi begge ønsker det beste for hverandre. Men de tre siste årene har vært veldig tunge, og det siste året har ikke hatt noen positiv dreining. Slik vi har det nå, så kan jeg ikke fatte hvordan vi skal kunne få noen varig positiv endring, så jeg har nok ikke så mye tro på parterapien nei.

Men å fortelle om tanker på skilsmisse, med bare oss to til stede, uten en tredjepart (terapeut)? Nei, det går ikke. Det ville bare bli vondt, absolutt ikke noe konstruktivt. Ikke når jeg er så usikker som jeg er. Jeg skulle jo ønske at et mirakel skjedde, at vi fikk til forholdet igjen, og virkelig hadde det godt sammen. Så nå får bare julen gå sin gang, vi får ha det så fint som vi klarer pga barna, og så må vi vel prøve å få til en samtale før parterapien begynner.

Anonymkode: acb9f...f0f

Hvis ikke jeg tar feil, skrev du om akkurat det samme i forbindelse med en annen høytid tidligere i år. Jeg får tanker om at ekteskapet deres fungerer greit når felles prosjekt AS Familie skal sjongleres i hverdagen. Når dere plutselig skal tilbringe mer tid sammen, blir det også tid til mer refleksjon omkring de tingene som er vanskelige?

Grunnen til at jeg får følelsen av at du har gitt opp, er dine beskrivelser som et samliv som oser av oppgitthet over grunnleggende ulikheter. Det virker som at du ligger milevis foran din mann i tankegangen om hva som skal skje med familien deres. Du har kommet så langt at du lufter tanken om skilsmisse for ei nær venninne, og du har ikke en gang nevnt det for mannen din. Hvis du virkelig hadde ønsket det mirakelet du beskriver her nå, om at dere skal ha det virkelig godt sammen, ville du tatt tak i dette for lenge sida i 2015, og ikke bare venta på at dere skal prøve parterapi igjen en eller annen gang på nyåret. For meg høres det ikke ut til at du er villig til å kjempe for å redde ekteskapet ditt, og dette er grunnen til at jeg tenker du har gitt opp. 

Det er godt mulig at det å lufte disse tankene på tomannshånd er konstruktivt - du kjenner selvfølgelig din mann godt nok til å avgjøre. Men hvordan tenker du at han skal ha muligheten til å endre adferd, holdninger og evnen til å se en sak fra flere sider når han ikke er klar over hvor mye det betyr for deg? Du er ikke helt ærlig all den tid du leker med tanken om å bo aleine. Jeg har ingen problemer med å forstå at dette er en forlokkende tanke, men du må ikke lulle deg inn i en romantisk forestilling om gleden over å stå på egne bein. Skilsmisser er nemlig ikke frøkensport.

Du sier sjøl at du ikke har særlig stor tiltro til terapien. Hva er det da som skal kunne redde forholdet deres, når ikke vil ta den tunge praten med din mann, og går inn i et halvhjerta forsøk på parterapi? Mirakler skjer nemlig ytterst sjelden eller aldri, det er realiteten. Mens man venter på et mirakel, er det lettvint å stikke huet litt lengre ned i sanda og late som at alt er bra. Og sånn går nu dagan. Og åra.

Jeg mener ikke å være kjip eller bedrevitende når jeg svarer deg. Det er enkelt å komme med mer eller mindre gode forslag og refleksjoner når man sitter på sidelinja. Jeg har imidlertid vært der du er, selv om min situasjon var annerledes. Mens jeg gikk i årevis og telte på knappene, var ungene mine skadelidende for vår evinnelige krangling og mistro til hverandre. Da jeg endelig hoppa fra stupet og fikk ham på dør, blei ungene mine skadelidende under et usedvanlig stygt brudd. Jeg ser i etterkant at jeg burde latt dem slippe begge deler, det hadde holdt med en av elendighetene.

Det jeg prøver å si er at jeg har stor forståelse for at dette ikke er noen lett situasjon med quick-fix-løsning. Jeg håper dere finner ut av dette, og jeg håper du kommer fram til et valg du kan stå inne for. 

Klem.

 

[AnonymBruker]

Hvis ikke jeg tar feil, skrev du om akkurat det samme i forbindelse med en annen høytid tidligere i år. Jeg får tanker om at ekteskapet deres fungerer greit når felles prosjekt AS Familie skal sjongleres i hverdagen. Når dere plutselig skal tilbringe mer tid sammen, blir det også tid til mer refleksjon omkring de tingene som er vanskelige?

Du sier sjøl at du ikke har særlig stor tiltro til terapien. Hva er det da som skal kunne redde forholdet deres, når ikke vil ta den tunge praten med din mann, og går inn i et halvhjerta forsøk på parterapi? Mirakler skjer nemlig ytterst sjelden eller aldri, det er realiteten. Mens man venter på et mirakel, er det lettvint å stikke huet litt lengre ned i sanda og late som at alt er bra. Og sånn går nu dagan. Og åra.

Det jeg prøver å si er at jeg har stor forståelse for at dette ikke er noen lett situasjon med quick-fix-løsning. Jeg håper dere finner ut av dette, og jeg håper du kommer fram til et valg du kan stå inne for. 

 

Du har ikke rett i at ekteskapet fungerer greit i hverdagen. At jeg skrev innlegget nå like før jul var nok som et resultat av en særdeles slitsom og energitappende høst med mange vonde hverdager. Vi fungerer faktisk bedre i ferier, i alle fall noen dager i ferien. Så jula gikk ganske greit. Vi klarte å legge hverdagen bak oss og nyte fridager, være sammen med barna flere dager og ha det fint. Men mot slutten av ferien var det igjen noe ampert, og vi har blitt enige om å prøve ut parterapi og se om vi kan lære oss noen verktøy for å håndtere konflikter og dempe konfliktnivået. Så vi har snakket bittelitt, som faktisk er veldig mye mer enn normalt.

Men jeg står nok inne for det jeg skrev før jul. Jeg kan ikke fatte hvordan vi skal komme styrket ut fra dette som et ektepar. Kanskje kommer vi styrket ut fra det, men muligens da som et ledd i en separasjonsprosess.

Jeg ser absolutt ikke på deg som noen bedreviter. Tvert i mot, du har mye erfaring, og jeg trenger råd og veiledning, ikke ensidig støtte på at jeg har rett i alt, for det har jeg da selvsagt ikke. Jeg synes dette er fryktelig vanskelig, og ser med gru frem mot hvordan vi skal forholde oss til hverandre, til barna, til resten av familien, hva med ferier i 2016 - skal vi planlegge det? Og hvordan skal jeg klare å konsentrere meg på jobb??? Har lyst til å bare grave meg ned og være hjemme, men det er jo ikke noen løsning det heller.

 

 

 

Anonymkode: acb9f...f0f

[mariaflyfly]

Du har ikke rett i at ekteskapet fungerer greit i hverdagen. At jeg skrev innlegget nå like før jul var nok som et resultat av en særdeles slitsom og energitappende høst med mange vonde hverdager. Vi fungerer faktisk bedre i ferier, i alle fall noen dager i ferien. Så jula gikk ganske greit. Vi klarte å legge hverdagen bak oss og nyte fridager, være sammen med barna flere dager og ha det fint. Men mot slutten av ferien var det igjen noe ampert, og vi har blitt enige om å prøve ut parterapi og se om vi kan lære oss noen verktøy for å håndtere konflikter og dempe konfliktnivået. Så vi har snakket bittelitt, som faktisk er veldig mye mer enn normalt.

Men jeg står nok inne for det jeg skrev før jul. Jeg kan ikke fatte hvordan vi skal komme styrket ut fra dette som et ektepar. Kanskje kommer vi styrket ut fra det, men muligens da som et ledd i en separasjonsprosess.

Jeg ser absolutt ikke på deg som noen bedreviter. Tvert i mot, du har mye erfaring, og jeg trenger råd og veiledning, ikke ensidig støtte på at jeg har rett i alt, for det har jeg da selvsagt ikke. Jeg synes dette er fryktelig vanskelig, og ser med gru frem mot hvordan vi skal forholde oss til hverandre, til barna, til resten av familien, hva med ferier i 2016 - skal vi planlegge det? Og hvordan skal jeg klare å konsentrere meg på jobb??? Har lyst til å bare grave meg ned og være hjemme, men det er jo ikke noen løsning det heller.

Anonymkode: acb9f...f0f

Det er vanskelig å råde til noe annet enn å mane til åpenhet. Du ligger mange hestehoder foran mannen din i tankegang, og når han tror han kommer til parterapi for å få tips om kommunikasjon, er du allerede mange mil foran i tankegangen din. Jeg synes ikke du er ærlig mot ham, og dette tenker jeg at er det største faresignalet. Hvordan ville du følt det dersom du var i hans sko og får vite at han har gått og gnaget på dette i lang tid uten å la deg få mulighet til å endre deg til det bedre?

Hva ønsker du at skal komme ut av terapien? 

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å råde til noe annet enn å mane til åpenhet. Du ligger mange hestehoder foran mannen din i tankegang, og når han tror han kommer til parterapi for å få tips om kommunikasjon, er du allerede mange mil foran i tankegangen din. Jeg synes ikke du er ærlig mot ham, og dette tenker jeg at er det største faresignalet. Hvordan ville du følt det dersom du var i hans sko og får vite at han har gått og gnaget på dette i lang tid uten å la deg få mulighet til å endre deg til det bedre?

Hva ønsker du at skal komme ut av terapien? 

Nei, jeg er nok ikke helt ærlig med ham. Men jeg har jo prøvd å si i fra om ting jeg ikke synes er bra, og om ting/måter han handler på/snakker på som jeg ikke aksepterer. Har også prøvd å involvere ham mer i det som skjer med barna, og har også oppmuntret ham til å jobbe mindre, slik at han tar mer del i familielivet. Så han har jo hatt mulighet til å endre seg.

Hva ønsker jeg skal komme ut av terapien? Vet ikke - jo, jeg ønsker vel innerst inne at han skal endre seg og forstå meg bedre og mine behov. Jeg har prøvd i så vanvittig mange år å forstå ham og erkjenne at for ham så er bl.a. jobben ekstremt viktig og hans lojalitet til den går fremfor alt, samt at hans binding til hjemsted bare blir sterkere for hvert år som går. Det siste gjelder for så vidt meg også. Jeg er mye mer knyttet til mine foreldre og mine barndomssteder nå enn for ti år siden. Det har nok med at jeg har tenkt mye på hvilke verdier fra barndommen jeg synes er viktige og som jeg ønsker skal ta plass i livet mitt. Og hans og mine viktige hjerteting passer ikke særlig i hop. Og så ønsker jeg nok en faglig anerkjennelse på at mine behov og ønsker er temmelig forståelige, at det ikke er jeg som er helt urimelig med tanke på fordeling av arbeidsoppgaver i hjemmet, forventninger om hvordan vi bruker tiden vår, tid med venner, oppfølging av barna, økonomi og ferieplaner. Ikke at jeg skal ha rett i alt, men at mine meninger rett og slett er ganske vanlige og fornuftige. Mitt optimale ønske for terapien er at vi kan få en fornyet forståelse for hverandre og finne tilbake til respekt og kjærlighet for hverandre SAMTIDIG som vi finner en realistisk plan for hvordan vi skal klare hverdagen og fremtiden, når vi begge har to så ulike bakgrunner og ønsker for fremtiden og hverdagen. Men jeg har som sagt liten tro på at det skal kunne skje.

Hvis jeg er helt åpen med ham, så er det ingenting å hente på å jobbe med dette, tror jeg. Hvis jeg velter ut alt gørr og finner alle eksempler på dårlig kommunikasjon og handling mellom oss, så er det nytteløst. Jeg vet ikke om jeg tør si at jeg trives best når han er bortreist, og at jeg og ungene da slapper mye mer av. Da kan vi kommunisere veldig greit på mobil eller mail, og være hyggelige med hverandre.  Men det er vel ikke så veldig konstruktivt å si det?

 

 

 

Anonymkode: acb9f...f0f

[Nicklusheletida]

Det er veldig trist at så mange skiller seg når barna begynner å bli voksne og man kan få mer tid til seg selv igjen. For meg var det ingen annen løsning, men i ditt tilfelle ville jeg ha lagt mindre vekt på urettferdighet ift fordelig av arbeidsoppgaver og i forhold til hus og barn. Hvor viktig er det nå når den verste jobben er unnagjort ? Nå er dere jo om noen få år gjennom og ferdig med den tyngste oppgaven der. Jeg forstår heller ikke hva tilknytnig til foreldre skulle ha å si for forholdet ? De har man ikke for evig og han nekter deg vel ikke kontakt med foreldre?

Det jeg synes er aller viktigst å tenke gjennom nå i den alderen dere er i og den alderen barna deres er i , er om dere to som par vil trives sammen alene den dagen barna er helt ute av redet.

Endret 5. januar 2016 av Nicklusheletida

[frosken]

Nei, jeg er nok ikke helt ærlig med ham. Men jeg har jo prøvd å si i fra om ting jeg ikke synes er bra, og om ting/måter han handler på/snakker på som jeg ikke aksepterer. Har også prøvd å involvere ham mer i det som skjer med barna, og har også oppmuntret ham til å jobbe mindre, slik at han tar mer del i familielivet. Så han har jo hatt mulighet til å endre seg.

Hva ønsker jeg skal komme ut av terapien? Vet ikke - jo, jeg ønsker vel innerst inne at han skal endre seg og forstå meg bedre og mine behov. Jeg har prøvd i så vanvittig mange år å forstå ham og erkjenne at for ham så er bl.a. jobben ekstremt viktig og hans lojalitet til den går fremfor alt, samt at hans binding til hjemsted bare blir sterkere for hvert år som går. Det siste gjelder for så vidt meg også. Jeg er mye mer knyttet til mine foreldre og mine barndomssteder nå enn for ti år siden. Det har nok med at jeg har tenkt mye på hvilke verdier fra barndommen jeg synes er viktige og som jeg ønsker skal ta plass i livet mitt. Og hans og mine viktige hjerteting passer ikke særlig i hop. Og så ønsker jeg nok en faglig anerkjennelse på at mine behov og ønsker er temmelig forståelige, at det ikke er jeg som er helt urimelig med tanke på fordeling av arbeidsoppgaver i hjemmet, forventninger om hvordan vi bruker tiden vår, tid med venner, oppfølging av barna, økonomi og ferieplaner. Ikke at jeg skal ha rett i alt, men at mine meninger rett og slett er ganske vanlige og fornuftige. Mitt optimale ønske for terapien er at vi kan få en fornyet forståelse for hverandre og finne tilbake til respekt og kjærlighet for hverandre SAMTIDIG som vi finner en realistisk plan for hvordan vi skal klare hverdagen og fremtiden, når vi begge har to så ulike bakgrunner og ønsker for fremtiden og hverdagen. Men jeg har som sagt liten tro på at det skal kunne skje.

Hvis jeg er helt åpen med ham, så er det ingenting å hente på å jobbe med dette, tror jeg. Hvis jeg velter ut alt gørr og finner alle eksempler på dårlig kommunikasjon og handling mellom oss, så er det nytteløst. Jeg vet ikke om jeg tør si at jeg trives best når han er bortreist, og at jeg og ungene da slapper mye mer av. Da kan vi kommunisere veldig greit på mobil eller mail, og være hyggelige med hverandre.  Men det er vel ikke så veldig konstruktivt å si det?

Anonymkode: acb9f...f0f

Det virker for meg som om du egentlig ønsker at familiesenteret omtrent skal anbefale separasjon. Det tror jeg ikke du kommer til å få fagfolk til å gjøre, da dette er et valg du må ta selv og som det ikke finnes noen faglig fasit på.

Har du tenkt gjennom hvordan det praktisk skal ordnes om dere separeres? Vil du ha råd til å kjøpe ham ut av huset eller vil huset måtte selges? Hvordan ser du for deg at hverdagen til ungdommene skal bli, skal de bo 50 % hos hver av dere eller hva tror du?