Viktige avgjørelser må tas i 2016

[mariaflyfly]

Det er veldig trist at så mange skiller seg når barna begynner å bli voksne og man kan få mer tid til seg selv igjen. For meg var det ingen annen løsning, men i ditt tilfelle ville jeg ha lagt mindre vekt på urettferdighet ift fordelig av arbeidsoppgaver og i forhold til hus og barn. Hvor viktig er det nå når den verste jobben er unnagjort ? Nå er dere jo om noen få år gjennom og ferdig med den tyngste oppgaven der. Jeg forstår heller ikke hva tilknytnig til foreldre skulle ha å si for forholdet ? De har man ikke for evig og han nekter deg vel ikke kontakt med foreldre?

Det jeg synes er aller viktigst å tenke gjennom nå i den alderen dere er i og den alderen barna deres er i , er om dere to som par vil trives sammen alene den dagen barna er helt ute av redet.

Jeg er veldig enig i det du skriver her, og det siste du sier, tror jeg er helt essensielt. 

[mariaflyfly]

Nei, jeg er nok ikke helt ærlig med ham. Men jeg har jo prøvd å si i fra om ting jeg ikke synes er bra, og om ting/måter han handler på/snakker på som jeg ikke aksepterer. Har også prøvd å involvere ham mer i det som skjer med barna, og har også oppmuntret ham til å jobbe mindre, slik at han tar mer del i familielivet. Så han har jo hatt mulighet til å endre seg.

Hva ønsker jeg skal komme ut av terapien? Vet ikke - jo, jeg ønsker vel innerst inne at han skal endre seg og forstå meg bedre og mine behov. Jeg har prøvd i så vanvittig mange år å forstå ham og erkjenne at for ham så er bl.a. jobben ekstremt viktig og hans lojalitet til den går fremfor alt, samt at hans binding til hjemsted bare blir sterkere for hvert år som går. Det siste gjelder for så vidt meg også. Jeg er mye mer knyttet til mine foreldre og mine barndomssteder nå enn for ti år siden. Det har nok med at jeg har tenkt mye på hvilke verdier fra barndommen jeg synes er viktige og som jeg ønsker skal ta plass i livet mitt. Og hans og mine viktige hjerteting passer ikke særlig i hop. Og så ønsker jeg nok en faglig anerkjennelse på at mine behov og ønsker er temmelig forståelige, at det ikke er jeg som er helt urimelig med tanke på fordeling av arbeidsoppgaver i hjemmet, forventninger om hvordan vi bruker tiden vår, tid med venner, oppfølging av barna, økonomi og ferieplaner. Ikke at jeg skal ha rett i alt, men at mine meninger rett og slett er ganske vanlige og fornuftige. Mitt optimale ønske for terapien er at vi kan få en fornyet forståelse for hverandre og finne tilbake til respekt og kjærlighet for hverandre SAMTIDIG som vi finner en realistisk plan for hvordan vi skal klare hverdagen og fremtiden, når vi begge har to så ulike bakgrunner og ønsker for fremtiden og hverdagen. Men jeg har som sagt liten tro på at det skal kunne skje.

Hvis jeg er helt åpen med ham, så er det ingenting å hente på å jobbe med dette, tror jeg. Hvis jeg velter ut alt gørr og finner alle eksempler på dårlig kommunikasjon og handling mellom oss, så er det nytteløst. Jeg vet ikke om jeg tør si at jeg trives best når han er bortreist, og at jeg og ungene da slapper mye mer av. Da kan vi kommunisere veldig greit på mobil eller mail, og være hyggelige med hverandre.  Men det er vel ikke så veldig konstruktivt å si det?

 

 

 

Anonymkode: acb9f...f0f

Det er leit å lese det du skriver her. Du virker så uendelig ferdig med mannen din. Jeg har egentlig ikke noe fornuftig å si, utover at jeg ønsker deg alt godt og håper du er ærlig mot deg sjøl i prosessen, uansett hva som måtte komme ut av den. 

Har dere fått ut fingeren og avtalt tid for terapi?

[Lillemus]

Det jeg synes er aller viktigst å tenke gjennom nå i den alderen dere er i og den alderen barna deres er i , er om dere to som par vil trives sammen alene den dagen barna er helt ute av redet.

Godt poeng. Med eksen min tenkte jeg de tankene allerede før ungene hadde begynt på skolen (!), vi hadde fint lite til felles alt da. Med min nåværende kjæreste ser jeg bare frem til at ungene er så store at vi kan tenke bare på oss selv - men ikke dermed sagt at jeg ikke vil savne ungene selvfølgelig.  

[morsan]

Du har fått mange og gode svar her inne synes jeg.

Det er utrolig viktig at det valget du tar er det riktige, og at du kan stå inne for det også i fortsettelsen og ikke bare gjennom etterrasjonalisering. Skilsmisse er UFATTELIG kjipt! Jeg tror ikke man skjønner hvor kjipt det er før man selv er midt oppe i det. Og jeg tror heller ikke at det gjelder 'bare meg', som hadde skilsmissen-fra-helvete. Det er forferdelig å måtte påføre sitt barn dette - selv om det er ungdommer. Det er forferdelig at man må gi slipp på det å være en familie med felles barn, forferdelig å miste håpet og troen på det man en gang i tiden trodde var det riktige valget for resten av livet. Det er kjipt å måtte dele boet, flytte fra hjemmet sitt osv. I stunder både mens det sto på som verst og i tiden etterpå har jeg ofte tenkt "takk og pris at jeg er 100% sikker på at skilsmisse var eneste utvei" (mord unntatt! hehehe). Det er viktig at man tenker at det er ekteskapet man må bort fra - ikke at det er utenfor-livet man drømmer om skal bli så innmari bra.

 

Samtidig er det viktig å ikke bli en frosk som koker ihjel! Det holdt på å skje meg. Jeg rakk å komme meg ut før det var for sent:

 http://christineotterstad.com/2013/03/14/frosken-som-kokte-i-hjel/

Det er meget mulig at det gjelder deg også. Men du bør sørge for at du ER sikker; at alle steiner er snudd. Snakk med din mann og prøv også å gå i terapi med litt mer åpent sinn enn bare for å kvittere ut at du "liksom har prøvd alt", om du skjønner.

Lykke til!

 

[AnonymBruker]

Du har fått mange og gode svar her inne synes jeg.

Det er utrolig viktig at det valget du tar er det riktige, og at du kan stå inne for det også i fortsettelsen og ikke bare gjennom etterrasjonalisering. Skilsmisse er UFATTELIG kjipt! Jeg tror ikke man skjønner hvor kjipt det er før man selv er midt oppe i det. Og jeg tror heller ikke at det gjelder 'bare meg', som hadde skilsmissen-fra-helvete. Det er forferdelig å måtte påføre sitt barn dette - selv om det er ungdommer. Det er forferdelig at man må gi slipp på det å være en familie med felles barn, forferdelig å miste håpet og troen på det man en gang i tiden trodde var det riktige valget for resten av livet. Det er kjipt å måtte dele boet, flytte fra hjemmet sitt osv. I stunder både mens det sto på som verst og i tiden etterpå har jeg ofte tenkt "takk og pris at jeg er 100% sikker på at skilsmisse var eneste utvei" (mord unntatt! hehehe). Det er viktig at man tenker at det er ekteskapet man må bort fra - ikke at det er utenfor-livet man drømmer om skal bli så innmari bra.

 

Samtidig er det viktig å ikke bli en frosk som koker ihjel! Det holdt på å skje meg. Jeg rakk å komme meg ut før det var for sent:

 http://christineotterstad.com/2013/03/14/frosken-som-kokte-i-hjel/

Det er meget mulig at det gjelder deg også. Men du bør sørge for at du ER sikker; at alle steiner er snudd. Snakk med din mann og prøv også å gå i terapi med litt mer åpent sinn enn bare for å kvittere ut at du "liksom har prøvd alt", om du skjønner.

Lykke til!

 

Froskeallogeorien har jeg lest tidligere også. Og jeg blir helt lamslått hver gang jeg leser den. Takk for det du skrev. Vet ikke om jeg noen gang kan bli helt 100% sikker på at jeg velger det rette. Det vil gå ut over noen uansett hva jeg gjør. Men jeg skal gå inn i terapien med åpent sinn, det lover jeg.

Anonymkode: acb9f...f0f

[AnonymBruker]

Det er leit å lese det du skriver her. Du virker så uendelig ferdig med mannen din. Jeg har egentlig ikke noe fornuftig å si, utover at jeg ønsker deg alt godt og håper du er ærlig mot deg sjøl i prosessen, uansett hva som måtte komme ut av den. 

Har dere fått ut fingeren og avtalt tid for terapi?

Ja, vi hadde første time på torsdag. Bare innledende "Hvorfor er dere her? Hva ønsker dere? Ønsker dere at det er å ha en eller to terapeuter til stede? Hvor lenge har dere vært gift osv" Vi er nok på ulikt sted i denne prosessen, ja. Men så har vi noen fine stunder innimellom, og da tenker jeg at vi likevel har noe å bygge videre på. Men jeg er veldig urolig hjemme, sover dårlig, og spenner musklene hele tiden. Takk for at du svarer!

Anonymkode: acb9f...f0f

[AnonymBruker]

Det er veldig trist at så mange skiller seg når barna begynner å bli voksne og man kan få mer tid til seg selv igjen. For meg var det ingen annen løsning, men i ditt tilfelle ville jeg ha lagt mindre vekt på urettferdighet ift fordelig av arbeidsoppgaver og i forhold til hus og barn. Hvor viktig er det nå når den verste jobben er unnagjort ? Nå er dere jo om noen få år gjennom og ferdig med den tyngste oppgaven der. Jeg forstår heller ikke hva tilknytnig til foreldre skulle ha å si for forholdet ? De har man ikke for evig og han nekter deg vel ikke kontakt med foreldre?

Det jeg synes er aller viktigst å tenke gjennom nå i den alderen dere er i og den alderen barna deres er i , er om dere to som par vil trives sammen alene den dagen barna er helt ute av redet.

Jeg orker ikke forklare så mye om det du skriver i første avsnitt. For meg er dette viktige ting. Det siste avsnittet er essensielt. Og jeg merker at jeg blir skremt av å tenke på en hverdag kun med ham. Heller ikke ferie.

Anonymkode: acb9f...f0f

[AnonymBruker]

Har du tenkt gjennom hvordan det praktisk skal ordnes om dere separeres? Vil du ha råd til å kjøpe ham ut av huset eller vil huset måtte selges? Hvordan ser du for deg at hverdagen til ungdommene skal bli, skal de bo 50 % hos hver av dere eller hva tror du? 

 

Jeg vet ikke. Vet bare at jeg ikke ønsker å fortsette å ha det slik jeg har det livet ut.

Når alle er ungdommer, så må de vel velge litt selv hvor de vil bo? Akkurat nå har jeg nok med å tenke på hvordan vi skal komme oss gjennom de neste ukene og hvordan terapien vil bli og hva som kommer ut av den. Kanskje finner vi en løsning som begge kan synes er OK, kanskje ikke. Hvordan vi gjør det med hus og samvær DERSOM vi flytter fra hverandre, må komme seinere. Men jeg forstår at du ønsker å åpne øynene mine for konsekvensene av de tankene jeg har. Og jeg har tenkt de tankene, og tenkt gjennom ulike konsekvenser i lang lang tid.

Anonymkode: acb9f...f0f

[Nicklusheletida]

Jeg orker ikke forklare så mye om det du skriver i første avsnitt. For meg er dette viktige ting. Det siste avsnittet er essensielt. Og jeg merker at jeg blir skremt av å tenke på en hverdag kun med ham. Heller ikke ferie.

Anonymkode: acb9f...f0f

Ja, da tror jeg du er ferdig med han og jeg forstår også hvorfor du er skeptisk til terapi. En slitsom tid du har i møte og jeg vil ønske deg lykke til. Ting vil bare bli bedre med tiden. Klem

[mariaflyfly]

Ja, vi hadde første time på torsdag. Bare innledende "Hvorfor er dere her? Hva ønsker dere? Ønsker dere at det er å ha en eller to terapeuter til stede? Hvor lenge har dere vært gift osv" Vi er nok på ulikt sted i denne prosessen, ja. Men så har vi noen fine stunder innimellom, og da tenker jeg at vi likevel har noe å bygge videre på. Men jeg er veldig urolig hjemme, sover dårlig, og spenner musklene hele tiden. Takk for at du svarer!

Anonymkode: acb9f...f0f

Hvilke tanker hadde mannen din omkring hvorfor dere var der og hva dere ønsket av terapien? Hvilke tanker blottla du?

[AnonymBruker]

Husker ikke helt hva han sa og jeg sa. Jeg sa at jeg ønsker å få konkret hjelp til å takle vonde situasjoner når de kommer. At vi er dårlige til å snakke sammen. Han sa at han håpet ikke at jeg gikk og sparte opp eksempler i lang tid på hvor håpløst vi hadde det og så kom alt vondt frem på samtalene der.

Nå har vi hatt noen heller bedre dager, og jeg blir bare mer og mer utslitt og forvirret over hva som er riktig å gjøre. Den mannen jeg er gift med har jo (heldigvis) en del gode sider også - men du verden hvor mye enklere alt hadde vært dersom det hadde vært mer sort/hvitt. Jeg sover dårlig, er ukonsentrert og tenker nesten konstant på hvordan det skal gå. Har mye med jobben for tiden også, er sterkt involvert i en vanskelig samværssak hos noen gode venner, og føler at hodet og kroppen min ikke har plass til alle tanker og følelser som herjer i meg for tiden. Det enkleste er jo bare å fortsette slik vi har gjort. Da vil vi ha det økonomisk greit (selv om vi ikke akkurat er noen rikfolk), hjemmet vil ytre sett være stabilt, familiestrukturen fortsetter, jeg klarer sikkert "å være frosken i varmt vann" lenge nok til at ungene flytter ut.... Nei jeg vet da søren hva jeg vil :-(

Anonymkode: acb9f...f0f

[AnonymBruker]

Ja, da tror jeg du er ferdig med han og jeg forstår også hvorfor du er skeptisk til terapi. En slitsom tid du har i møte og jeg vil ønske deg lykke til. Ting vil bare bli bedre med tiden. Klem

Takk for klem!

Anonymkode: acb9f...f0f

[morsan]

Husker ikke helt hva han sa og jeg sa. Jeg sa at jeg ønsker å få konkret hjelp til å takle vonde situasjoner når de kommer. At vi er dårlige til å snakke sammen. Han sa at han håpet ikke at jeg gikk og sparte opp eksempler i lang tid på hvor håpløst vi hadde det og så kom alt vondt frem på samtalene der.

Nå har vi hatt noen heller bedre dager, og jeg blir bare mer og mer utslitt og forvirret over hva som er riktig å gjøre. Den mannen jeg er gift med har jo (heldigvis) en del gode sider også - men du verden hvor mye enklere alt hadde vært dersom det hadde vært mer sort/hvitt. Jeg sover dårlig, er ukonsentrert og tenker nesten konstant på hvordan det skal gå. Har mye med jobben for tiden også, er sterkt involvert i en vanskelig samværssak hos noen gode venner, og føler at hodet og kroppen min ikke har plass til alle tanker og følelser som herjer i meg for tiden. Det enkleste er jo bare å fortsette slik vi har gjort. Da vil vi ha det økonomisk greit (selv om vi ikke akkurat er noen rikfolk), hjemmet vil ytre sett være stabilt, familiestrukturen fortsetter, jeg klarer sikkert "å være frosken i varmt vann" lenge nok til at ungene flytter ut.... Nei jeg vet da søren hva jeg vil :-(

Anonymkode: acb9f...f0f

Det er ufattelig tøft og vondt å tenke på slike ting. Det er utrolig hvor mye smerte man kan tåle bare man tror at det er til det beste for alle andre enn en selv. Jeg ønsker deg alt mulig lykke til - uansett hva det blir til. Klem

[AnonymBruker]

Jeg var lykkelig den dagen mine foreldre skilte seg og sett i ettertid skulle jeg ønske de hadde gjort det 10 år før - for alles skyld. Jeg vokste opp i en familie noe i likhet med det du beskriver. Å tro at barn/ungdommer har det best slik fordi det ytre sett er stabilt osv osv er virkelig å frarøve noen noe som er langt bedre. Nemlig mer tilfredse enkeltindivider. 

Anonymkode: c7a05...5e9

[AnonymBruker]

Det er ufattelig tøft og vondt å tenke på slike ting. Det er utrolig hvor mye smerte man kan tåle bare man tror at det er til det beste for alle andre enn en selv. Jeg ønsker deg alt mulig lykke til - uansett hva det blir til. Klem

Takk morsan. Tror du forstår meg veldig godt...

Anonymkode: acb9f...f0f

[AnonymBruker]

Jeg var lykkelig den dagen mine foreldre skilte seg og sett i ettertid skulle jeg ønske de hadde gjort det 10 år før - for alles skyld. Jeg vokste opp i en familie noe i likhet med det du beskriver. Å tro at barn/ungdommer har det best slik fordi det ytre sett er stabilt osv osv er virkelig å frarøve noen noe som er langt bedre. Nemlig mer tilfredse enkeltindivider. 

Anonymkode: c7a05...5e9

Ja, du har nok noe rett i dette. Men alt har jo ikke vært ille i alle år da, heldigvis.

Anonymkode: acb9f...f0f

[mariaflyfly]

Har dere vært til terapitime denne uka også? Hvordan har det gått etter at dere var der sist?

[AnonymBruker]

Har dere vært til terapitime denne uka også? Hvordan har det gått etter at dere var der sist?

Ikke denne uka. Veldig opp og ned. Jeg tok mot til meg og sa noe som var veldig vanskelig for meg å snakke om. Noe som har Vært vanskelig lenge. Etter det ble det enda verre. Ser frem til ny time i begynnelsen av neste uke.

Anonymkode: acb9f...f0f

[AnonymBruker]

Vi hadde første ordentlige time på tirsdag. Veldig bra. Fikk sagt klart i fra at jeg ikke hadde det noe greit, at jeg synes vi har det helt forferdelig for tiden. Han ble nok overrasket over at det var så ille. Det er tydelig at han er veldig glad i meg og ønsker av hele sitt hjerte at vi skal få til å komme inn på et nytt spor. Jeg prøvde å være tydelig, uten å komme med alt jeg har av tanker, jeg sa tydelig at slik vi har hatt det de siste årene vil ikke jeg ha det resten av livet. Fikk veldig tillit til terapeuten, en mann i 50-årene. Aner ikke hva utfallet av dette blir, men det er godt endelig å være i gang.

Anonymkode: acb9f...f0f

[mariaflyfly]

Hvordan går det med deg?